• Tekster
• Mor går inn

Mor går inn

(Jakten på Halvard Haugerud)

1
Det sluttet å regne før vi kom frem til Nøstvettunnelen. Innmari krøkkete navn. Bare en skrivebordfjott kunne finne på noe slikt. Hittil hadde regnet pisket mot frontruten som om det hadde et personlig oppgjør med sommeren. Vel var juli kanskje på hell, men likevel, en sommer varer om ikke evig, så mye lengre enn alle andre årstider. Det gjelder bare å ha den rette mentale innstillingen. Jeg tror jeg tenkte noe slikt, men er langt fra overbevist. Jeg mener også at jeg tilføyde at vinter er noe dritt. I grunnen er jeg rimelig sikker på at jeg i hvert fall må ha tenkt det siste. Snø, slaps, kulde. Den jævla isen. For ikke å snakke om alle klærne. Votter, skjerf, lue. Ytterjakker som stank av gammel sau.
Hvorfor må jeg, et menneske skapt for det gylne, syd-franske lyset i området rundt Perpignan, hvert år gjennomleve den bedritne årstiden da man ikke kan gå i skogen uten ski på bena. Jeg mener, gikk Ludvig Karsten på ski? Har noen sett Edvard Munch komme susende ned bakkene ved Ekely med ski på bena og rød topplue på hodet?
Tankene pløyde gjennom hodet mens jeg i striregnet forsøkte å få et glimt av støtfangeren til bilen foran. Vindusviskerne gikk i ett sett. Vi var et eller annet sted mellom Grønmo gjenvinningsanlegg og tunnelen med Norges teiteste navn. I motsetning til i mitt hode, hersket det på et vis en slags orden i bilen. I bagasjerommet kunne man til og med si at det var en eksemplarisk orden, muligens fordi det sjeldent ble brukt. Ved forsetene forholdt det seg noe annerledes. Jeg kan strekke meg til å kalle det en annen slags form for orden som kunne være vanskelig å få øye på med én gang. Pastillesker og fyrstikker og sånne ting man plukker opp her og der, og som av en uforståelig grunn alltid havner under setet, hører med i en bil. Jeg er ikke fin på det. Mange er så pertentlige at de aldri finner gasspedalen. Andre igjen klarer ikke å løfte foten fra bremsen. Bilkjørere kommer i alle utgaver. En utgave jeg ikke kan fordra er de som vil kjøre forbi meg. Jeg hater å bli forbikjørt. I løpet av årene på veien har jeg truffet plenty av sjåføren som naivt har innbilt seg at det er en lett match. De burde ha latt være. Jeg gir meg aldri, om de så forsøker å stikke seg unna i garasjen på Ammerud. For det er en gammel sannhet at én ting er å kunne kjøre bil, noe annet er hvor god du er. Det siste er avgjørende. Selvfølgelig kommer det an på hva slags bil du kjører, motoren og slike ting. Her et jeg inne på et veldig ømfintlig tema, velegnet for opphetede diskusjoner og knyttnever. Det var heller ingen grunn til å nekte for at med flere grunker på kontoen, hadde jeg på dagen byttet ut denne franske skramlekassa med en engelsk pusekatt. Aston Martin er kongen. Mercedes har ikke fått det ordentlig til etter midten av 1990-tallet, BMW er for narkogutta og dyre italienere for nyrike oppkomlinger. Nå er ikke amerikanerne hakket bedre. Tesla er en lekebil med et dritstygt interiør. Minimalistisk på grensen til det apatiske. Dessuten er brorparten av de som kjører Tesla noen overlegne rasshøl. I min verden har en ordentlig bil forgasser og eksosrør, og clutch og gir. Det er kun engelskmennene som klarer å lage biler med the feeling. Den som påstår noe annet kan ta frem sparkesykkelen. Og så har vi den gjengen hvor bilkjøring kun dreier seg om konkurranse og trangen til å hevde seg. Skal man nærme seg en forståelse av bilførernes natur er det viktig å skille mellom de to. De med konkurranseinstinkt gir blanke katta i hva slags bil de kjører. Her kjøper man seg ikke til seier, men setter de personlige egenskapene øverst. De kjører etter prinsippet om at de uansett type bil skal komme først. Jeg liker den innstillingen. Den er sunn. Kanskje ikke bærekraftig, men sett i ett tusenårsperspektiv er det få ting bortsett fra kunst som er det. Man må alltid bruke lange briller. Noen sa det en gang til meg. Jeg sluker alt sånt rått. Selvutvikling, profetier, spådommer, men setter grensen ved bruk av I Ching når det gjelder hvorvidt man skal svinge til høyre eller venstre i Sinsenkrysset. Bortsett fra slike småting er jeg fullt uteksaminert. Jeg kjenner lusa på gangen. Jeg kan lese i øynene og se det usynlige tegnet på pannen. Jeg er av den høye, tause typen ingen spør om har lappen for automat- eller manuell giring.

2
Alle vet at akademikere kjører som kjerringer. Tafatte og nærsynte plirer de pissredde over rattet. Da er det mer fres over politikerne. De stiller i en egen klasse, høyt hevet over lover og regler. Veitrafikkloven er for kveg. Er en politiker sent ute til fredagstacos med familien, og bilen står i en kø, ligger det kule blålyset hendig til i hanskerommet. Vips klasker man det opp på taket, og gir bånn pinne. Drit i gatekryss og forkjørsrett. Drit i kveget som jobber og sliter, og godmodig betaler sin skatt med glede. Tenk «pendlerbolig» og du forstår hva jeg mener. Jeg har selv opplevd dem i fri dressur. En blå bølle og en rød gjøk i samme kryss ved Majorstua. Kø overalt, ingen bevegelse, luften dirrer av aggresjon. Da skjer det. Den sorte bilen bak meg har plutselig blålys på taket. I neste øyeblikk skjærer den ut av køen og freser over krysset. Den ene var en minister fra Høyre, den andre fra Ap. I blinkende blålys blir alle politikere grå.
Bak rattet er jeg opptatt av at tullingen fra Brumunddal, eller hvor pokker de gror, ikke skal få vise meg baksiden av spoileren. Men ikke misforstå, jeg har ikke noe imot Brumunddal. Jeg kunne like gjerne ha sagt Kløfta, Toten, Holmenkollåsen eller Bygdøy. Kanskje særlig Bygdøy. Problemet et bare at det ikke finnes spoilere på Bygdøy, bare polerte tøysekopper. Opp mot mange andre, og mer rigga modeller, er denne franske bilen sånn midt på treet. Litt kjipt, selvfølgelig, men ikke avgjørende. Det som teller er hvor god du er til å lese trafikken og refleksene. Du må gå i ett med ratt og pedaler. Selvfølgelig skulle jeg gjerne kjørt en Aston Martin DBS Superleggera med en V12 Bi-Turbo. Dessverre litt i dyreste laget. Sånn omtrent mange millioner for dyr. For noen ville sikkert bare lyden av V12 Bi-Turboen være verdt alle pengene. En transendental opplevelse, et SPA-anlegg for sjelen.

