Østers

Tre menn satt midt på formiddagen fordypet i ivrig samtale rundt sitt stambord på en av Paris mest fornemme og eksklusive restauranter, Restaurant Dordogne.
”Menneskene, mine venner, er barn av synd og skam,” sa en av dem og stirret intenst på de to andre. ”I samme øyeblikk,” fortsatte han salvelsesfullt, ”de skrukkete og hylende som grisunger kommet ut av mors skjød, er de fortapt!”.
Mannen som snakket het Monsieur Urguntary, men gikk blant sine omgangsfeller under navnet Gamle Undergang. Han grep servietten foran seg på bordet og tørket omhyggelig den store og dirrende underleppen som hang ut under munnen. Da dette var gjort, grep han igjen ordet:
”Sann mine ord, denne verden er fordømt! Jorden er en syndens skapelse. Alt og alle kommer til å forgå! Alt vil råtne opp i denne fordervelsens pøl av synd og skjørlevnet. Glem ikke at det første mennesket knapt hadde rukket å pisse, før det ble fordrevet fra paradiset. Fordrevet som makk!” tordnet Gamle Undergang stirret olmt rundt seg.
”Så, hør på meg, venner, hør mens dere fremdeles kan! Kun gjennom ydmyk forsakelse kan syndens ormebol bekjempes. Kun ved å lutre sjelen kan man ha forhåpninger om en gang å befri seg fra syndens mektige favntak. Derfor sier jeg til dere: Vend om mens det ennå er tid. Denne verden vil forgå. Spør ikke om hvordan, men når. Ingen jordiske skapninger vet når tiden er inne, så dette kan være vår siste time! Kast ikke bort tiden, men skynd dere og vask dere rene for syndens skitt. For den som fødes i synd, dør i synd. Og de som drikker og horer, dør som horunger. Og den som baktaler sin neste, lar Satan ta bolig i sin sjel.»
Med de magre fingrene presset han sammen servietten til en liten ball, og sa lavt, nesten ømt:
«Vei deres ord på en vekt av det edleste gull, og la ettertanken vokte munnen like nidkjært som en engstelig far våker over sitt førstefødte barn.»
Han hadde ikke før snakket ferdig, før han kastet han den sammenpressede servietten på gulvet.
«Men menneskene er døve og blinde,» fortsatte han heftig, «De vil ikke se. Egenrådige og åndelig late dømmer de seg i sin uvitenhet til evig fortapelse. Så jeg gjentar: vend om, mine venner, vend om! Glem all jordisk glede, og velg forsakelsens smale vei mens det ennå er tid!»
Gamle Undergang, stirret oppgitt rundt seg. Hadde noen hørt hva han sa? Hadde noen forstått ett eneste ord?

Det var ikke et ledig bord å oppdrive i den populære restauranten. Tobakksrøyken drev tett mellom bordene og trengselen stor. Kelnerne ropte, gjestene skålte og munter latter bølget gjennom lokalet.
Å, hadde én eneste av disse selvgode sjelene hørt ham? Visste disse fortapte døgnfluene at de tankeløst ødslet bort sin dyrebare og tilmålte tid? Burde jeg ha stått oppe på bordet og ropt det ut, spurte han seg selv og lot en hånd gli over den hårløse og kulerunde issen. Bare helt nederst i nakken tittet det frem ett og annet tynt pistrete hår.
”Ja, ja, Gamle Undergang,” kom det rolig og behersket fra den ene av de to andre, ”vi har allerede hørt den visa en del ganger. Se her,» fortsatte han like rolig, «ta nå heller ett glass vin.”
Uten å vente på svar fylte han Gamle Undergangs glass opp til randen. Skikkelsen, som ingen visste hvor kom fra eller hva han egentlig bedrev i Paris, bortsett fra at han visstnok skulle være en skinnhandler (enkelte ville også ha det til at han for noen år siden visstnok hadde gjort stor suksess som fiolinist i London), var for de to andre ved stambordet kjent som grev Balsamo. Greven var en vakker mann i begynnelsen av femtiårene, og skulle ifølge enkelte være umåtelig rik. Blant annet skulle han besitte enorme landeiendommer øst for elven Dikana, et herskapshus i den sørvestre delen av England og en praktfull leilighet i Boulevard Haussmann full av kostbar kunst og håndvevde silketepper. Det verserte et utall rykter når det gjaldt hvordan grev Balsamo hadde kommet til denne rikdommen. Man mumlet om alt fra en lukrativ slavehandel på markedet i Samarkand og afrikanske diamantgruver, til at han takket være en uovertruffen teft for spekulative og svært innbringende investeringer hadde tjent en formue på børsene. Investeringene skulle være så risikable at med mindre man besatt en usannsynlig flaks, var garantert å ende sine dager i ytterste nød og fattigdom.
Sannheten var at ingen i Paris visste noe med sikkerhet, hverken når det gjaldt eiendommene eller den påståtte rikdommen. Elven Dikana lå et par ukers reise unna på elendige og sølete landeveier, og det eneste man med sikkerhet kunne si, var at øst for elven opphørte sivilisasjonen. Når det gjaldt det engelske herskapshuset, lå det utilgjengelig til ett eller annet sted på den engelske landsbygden og bare tanken på det engelske klimaet nok til at man avskrev ethvert ønske om å besøke stedet. Og dessuten hadde greven så vidt man visste, ennå til gode å invitere noen på besøk til den praktfulle leiligheten i Boulevard Haussmann.

Ingen ting av dette var likevel til hinder for at rykteflommen ufortrødent spredte seg videre, og etter hvert antok et omfang som burde ha fått selv den mest godtroende sjel til å trekke på smilebåndet.
Greven skulle være fra Sicilia og het opprinnelig Guiseppe Balsamo. Foreldrene var ikke det minste adelige, men alminnelige bønder. Den unge Guiseppe hadde tidlig vist stor interesse for religion, og faren bestemte at han skulle vie sitt liv i kirkens tjeneste. Valget skulle vise seg å bli svært innbringende, om enn på en annen måte enn faren hadde tenkt seg. Da han var i begynnelsen av tyveårene hadde Giuseppe blitt sendt som novise til Vatikanet. Han ble fra første øyeblikk betatt av Den evige stad, og besluttet seg for aldri mer å vende tilbake til Sicilia. Allerede på den tiden hadde han imponert med sin sterke vilje, talegaver og en egen evne til å overbevise andre. En stund etter ankomsten til Vatikanet fikk han da også høyst uventet et tilbud om å arbeide i arkivene. Selv om dette innebar at han alene måtte tilbringe flere timer daglig i den enorme kjelleren under Vatikanet hvor mesteparten av den eldre delen av arkivet ble oppbevart, ble stillingen ansett som såpass prestisjefylt at etter hvert ville og åpne veien for større og viktigere oppgaver i Vatikanets tjeneste. Ved sin pliktoppfyllende og nærmest underdanige oppførsel overfor sine overordnede, vant den unge Guiseppe snart deres støtte og tillitt. Bad man ham om noe, nølte han aldri, men utførte det han skulle. Noe annet man la merke til ved ham, var den systematikken han la i arbeidet ved arkivet. Alt dette var positive egenskaper som også ble lagt merke til på høyeste hold. Alt dette førte til at etter hvert som årene gikk ble Guiseppe Balsamo en høyt skattet og betrodd medarbeider i Vatikanets arkiv.
Det var da også etter hvert ikke den krok i arkivene han ikke kjente. Bortgjemt i det kolossale arkivet kom han en dag kom han over noen eldre, historiske dokumenter som tydeligvis hadde ligget urørt i minst en mannsalder eller mer. Det tok ham ikke lang tid å forstå at dokumentene inneholdt informasjon som kunne rive bort grunnen under den katolske kirken hvis innholdet ble almen kjent. Der han stod i kjellerhvelvingens halvmørke med dokumentene i hendene, innså han også at de var verd en formue. I løpet av de neste ukene gjorde han omhyggelige forberedelser. Den første planen forkastet han dagen etter. Bedre gikk det heller ikke med den neste. Men som dagene gikk tok langsomt en plan form i ham han var sikker på ville lykkes. Da han hadde gjennomgått den i minste detalj, og nøye analysert utfallet av et utall av hendelser som kunne oppstå, kom endelig øyeblikket da han forsiktig la de skjøre og eldete dokumentene i en lerretspose. Han stakk den inn under kjortelen, sa han måtte ut et ærend og forsvant.
Forkledd som trappistmunk skulle han ha smuglet dokumentene til Sveits. Etter å ha deponert dem i hvelvet til en sveitsisk bank, og gitt forseglede instruksjoner hos en notar, hadde Balsamo fremsatt sine krav overfor en lokal representant for Vatikanet. Med mindre han fikk utbetalt et stort beløp i sveitserfranc, ville dokumentene bli offentliggjort. Tok man livet av ham eller utsatte ham for en ulykke, hadde notaren en rettskraftig fullmakt og instruksjoner om å offentliggjøre dokumentene. Dessuten skulle alle spor av ham i Sicilia og i Vatikanet slettes, og man måtte gjøre ham adelig. For å vise alvoret i saken overrakte han Vatikanets representant en kopi av ett av dokumentene, og forklarte hvor i arkivet han hadde funnet dem.
Som et ytterligere bevis og for å markere stedet, hadde han lagt igjen en assasinerdolk der dokumentene hadde vært oppbevart. Prisen Vatikanet måtte ut med for å sikre seg grevens taushet var ikke kjent, men skulle være enorm, ja, enkelte mente på størrelse med et italiensk nasjonalbudsjett.

Der han satt ved bordet hadde grev Balsamo noe som ved første øyekast så ut som en skarlagensrød kappe, men som ved nærmere ettersyn mer minnet om en kaftan fra den tyrkiske sultanens hoff, over skuldrene. Forvirringen ble ikke mindre ved at det underlige klesplagget syntes å skifte farge etter grevens humør og omstendighetene. Den kunne på et øyeblikk skifte fra dypt skarlagensrødt til å anta en blåfarge lik havet utenfor Trieste. Han hadde et hvitt silkesjal rundt halsen og på flere av fingrene satt det forskjellige ringer. De største av dem var besatt med sjeldne steiner, mens et par mindre av sølv hadde noen merkelige inskripsjoner. En av dem ledet tankene i retning av huletegninger av forhistoriske dyr mens en annen lignet på egyptiske hieroglyfer. Grevens skikkelse var slank og muskuløs. Lange grå lokker fra det krøllete håret hang ned til skuldrene, og et velpleid, grått skjegg prydet det ellers ungdommelige utseende ansiktet.
Det var et ansikt kvinnene kunne dø for. Og for alt hva de to andre rundt bordet visste, hadde ikke bare flere av dem allerede gjort det, men flere ville komme til å gjøre det. Med sitt ungdommelige utseende og friske hudfarge, virket det som om han bekymret seg like lite for alderdommens kommende plager som for Gamle Undergangs profetier, selv om han aldersmessig stod ved inngangen til livets aften.
Grev Balsamo løftet glasset og pekte med det i retning av Gamle Undergangs glass han nettopp hadde fylt opp, og sa vennlig med sin melodiøse stemme:
”Vinen er god og kvinnene varme, min venn, og siden De ikke kan frelse noen av oss, får De heller nyte vinen som en av Guds gaver.”
Til svar fuktet Gamle Undergang de tørre leppene med tungen og skulte mistenksomt på glasset foran seg på bordet.
”Følg poetens råd, min venn,” kom det uanfektet fra greven, ”og tøm ditt glass, for døden venter!”
Da han hørte ordet døden, fikk Gamle Undergangs ansikt straks et mildere preg.
”Døden, ja,” mumlet han tydelig oppkvikket, ”Død og fortapelse venter! Også poetene skal dø,” fortsatte han lettet. ”Alle skal dø og evig forgå! Lag ingen bilder av Herrens ansikt, av dyr eller mennesker, men kast dere ned på bakken og gjem ansiktene i støvet. For vi kommer fra støv og skal bli til støv,” avsluttet han triumferende, før han nesten lettet la til:
”Selv forfengelighetens tarvelige avkom blir til ingen ting annet enn støv!”
Mens han snakket hadde de magre fingrene begynt å fikle med stetten på glasset.
”Abbed,” kom det oppfordrende fra grev Balsamo til tredjemann rundt bordet, en tykkfallen og blidt utseende mann som hittil ikke hadde åpnet munnen, ”gi ham Herrens velsignelse til å drikke ellers er jeg redd han,” han nikket med hodet i retning av Gamle Undergang, ”snart blir til støv av bare tørst.”

