Munkene på Papper

Det var en lett hustrig vårdag i London. Tåken drev nedover Baker Street. Etter å ha spilt litt på fiolinen, hentet jeg den persiske tøffelen med tobakk og satte meg ved kaminen. Jeg dyttet slåbroken tettere om bena, stappet pipen, tente den og grep så endelig brevet jeg hadde lagt på bordet. Det hadde kommet med posten samme morgen, og var fra min gode venn, doktor Watson, som for en ukes tid siden hadde dratt på bryllupsreise til Norge, eller Nordervgr, som var det opprinnelige navnet.

Det var ikke til å unngå at livet i Watsons fravær hadde fått et anslag av monotoni som tæret på humøret. Men nå hadde han i hvert fall omsider sendt meg et brev. Kanskje han skal skilles, tenkte jeg og kjente et intenst, men kortvarig, blaff av lykke.

Forsiktig åpnet jeg konvolutten, trakk ut brevet og leste:

«Kjære Holmes,

Vi har nettopp kommet tilbake til Christiania etter å ha besøkt en fjern kusine av min kone. Hun bor på Hvaler, nærmere bestemt i en liten fiskerhavn som heter Papperhavn. Jeg spurte hva det underlige navnet betød eller hva det kom av, men ingen kunne gi et fyllestgjørende svar. Så jeg tenkte det ville interessere deg å vite at et lokalt sagn der nede forteller at keltiske munker gikk i land der for flere hundre år siden.»

Watson skrev mye annet også, men jeg må tilstå at det stort sett var om ekteskapelige uvesentligheter, og annet pludder jeg gjerne skulle klart meg foruten. Papperhavn, tenkte jeg. Typisk Watson å ikke se den skjulte, men like fullt åpenbare sammenhengen. For navnet var jo det ugjendrivelige beviset for at det lokale sagnet hadde fullstendig rett. Det berettes i Islendigabok at da de første norske landsmennene kom til Island, møtte de paper der. Stedsnavn der stavelsen pape inngår betegner steder der keltiske munker har hatt tilhold. Man finner det blant annet på Orknøyene, Shetland og Island. De keltisk kristne vandremunkene hadde en langt mer spirituell kristendomsforståelse enn kirke i Roma, og den senere protestantismen. Enkelte hevdet at de var sterkt inspirert av ørkenfedrene, som på 300-tallet begynte å dra ut i den egyptiske, palestinske og syriske ørkenen for å søke et kontemplativt liv. Noe som igjen skal ha tjent som medvirkende inspirasjon for det som ble til klosterlivet. Nå var det dårlig med ørkener i nord, området den greske oppdageren Pytheas fra Massillia (ca. 380-310 f.Kr.) hadde kalt for Thule, men til gjengjeld hadde man Nord-Atlanteren med bær sagt utømmelige muligheter for navigatio pro Christo.

Ettertenksomt sendte jeg en røykring mot taket. Hadde det ikke vært for sprakingen fra kaminen, kunne jeg nesten ha trodd jeg selv satt i en curach, en keltisk skinnbåt, som ført av vær og vind ledet meg dit Gud ville. Papperhavn var en opprinnelig paperhavn, et sted keltiske munker hadde latt seg føre til som sin egen en insula deserto, en ørkenøy. Slik de tidlige kirkefedrene på 300-tallet hadde vandret ut i ørkenen, var Nord-Atlanteren, med sitt vell av avsidesliggende øyer, for de keltiske munkene ørkenen hvor de søkte et liv i ensomhet og kontemplasjon.

«Elementært, min gode Watson,» mumlet jeg halvhøyt for meg selv. Og misfornøyd med ikke å ha blitt presentert en større utfordring når vi først var inne på temaet, for eksempel hvorvidt katolikken Snorre Sturlason med vitende og vilje hadde unnlatt å nevne at store deler av Norge allerede var keltisk kristnet lenge før Olav Haraldsson begynte å svinge sverdet, og om man også kunne lese historien om birkebeinerne som en strid mellom de keltisk kristne og de pavetro i datidens Nidaros, krøllet jeg sammen brevet og kastet det i kaminen.