3
Mens jeg var opptatt med slike eksistensielle spørsmål gikk vi endelig inn for landing i køen foran Nøstvettunnelen. Vi hadde klart å knipe inn en ti, femten biler foran oss i køen. Noe annet hadde vært et nederlag. Likevel var det bare med nød og neppe jeg klarte å presse oss inn foran en lettskremt tufs. I full harnisk flasha han fjernlyset og hyttet med knyttneven. Tulling. Han burde passe bedre på. Slik oppførsel er farlig for blodtrykket. Et lengre opphold på Finnskogen ville gjort ham godt. Enkle sjeler trives bedre i mer primitive tilstander. Potetgull og feel-good serier på skjermen. Vi har alle vårt. Det er noe i alle menneskers liv. Hvis du innbiller deg at penger og glamour forandrer noe som helst, kan du like gjerne hoppe fra bryggekanten. Hemingway hadde rett. Selvfølgelig kan folk med plenty av gryn drikke seg til fordervelse med sjelden årgangswhisky, men det er mye annen billig dritt som gjør samme nytten. Forskjellen er at de kan, hvis de er oppvakte nok, kjøpe billedkunst andre bare kan drømme om.
Saken er at her og nå var kjøp av billedkunst et delikat tema. Ga meg en litt uggen følelse. Ikke uten grunn heller. Tidligere i dag hadde jeg nemlig tømt vår felles sparekonto for å kjøpe et maleri av Halvard Haugerud. Det bare skjedde. Ruby visste ingen ting. Selvfølgelig burde jeg ha spurt henne. Selvfølgelig burde vi ha diskutert kjøpet før jeg tømte kontoen. Før eller senere måtte jeg ta bladet fra munnen, men sannheten var at jeg ikke ante hva jeg skulle si. Jeg var fullstendig klar over at det å tømme vår felles sparekonto ikke var noe å skryte av. På den andre siden hadde jeg ikke det minste snev av dårlig samvittighet over kjøpet. Til det var maleriet altfor bra. Faktisk forholdt det seg stikk motsatt. Jeg var stolt over å ha kjøpt det. Men det nå likevel så rart med det. Kanskje den gnagende vissheten om den tomme sparekontoen, og dilemmaet kjøpet hadde satt meg i, fikk meg til lettere manisk å kjøre forbi alt og alle mens regnet pisket mot frontruten? For hva pokker skulle jeg si?  Hvordan forklare at jeg har brukt våre felles sparepenger på et maleri? Spørsmålene dundret mot meg som polske trailere uten vinterdekk i januar. At jeg ikke husket tittelen på maleriet kompliserte saken ytterligere. Jo, det hadde vært et impulskjøp, men det hadde også på sin måte vært et spørsmål om liv og død.

4
Jeg hadde tilfeldig ramlet innom galleriet da jeg var i byen for å ordne noe. Jeg hadde aldri hørt om kunstneren. Vel kunne jeg ett og annet om biler, men når det gjaldt billedkunst var jeg temmelig blank. Jeg vet ikke hva jeg forventet da jeg åpnet døren og gikk inn. Antagelig ingen ting, og absolutt ikke at ett av maleriene skulle treffe meg midt i sjelen. Med ett så jeg noe jeg tidligere ikke har sett, bare en sjelden gang så vidt ant, nærmest som en hildring. I det øyeblikket jeg så maleriet spilte det ingen rolle hva jeg forstod eller visste. Menneskene og verden rundt meg forsvant. Pris og tittel og sånne trivielle ting var overhodet ikke i mine tanker. Var det fargen på jorden, lyset? Skyene over det duvende åkerlandskapet, antydningen til en sti som fortaper seg i det fjerne? Eller det vårgrønne bjerketreet til høyre i bildet, enkelt, rent? Et par eldre, hvitmalte hus i skogbrynet. Mulig. Det kunne være mange ting. Uansett handlet det først og fremst om tilhørighet.
En eller annen forståsegpåer vil sikkert komme med noe gnål om at kunsten skal være grensesprengende. Da er det å ta bena på nakken. I likhet med politikerne lirer de folka av seg alt mulig. Helt uforpliktende, selvfølgelig, snakketøyet bare durer og går. Men jeg skal betro deg en hemmelighet, min venn, og det er at du ser ikke snurten av dem når du står til knes i gørra. Om du er enig eller uenig spiller ingen rolle. Jeg skal ikke bevise noe. Det er som med bilkjøring. Enten kan man det eller så kan man det ikke.
Der jeg stod foran maleriet satt en del av meg fast i gamle mønstrene. Reaksjonært, sa denne delen. Gammelmodig, sentimentalt. Romantisk. Nå holder det, sa jeg bestemt til meg selv, hold kjeft og bruk øynene. Istedenfor å gå videre, går jeg nærmere. Nei, dras nærmere. Bildet trekker meg til seg. Jeg griper meg i å ønske at jeg kunne krype inn i det og bli en del av landskapet. Skyene får meg til å tenke at jeg aldri har sett skyer før. Jeg mener, sett skyer før. Og dette åkerlandskapet, hvorfor har jeg aldri sett det slik? Det er som om jeg kjenner bevegelsene i det duvende kornet i mellomgulvet. Forbauset kjenner jeg ikke igjen mine egne reaksjoner. Jeg tar uvilkårlig ett skritt tilbake. Går litt frem og tilbake, men ikke langt, og står straks etter foran maleriet igjen. Plutselig vet jeg at jeg ikke har noe valg. Jeg ville aldri tilgi meg selv hvis jeg ikke kjøper det.