Abbeden, som egentlig het Abbé de Périgord, satt ved siden av Gamle Undergang i den myke skinnsofaen, og var opptatt med å lese gjennom en bunke håndskrevne notater som hvilte på den omfangsrike magen.
”Hva sa De greve? Jeg er redd jeg ikke fulgte med,” svarte Abbeden distré.
Han tittet opp fra notatene og myste mot dem over brilleglassene.
”Jeg sa at De må velsigne Gamle Undergang, kjære Abbed,» gjentok greven, «Det er like før han tørster i hjel, og det før dommens dag. Og det hadde jo vært ille,» fortsatte han ettertenksomt, «hvis han skulle komme til å gå glipp av dagen han så inderlig har lengtet etter hele livet.”
”Nå, er det er slik det ligger an,” kom det oppgitt fra Abbeden. «Ja, ja, la meg se hva jeg kan gjøre.»
Det runde, godmodige ansiktet med smilehull i hvert av de bulende kinnene, og en hake større enn en moden plomme, la seg i forståelsesfulle folder. Han snudde seg mot Gamle Undergang, og sa blidt:
”Broder, motta vår velsignelse til å tømme glasset!”
Han blunket fortrolig til grev Balsamo, snudde seg igjen mot Gamle Undergang og sa strengt:
”Forsøm aldri å ta imot Herrens gaver, men husk at forsømmelse også er en synd!”
Gamle Undergang stirret surt på dem.
”Tenk at selv en slave av Anti-Krist i Roma av og til kan slumpe til å si noe fornuftig,” sa han til slutt syrlig.
Abbeden gulpet hardt. Munnen åpnet og lukket seg som om han lette etter et svar. Før han kom så langt tømte Gamle Undergang i en eneste slurk. Fornøyd rapte han så høyt at gjestene ved nabobordene overrasket snudde seg mot dem.
Grev Balsamo trakk lakonisk på skuldrene. «Religiøs dogmatisme,» sa han tørt, «er de provinsielle landsbyenes misunnelse over storbyens dannelse.”
Gamle Undergang sendte ham et bistert blikk.
”Så sant, så sant!” supplerte Abbeden ivrig. ”Presis min mening! På de områdene hvor fornuften seirer går menneskeheten stødig fremover mot edle, rasjonelle mål. Jeg pleier å si at der hvor det jeg liker å kalle den ‘universelle fornuft’ råder, vil menneskenes åndelige og intellektuelle fremskritt føre til et samfunn som i sin fullkommenhet mangler sidestykke i historien.”

”Fornuft? Pøh!” kom det foraktelig fra Gamle Undergang. ”For noe vås! Menneskene har aldri vært fornuftige og kommer aldri til å bli det. Og skulle de plutselig ønske å bli det, ville de ikke klare det. De forstår, herr Abbed, den slags ligger utenfor deres mentale rekkevidde. En dåre vil alltid forbli en dåre. Dessuten,” fortsatte han dystert, ”er fornuft bare et finere ord for uvitenhet. Universell uvitenhet hadde passet langt bedre! For menneskene vil ikke. Derimot elsker de å sole seg i sin umettelige selvgodhet. Og når det passer dem, skryter de uhemmet av sin uvitenhet og innbiller seg å besitte egenskaper de aldri kommer til å eie.»
Gamle Undergangs magre kropp lente seg fremover bordet slik at det var rett før at den harmdirrende underleppen berørte bordplaten.
«Dette, mine herrer,» fortsatte han intenst, «kalles dumhet. Og dumheten, ikke fornuften, er menneskenes fremste egenskap. Den hersker uinnskrenket over alt og alle. Dumheten kjenner ingen kultur, ingen religion eller rase. Dumheten fornekter Gud og er ute av stand til å forstå Djevelen. Dumheten elsker seg selv og ser bare seg selv i alt og alle, og bryr seg ikke om man er rik eller fattig, ung eller gammel, mann eller kvinne, lærd eller ulærd. Drevet av sin innbilte fortreffelighet sniker den seg inn overalt. Intet nøkkelhull er for lite, ingen egenkjærlighet for falsk. Å, nei, da, i vissheten om at den er verdens største mirakel og helt unik, finner den veien selv inn i de minste av sjelens avkroker. Så kom ikke til meg med horete snakk om fornuft og forstand! De er begge et par utpulte luddere som mer enn gjerne trekker opp skjørtene for hvem som helst. Nei, vend om, sier jeg dere, vend om! Vent i ærefrykt på dommen. Og bare se dere rundt,” sa han og pekte ut i lokalet med en krokete finger.
”Se dansen rundt gullkalven, se horungene feste! De stakkars fjolsene svømmer som blinde rumpetroll i en sump av løgn. Men denne verden er blendverk og illusjon, og bakken vil revne under deres føtter, og himmelen flerres åpen av en voldsom ild,» avsluttet Gamle Undergang og flekket tenner som en sulten ulv.
”Jeg tror, gode venn,» kom det tilforlatelig fra Abbeden med sin bløte og vennlige stemme, «at alt er skapt i Guds bilde. Verden er derfor en positiv skapelse. Den, som menneskene, er grunnleggende god. Fristelsen består heller i at man kun velger å se menneskenes dårlige egenskaper. Imidlertid overvinner man dette når man alltid bestrebe seg på å se det gode i dem.”
”Aha, så det tror De!” repliserte Gamle Undergang raskt. ”Mennesket er liksom født godt? Og enhver form for ondskap er kun fravær av det alltid iboende gode i dem? Det onde er altså en slags sjelelig forkjølelse, kan man si, og den helbredes av mer godhet administrert av velmenende tosker som Dem? Si meg, herr Abbed, hvor grenseløs dum og naiv kan en mann som Dem tillate seg å være, og det selv om man er prest?”Han stakk nesen helt bort i Abbedens kolossale dobbelthake og gryntet som en sint purke.
”I sannhet burde det ha vært en forskjell mellom en prest og en velfødd kalkun! Mens Herren ble korsfestet mellom to tyver, er kirkens tjenere like dvaske og overvektige i ånden som i kjødet.”

Abbeden stirret forlegent ned i bordet foran seg mens en svak rødmende bredte seg over ansiktet. Men hvis han hadde håpet at Gamle Undergang hadde fått sagt det han hadde på hjertet, tok han skammelig feil. Tvertom virket det som om han først nå hadde begynt å komme i siget, og snart ville nå de store høyder. Gamle Undergang reiste seg da også halvveis opp fra sofaen, og fortsatte mens lysene i restauranten speilte seg i hans blankpolerte isse:
”Den såkalte fornuften innbiller seg i all sin uovertrufne selvrettferdighet at den er mektigere enn Herren. Men vi er støv, sier jeg, støv! Lær å unnvære før man må. Livets krav til menneskene er svært enkelt: forsak! På dommens dag vil man miste mer enn man trodde man hadde. Alt det som fengsler menneskene av jordisk glede og rikdom er Djevelens verk. Ve de ynkelige skapningene, ve dem når dommen faller!»
Som for å samle nye krefter tørket han et par dråper av den dirrende underleppen med håndbaken, og fortsatte:«Og når det gjelder Deres lemfeldige omgang med fristelsen, herr Abbed, kan jeg fortelle Dem at den ikke er det tanketomme pjattet De sorgløst lirer ut av Dem! Fristelsen er slangen, dumme menneske. Hører De, den er slangen!» utbrøt han iltert. «Og vær ikke i ett sekund i tvil om slangen lever. Den er høyst oppegående. Og langt, langt mer oppegående enn enkelte godtroende personer … ,»
Gamle Undergang tok en kort pause mens han skulte bort på Abbeden.
«Slu og utspekulert kjenner slangen menneskenes svakheter ut og inn. Ja, bedre enn de fleste kjenner seg selv, kjenner slangen menneskenes patetiske natur. Ubemerket av det naive menneskets enfold ikler den seg iblant fornuften, andre ganger forstanden, og andre ganger igjen fremstår den som rasjonalitet og troen på jordisk rettferdighet. Og den er alltid til stede over alt. Hvert eneste minutt fristes mennesket av slangen. Men merker menneskene det? Nei, da, de selvopptatte slappfiskene merker ingen ting. Menneskene velter seg i dårskap som kåte råner i gjørmen. Og de vil aldri, aldri, bli annerledes!» avsluttet han alvorlig, og sank tilbake i den mykt, polstrede skinnsofaen.
Abbeden hadde fått et tomt uttrykk i ansiktet. Den bløte og svulmende haken skalv av opphisselse. Riktignok hadde han mange ganger stått ovenfor gjenstridige sognebarn. Mange ganger hadde han hørt deres skriftemål. Blant dem var også skriftemål som etterlot ham søvnløs i bønn foran krusifikset på celleveggen. Men denne sure og seige gamlingen overgikk dem alle. Vel var det slik at vi alle var Guds barn, men noen, og blant dem Gamle Undergang, måtte ha blitt forbyttet underveis. Maken til negativitet. Maken til respektløshet for kirken og religionen! Dette mennesket er en motstander av fremskritt og utvikling, og vil føre oss tilbake til det uopplyste mørke. Jeg må finne styrke, sa Abbeden til seg selv. Også Jesus måttet bære korset, fortsatte han fortrøstningsfullt og følte seg med ett bedre til mote.

”Apropos Djevelen, mine herrer, så tror jeg vi får besøk!” kom det plutselig fra grev Balsamo.
Overrasket løftet Gamle Undergang og Abbeden på hodene og myste i retning av inngangen. Hvordan i all verden kan greven som sitter med ryggen til, vite at noen er på vei til bordet vårt, spurte Abbeden seg selv og klødde seg undrende på haken. Han overveide et øyeblikk å drøfte fenomenet med Gamle Undergang, men et høyt og misfornøyd snøft fra hjørnet hvor han satt fikk ham hurtig til på andre tanker. Derimot gjorde Gamle Undergang noe så uvanlig som selv å etterfylle sitt eget glass, før han med dårlig skjult forakt utbrøt:
”Der kommer jo denne spjåkete sakfører Hammerlink i egen avmektige person.”
Og ganske riktig, en skikkelse kledd i sort fløyelsjakke og sorte bukser banet seg målrettet vei gjennom restauranten. I et fåfengt håp om å skjule det skallete hodet var et par lange, sorte hårstrå omhyggelig gredd fra høyre over mot venstre side. De som kjente sakføreren godt visste at den pertentlige frisyren var ment å gi inntrykk av tillitt og edruelighet i en rettsal, men falt dessverre igjennom blant de mer belevne gjestene på Restaurant Dordogne. Heldigvis for sakfører Hammerlink var han etter mange år i rettsvesenet så herdet når det gjaldt menneskenes meninger og reaksjoner at han ikke lot seg merke med at enkelte av de andre mannlige gjestene, menn med friske blomster stukket inn i knapphullene og velfriserte barter, iakttok ham med blikk som tydelig sa at typer som ham burde holde seg på den andre siden av Seinen. Enkelte av dem la likevel merke til at klærne var både kostbare og av beste merke innen den parisiske moteverdenen. Den sorte fløyelsjakken, for eksempel, hadde et svakt, blomstret mønster vevd inn i stoffet. På avstand var det ikke mulig å skjelne blad fra blomst, eller en stengel fra noe man kunne ha tatt for en løs tråd, men fra nært hold så man at fløyelsjakken hvor blomsterhodene med sine enorme kronblad omtrent forsvant inn i stoffet, var et utsøkt og forseggjort arbeide av syerskene ved et av Paris’ mest eksklusive motehus.
Det forholdt seg da også slik at man gjorde klokt i å ikke undervurdere sakfører Hammerlink. Ikke minst gjorde man klokt i å ta hans store forfengelighet med i betraktning. Dette var noe mange for sent hadde innsett og bittert angret da gråtende ble slept ut av rettsalen. For akkurat som frisyren, var valget av jakke og bukse nøye uttenkt for å fremheve oppfatningen av at han representerte de to dydene alle jurister offentlig lovpriste, men privat utnyttet, nemlig måtehold og diskresjon.
”Hallo venner,” humret sakfører Hammerlink fornøyd, ”jeg tenkte meg at jeg ville finne Paris’ åndselite samlet ved sitt stambord.”
Han trakk frem en ledig stol ved siden av grev Balsamo og satte seg.
”Det er en skjebnens urettferdighet at mens vi trofaste tjenere av fru Justitia må jobbe og slite for føden i vårt ansikts svette, finnes det alltid noen som tynget av byrden av egen visdom lider av en ubotelig tørst.»
Han så smilende fra den ene til den andre.
«Nå, godtfolk, hvordan står det så til på en dag som denne?»

Godtfolk? Tenkte Abbeden, hva var det for slags tilgjort snakk? Nei, som om ikke advokater i utgangspunktet var farlige nok, var sakførere som agerte folkelige rene giften. Dette tenkt, og Abbeden lot som om han var opptatt med å bla i sine papirer.
Gamle Undergang studerte håndflatene som om han så de for første gang. Grev Balsamo på sin side satt så ubevegelig på stolen som om han var fordypet i en meditativ transe.
Ja, ja, tenkte sakfører Hammerlink, de slu revene tror de kan skjule seg i hiet? Vel, der tar dere nok feil, kjære venner. Jeg har sendt langt mer hardføre typer enn dere til Bastillen. La meg nå se om jeg ikke kan røyke dem ut.
«Og en hjertelig god dag til Dem også, Gamle Undergang,» sa han til mannen som satt på skrå overfor ham ved bordet. «Jeg ser at De beundrer Deres vakre hender? Med Deres tillatelse skulle jeg gjerne … .»
Han skulle til å gripe en av Gamle Undergangs hender, men raskere enn en røyskatt dro Gamle Undergang hendene til seg og gjemte dem under bordplaten.
«Uff, da, gamle venn,» sa sakfører Hammerlink fremdeles smilende. «Er De redd for at jeg skal oppdage de falske kortene De har gjemt i skjorteermet?»
«Deres hender er jo berømte,» fortsatte han med et enda bredere smil, «Like berømte som Deres fingerferdigheter, ikke sant? Ingen har vel tall på hvor mange lommebøker og gullklokker De i løpet av Deres lange karriere diskré har klart å få kloa i uten at det intetanende offeret har merket noe som helst. For hvem kunne vel mistenke at en så gudfryktig mann som Dem besatt slike uante talenter? Nei, nei, min venn, De behøver ikke se så sur ut. Der De sitter befinner De Dem jo på en gyllen gren. Og pussig nok ….», sakføreren dro litt på det, «har ikke verden gått under siden vi sist satt sammen ved dette bordet for et par dager siden. Så vidt jeg husker var det rett før. Var ikke snakk om dager heller. Langt ifra, jeg husker godt at det knapt var snakk om et par timer. Men her sitter De jaggu fremdeles, og ser uforskammet frisk og opplagt ut med roser i kinn og vin i glasset!»
Mens sakfører Hammerlink snakket, hadde Gamle Undergang stukket underleppen lengre og lengre frem. Fysj, så ekkel den er, tenkte Abbeden, han minner i grunnen om en forvokst padde. I det samme syntes han at han hørte en svak knurring fra sidemannen. Abbeden skvatt. Den omfangsrike kroppen dirret som gelé. Knurret han, spurte Abbeden forvirret seg selv og kastet et bekymret blikk på de to herrene på den andre siden av bordet.

Men, nei, det virket ikke som om noen av dem hadde hørt knurringen. Dette var merkelig, tenkte Abbeden, kanskje mitt følsomme nervesystem likevel er blitt aldri så lite påvirket av plapringen til det reaksjonære droget ved siden av meg i sofaen? I så fall er det sikkert et forbigående fenomen.
Han ble styrket i troen på at det var slik det måtte henge sammen ved synet av grev Balsamo som fremdeles i samme ubevegelige positur som i stad. Det var også tydelig at sakfører Hammerlink heller ikke kunne ha hørt noe, for fremdeles smilende snudde han seg mot greven.
”Og hva med Dem, grev Balsamo? Fremdeles på frifot? Beundringsverdig, kjære greve! Ja, det mener jeg oppriktig. Virkelig beundringsverdig. Og merk Dem at dette kommer fra en mann som lever av å sørge for at rettferdigheten, dette misforståtte ordet for livets viderverdigheter, alltid tilpasses omstendighetene. Pussig kledebon De har på Dem, forresten,” utbrøt han undrende som om han først nå ble oppmerksom på kappen greven hadde over skuldrene.
”La meg gjette? Det er en gave fra en eldre og formuende beundrerinne som nå flyter ubemerket nedover Seinen med buken i været? Eller har De solgt falske diamanter og edelsteiner til Ali Baba og hans lurvete kobbel av røvere? Nei, nå har jeg det!» fortsatte han oppmuntret og smilte om mulig enda bredere. «Oppe på Deres hemmelige loftskammers har De omsider lykkes med å forvandle avkoket av flaggermusvinger, ormetunger og stjålet kirkegods til det edleste gull? De skal jo være litt av en mester i kunsten i å støpe ting om, har jeg hørt,» tilføyde sakføreren med en liten latter. «Uansett hvilke kunster De enn besitter,» fortsatte han uanfektet, «sier noe meg at De snart får mer bruk for mine tjenester enn De har nytte av å høre på Gamle Undergangs langtekkelige prekener.”
”Det må jeg si! Virkelig interessant,” brøt Abbeden inn henvendt til grev Balsamo. ”Tenk at De er en klient av sakfører Hammerlink! Det visste jeg virkelig ikke.”
Mens kappen antok en vårlig grønnfarge, strakte grev Balsamo seg som om han var støl og lemster etter en lengre reise.
”De sier ikke det, kjære Abbed,» sa tørt til denne. «Visste De det virkelig ikke? Vel, når sant skal sies, gjorde ikke jeg det heller.”
Det var tydelig at greven forsøkte å late som om hele samtalen var ham fullstendig likegyldig, men øynene hadde fått et vaktsomt uttrykk.
”Gamle Undergang har nettopp avsluttet en av sine fantasifulle forelesninger for oss,” fortsatte Abbeden mens et par digre smilehull kom til syne i hans kjøttfulle kjaker. ”Og som vanlig var de av det oppbyggelige slaget. Denne gangen var det nærmest en hyldest til menneskets positive natur og lyse fremtidsmuligheter Så her rundt bordet er det som vanlig fest og moro.”
Abbeden slo ut med hendene.
«Hadde De kommet litt tidligere er jeg sikker på at vår gode venn her,» han nikket i retning av Gamle Undergang, «gjerne hadde lagt til en egen utlegning om juristenes ugjerninger på jorden.»

Gamle Undergangs ansikt uttrykte den dypeste forakt. Berme, tenkte han, avskum. Uvitende fjols. Rasende la han hodet bakover og tømte det fulle glasset. Forbløffet så de andre hvordan det bulende adamseplet hoppet opp og ned som en sprelsk laks. Han satte glasset hardt fra seg og snøt han seg så kraftig i servietten at et par av damene ved nabobordet flyttet urolig på seg og kastet bekymrede blikk i retning av bordet hvor de fire herrene satt. En av mennene ved bordet hvor damene satt, hyttet fortørnet med neven i retning av Gamle Undergang.
”Der har De representantene for menneskets positive natur og de såkalte fremtidsmulighetene, herr Abbed,” sa Gamle Undergang og snøt seg én gang til. Han viftet med lommetørkleet i retning av nabobordet. ”Der hos plebeierne har De Deres såkalte kultur.”
”Jeg håper ikke at denne utblåsningen var en forsmak på lyden av basunenglene,» kommenterte sakfører Hammerlink lakonisk. «Da kommer folk til å besvime lenge før de når paradisets porter. Nok om det. Fortell meg heller, folkens, hva vi drikker.”
”Hvitvin, din utspjåkete pantelåner,” kvekket Gamle Undergang indignert.
”Den eldre garde er i storform, forstår jeg,» svarte sakfører Hammerlink lattermildt og lente seg tilfreds bakover på stolen. «Dette tegner til å bli en uforglemmelig formiddag. Hvit eller rød spiller ingen rolle, mine venner. Hovedsaken er at vinen flyter i strie strømmer!”
”Jeg må på det sterkeste få protestere mot Gamle Undergangs tullete utlegninger,” utbrøt Abbeden opprømt. Mens de andre snakket hadde benyttet tiden til å tenke seg om. Og nå hadde han viktige ting på hjertet.
”Til alle tider,” fortsatte han, ”har intet vært mer lettvint enn å skråle om at enden er nær. Man trenger ikke en dikters fantasi for å se at menneskene lever i synd. Alle vet jo det. Jeg mener, det er jo opplagt, ikke sant? Men, og jeg ber om dere i fullt alvor tar dette innover dere, i kraft av mitt kall og virke kjenner jeg antagelig bedre til synden enn noen andre i dette lokalet!”

Mens Abbeden snakket hadde Gamle Undergang krøpet sammen i et hjørne av sofaen, mer opptatt av å sutte på underleppen enn å høre hva Abbeden hadde på hjertet. På den andre siden av bordet var grev Balsamo opptatt med å studere ringene sine. Den eneste som syntes å ha hørt etter var sakfører Hammerlink. Til gjengjeld betraktet han Abbeden med et skjevt smil, umulig å tyde, men som kunne bety både skyldig og uskyldig. Heldigvis for Abbeden oppfattet han ingen ting av dette. Tvert imot lyste det runde og oppglødde ansikt ivrig mot dem.
”Jeg merker, mine venner, at dere er overrasket over min direkte talemåte, men glem ikke min lange erfaring som sjelesørger og skriftefar. For jeg har hørt ting som … som … .”
Grepet av en følelse av at han ikke klarte å formulere seg slik han hadde tenkt, stoppet Abbeden midt i setningen. En stund ble han sittende taus mens han så betuttet fremfor seg, men grep igjen til slutt ordet:
”Nå var det ikke dette, nei, det var ikke dette …,” fortsatte han mutt, fortapt i egne tanker. Den enorme haken skalv lett.
”La meg se, hvor var jeg?” stotret han ulykkelig frem med et hjelpeløst uttrykk i ansiktet. Plutselig lyste det glinsende måneansiktet opp.
”Jo!” utbrøt han fornøyd, ”det jeg ville si er at den moderne tiden vi er så heldige i å leve i, den er noe annet! Den moderne tiden, mine venner. Å, dette vidunderlige ordet ‘moderne’ er i seg selv nok til at man føler at man ikke har levd forgjeves. Vidunderlige, vidunderlige ord!» sukket han henført før han begeistret utbrøt:
«Den moderne tiden er nemlig noe annet enn alle tidligere tidsepoker. Og vi, kjære venner, vi har trukket lykkeloddet i livets tombola! De vitenskapelige landevinningene baner veien for en vår for menneskeheten. Ja, bare tenk på de kolossale fremskrittene menneskehjernen har gjort i vår tid. Og jo mer den bevisste og rasjonelle delen av hjernen våkner opp, jo mindre blir den ubevisste og urasjonelle delen. Jeg mener, det sier seg selv, ikke sant? Det var det første. Og nå kommer jeg til det andre … .»
I det samme kom han til å møte blikket til grev Balsamo. Milde himmel, tenkte Abbeden, hva er det med de øynene. Jeg kunne sverge på at de for et øyeblikk siden var ravgule, men nå er de mørkeblå! Som om ikke den kappen … .
«Og for det andre …?» kom det fra sakfører Hammerlink med en stemme som om han eksaminerte et gjenstridig vitne.
«Jo, selvfølgelig!» utbrøt Abbeden. «Tilgi meg, men jeg falt i tanker om et særdeles underlig fenomen. Vel, for det andre innrømmer jeg gladelig, mine venner,» fortsatte han alvorlig, «at vår hellige kirke kanskje tidligere på en måte muligens, og garantert uforskyldt, kan ha kommet til å medvirke at mennesket, og dermed hjernens utvikling, i tidligere århundrer ble holdt noe tilbake.»
Abbeden knep øynene sammen og stirret rundt seg som om han nettopp hadde avslørt en stor hemmelighet.
«Men alt må sees i lys av sin samtid. Forholdene menneskene levde under den gang var ganske andre enn i dag. Nå er alt dette heldigvis forandret. Og så visst til det bedre. Vi er gått inn i opplysningens tidsalder. Ja, mine herrer, tenk på det, smak på ordene: opplysningens tidsalder! Vidunderlig, ja, det mener jeg. Vi er trått inn i en ny æra i menneskehetens historie. En ny æra har åpenbart seg, mine venner! Og det er en æra som ikke bare vil bli preget av enorme sosiale forbedringer, men de vitenskapelige landevinningene jeg nevnte, og som ennå er i sin spede begynnelse, vil etter hvert bli kolossale. Ja, revolusjonerende i grunnen. Min personlige spådom er nemlig at de vil bli av et omfang verden aldri tidligere har sett. Og siden alt dette utelukkende er av det gode, vil menneskene også bli gode. Stol på meg! Menneskene vil forbrødres under fornuftens og fremskrittets stolte faner. For sannheten er, kjære venner, at vi står foran en soloppgang for et mer fullkomment og rettferdig samfunn enn vi kan forestille oss!”
Med ansiktet glinsende av svette stirret Abbeden stolt fremfor seg. Det var som om han for sitt indre øye så en rekke lykkelige mennesker i hvite laboratoriefrakker komme syngende mellom bordene mens de delte ut røde roser.