5
Regnet hadde omsider gitt seg. En motstrebende sol forsøkte forsiktig å titte frem, men den forbaskete bilkøen var fremdeles like treig. Gass, brems, stopp, et par meter forover, ny stopp, før det hele begynte på nytt som en slags pervers bekreftelse på sannheten i Nietzsches påstand om den evige gjenkomst. Det kan være vanskelig å tro, men jeg er ikke skapt for slikt. Nå kan man jo selvfølgelig diskutere hva jeg er skapt for, men ikke regn med meg. Kunne ikke brydd meg mindre. I hvert fall ikke hele tiden.
”Kan du ikke bare slappe av?”
Ruby hørtes litt oppgitt ut.
Jeg motstod fristelsen til å svare at så lenge bilen beveget seg raskt fremover, var det akkurat det jeg gjorde. Slappet av. Vi måtte finne på noe å snakke om. Oss, dem og alle de andre. Men ordene led samme skjebne som trafikken. Sto i stampe. 
«Dette går jo kjempefint,» svarte jeg tilgjort muntert.
«Løgnhals,» kom det kontant fra Ruby.
Omsider var vi midtveis i tunnelen. Høyre fil stengt. Har du sett en tunnel, har du sett dem alle. Vestlendinger får sikkert hjemlengsel. Jo lengre, jo bedre. Jeg vil bare ut av dem fortest mulig. Jeg skrudde på bilradioen, og fomlet etter esken med lakrispastiller med høyrehånden. Fant den, lirket den åpen. Dritt, tom. Den andre esken med lakrispastiller var ingen steder å se. Kanskje det var mus i bilen? Motoren hørtes i hvert fall temmelig markstukken ut. Jeg kastet et kjapt blikk i bakspeilet. Var det ikke en svak strime av noe blått mot tak og vegger langt bak der et sted? Slik burde kalle på ettertanke, men det virket ikke som om det var på agendaen til de andre bilistene. Fyren med det sorte skjegget i bilen bak oss, for eksempel, intenst fordypet i samtale med passasjeren, en kvinne i hijab, virket ikke det minste interessert. Han viftet med armene. Av og til stakk han venstrehånden ut av vinduet og slo den mot biltaket. Underveis til håndballtrening? Sånn umiddelbart virket det ikke som om de skulle til Tusenfryd for å kjøre berg og dalbane. Alle var underveis til ett eller annet sted. Gud vet hvor eller hva de skulle der. Jeg hadde ikke peiling. Men la oss holde Gud utenfor. La oss slutte å bruk Gud som unnskyldning for vår rådløshet og forvirring. Menneskene måtte gripe sin egen skjebne. Ikke enkelt, for det innebar et ansvar de fleste ikke ville ha over et liv de ikke visste hva de skulle gjøre med.

6
Jeg kastet et nytt blikk i speilet. Ingen tvil. Blålys. I bilen bak oss gikk skravla. Karen med det sorte skjegget slo nå venstrehånden taktfast mot biltaket. Våkn opp, kammerat, tenkte jeg og brukte blinklysene for å tiltrekke meg hans oppmerksomhet. Null reaksjon. Blålysene nærmet seg raskt. Fyren måtte ha en lunte lengre enn Oslofjordtunnelen. Dra nå for faen til deg hånden, tenkte jeg og brukte hornet. Skal si det gav gjenlyd i tunnelen. Det gjorde susen. Skjeggfusen i bilen bak oss lente seg frem over rattet og stirret rasende på meg gjennom frontruten. Rett før han begynte å kravle ut av sidevinduet. Jeg pekte mot høyre fil, tutet igjen. Han flakket med blikket og vred forvirret på hodet. Utrykningsfartøyet kom susende i en fart som gjorde meg syk av misunnelse. Det kan ikke ha vært mer enn noen meter unna, da han omsider dro til seg hånden. Jeg så på ham i speilet. Han smilte og vinket. Friends, bro. Like etter kom et nytt utrykningsfartøy, så ett til. Politibil, brannbil, ambulanse.
”Det må ha skjedd noe alvorlig,” sa Ruby urolig.
Hun skrudde opp lyden på bilradioen.
Rune Rudberg dundret ut av høyttalerne. Eller noe annet ræl. Norsk country og western. Hjem til krøtterne på Krøderen. Jeg skulle akkurat til å be henne om å finne en annen stasjon, da en mannsstemme avbrøt musikken.
”Flere alvorlige ulykker på E6,” sa stemmen, ”Sakte trafikk ventes i lengre tid.”
”E6?”, spurte jeg troskyldig, ”er det oss?»
Jeg forsøkte å late som om jeg ikke var forbannet på at det herpa GPS systemet ennå ikke var fikset. Skyldtes penger, selvfølgelig. Alltid et spørsmål om penger. Nå mer enn noen gang før. Jeg kjente et stikk av noe. Slo det bort. Kunne vært hva som helst. Klegg, mygg eller det som verre er.
”Det burde jo du vite,” svarte Ruby.
”Jeg?»
«Ja, det er jo du som kjører.»
”E6 er stengt flere steder ved Vestby,” fortsatte stemmen fra radioen.
Helvetes knøl, tenkte jeg. Vestby? Hvem faen bryr seg om Vestby? Rune Rudberg er født i Trøgstad, Norges svar på Nashville.
I det samme fikk jeg en idé. 