Han ble imidlertid revet bort fra sine indre syner av at sakfører Hammerlink løftet en hånd opp i luften og sa:
”Ett øyeblikk, godeste Abbed. Det høres en smule urealistisk ut, selv for en kirkens mann som Dem. Gitt Deres erfaring som skriftefar burde De i likhet med meg besitte en viss innsikt i hvor mye elendighet menneskene kan skape.”
”Urealistisk, jeg?” Abbeden hevet øyenbrynene. ”Absolutt ikke,» tilføyde han lettere fornærmet, men hentet seg straks inn og fortsatte på sitt milde og forståelsesfulle vis:
«Her kommer det an på at man klarer å ha to forhold klart i tankene. Første punkt er de vidunderlige fremskrittene den moderne tiden vil føre med seg. Dette kommer til å skje helt uavhengig av alt annet. Andre punkt er den menneskelige utvikling. Og det er min faste overbevisning at fremskrittet og utviklingen vil tvinge menneskene fremover. Eller slepe de etter seg. Det kommer for så vidt ut på ett. Utviklingen vil uansett ubønnhørlig tvinge seg frem og berøre alle og enhver. Derimot er jeg redd for at De misforstår meg hvis De mener at jeg ikke ser den menneskelige elendighet. Ingen kan lukke øynene for den. Aller minst en mann i min posisjon. Jeg lever jo av den, på den måte,” tilføyde han med et unnskyldende smil som imidlertid forsvant like fort som det hadde kommet.
Han satte øynene i sakfører Hammerlink og sa salvelsesfullt:
”Men det er det vel også andre rundt bordet som lever av den menneskelige elendighet, ikke sant? Og det på en mer egoistisk, og langt mer utspekulert måte enn meg? Eller hva mener De, sakfører Hammerlink?”Blek i ansiktet og med blussende, røde kinn kremtet sakfører Hammerlink høyt som om han hadde fått noe i halsen. I siste sekund ble han reddet fra å si noe, da grev Balsamo uventet grep inn med å si nøktern:
”Skillet mellom illusjon og virkelighet reiser interessante spørsmål som alltid har fascinert meg.”
Det var uvisst hvem av Abbeden og sakfører Hammerlink bemerkningen var myntet på. Men siden greven hadde snudd seg mot sakfører Hammerlink, pustet Abbeden lettet ut. Den mannen, tenkte han, er sannelig ikke lett å forstå. Jeg ville nødig møte de merkelige øynene i en mørk bakgate. Han kastet et diskré blikk bort på greven. Nå minner de om krystallklart brevann, sa han til seg selv uten at han ble noe klokere av den grunn. Hvordan gjør han det, spurte Abbeden seg selv. Uansett er det utrolig interessant å iaktta, konkluderte han.
Grev Balsamo dreide langsomt på et par av ringene, og sa tankefullt ut i luften:
”Urealistisk? Et merkelig ord, særlig i munnen på en sakfører. De vet jo like godt som oss andre at grensen mellom det såkalt realistiske og det tilsynelatende umulige er svært tøyelig, og ofte kan avgjøres med et par franc plassert i riktig lomme. Er ikke Deres erfaring fra rettsapparatet, herr sakfører?»
Uten å vente på at sakfører Hammerlink skulle svare, la greven like tankefullt til:
«De behøver ikke si noe. Jeg tror jeg allerede kjenner svaret. På alle trinn i rettsapparatet er man først og fremst opptatt med å tyne den siste sou ut av klientene”
Sakfører Hammerlinks ansikt var om mulig enda blekere. Kinnene glødet som om han hadde oppholdt seg for lenge i solen, og hadde plutselig blitt veldig opptatt med å rette ut noen folder i buksen.
Greven trakk på smilebåndet, og fortsatte henvendt til Abbeden:
”Når det gjelder fremskritt og utvikling har Deres kolleger, jesuittene, sammen med andre skjulte krefter som gjemmer seg bak organisasjoner med ideelle formålsparagrafer, dessverre rukket å forpeste samfunnet med en ensretting av tenkningen som ikke bare gjennomsyrer kirken, men også vitenskapen og historiefaget. Man har lykkes med å viske ut at for eksempel dominikanerordenen ble grunnlagt av en angiver og morder fra det fjerde korstog, og man har lykkes i å sette lokk på en ny tolkning av evangeliene.”
Mens han snakket, hadde kaftanen skiftet farge fra skarlagensrød til kongeblått. Abbeden var så fengslet av synet at han nesten ikke oppfattet hva greven sa. Først øynene og nå kappen, sa han undrende til seg selv. En som derimot måtte ha fulgt nøye med, var Gamle Undergang. Han hadde holdt opp med å sutte på underleppen, og iakttok greven alvorlig gjennom et par smale øyne.

”Og apropos det fjerde korstoget,” fortsatte grev Balsamo i det fargene i kappen plutselig skiftet og minnet om luende flammetunger. Milde himmel, tenkte Abbeden forskrekket og korset seg forsiktig, så jeg riktig? Borte fra motsatt hjørne av skinnsofaen mumlet Gamle Undergang lavt om at man burde være mer forsiktig med hvem man inviterte til bords.
”Som dere vet var det et korstog innen Europa rettet mot de såkalte kjetterne i Languedoc, nærmere bestemt katarene,» fortsatte greven myndig. «Men dette var gudfryktige og fromme mennesker. Størsteparten var dessuten fattigfolk. De egentlige kjetterne var representantene for Roma. Det fjerde korstoget berøvet for alltid den katolske kirken dens legitimitet, og avslørte den som en ren verdslig makt som ikke vek tilbake for noe, om det enn var å brenne mennesker levende. Etter å ha beleiret borgen Montségur i ni måneder, erobret pavekirkens hær til slutt borgen og den 16. mars 1244 brant man 220 katarer på bålet. Senere skulle den katolske kirkens forfall og moralske korrupsjon tre enda tydeligere frem, men på bålene i Languedoc ble dens troverdighet flammenes rov. Om det enn var rettet mot katarene, var det fjerde korstog dypest sett et korstog mot det spirituelle Europa. Og for en tid knuste man all motstand. Det blomstrende Midi ble rasert til en glemt bakevje. Men kampen mot det spirituelle allerede begynt lenge før. Ved det 8.økumeniske konsilet i Konstantinopel i 869 ble treenigheten avskaffet til fordel for den todelte dualismen som den dag i dag behersker europeisk tenkning og sivilisasjon.»
Her gjorde greven en pause og satte øynene med sin farge av krystallklart brevann rett i Abbeden.
«Deres vidunderlige vitenskap, herr Abbed, er en direkte frukt av konsilets beslutning,» tilføyde han tørt.
De øynene ser tvers igjennom meg, tenkte Abbeden ille til mote, og merket at han svettet. «Inntil konsilet var de tre delene, legeme, sjel og ånd likestilte områder innen kristendommen og dens liturgi,» fortsatte imidlertid grev Balsamo.
«Men ånd er farlig for maktmennesker. Like farlig er det spirituelle individet. Begge truer dogmene makten hviler på. Og ingen av dem lar seg lure inn i spindelvevet av løgner makten hviler på. Dette vet man selvfølgelig, og siden makten går i ett med løgn og forstillelse, klarte man på snedig vis å omformulere det slik at ånd ble ansett som kjettersk. Men makten kan ikke føle seg trygg før den har full kontroll. Det var ikke nok at man ikke lenger skulle tro på eller snakke om ånd, den måtte avskaffes. Og det var som skjedde da det 8. økumeniske konsil besluttet å erstatte treenigheten med en dualitet bestående av legeme og sjel. Dette var en mental lobotomi av kristendommen som sikret kretser innen den katolske kirken full kontroll. Spørsmål om tro og erkjennelse, og sjelens eventuelle frelse, ble helt og holdent overlatt til de kirkelige autoriteters forgodtbefinnende. Den ekte kristendommen måtte gå under jorden. Og mens dogmene og løgnen ble institusjonalisert av makthaverne, har den i all ettertid levet i det skjulte som en understrøm og inspirasjonskilde for frihetselskende og søkende individer.»

Dessverre hadde Abbeden vært altfor opptatt av grevens kappe til å få med seg enkelthetene i hva grev Balsamo hadde sagt. Flammetungene forsvant like plutselig som de kom, og hadde blitt erstattet en av rubinrød farge som etter hvert gikk over i forskjellige sjatteringer av blått før den til slutt fremstod i en frisk, vårlig grønnfarge. Det var derfor som om han ble vekket fra en slags drøm, da greven sa:
”Så noe sier meg at vår venn, Monsieur Urguntary, ikke tar helt feil når han sier at menneskene ingen ting har lært, og at de heller ikke vil lære. Den dag i dag, mine venner, er samtidens filosofer uvitende tjenere av konsilets avskaffelse av ånden, og like uvitende om følgene dette fikk for Europas utvikling Avskaffelsen av treenigheten, det vil si det åndelige i menneskene, medførte at det oppstod et tomrom. Dette måtte fylles, men med et innhold som ikke stod i motsetning til den dualiteten av legeme og sjel man hadde vedtatt. Dermed la man veien åpen for en intellektuell tankeretning med røtter tilbake til akademiet i Gondishapur. Akademiet hadde blitt grunnlagt av de de siste gamle, greske filosofene etter at de ble forvist fra Athen av keiser Justinian i år 529, snaue tre hundre år før konsilet. Slik snek en før-kristen tankeretning seg inn i Europa, hvor den raskt smeltet sammen med maktens dogme om at menneskene kun består av legeme og sjel.»
Grev Balsamo stirret mørkt fremfor seg.
«Det har pågått en voldsom kamp i århundrer,” sa han alvorstungt, «og det er kampen mot det spirituelle. Ingen ting er så skremmende og truende for makten, religiøs eller verdslig, som spirituell tenkning. Situasjonen er akkurat den samme i dag som i Languedoc i 1244. Menneskeliv er uvesentlige og alle midler tillatt. Løgn og uvitenhet er midlene makthaverne bruker for å tilrane seg eierskap til historien. Virkeligheten forties og fordreies, og den historiske fremstillingen en dekkoperasjon for å skjule makthavernes forbrytelser.
Så, ja, Monsieur Urguntary, De er absolutt inne på noe,» avsluttet greven henvendt til Abbeden. ”Men jeg vet også at De er av en annen oppfatning enn meg. Og siden jeg ikke har til hensikt å såre Dem, synes jeg vi lar temaet ligge for denne gang. Dessuten er jeg hverken prest eller profet, som vår venn Gamle Undergang, men en omreisende handelsmann.”
Han hadde ikke før snakket ferdig, før sakfører Hammerlink, som for lengst hadde gjenvunnet sitt gode humør, sendte greven et skøyeraktig blikk og sa:
”En omreisende handelsmann? Det var da overmåte beskjedent av Dem, grev Balsamo. Men De behøver ikke å stikke Deres lys under en skjeppe. Aller minst i vårt selskap. Det vil si, med mindre De har sett tegn på det motsatte i én av Deres krystallkuler, eller kanskje en av de åndene De pleier å trylle frem for rike enker har hvisket Dem noen ord i øret. En handelsmann?” gjentok han og trakk på smilebåndet. ”Javel, når De sier det, men jeg forbeholder meg retten til å påstå at det i så tilfelle dreier seg om noe helt annet enn hva man vanligvis forbinder med handelsmenn. Meg lurer De nemlig ikke, Monsieur! Og i motsetning til Dem,” fortsatte han med en dårlig skjult hentydning til grevens merkelige kappe, ”trenger jeg ikke å opptre som en blanding av trollmann og tyrkisk sultan. En sort dress og en viss innsikt i rettsvesenet holder lenge i mitt yrke. Og heldigvis er denne vidunderlige byen full av mennesker som føler seg krenket og forulempet, av bedratte ektemenn og sjalu hustruer, ryktesmeder og politiinformanter, men jeg,» tilføyde han lakonisk, ”slipper i motsetning til enkelte andre å se meg over skulderen når jeg mottar betaling.”

Sakfører Hammerlink lente seg tett inntil greven og hvisket fortrolig:
”Apropos politiinformanter har jeg en opplysning jeg tror vil interessere Dem, kjære greve. Ifølge troverdige kilder skal Kardinalen være overmåte interessert i en bestemt omreisende handelsmann. Jeg tenkte De kanskje ville ha interesse av å vite dette.»
Han la hodet på skakke, og spurte med en blanding av fortrolighet og ironi:
«De kjenner Kardinalen, gjør De ikke?”
Grev Balsamo, som hadde gjenopptatt studiene av sine velpleide hender, svarte ikke.
Den manglende reaksjonen skuffet sakføreren. Han kan umulig være så dum at han ikke bryr seg, tenkte han. Leker han med meg? Mannen kan da umulig være uvitende om hvem Kardinalen er? Alle i Paris, fra små barn til tannløse oldinger, visste hvem Kardinalen var. Hadde jeg vært grev Balsamo, ville jeg vært svært interessert i hvorfor Kardinalen oppviser en slik interesse. Og nærmest uansett hva jeg hadde blitt fortalt, hadde jeg pakket sakene mine og kommet meg ut av landet før neste soloppgang.
Provosert av grevens stadige taushet og likeglade holdning fortsatte sakfører Hammerlink i en langt skarpere tone:
”Siden De tydeligvis later som om dette ikke angår Dem, så la meg si noen ord om den Kardinalen. Hans egentlige navn er Armand-Jean du Plessis Richelieu. Inspektør Richelieu er den offisielle tittelen. En fæl type, tro De meg. Frekk, ubehøvlet, nidkjær, fullstendig skruppelløs og dessverre ubestikkelig og bemyndiget med flere fullmakter enn noen annen i statens tjeneste. Født i ytterste fattigdom drives han frem av den målrettede ærgjerrigheten som kjennetegner et menneske som har følt nød og elendighet på kroppen i unge år, og tidlig forbannet seg på å komme seg opp og frem, koste hva det koste ville. I hendene på en slik mann, Monsieur, nytter det ikke med åndemaning og duggete krystallkuler. For Kardinalen er nemlig ikke ferdig med Dem før han har brukket hvert ben i kroppen Deres og redusert Dem til en lallende tomsing.”
Sakfører Hammerlinks hint om åndemaning viste til enkelte tvilsomme rykter, fremsatt hviskende og i største fortrolighet, som i det siste hadde begynt å florere innen deler av sosieteten i Paris. Man ville ha det til at grev Balsamo var en mann uten alder som behersket kunsten å bevege seg gjennom tiden. Som bevis ble det hevdet at man skulle ha funnet århundre gamle portretter av ham hvor han så prikk lik ut som i dag. Av særlig betydning skulle det visstnok være at enkelte av portrettene også var datert og titulert som portretter av ham. I tillegg til at han uten tegn på aldring beveget seg gjennom århundrene, skulle han også besitte flere andre magiske egenskaper. Noen ville til og med ha det til at greven, som fra en dag til en annen og uten at noen med sikkerhet kunne si hvor han kom fra, plutselig hadde dukket opp i Paris feterte salonger og erobret selskapslivet med sine spådommer og mystiske eliksirer, var en berømt alkymist som med ett hadde steget frem fra svunne århundrers dunkle mørke.
Hvorom det hele forholdt seg kunne likevel ingen benekte at han nød kvinnenes gunst til de grader at enkelte menn av den grunn alene gjerne hadde sett hans hode på en stake. Det het seg også, hvisket man hemmelighetsfullt, at greven ved hjelp av magiske kunster skulle ha skaffet seg kontakter helt inn i hofflivets innerste sirkler.
”Jeg kjenner svært mange mennesker, min gode Hammerlink,” svarte greven langsomt.
Han så på sakføreren med et par våkne, lyseblå øyne, ”men jeg har aldri hatt gleden av å treffe denne Kardinalen. Synd, kanskje, for han høres jo ut som en svært interessant mann. Men jeg skal ikke utelukke at jeg ved en eller annen anledning kan ha hørt om ham. Likevel, Deres omtanke rører meg. Tillat meg derfor å spørre om De alltid er like uforsiktig med Deres lommebok?”

Sakfører Hammerlink stirret et øyeblikk uforstående på ham. I neste sekund reiste han seg så brått at stolen falt overende på gulvet. Den brå bevegelsen og lyden av stolen som falt i gulvet fikk en av damene ved nabobordet til å skrike av redsel. Hennes kavaler, en yngre løytnant i Kongens Garde, snudde seg rasende mot dem med en hånd på kården.
«Jeg beklager virkelig, mine herskaper, men min venn fikk et brått illebefinnende,» hørte Abbeden grev Balsamo si. Han rettet på hodet for å se nærmere, og oppdaget forbløffet at greven plutselig stod ved nabobordet. Jeg hørte da ikke at han reiste seg, spurte Abbeden forvirret seg selv. Han tittet bekymret bort på Gamle Undergang, men denne trakk bare på skuldrene. Siden greven delvis stod med ryggen til var det vanskelig å se nøyaktig hva han gjorde, men Abbeden kunne ha sverget på at han så greven gjøre noen merkelige håndbevegelser i retning av damen som hadde skreket av redsel. Hva som derimot var hevet over tvil var at gemyttene straks syntes å roe seg. Damen smilte kokett til grev Balsamo, og storøyd så Abbeden at den unge løytnanten reiste seg fra stolen og gjorde honnør for greven.
Dette går over alle støvleskaft, tenkte Abbeden. Snart begynner vel en svart katt å spille fiolin også. Gud se i nåde til min sjel, men jeg trenger noe styrkende. Han snudde seg halvveis bort slik at de andre ikke kunne se hva han gjorde og lirket forsiktig frem en liten lommelerke av sølv, skrudde av korken, satte den hurtig for munnen og helte i seg innhold.
«Herlig,» stønnet han lavt og lovpriste klosterbrødre som hadde laget brygget.
Mens dette pågikk saumfarte en tydelig nervøs sakfører Hammerlink urolig jakken og bukselommene.
”Pengene mine!” utbrøt han fortvilet.
Grev Balsamo satte sakførerens stol rolig tilbake på plass.
”Vær så snill å sitt ned, herr Hammerlink,” kom det myndig fra grev Balsamo i det han rolig løftet opp sakførerens stol og satte den tilbake på plass, samtidig som han blunket skjelmsk til Abbeden.
Han må ha sett at jeg tok en støyt av lommelerken, sa Abbeden skyldbetynget til seg selv. Uff, så pinlig, men jeg forstår ikke hvordan. Han stod jo nesten med ryggen til, og det hele kan ikke ha tatt mer enn ett minutt. Her ble Abbeden avbrutt i sine funderinger av at grev Balsamo, som virket fullstendig uberørt av sakfører Hammerlinks sjelekvaler, pekte på en tykk, sort lommebok av lær som lå på bordet og nonchalant spurte:
”Er det denne De leter etter, herr sakfører?”
”Nei, det er ikke mulig,” stotret sakfører Hammerlink frem. ”Jeg kan sverge på at den ikke lå på bordet for ett minutt siden.”
Det kan jeg også, tenkte Abbeden. Han var like overrasket som sakfører Hammerlink, men husket i det samme at greven nettopp hadde blunket skjelmsk til ham. Akkurat i denne situasjonen, sa Abbeden til seg selv, tror jeg at man gjør klokt i å tie.
”Man skal aldri sverge, sakfører,” svarte grev Balsamo. Den melodiøse stemmen var mildt irettesettende, ”Spesielt ikke når det gjelder ting man ikke forstår. Jeg råder Dem til heretter å vokte Deres verdisaker bedre enn De klarer å passe Deres munn.”
Sakfører Hammerlink rødmet helt opp til hårroten, noe som i hans tilfelle ville si svært høyt oppe på hodet. Ute av stand til å få frem ett eneste ord vandret øynene fra greven til lommeboken og tilbake igjen, før han til slutt slukøret stakk lommeboken innunder jakken.

”Det var pent av Dem å tro at De kunne hjelpe meg,» sa greven vennlig til sakfører Hammerlink, «men jeg kan forsikre Dem om at det er fullstendig unødvendig. Meg behøver De ikke bekymre Dem om. En omreisende kramkar som meg har intet å frykte. Tro meg når jeg sier at det finnes ikke den makt på jorden som kan stoppe eller hindre meg. Dessuten har jeg vært ute mang en vinternatt før. Derimot burde De heller gjøre Dem opp noen tanker om de materielle godenes flyktige natur.”
Da greven nevnte de materielle godenes flyktige natur, måtte sakfører Hammerlink uvilkårlig legge en hånd på jakkelommen for å forsikre seg om at lommeboken fremdeles lå der. Lettet kastet han et kjapt et blikk i speilet over skinnsofaen for å forvisse seg om at det sparsommelige håret fremdeles lå omhyggelig som det skulle. Fornøyd med å lommeboken faktisk befant seg der den skulle og at håret lå på plass, gjenvant han omsider sitt gode humør.
”Jeg er mektig imponert, Monsieur, over denne overraskende og uventende oppvisningen av Deres ferdigheter,» sa han til grev Balsamo. «Svært imponerende. Ja, faktisk så imponerende at jeg ikke helt vet hva jeg skal si.”
«Da synes jeg De skulle si så lite som mulig,” svarte grev Balsamo, «Det er et råd jeg ber alle ha som en gyllen leveregel, min venn.»
”De må likevel ha meg unnskyldt,» kom det usikkert fra sakfører Hammerlink, «Men saken er den at jeg vet en god del om Kardinalen. Antagelig vet jeg mer enn de fleste andre.»
Han rettet seg i stolen som om han ønsket å fri seg fra noe ubehagelig.
«Og derfor føler jeg at det er min plikt å fortelle Dem at et mer malplassert kallenavn har jeg aldri støtt på hos noe menneske. Noe mindre prestelig enn Kardinalen kan man ikke forestille seg. Det eneste han har til felles med kirkens tjenere er at han er like nidkjær i tjenesten som en utsultet jesuitt. For Kardinalen, Monsieur, er uoppslitelig i jakten på sitt bytte. I tillegg er han like frekk og ubehøvlet som slu og beregnende. Kort fortalt er Kardinalen en meget farlig mann mennesker som De og jeg gjør klokt i å passe seg for. Han tar ingen ting for å slenge en stakkar inn i Bastillen og la vedkommende råtne der. Ofte virker det tvert om som om han finner en egen glede i å ødelegge andre mennesker. Og han bruker absolutt ikke silkehansker, langt derifra. Jeg kjenner flere som er blitt lemlester for livet av Kardinalens håndlangere. Tenker jeg etter,» sa sakfører Hammerlink lavt og stirret dystert fremfor seg, «kan jeg ikke forestille meg et verre menneske.”
”På seg selv kjenner man andre,” svarte greven lattermildt og betraktet sakfører Hammerlink med ishavsblå øyne, ”Men De skal ha takk for at De gjorde meg oppmerksom på at denne Kardinalen skal ha fattet interesse for meg, dog uten at jeg forstår hvorfor. Hvor interessant det blir for min del skal jeg ikke si noe om,» avsluttet grev Balsamo, før han gåtefullt la til: «Men antagelig blir det det for ham.”
For noen fascinerende øyne, tenkte sakfører Hammerlink. Flamme og is på samme tid. Om han er modig eller sprøyte gal er umulig å avgjøre, men jeg har uansett ikke sett et par så vakre og uttrykksfulle øyne på noe menneske. Det er liksom en overnaturlig dybde i dem, som om de rommer en visdom eldre enn verden. Også dette merkelige i at de forandrer farge etter grevens sinnsstemning eller samtalens innhold. Man merker tydelig når han er misfornøyd for da borrer han øynene som en drill inn i hjernen på den han snakker med. Bare de øynene alene er vel mer enn nok til at Kardinalen slenger ham ned i Bastillens mørkeste og trangeste fangehull, og lar ham bli der. Synd, i grunnen, for han er utvilsomt et av de mest interessante menneskene jeg har truffet, og jeg skulle gjerne ha blitt mer kjent med ham.