7
”Du …,” sa jeg tilforlatelig.
Det er en egen kunst å høres så utilsiktet ut at man uten nærmere forklaring oppnår det tilsiktede. Av egen erfaring vet jeg at ikke alle behersker den kunsten. Jeg møtt mennesker som trodde de kunne ta det samme trikset ovenfor meg. Nytter ikke. Bak mitt uskyldige ytre skjulte det seg en utspekulert djevel. De burde ha sett det med en gang. Var som med maleriene til Halvard Haugerud. Problemet var å se. Hadde jeg giddet, kunne jeg ha holdt godt betalte foredrag om fenomenet. 50 000 spenn rett i foret for å planke igjennom temaet på et seminar for næringslivsledere på et høyfjellshotell. Egen suite. Opphold og reiste betalt. Stein Erik Hagen tryglet meg om å bruke helikopteret hans. Snakk om et kupp. Førstesideoppslag i VG. Noe verken jeg eller Stein Erik ville ha det minste imot. Life is good. Dessuten kryr det av damer på høyfjellshotellet. Bare vent til kvelden kommer. De lurer seg inn i velværeavdelingen. Badstuen blir hetere enn Gobiørkenen, og det er ikke på grunn av vedovnen. Etter at helikopteret har landet er det er trengsel og knuffing i utenfor suiten hvor jeg er opptatt med noen enkle oppvarmingsøvelser før foredraget.
”Jeg ruler, Rune Rudberg!” hoier jeg ut av vinduet.
Ropet gjaller i fjellheimen. Ute på vidda løfter en flokk reinsdyrsimler på hodene. Rune Rudberg? Det er magi i navnet. Mulene dirrer. Med ett begynner simlene å løpe i retning av høyfjellshotellet. Der har jeg akkurat satt meg ned i loungen for å signere min siste bok: Å se kjærlighet. Klissete tittel. Forlagets idé. Jævlig salgbar, sa de. Gjett om de hadde rett. Boken var en knallsuksess. Opplagstallene slo alle rekorder. Pengene rant inn.
”Ja, ja, men sann,” kommer det plutselig fra den andre siden av bordet, ”jeg ser at du har fått låne helikopteret til Stein Erik. Dritbra jobba!» 
Setningen etterfølges av en humrende latter. Høres nesten ut som fornøyd knegging. Irritert løfter jeg på hodet. Kneggingen kom fra konserndirektøren i DNB. Ikke er han alene heller, for som fluesopp stikker hodene til hele konsernledelsen i DNB opp over skuldrene hans. 
”Du har vel konto hos oss?” spør konserndirektøren.
Han smiler. Hele konsernledelsen smiler. Hjemme i godstolen sitter Stein Erik Hagen og smiler. Jeg har nettopp signert titalls eksemplarer av den dustete boken og har krampe i fingrene. Direktøren blunker lurt.
Vet han at jeg har tømt sparekontoen?
Jeg trenger en drink og det kjapt, men før jeg rekker å reise meg oppstår det et øredøvende spetakkel ute fra resepsjonen. Det høres ut som om noen sparker inn dører, og velter stoler og bord. Jeg hører lyden av løpende føtter.
«Reinsdyr!» skriker noen hysterisk.
I det samme bryter helvete løs.

8
”Seriøst? Kjøre om Askim?»
Ruby ser forundret på meg.
Jeg hadde foreslått å kjøre om Askim med en stemme like uskyldig som en tømt sparekonto. Når jeg må, kan jeg være en sleip faen. Jeg hadde nettopp kommet til at denne forbaskete tunnelen bød på en gyllen mulighet. Har man først kommet inn på motorveien og fått opp turtallet, er det som om hjulene ikke er til å snu. Målet er satt, bilen ruller av gårde som en kåt ungfole. Hvis du ikke tror meg, spør Stein Erik om helikopteret. Ikke pokker, vil han si, om enn i langt mer formelle ordelag, dog uten at meningen er til å ta feil av, om jeg hadde lånt ut helikopteret til den sjarlatanen. Jeg trodde han visste noe om billedkunst, legger Hagen fortørnet til. Jeg trodde han hadde noe på hjertet når det gjaldt det å se, fortsetter han indignert, men alt han ville var å få seg en gratis flytur.
Vel, jeg kan berolige ham med at hvis får jeg et par timer på E6, 18 eller et annet av disse tallene som minner om forkortelsene på tilsetningsstoffer, er jeg min egen F35. Særlig hvis det er skikkelige doseringer og to filer hver vei. Man kan si mye om norske veimyndigheter, og til og med kanskje noe bra, men det er to ting de ikke kan: doseringer og skilting. Jeg mener, det burde jo være mulig å få med seg skiltene selv om man ligger ørlite over fartsgrensen. Og det burde også være mulig å unngå å havne i grøfta bare fordi doseringen er mer egnet for traktorer enn biler.
«Det er jo kjempelangt unna dit vi skal,” fortsetter Ruby.
Jeg beundrer hennes sinnsro. Hadde det vært meg hadde jeg hoppet opp og ned på panseret. Det er en fornuftig innvending. Berettiget, helt på sin plass, men etter den klaustrofobiske køen i Nøstvettunnelen, snakker hun ikke til en fornuftig mann. Nå, sier jeg til meg selv, er anledning her.
”Husker du jeg nevnte at jeg så maleriutstillingen til Halvard Haugerud i formiddag?»
Jo, Ruby husket det, men det er noe med måten hun svarer på som gjør meg urolig. Det er som om hun aner ugler i mosen. Neste trekk må planlegges grundig. Jeg skulle gjerne ha tenkt gjennom sakene over en flaske Pinot Noir fra Domaine de la Romannée-Conti, mens jeg lyttet til albumet Beyond the Missouri Sky med Charlie Haden og Pat Metheny, men uansett hvor mye jeg søker på bilradioen, er det Rune Rudberg i alle kanaler.
Hvordan skal jeg få formidlet til Ruby hva jeg tenker? Ordene rotter seg sammen og setter seg fast i halsen. Hvorfor kunne ikke en eller annen datanerd oppfinne en dings som formidlet ordene inne i meg uten at de behøvde å ta veien ut av munnen? Hvor i helvete er Elon Musk med når man virkelig trenger ham? Jeg visste hva som kom til å skje hvis jeg forsøkte å forklare. Grøt. Seig og tung grøt. Ordene gjemte seg inne i meg som forskremte små lam. Ville ikke ut. Ikke på vilkår. Aldri. Ute lusker ulvene. Og de er sultne. Magre og sultne.
Men når alt kommer til alt er jeg egentlig en enkel sjel. Hvis du er en av dem som elsket den innledende scenen i Michael Manns filmatisering fra 1992 av James Fenimore Coopers bok Den siste Mohikaner, der hvor Hawkeye og Chingachgook løper gjennom skogen, trenger jeg ikke forklare noe som helst. Da vet du hva jeg snakker om. Halvard Haugerud er Østfolds svar på Hawkeye og Chingachgook.