Abbeden, som lenge hadde sittet fordypet over sine notater, utbrøt plutselig forbauset:
”Sovnet jeg? Det er i så tilfelle ikke første gang snakket til Gamle Undergang har gjort meg ør i hodet.”
Han tittet bort på Gamle Undergang som satt taus og surmulende i motsatt ende av skinnsofaen.
”Akk, ja, godtfolk,” utbrøt Abbeden lykkelig over for én gangs skyld å ha fått gitt Gamle Undergang et stikk, ”det inngir nå også en egen deilig følelse å sitte her, vel forvisset om at der ute,” han pekte med en fyldig, hvit hånd mot restaurantens store vindu, ”går utviklingen hele tiden fremover. I mitt tilfelle innrømmer jeg gladelig at det gir meg en indre ro og trygghet. I dag snakker vi om enkelte land og om enkeltstående nasjoner, men jeg er hellig overbevist om,” ved ordet ‘hellig’ gjorde han raskt korsets tegn, ”at det en gang i fremtiden, og det forhåpentlig om ikke altfor lang tid, kun vil være en stat, og en verdensomspennende og forenet sivilisasjon bygget på tankens rasjonalitet og moderne vitenskap. Det vil bli en herlig tid, mine herrer, en vidunderlig tid og en opplysningens triumf. Sammensveiset i en større enhet vil hele menneskeheten marsjere fremover under frihetens, likhetens og rettferdighetens seiersrike faner!”
Abbeden stirret like gledesstrålende rundt seg som om han allerede holdt en av fanene i hendene. Men ansiktsuttrykket forsvant som dugg for solen da Gamle Undergang kvekket hest fra sitt hjørne i sofaen:
”Og på tronen sitter Djevelen og ler!»
Han sendte Abbeden et foraktelig blikk, og fortsatte hånlig:
”Når ordene frihet, likhet og rettferdighet kommer over Deres kjøttfulle lepper høres de ut som de frekkeste obskøniteter!”
”Nei, vet De hva!” svarte Abbeden oppbrakt, ”Slikt snakk vil jeg ha meg frabedt!”
Det vanligvis så runde og blide ansiktet hadde med ett fått en dyp, mørkerød farge. Brystet hevet og senket seg så voldsomt at notatene rutsjet ned på gulvet.
”Hvor lenge må vi, venner av menneskeheten og fremtidens menn,» ropte han sint, «tåle å høre Monsieur Urguntarys bakstreverske holdninger? Den mannen,” fortsatte han med en stemme som dirret av indignasjon, ”er en gammelmodig og museal reaksjon på alt det nye og praktfulle som bringer verden fremover. Var det opp til ham ville menneskene fremdeles leve nedtynget under uvitenhetens åk. Ja, var det opp til ham var vi fremdeles umælende livegne, og det eneste håpet om forløsning fra verdens elendighet ville være tanken på dommens dag! Men fremskrittet, mine herrer, ekte og sant fremskritt, forlanger at menneskene kaster av seg alle former for reaksjonært despoti og tyranni, og isteden omfavner tankens klarhet, og oppnevner fornuft og forstand til sine ledestjerner! Og hvem vet, kanskje denne …,” han gjorde et kast med hodet i retning av Gamle Undergang, ”dypt bakstreverske personen egentlig ønsker oss plassert bak lås og slå i Bastillen? Hva? Vel, la meg forvisse Dem om at når fremskrittet kommer, vil Bastillen være stedet for mennesker som Dem, Monsieur Urguntary! Stedet der fiender og motstandere av rasjonalitet, vitenskapelige fremskritt og menneskehetens utvikling møter sin vel fortjente skjebne.»
Abbedens omfangsrike kropp skalv av raseri. Pannen var dekket av svette, og kinnene, som ellers hang slapt nedover haken, minnet om et par oppblåste, røde ballonger. ”Fornøyelig, godeste Abbed,” kom det syrlig fra Gamle Undergang, ”Deres bablende naivitet er i det minste i motsetning til enkelte av Deres meningsfeller, som er så prektige og kjedelige at man får hodepine i det samme de åpner munnen, svært underholdende, om enn i svært korte øyeblikk av gangen. Men har De noen gang spurt Dem selv om de fine ordene som frihet, likhet og rettferdighet De slår om Dem med, kan vise seg å bli nådeløse dommere over hva som er rett og galt, og hva man kan si og tenke? For når menneskene, Monsieur Périgord, med sine feberhete drømmer om fremskritt og utvikling begynner å slå om seg med ord og uttrykk de ikke forstår innholdet av, har dårens tidsalder kommet! Og da går det rett i dass», tilføyde han og blottet sine gule tenner.”De uopplyste idiot!»
Abbeden var så sint at han peste som en hvalross.
«Nå har jeg fått mer enn nok av Deres innfule uforskammetheter!” fortsatte han, samlet stønnende sammen papirene fra gulvet og gjorde mine til å reise seg fra skinnsofaen.
I neste øyeblikk utbrøt sakfører Hammerlink med en stemme ellers forbeholdt overraskende frifinnelser i rettsalen:
”Mine herrer, den berømte ballerinaen Emily Giblét har akkurat gjort sin entré!”
Som på kommando vendte herrene ansiktene mot inngangen.

Ved synet av den berømte ballerinaen utbrøt det spontan jubel og applaus fra flere av bordene. Hovmesteren, kjent for å være både arrogant og avvisende med mindre man var en fast gjest og svært rundhåndet med tipsene, ilte til. Han bukket dypt foran henne og uttrykte i forblommede vendinger hvor beæret Restaurant Dordogne var over besøket. Om hun ønsket et bord nær vinduet? Ville et midt i lokalet passe bedre? Ventet hun noen eller var hun alene?
Den berømte ballerinaen må ha svart noe ingen av de fire herrene oppfattet, for hovmesteren klappet med ett kraftig i hendene. På et blunk styrtet flere kelnere til og begynte å gjøre klart et bord midt i restauranten. Hovmesteren slo galant ut med hendene, og skulle til å vise henne vei bort til bordet hvor bestikk i nypusset sølvtøy akkurat hadde blitt lagt frem oppå en ren og nystrøket, hvit duk, da grev Balsamo plutselig spratt opp fra stolen så kappen flagret rundt ham. Før noen kunne si hvordan det gikk stod han ved siden av den berømte ballerinaen. Det gikk et sukk gjennom restauranten da han bøyde seg ned og kysset hennes hånd. Irritert over at en fremmed blandet seg inn i hans disposisjoner, kremtet hovmesteren indignert. Uten så mye som å kaste et blikk i hans retning, spurte greven ballerinaen med sin dype, melodiøse stemme om hun ville gjøre dem den store gleden av å sette seg ved deres bord.
”Selvfølgelig, Monsieur le Comte, hvor vennlig av Dem,” kvitret den berømte ballerinaen fornøyd tilbake.
Da han hørte hennes svar, la hovmesteren, som surmulende hadde iakttatt opptrinnet, ansiktet umiddelbart i profesjonelle folder. Stolt som en hane, og rank i ryggen som en gardeoffiser, gikk han foran dem til bordet innerst i restauranten hvor sakfører Hammerlink, Abbeden og Gamle Undergang satt. Ballerinaen sendte de tre herrene et så blendende smil at Abbeden ikke bare fullstendig glemte Gamle Undergangs uforskammete oppførsel, men også tanken på å forlate selskapet. Isteden lyste det runde måneansiktet opp som til høymesse, og for seg selv mumlet han henført at Herren hadde sett i nåde til dem.
”Hvis man tillater, tar jeg gjerne et lite glass champagne med herskapet,” kom det kokett fra Emily Giblét.
Sakfører Hammerlink forvisset seg omhyggelig om at håret lå på plass, reiste seg, bukket dypt for ballerinaen og sa:
”Deres tilstedeværelse er en stor ære for oss, Madame!”
”Å, så sjarmerende sagt” svarte den berømte ballerinaen med et smil.
Sakføreren gjorde en bydende bevegelse med hånden mot de to kamphanene i skinnsofaen under det store speilet.
”Tillat meg å presentere Dem for Monsieur Urguntary og Abbé de Périgord.”
Det knirket og knaket som i ruller av gamle og inntørket pergament da Gamle Undergang motstrebende halte seg opp fra sin sammensunkne positur i hjørnet av skinnsofaen. Han blottet de gule tannstubbene i noe som skulle forestille et smil, før han med en besynderlig rødfarge i kinnene sank tilbake ned i sofaen.
”Nå mangler vi bare eplet,” sa han lavt til Abbeden.
«Eplet?» svarte Abbeden uforstående som ikke kunne ikke ta øynene vekk fra den berømte ballerinaen og hennes lange, slanke ben. «Hva i all verden er det De babler om nå?»
”Å, De vet det ikke?» repliserte Gamle Undergang med et underfundig glimt i øynene. «Nei, det er jo for så vidt ingen overraskelse,» la han til. Han lente den lange, magre kroppen mot Abbeden og hvisket:
«Slangen har nettopp gjort sin entré i Edens hage, min venn.»
Slangen, spurte Abbeden seg selv, hørt sånt tull! Det var ikke måte på hvor mye sprøyt det inntørkede fjolset kunne komme med. Han gjorde et tappert forsøk på å komme seg opp fra skinnsofaen, men den omfangsrike magen stanget mot bordkanten. Abbeden ble stående i en ubehagelig stilling, og etter å ha stønnet frem noen velvalgte ord, tvang tyngdekraften tvang ham tilbake på plass.
”Og,” fortsatte sakfører Hammerlink, etter lettere oppgitt å ha iakttatt de to herrenes klossete forsøk på å hilse ballerinaen velkommen, ”dette er grev Balsamo.
Men,” tilføyde han med sitt mest uskyldige smil, ”det virker som om De allerede kjenner ham?”

”Kjenner og kjenner,” svarte Emily Giblét lettere forlegent, ”Det er det vel ærlig talt ingen som gjør, Monsieur, men jeg vet at greven er en stor beundrer av all kunst,” fortsatte hun, og ble i det samme opptatt med å lete etter noe i vesken.
”Takk for de pene ordene,” sa grev Balsamo, ”men kunst kan være så mangt. Kjærlighet,” fortsatte han ettertenksomt, ”er også en kunst.”
Ballerinaen som stått ubevegelig og lyttet med hånden nede vesken, gjenopptok letingen. Hun trakk frem en pudderdåse, men la den umiddelbart tilbake med et knapt hørbart sukk. ”Kunst har alltid fascinert meg,» fortsatte grev Balsamo, «Det er noe med hvordan kunstneren synliggjør usynlige sider ved virkeligheten som tiltaler meg. Hvordan kunstneren ser noe andre ikke får øye på. Med en viss beskjedenhet kan jeg si at det minner om enkelte trekk ved mitt eget yrke. Nå, ja, yrke er muligens ikke det riktige ordet. Pasjon passer bedre. En del av min handelsvirksomhet er tilknyttet garverivirksomheten. Og i mine eksperimenter med forskjellige hjelpemidler for garving har jeg en rekke ganger oppdaget at skillet mellom det synlige og usynlige er et tynt slør.”
Sakfører Hammerlink hadde hørt på greven med ørene på stilk. Nå kruste et smil som en nysgjerrig ugle rundt munnen hans.
”Eksperimenter med … forskjellige hjelpemidler … virkelig interessant, Monsieur!” utbrøt han freidig. ”Endelig ser det ut til at vi kommer noen vei ved dette bordet i dag. Dette er noe jeg svært gjerne vil høre mer om.”
Ballerinaens hadde fått et mellomfornøyd uttrykk i ansiktet. Hun gjorde et ikke særlig vellykket forsøk på å kvele en gjesp og begynte hun å klø seg på leggen. Også de to herrene i skinnsofaen hadde tydeligvis falt ut av samtalen. Gamle Undergangs hode hadde falt så langt forover at den hengende underleppen nesten klistret seg fast til bordduken, og Abbeden duppet med hodet bak halvåpne øyne.
”Unnskyld meg, Madame,” sa grev Balsamo til ballerinaen. ”Jeg beklager virkelig min kjedelige enetale,” fortsatte han oppriktig. Emily Giblét holdt øyeblikkelig opp med å klø seg på leggen, og sendte ham takknemlig et blendende smil.

«Noen klarer til og med å være kjedelige uten å si ett eneste ord,» utbrøt grev Balsamo. Ordene var tydelig myntet på herrene i skinnsofaen. «Vel, jeg får påkalle Deres oppmerksomhet,» fortsatte han smalt neven hardt i bordet.
”Dommedag!” ropte Gamle Undergang lykkelig og rettet på hodet.
”Stille, fjols!” repliserte Abbeden, ”ser De da ikke at det er damer tilstede.”
”Akkurat derfor!” glefset Gamle Undergang tilbake, «Der det er damer, er dommen aldri langt unna.»
Men sannheten var at Abbeden for én gang skyld hadde truffet blink. Det ble ikke bedre av at Abbeden foran i de andres påhør hadde kalt ham et fjols. Forsmedelig, sa Gamle Undergang til seg selv, og det til og med av den dvaske utviklingsteoretikeren! Han rullet sammen servietten slik at den fikk en lang spiss i den ene enden. Den stakk han inn det i øret som vendte mot Abbeden og begynte å røre rundt.
Synet var alt annet enn vakkert. Abbeden så på med et ansikt fylt av vemmelse.
”Det neste blir vel at De stikker den opp i nesen,” sa han misbilligende. ”Som om noe av det ville hjelpe,” tilføyde han oppgitt.
”Å bevares,” svarte Gamle Undergang silkemykt, ”jeg ante virkelig ikke at en Herrens velfødde tjener var mer fintfølende enn en ung nonne. Men jeg kom visst i skade for å høre en gjøk som galte. Eller kanskje det var en galte som gryntet?” lan han til akkurat i det er par gulaktige klumper falt ut av øret hans og ned på setet i skinnsofaen.
”Nei, nå er det nok!” ropte Abbeden.
Rasende grep han servietten og fikk viftet klumpene ned på gulvet. Den digre kroppen ristet så voldsomt at skinnsofaen begynte å gi fra seg høye, faretruende lyder. Øynene til grev Balsamo, som hadde overhørt samtalen, ble med ett til to smale mørkeblå sprekker. Etterpå var sakfører Hammerlink villig til å sverge på at grevens kappe plutselig hadde stått ut som et par illevarslende flaggermusvinger, samtidig som en lang og truende skygge strakte seg over bordet og innhyllet begge herrene i ugjennomtrengelig mørke.
Hva det nå enn var, fortsatte sakfører Hammerlink, gikk det så fort at det knapt var mulig å registrere hva som hendte, men sikkert er det at luften plutselig gikk ut av kamphanene i skinnsofaen. Abbeden sank betuttet sammen. Ansiktet som nettopp hadde blusset rødglødende av indignasjon, stirret forlegent ned i bordplaten. Og Gamle Undergangs underleppe minnet om en slunken tørrfisk.

”Madame, vennligst tilgi de to tøysekoppene,» sa grev Balsamo henvendt til Emily Giblét som om ingen ting hadde hendt. «De ønsket champagne, ikke sant,» fortsatte han belevent, «Et meget godt valg, om jeg skal si det selv. Det skal straks ordnes.»
”Mange takk,” kom det stakkåndet fra den berømte ballerinaen.
Opptrinnet i skinnsofaen hadde gjort henne svært usikker, men med sin resolutte opptreden hadde greven heldigvis lykkes i å beroliget henne.
«Selvfølgelig, Madam, jeg skal gi hovmesteren beskjed,» svarte greven og reiste seg.
”Bestill noen snegler også!” ropte Abbeden etter ham.
Ballerinaens vakre ansikt fortrakk seg i en grimase.
”Snegler?” stønnet hun, ”Noe så ekkelt!”
Har jeg sagt noe galt, spurte Abbeden forvirret seg selv. Også snegler som er så godt. Bare tanken på dem fikk ham nesten til å smatte høyt.
”Men snegler er da godt …” stotret han nølende, og skulle til å legge ut om sneglenes fortreffelighet, da ett blikk på danserinnens bleke ansikt var nok til at han med ett lukket munnen.
”Jeg tror vi tar noe annet,” kom det i det samme verdensvant fra sakfører Hammerlink, ”Hva med hvitløksmarinerte froskelår? Det er jo en virkelig delikatesse!”
”Min Gud!” utbrøt Emily Giblét fortvilet, ”Enda verre!”
Hun himlet oppgitt med øynene.
”Hva slags forsamling er dere egentlig?” fortsatte hun spakt.
”Ingen gudfryktig forsamling, er jeg redd,” brummet Gamle Undergang, og dystert til: ”Man skal spise sitt brød i sitt ansikts sved!”
”Snegler og frosker er Guds skapninger,” kom det fra Abbeden som hadde innsett at han egentlig var svært sulten.
”Slanger også?” repliserte Gamle Undergang, ”Kanskje De vil ha stekt slange med et bakt eple mellom huggtennene? Det ville jo i så fall være i tråd med Deres fornuftige og rasjonelle univers. Vitenskapen overvinner Dyret, ikke sant? Det er vel noe slikt vås De innbiller Dem, kan jeg tenke meg. Latterlige tanker og livsfarlig naivt! Men Deres rasjonelle fata morgana og vidløftige teorier om fremskrittet overvinner ikke Dyret, min venn. Langt derifra. For mens De babler i vei om slike eventyrslott, vokser Dyret seg stort og sterkt. For Dyret, ser De, livnærer seg på alt det De fornekter. Og mens De stirrer Dem blind på vitenskapens seier og fornuftens triumf, åpner Dyret sitt fryktelige gap, og med ett jafs forsvinner De i dets buk. Akkurat som en snegle!”
Abbeden ristet oppgitt på hodet.
”Uvitende menneske, hva i all verden har mine tanker om verden å gjøre med hva vi skal bestille?” spurte han matt.

Ballerinaen så engstelig fra den ene til den andre.
”Hvilket dyr er det dere snakker om?” spurte hun redd. ”Er det et dyr her, i denne restauranten?” fortsatte hun og stirret bekymret rundt seg.
”Unge dame, jeg snakker om Dyret som vil åpenbare seg, og sluke alt og alle,” kom det oppglødd fra Gamle Undergang, som nå hadde kommet seg av fornærmelsen og det sviende nederlaget Abbeden hadde påført ham.
”Med blod og ild skal alt jordisk fortæres! utbrøt han fornøyd. ”Også Deres vakre ansikt,” la han til og smilte for første gang på flere dager.
Emily Giblét hørte bestyrtet etter.
”Slik er den timelige verden, forstår De,” fortsatte Gamle Undergang ufortrødent med tydelige tegn på å befinne seg såre vel ved igjen å kunne si sin hjertens mening, ”All jordisk skjønnhet er dømt til å forgå,” humret han fornøyd. ”Barn mister uskylden og kvinnene skjønnheten, og i skyggene venter Dyret med kvessede klør!”
Han foldet hendene over maven og klukklo for seg selv.
Dradd i ansiktet begynte den berømte ballerinaen å svaie frem og tilbake på stolen.
Dette kan gå fullstendig galt, tenkte sakfører Hammerlink. Gamlingen er jo ikke sann. Fyren eier ikke hemninger som tillater seg å snakke slik i hennes påhør. For å berolige ballerinaen la han en arm varsomt rundt skuldrene hennes, og sa:
”Madame, vær så snill å ikke hør på det gamle våsehodet. Han mener på ingen måte å skremme Dem, men på grunn av manglende talegaver uttrykker han seg dessverre ofte på et billedlig vis som lett misforstås.»
”Nei, det gjør jeg aldeles ikke!” ropte Gamle Undergang indignert. ”Og jeg har mine talegaver i besittelse, det kan jeg forsikre Dem om. Og like sikkert er det at Dyret kommer,” utbasunerte han med en stemme som fikk menneskene flere bord bortenfor til å se i deres retning.
”Snakk heller med Herr Rasjonalitet om det å uttrykke seg billedlig,” avsluttet han med et kort nikk i retning av sidemannen.
”Er det meg De kaller ’Herr Rasjonalitet’?” spurte Abbeden harmdirrende.
”Så absolutt!” svarte Gamle Undergang. Det var tydelig at han koste seg. ”Enn skjønt det skjærer meg i hjertet å måtte kalle Deres fantasifostre for rasjonalitet.”
”Og det sier De!”
Abbeden vendte ansiktet mot ham, og hevet advarende en pekefinger i luften.
”De som ikke gjør annet enn å forkynne Dommedag fra morgen til kveld burde heller å ligget skjelvende under dynen og lyttet etter basunens klang, men isteden sitte De her dag ut og dag inn og formelig gasser Dem i verdens såkalte fordervelse. Uten skam eller blygsel tyller De i Dem vin og mat, og tillater Dem selv å refse andres moderne og opplyste holdninger …”
Abbeden hostet så kraftig at notatene fløy ut over bordet.
”Der ser De hvor lett det timelige forgår,” bemerket Gamle Undergang med et skjevt smil.
”Ikke ett ord til!” ropte Abbeden skjærende.
”Hvem er det som ikke skal si ett ord til?”
Spørsmålet kom fra grev Balsamo som plutselig stod ved siden av bordet. Hvor i all verden kom han fra, tenkte sakfører Hammerlink. I et øyeblikk har han forsvunnet inn i restauranten for å lete etter hovmesteren, og i neste står han her. Og det uten at noen hverken har hørt eller merket at han kom. Besynderlig, sa han ettertenksomt til seg selv, meget besynderlig.
”Fortell meg nå endelig ikke at Gamle Undergang har klart å lure Dem ut på galeien igjen, Monsieur,» sa greven henvendt til Abbeden. «Til å være et menneske som sverger til det rasjonelle, lar De lett følelsene løpe av sted med Dem, kjære Abbed.»
Med skyldbetynget mine samlet Abbeden taust sammen notatene.
”Jeg har tillatt meg å bestille noe å spise sammen med champagnen,” fortsatte greven henvendt til Emily Giblét. ”Og det ser jo ut som om De … etter kveldens forestilling … trenger noe å styrke Dem på.”
Sakfører Hammerlink klappet begeistret i hendene.
”Bravo, Monsieur le Comte! Jeg skal si De kommer beleilig. Endelig en mann som vet hvordan man skal behandle en dame.”
Han nikket oppgitt i retning av Gamle Gamle Undergang og Abbeden.
”De to tullingene har jo ikke peiling.”