9
På setet ved siden av meg sitter Ruby, intetanende om hva jeg tenker. Heldigvis aksepterte hun meg som den jeg var. Sånn mer eller mindre. Bob Dylans Love Minus Zero/No Limit handlet om henne. Jeg har det fra Dylan selv. Etter en av hans konserter traff jeg ham utenfor en pølsebod en kveld. Kunne ikke ha vært noen andre. Hvem ellers går med solbriller en mørk høstkveld i Oslo? Falt meg helt naturlig å spørre ham. Han hadde munnen full av pølse i brød med rekesalat. Jeg er ikke sikker på at han satte pris på at jeg spurte, men det mumlende svaret var likevel ikke til å ta feil av, selv om han virket ganske gretten, kanskje fordi han sølte rekesalat på lærjakken da han åpnet munnen.
«Altså,» fortsetter jeg med øynene festet på bilen foran oss, «maleriene til Haugerud har gitt meg lyst til å se mer av Østfold. Vi har jo ofte pratet om å se mer av det landskapet vil bare kjører igjennom. Landskapet innenfor. Og Askim er så langt inne i det østfoldske gokk som du kan komme.»Gokk eller ikke, Askim ligger uansett milevis fra dit vi skal, en øy ytterst i havgapet. Svaberg og måkeskrik. Slapp jeg ikke snart ut av denne køen, begynte jeg selv å skrike som en måke. Men nå måtte Ruby bestemme seg. Selv med en fart på 10 km i timen kom avkjøringen nærmere.
«Du har en eller annen baktanke,» kom det nøkternt fra Ruby.
Jeg burde ha blitt såret. Å ilegge meg med mitt åpne og ærlige sinn, dulgte motiver og en skjult agenda, kunne, under andre forhold, ha vært et slag under beltestedet. Men dessverre satt jeg i et glasshus. Kunne ikke nekte for det. Og på en måte forstod jeg henne. Endelig en weekend med bare oss to, hav og strender, men nå var det bare noen få meter igjen til avkjøringen.
«Det er noe jeg har lyst til å vise deg,» sa jeg.
«Hva da?»
Hvor tok hun denne skepsisen fra?
«Østfolds indre mystikk,» svarte jeg, og vrengte jeg bilen ut av køen og inn på avkjøringen.
«Østfolds indre mystikk?» gjentok Ruby resignert.Hun kunne like gjerne ha sagt: bare det som manglet. Meningen var likevel ikke til å misforstå. Måten hun sa «Østfold» på røpet alt. Jeg kunne like gjerne ha sagt at jeg hadde kjøpt billetter til en konsert med Rune Rudberg. Hva pokker kunne være mystisk med et fylke kjent for motorveier og gjennomført stygg bebyggelse, for ikke å snakke om den lavpannede dialekten?
Hun hadde utvilsomt ett poeng. Inntil jeg hadde sett lyset over kornåkrene i Halvard Haugeruds malerier, og fortapte meg i skyformasjonenes varsomme penselstrøk, hadde Østfold vært et sted det gjaldt å legge bak seg hurtigst mulig.
«Mystikken er både synlig og usynlig,» svarte jeg, «Det står ikke gamle tempelruiner på øde jorder. De hellige eikelundene tilegnet guden Pan er for lengst hugd ned. Men det er mange fornminner. Tunesteinen, for eksempel, med en av de lengste norske runeinnskriftene. Eldre enn alle Østfolds traktorer til sammen, stammer den antagelig fra en gang i perioden 200-450 e.Kr.»
«Skal vi se den?»
Ruby hørtes ikke akkurat heftig og begeistret ut. Et sted langt inne i bevissthetens mørke skygger rørte noe på seg. Fortiden var full av ting vi ikke forstod og kanskje aldri kom til å forstå. Vi var for langt unna. Ikke i tid, for når det gjaldt menneskehetens historie var århundrer bare blåbær, men mentalt. Den enkleste forklaringen var å si at tidligere tiders mennesker var som oss. Det var en dekkoperasjon for å skjule at vi famlet i mørke. Fortidens mennesker hadde ikke tenkt som oss, og ikke følt som oss. Jorden hadde vært noe helt annet. Der det nå lå asfalt, hadde det ligget store skoger. Livet hadde vært annerledes. Tilhørigheten til universet annerledes. En gang, formodentlig på 1100-tallet, hadde medlemmer av Johannitterordenen gått i land i nærheten av Rygge, og grunnlagt ordenes eneste kloster, Værne, i Norge. På toppen av sin blomstring eide klosteret enorme landområder. Den største bygningen på sine vel 50 meter var større enn Håkonshallen. I dag er det kun noen skarve rester av en steinmur igjen. Om klosterets drift og daglige liv vet man så godt som ingen ting. Kong Fredrik I av Danmark-Norge flyttet arkivet, eller restene av det, til København. Der ble det flammenes rov under den engelske flåtens bombardement i 1807. Men spørsmålene som fylte meg en undring som ikke ville slippe taket, var: Hvorfor? Hvorfor Johannitterordenen? Og hvorfor akkurat på Værne, utenfor Rygge? Enhver med den minste innsikt i Johannitterordenen vet at de ikke på anla sine klostre på måfå. Det lå alltid en hensikt bak. Men hvilken? Hva var det ved akkurat det området som gjorde at de la klosteret der?
Hvis Dylan hadde stått ved veikanten og haiket, hadde jeg ha stoppet og spurt ham.

10
Men i likhet med fortidens mennesker, var også Dylan et annet sted, og noe sa meg at jeg ville aldri få svar på spørsmålene.
«Nei, vi skal ikke se Tunesteinen,» svarte jeg, «Jeg nevnte den kun som et eksempel. Folk kjører gjennom Østfold hver dag, travelt opptatt med sitt. De skal hente barn, kjøpe siste nummer av Se og Hør, plukke opp en frossenpizza på den lokale butikken. Drøssevis av grunner til å at de er ute på veiene. Det jeg forsøker å si få er at man kjører gjennom landskapet uten å vite hva man kjører igjennom. Lag på lag av historie. Noe av det er synlig, noe usynlig, men alt er nærværende. Og de fleste gir fullstendig blaffen.»
Ruby stirret taust ut av vinduet.
Det varte og rakk. Jeg burde sikkert ha blitt urolig. Jeg burde sikkert ha spurt meg selv om denne brå avstikkeren til Østfolds indre gokk egentlig var en god idé. Det var sikkert en hel bråte ting jeg burde ha spurt meg selv om. Noe jeg også gjorde. Men spørsmålene hadde en lei uvane med ikke dukke opp til riktig øyeblikk.
Det som derimot gjorde meg mer urolig enn Rubys taushet var den digre lastebilen som lå foran oss. Skitten var den også. Jeg mistenkte dyretransport. Sikkert dusinvis av små, lyserøde grisunger. I Østfold gikk ikke menneskene med håndlagete sko fra Gucci. Her satte Viking gummistøvler stadig nye salgsrekorder. Sjåføren i lastebilen foran oss måtte ha kjøpt seg et par altfor trangt par. Perfekte forhold for fotsopp og neglesprett. Slik han kjørte måtte det være noe. Over i venstre fil, tilbake i høyre, bremset ned for så å plutselig gi full gass. Arme gissebasser. Ville bli ragu lenge før de kom frem til slakteren.
Dette, sa jeg til meg selv, er ikke noe blivende sted.
Jeg skulle til å tråkke inn gasspedalen, da Ruby plutselig sa:
«Av og til forstår jeg meg ikke på deg.»
«Bare av og til?»
«Kutt ut! Du vet hva jeg mener.»
La oss få dette streit. Det er et par ting jeg hater, blant dem er å dingle bak en møkkete lastebil full av skremte gissebasser på vei til slakteren mens knølen av en sjåfør gauler sanger av Rune Rudberg. Enda verre var det når Ruby snakket slik til meg. Strengt, liksom. Irettesettende. Begge deler grep forstyrrende inn i mitt indre liv. Ødela den kontemplative roen bak rattet.
Landeveiens opplevelse av zen. Dette er ikke noe blivende sted, gjentok jeg for meg selv, og tråkket gasspedalen flat.
«Den eneste forfatteren jeg vet om som virkelig elsker biler er Haruki Murakami,» sa jeg mellom sammenbitte tenner.
Hendene holdt så hardt i rattet at knokene hvitnet da vi suste forbi lastebilen.
«Det virker som om japanske kunstnere har en større forkjærlighet for bilkjøring enn sine europeiske kolleger,» la jeg til da vi hadde lagt lastebilen bak oss, og igjen lå sånn tilnærmet innenfor fartsgrensen, «På 1960-tallet laget Kumi Sugai, den gang bosatt i Paris, en rekke bilder inspirert av bil og motorveier.»
Jeg husket til og med tittelen på ett av dem: Matin d’Atuoroute fra 1965.

11
Lastebilen lå allerede langt bak oss. Landskapet på begge sider av veien var åpent og vennlig.
«Det var på disse traktene at den 25år gamle Hans Nielsen Hauge en vårdag tidlig i april 1796 pløyde åkeren, og plutselig fikk en religiøs åpenbaring som skulle sette store spor etter seg i norgeshistorien.»
«Hauge?» kom det undrende fra Ruby. «Jeg har hørt om ham. På skolen, tror jeg. En slags religiøs fanatiker, var han ikke?»
«Kommer igjen an på øynene som ser. Det er litt som med det jeg fortalte om Værne kloster. Du har to fortellinger. Minst. Men la oss holde oss til to. Du kan kalle den ene for den offisielle. Den fattige bondegutten Hauge var en religiøs fanatiker og rabulist som truet den etablerte orden. På den tiden ville det si kongemakten og embetsmenn. Men etter hvert som hans tilhengerskare vokste, fryktet også prestene og kirken Hauge. For i motsetning til dem tok han Bibelen bokstavelig talt på ordet. Dette passet den fremvoksende rasjonalismen dårlig. Så her ble det gjort felles front. De tok da også knekken på ham. Etter å ha sittet fengslet under soningsforhold som ville fått dagens Helsingforskommisjon til å gå av skaftet, var helsen ødelagt og Hauge en knekket mann.»
Det hadde vært en lang tale til meg å være. Følte meg helt sår i munnen. Hvor pokker var den hersens pastillesken? Jeg holdt én hånd på rattet og fomlet etter esken med den andre mens bilen snart dro til høyre, snart til venstre.«Er det denne du ser etter?» spurte Ruby, og holdt opp esken med lakrispastiller.
«Jeg fant den under setet mitt,» la hun forklarende til.
«Takk, elskede,» svarte jeg.
«Skal jeg putte en pastill i munnen din?»
«Jeg har en erotisk sone i munnen,» svarte jeg, «så gjør det fort, ellers kjører jeg av veien.»
«Erotisk sone i munnen?» lo Ruby.
«De fleste mennesker har et sted på kroppen som er ekstra følsomt, altså, erogent følsomt,
ikke sant. Og hos meg er det munnen,» forklarte jeg forlegent.
«Inni eller utenpå?» spurte Ruby ertende.
«Det er en hemmelighet,» svarte jeg mutt.
«Så spennende.» 
Ruby la hodet litt bakover og stirret ettertenksomt på meg. Øynene fikk et eget bløtt uttrykk.
«En munn kan brukes til mye rart,» sa hun stille.
Var så vidt jeg ikke kjørte rett inn i autovernet.
Med ett kjentes rattet klamt og klebrig.
«La oss forsøksvis holde oss til Hans Nielsen Hauge,» fikk jeg presset ut av meg. Så sa jeg ikke mer. En munn kan brukes til mye rart? Hvis hun mente det jeg mistenkte hun mente trengte jeg noe sterkere enn lakrispastiller. Jeg tvang meg selv til å tenke på Hans Nielsen Hauge. Selv om jeg ikke visste mye om ham, var jeg sikker på at erotiske soner eller hvor mye rart en munn kunne brukes til ikke var helt i hans gate, for å si det slik. 
Konsentrer deg om veien du, formante jeg meg selv. «Jeg lover å være snill pike,» sa Ruby med et skjelmsk smil. 

12
Vi stoppet ved en bensinstasjon. Rundt oss var det skog, vann og jorder. Jeg drakk en dobbel-espresso, kjøpte tre esker med lakrispastiller og to vannflasker, en med kullsyre og en uten.
Det var først da speedometeret igjen viste en marsjfart som hadde gitt førerkortet flere prikker enn et utbrudd av meslinger, at jeg omsider fant tilbake til det jeg hadde snakket om før de erogene sonene fikk meg til å spore av. 
«Den andre versjonen om Hans Nilsen Hauge er helt annerledes. Det er fortellingen om Hauge som småkårsfolkets helt. Han ga dem håp, tro på seg selv og tilværelsen en mening. Hauge viste seg også snart som en stor organisator. Han organiserte sine følgesvenner i et selvstendig næringsmessig samvirke som gjorde dem uavhengig av den etablerte makten. Til dette kom som nevnt at hans form for kristendom fundamentalt forskjellig fra kirkens. I motsetning til kirkens mer skolelærde tilnærming, bygget Hauges kristendom på en personlig erfaring av det kristne budskapet. Dette var selvfølgelig en torn i øyet på datidens prester. Flere av kirkens såkalte tjenere hadde etter hvert vendt seg til å tro mer på sin egen makt og posisjon enn på Johannesevangeliet. Hauge mente også at hvert enkelt menneske kunne la seg rettlede av Gud uten noen prest som mellommann. Å hevde noe slikt var å be om bråk.»
«Så vidt jeg husker ble han på skolen fremstilt som en bygdeoriginal man ikke kunne ta alvorlig,» sa Ruby, «Religiøs åpenbaring ute på et jorde er jo mer enn grunn god nok til å mene at fyren må ha vært en tulling.»
«Vel, for de snusfornuftige er det maktpåliggende alltid å sette premissene. Da har man på forhånd nøytralisert debatten, og gjort alle spørsmål til skamme. Dette er ikke helt det samme som hva Herbert Marcuse mener med uttrykket repressiv toleranse, men gjør samme nytten. Hvem som er den egentlige tullingen, får den enkelte avgjøre. I mellomtiden kan historien om Hans Nilsen Hauge tjene som enda ett eksempel på at vi kjører gjennom et svært spesielt område. Helt fra steinalderen har menneskene fornemmet noe eget ved dette landskapet.»
«Og du mener at du gjenfinner dette, eller noe av det, i Halvard Haugeruds malerier?»
Ruby så spørrende meg.
Jeg visste ikke hva jeg skulle svare.
Hukommelsen var like full av hull som en Oslogate. Å snakke kunne være direkte plagsomt, men alt ble annerledes når jeg satt bak et ratt. Jeg elsket å holde i et ratt. Hadde jeg hatt penger nok skulle jeg ha laget en egen samling av bilratt. Eik, valnøtt. Ratt trukket med lær. Sort, glinsende lær som ville få en lærfetisjist til å gå amok med eksosrøret. Sportslige ratt som fikk en ekte bilentusiast til å ta frem lommetørkledet.
Om jeg mente å gjenfinne spor av Hans Nielsen Hauges åpenbaring og Johannittermunkene i Værne kloster i Halvard Haugeruds landskapsmalerier? At du ikke kan holde kjeft, sa jeg til meg selv. Hadde Halvard Haugerud sittet i baksetet, hadde jeg kjørt av veien.
«Gjør du eller gjør du det ikke?» spurte Ruby utålmodig.
Bare gni det inn. Smør meg inn med stjernestøv fra mitt eget lukkete univers.
«Jeg mener,» svarte jeg lavt, «at lyset inneholder alt som har skjedd og alt som skal skje.» 

13
Hvorfor så forbannet blyg? Angsten for å si det jeg tenkte var som en mental ryggmargsrefleks. Hvorfor i det hele tatt regne med å bli forstått? Ordene var bare forsvarsmekanismer. Alle manglet nøkler, ingen forstod uansett noe av den andre. Likevel har menneskene denne sterke trangen til å bli sett. Kanskje nå mer enn noen gang tidligere. La meg si det slik: det første man gjør når man kommer inn i et mørkt rom, er å slå på lyset. Det var det samme med menneskene, bortsett fra at det ikke var snakk om én bryter, men dusinvis og alle med forskjellige kurser og spenning. Men uten lys, vandrer du i mørke.
Jeg tråkket inn clutchen, giret, rettet ryggen og sa:
«Lyset er for vår tids mennesker hva yoga var tidligere. Alt som har vært og vil bli finnes gjemt i lyset.»
«Å, Herregud!» utbrøt Ruby, og sendte meg et blikk som sa at denne gangen hadde jeg gått for langt.
Folk er litt rare slik. De kan se mord etter mord på TV, lese om bestialske handlinger i en bok, men sier du noe som kan minne om det minste avvik fra det alle skal tro og mene, er det som om de glir på et usynlig, eksistensielt bananskall et sted i mørket og mister det mentale fotfestet.
Det er øyeblikk hvor jeg nesten kunne gitt hva som helst for en sigarett. Dette var ett av dem. En munn kan brukes til mye rart. Med ett var jeg nesten like varm som motoren. Forskjellen var at den hadde en vifte.
«Jeg tror,» sa jeg usikkert, «at det som tidligere lå i yoga, selve opplevelsen av yoga, altså kontrollen over åndedrettet og innsiktene som fulgte, i vår tid ligger i lyset som omgir oss.»
Sånn. Nå var det sagt.
«Og dette tror du på?»
Skepsisen i stemmen var ikke til å ta feil av.
««Vel,» svarte jeg, «det er mer snakk om en slags primitiv intuitiv forståelse enn noe annet. Men, ja, dette og en mengde andre ting tror jeg på. Du får ta det for det det er, men saken er at jeg finner en gjenkjennelse i Haugeruds landskapsbilder. Faktisk opplever jeg lyset i dem som beslektet med mine tanker. Objektene i bildene er for så vidt uvesentlige. Trær, hus, jorder, skyene på himmelen. De er i grunnen statister. For det er lyset som er bildet. Bortsett fra i det maleriet som heter Mor går inn. I det bildet er til og med lyset en statist. Skikkelsen «mor», krokbøyd og tett skikkelse som står på terskelen foran en dør til et slikt hus de bygget da de fremdeles kunne bygge vakre hus, er utydelig malt. Duse farger. Personen «mor» er for så vidt uvesentlig. Underordnet noe du ikke ser. For bildet handler om det som går inn i huset sammen med mor.»

«Og hva er det?»
Jeg hadde dristet meg så langt ut av mitt skall at jeg syntes det var vanskelig å avgjøre om Ruby var oppriktig eller om hun for lengst hadde mentalt hoppet ut av bilen i fart. Jeg håpet det første, og fryktet det siste. Var uansett for sent å gjøre noe med nå. Jeg hadde lagt nesten alle kortene på bordet, og nå la jeg også ned det siste. 
«Det som går inn i huset med mor, og lukker døren bak seg, er oss.»
«Oss?» ordet datt ut av Ruby.
Temperaturen i bilen kunne sikkert ha nådd frysepunktet, men jeg befant meg allerede på så dypt vann, at det ikke spilte noen rolle om jeg frøs i hjel eller druknet.
 «Ja, oss,» svarte jeg, «vår historie. Det gamle Norge. Gamle Mor Norge, het det jo en gang da trollene fremdeles bodde oppe i fjellet. Skikkelsen «mor» i bildet er den siste representanten for noe som en gang var, noe som levde overalt, men som nå er utdødd. Kall det gjerne for det urnorske, dette vage, rare, omtrent ubegripelige ingen kan sette ord på, men som du må være politiker for ikke å merke gir seg tilkjenne som en følelse, en stemning. Mor er vår identitet, våre røtter, historie og hukommelse. Og når hun har gått inn, og døren er lukket bak henne, er det ingen igjen der ute som husker, minnes. Ingen som kan fortelle historier. Da forsvinner de, og uten historie blir mennesker til skygger av seg selv. De kan ikke lenger se. Vil ikke heller. Og uten evnen til å se, forstår de heller ikke hva de mister, men innbiller seg at de ikke lenger trenger mors gamle hus. Snarere gir de blaffen bare de kan rive det gamle rukkelet, og bygge et nytt kommunehus med neonlys og betongvegger. Eller et parkeringshus. Særlig parkeringshus. Spiller ingen rolle hvilket parti eller forening de tilhører, eller hvor høyt utdannet de er. Skyggemenneskene er uten ansvarsfølelse for arven de forvalter, og som trollene er de seg selv nok.»

14
En lang stund stirret Ruby taust ut av vinduet.
«Jeg har aldri hørt deg snakket så engasjert om noe før,» sa hun til slutt tankefullt.
«Ja,» svarte jeg, lettet over at det var overstått.
«Og dette gjør deg trist?»
Stemmen hennes hadde en helt annen klang. Det var noe i den som gjorde noe med meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Hadde ikke noe mer å si heller. Det som om jeg ikke hadde flere ord. Det var mer enn nok snakk i verden som det var. Jeg trengte ikke å bidra. Jeg fikk holde meg til bilkjøring. Gårsdagen var for alltid tapt bak blåner syv, og fremtiden ble aldri det den skulle bli. I det samme innså jeg at jeg ikke lenger visste hvor vi var. Mysen? Trøgstad Rakkestad? Mens skravla gikk hadde jeg glemt å holde følge med på skiltene. Regnet det fremdeles? Teit spørsmål. Solen holdt på å gå ned. På den ene siden av veien strakte skogen seg innover, på den andre siden lå frodige jorder. Ruby pekte på en sidevei litt lenger fremme.
«Kan du ikke kjøre inn der?» spurte hun.
«Hva skal vi der?» spurte jeg.
«Ta en pause fra all kjøringen. Nyte landskapet. Stillheten, hverandre.»
Tanken på en pause var fristende. Jeg hadde til tider, særlig mens jeg snakket, holdt så hardt i rattet at fingrene føltes numne. Det ville gjøre godt å strekke på bena, og puste inn luften fra jordene. Jeg svingte inn på den umerkete kjerreveien mellom jordene Ruby hadde pekt på. Veien var ikke asfaltert, og svært ujevn. Jeg kjørte langsomt og forsiktig. Ikke ett menneske å se. Vi hadde lagt E18 et godt stykke bak oss. Jeg begynte så smått å lure på hva i all verden vi skulle på denne humpete kjerreveien, da Ruby sa mykt:
«La oss stoppe her.»
Foran oss svingte veien mot venstre og forsvant bak en klynge bjerketrær. Et par kråker flakset over trærne. I solnedgangen virket jordene nærmest lilla. Jeg slo av motoren og løsnet sikkerhetsbeltet. Ruby lente seg tett inntil meg.
«En munn kan brukes til mye rart,» hvisket hun, og bet meg varsomt i øreflippen.

Copyright John Michael Hudtwalcker, 2025

Maleriene er gjengitt med kunstnerens tillatelse.