Sakfører Hammerlinks bitende kommentar fikk Gamle Undergang til å trekke seg inn i hjørnet av skinnsofaen. Som en gammel skilpadde satt han ubevegelig med sammensunkne skuldre. Bare en svakt, dirrende underleppe røpet at han fremdeles levde. I motsatt hjørne var Abbeden opptatt med å sortere notatene sine.
På den andre siden av bordet, derimot, var det langt mer livlig. Her hadde sakføreren, Emily Giblét og greven fordypet seg i en lang og interessant samtale om forholdene i Den kongelige ballett, noe som hadde fått ballerinaen til å gjenvinne sinnslikevekten. Like etter gjenlød da også hennes glade og smittende latter gjennom lokalet. Den gode stemningen ble ikke mindre da sakføreren krydret samtalen med muntre anekdoter fra sitt virke i rettsalene. Med et skuespillertalent ingen kunne ha ant bodde i en skarve sakførersjel, imiterte han til ballerinaens store fornøyelse forskjellige skikkelser fra flere kjente saker, før grev Balsamo, etter inngående å ha studert Emily Gibléts håndflater med en svært høytidelig og hemmelighetsfull mine, spådde henne en strålende internasjonal karriere.
Kort sagt skulle det godt gjøres å høyne stemningen ytterligere, men da hovmesteren ikke lenge etter ankom bordet ledsaget av tre kelnere med sorte sløyfer og kritthvite skjorter, steg den likevel enda noen hakk. Den ene kelneren holdt et digert sølvfat høyt løftet over hodet, den andre bar forsiktig en gjenstand innsvøpt i et hvitt klede, mens den tredje ble diskré stående i stram giv akt et par skritt bak hovmesteren, parat til å adlyde hans minste vink. Selv om det var fullstendig unødvendig, spesielt siden hele resten av restauranten taust fulgte dent lille følgets marsj gjennom lokalet med øynene, kremtet hovmesteren likevel diskré, som for å tilkjennegi at hans og de tre kelnernes tilstedeværelse, innevarslet at kveldens definitive høydepunkt var i ferd med å inntreffe.
Til og med borte i skinnsofaen, hvor de to krakilske gubbene satt i hvert sitt hjørne, ble det omsider tegn til liv.

Hovmesteren bukket dypt for ballerinaen.
”Madame Giblét, Monsieur Le Comte et Messiuers,” sa han så høyt og tydelig at stemmen hørtes over hele restauranten, ”jeg herved har den store æren av å servere herskapet friske østers fra Bretagne!”
”Østers? For en morsom overraskelse!” utbrøt Emily Giblét lykkelig. Utbruddet ble øyeblikkelig etterfulgt av bifall og applaus fra restaurantens gjester. Ballerinaen lot ikke anledningen gå fra seg, men strakte en vakker, perlehvit hånd i retning av greven og sa så høyt at de som satt ved nabobordene oppfattet hvert eneste ord:
”Min kjære grev Balsamo, Deres omtanke smelter en hver kvinnes hjerte!”
Bemerkningen fikk enkelte av de mannlige gjestene som satt nærmest til å bryte ut i ny applaus, og en av dem, en tykkfallen, eldre herre, løftet glasset og ropte «Bravo!». Et par av de yngre kvinnene blant gjestene så smilende i ballerinaens retning, men det store flertallet forholdt seg påfallende taust.
Det var da voldsomt til vakre ord, tenkte sakfører Hammerlink med et stikk av sjalusi. Her gjelds det å komme på offensiv litt brennkvikt. Han lente seg mot ballerinaen og hvisket:
”Ganske riktig, Madame, ikke bare smelter han en kvinnes hjerte, men han smelter det om.”
Ballerinaens sperret øynene opp.
”Smelter det om?” gjentok hun usikkert, og snudde seg mot greven. ”Er dette riktig, Monsieur Balsamo?” fortsatte hun med en blanding av redsel og nysgjerrighet. ”Smelter De virkelig om kvinnehjerter?”
”Til det reneste gull!” supplerte sakfører Hammerlink, svært fornøyd med å ha lykkes i å gjenvinne initiativet.
Emily Giblét fylttet seg urolig på stolen.
”De kan ta det fullstendig med ro, Madame,” svarte fra grev Balsamo overbærende, ”Deres hjerte er allerede av gull!”
Ballerinaen rødmet fra topp til tå. Til og med hovmesteren, som utålmodig og temmelig fornærmet over at kveldens glansnummer på Restaurant Dordogne truet med å bli spolert av gjestenes unødvendige skvatring, ble motvillig rørt av grevens ord.
”De må forstå at en mann som sakfører Hammerlink,” fortsatte greven mens kappen fikk en gyllen farge, ”altså en sakfører, egentlig ikke er noe annet enn en pedant som lever av å vri og vrenge på alt og alle. Slike mennesker,” la han megetsigende til, ”mangler fullstendig evnen til å uttrykke seg poetisk. Smelte om? Vel, man kan for så vidt godt si det slik. Men ikke metall, Madame, langt derifra. Sjelelig gull, derimot, er verd mer enn all rikdom i denne verden.”

Den berømte ballerinaen hørte omtumlet etter. Ordene ‘smelte’ og ‘gull’ virvlet gjennom hodet hennes. Brystet hevet og senket seg. Alt er så forvirrende, tenkte hun. Denne sakføreren kunne da ikke ha rett? Greven var jo en så sjarmerende mann! Også hadde han de vakreste øynene hun noen gang hadde sett hos en mann. Men …. Hammerlink var nå en gang sakfører. En rettens tjener man kunne stole på. Hvem skal jeg velge, spurte hun seg selv. Greven er visstnok rik, men nesten litt for mystisk for min smak. Riktignok er ikke sakfører Hammerlink noen skjønnhet, men han har sikkert en god og fast inntekt.
I sitt stille sinn veiet ballerinaen for og imot. Nei, sa hun til slutt til seg selv, jeg finner ikke ut av dette. Dessuten er jeg skrekkelig sulten. Om så bare denne fomlepaven av en hovmester kunne se å servere østersene, tenkte hun og stirret bønnfallende opp på hovmesteren.
Grip sjansen før den dama igjen åpner munnen, sa hovmesteren i det samme til seg selv. De folka her blir jo aldri ferdige med å skravle. Som tenkt, så gjort. Han slo skohælene hardt sammen med et kraftig smell. Det ble igjen fullstendig stille i restauranten. Ved bord hvor samtalen nettopp hadde gått livlig, ble uavsluttede setninger hengende i løse luften som brått avkuttede legemsdeler. En mannlig gjest, en kunstner etter de lurvete klærne å dømme, som akkurat skulle til å spise en skje med suppe, skvatt så kraftig av det plutselige smellet at skjeen med suppe havnet i glasset til sidemannen. Og ved et bord helt til venstre spratt en offiser med praktfulle knebelsbarter opp og gjorde honnør. Uten å bevege hodet tok hovmesteren alt inn. Års erfaringer som hovmester hadde gitt ham øyne i nakken, og evnen til å forstå gjestenes ønsker før de åpnet munnen. Av og til priste han seg selv over at han med en gang kunne se på et menneske hvilken vin vedkommende ville ha til maten. Og ikke bare om vinen var hvit eller rød, men også hvilken drue og fra hvilken egn den kom. Tilfreds med å ha hele restaurantens oppmerksomhet rettet mot seg, ropte hovmesteren like kommanderende som om det gjaldt et vaktskifte utenfor Elyséepalasset:
”Andrés, rydd herskapets bord!”
Kelneren Andrés, som hadde stått som en saltstøtte bak ham, ilte øyeblikkelig til verket. Forbløffende hurtig ble brukt servise og glass behendig fjernet. Små sølvboller med vann og en tynnskåret sitronskive stod med ett som ved et trylleslag foran hver av gjestene. Man hadde ikke før rukket å beundre det vakre synet av de nypussede og skinnende sølvbollene, før Andrés uten at man merket det også hadde satt frem smekre krystallglass med høy stett for champagnen og mindre glass for kildevann fra Alsace.
For en praktfull forestilling, sa sakfører Hammerlink til seg selv. Nå forstår man hvorfor Restaurant Dordogne tiltrekker seg Paris’ mest fornemme gjester. For ikke å glemme selve åndseliten, la han til og lo for seg selv.
Da han var ferdig, trakk Andrés seg lynraskt tilbake til vante plass noen skritt bak hovmesteren, som med et falkeblikk nøye gransket resultatet.
”Glatt ut de rynkene!” beordret han skrapt, og pekte med en nye i pannen på noen ørsmå folder i duken helt ytterst ved bordkanten. Som en beskjemmet guttevalp skyndte Andrés seg å glatte ut foldene, før han igjen, som om føttene ikke berørte bakken, svevde tilbake på sin plass bak hovmesteren. Men hovmesteren var tydeligvis fremdeles ikke ferdig med inspeksjonen. Tankefullt og med øyebrynene rynket i dyp konsentrasjon, gikk han langsomt rundt bordet. Han rettet omhyggelig på servietten foran ballerinaen, flyttet en gaffel på Abbedens plass en centimeter lengre til venstre, tok ett skritt tilbake, ristet misfornøyd på hodet, la den en halv centimeter tilbake. Og på denne måten, uhyre langsomt og veloverveid, og hele tiden med det samme konsentrerte uttrykket i ansiktet, beveget han seg fra plass til plass, stoppet plutselig ved synet av ett av de smekre glassene, løftet det opp foran øynene, tok frem et silketørkle fra lommen og gnikket forsiktig øverst på glasset før han med en særdeles misfornøyd mine rakte det til Andrés, som øyeblikkelig tryllet frem ett nytt.
Jeg dør av sult, tenkte den berømte ballerinaen. Kanskje jeg heller skulle takket ja til denne maleren Degas’ invitasjon til middag på hans atelier.
«Forgjengelige jålebukk», mumlet Gamle Undergang for seg selv borte i sitt hjørne av skinnsofaen. «Som om dette fjanteriet har noen som helst betydning på den siste dag!»

Til Emily Gibléts store lettelse, virket det som om hovmesteren omsider var fornøyd. Han tok et skritt tilbake, sendte bordet et siste kritisk blikk og klappet kort i hendene. Kelneren som hele tiden urørlig hadde holdt det digre fatet høyt hevet over hodet, plasserte det med en sveipende elegant bevegelse midt på bordet.
Fatet bugnet av østers kunstferdig dandert på en seng av is og oppskårne sitronskiver. Ballerinaen stønnet henført av synet.
”Voila!” kom det stolt fra hovmesteren. Han slo ut med hendene i retning av fatet.
”Mine herskaper, vær så god! Frankrikes beste østers!” fortsatte han triumferende. ”Kjenn den herlige duften av hav og salt! Finnes det noe mer delikat og forfriskende?”
Med et drømmende uttrykk i ansiktet snuste han ut i luften. For Abbeden så det ut som om ørene vokste, ble hårete og lange og nesen tok form av en stor, fuktig snute. Han lukket forskrekket øynene. Skrekkslagen oppdaget han at med øynene lukket hørte han ikke lenger menneskelige stemmer, men en lyd som mest av alt minnet om hundeglam. Gode Gud, hva skjer, spurte han forvirret seg selv, og åpnet de igjen. I det samme dyttet Gamle Undergang ham i siden, og sa med en stemme som hørtes ut som om den kom fra en dyp og mørk kjeller:
”Dyrisk, ikke sant?”
Bare måten han sa dyrisk på var nok til at Abbeden grøsset. Automatisk søkte hendene krusifikset han hadde hengende i en kjede rundt halsen, og han skulle til å fremsi en bønn, da hovmesteren igjen grep ordet:
”Havet,” sa han opprømt, og la håndflaten inn til pannen som om han speidet etter fjerne seil i horisonten. ”Det uendelige havet og Frankrikes deilige kyst,» fortsatte han, og la panegyrisk til:
«Øm og tålmodig som en mor for sine sønner og døtre, skjenker havet velvillig oss sine velsignelser. Og den herligste frukten av denne guddommelige kommunion mellom det flyktige og det faste er østers fra Frankrikes stolte kyst!”
Like betatt av sine egne ord som den vellykkede fremføringen, særlig tatt i betraktning av at den berømte ballerinaen satt ved bordet, vippet hovmesteren frem og tilbake på hælene som om han stod på dekket av en fiskeskute i storm. For riktig å understreke den herlige duften av den mest vidunderlige duften av alle havets frukter, ferske østers fra kysten av Bretagne, la han hodet bakover og lot neseborene vibrere.
Nei, nei, sa Abbeden fortvilet til seg selv, dette nærmer seg avgudsdyrkelse. For en gangs skyld så han nærmest bønnfallende bort på Gamle Undergang.
”Tror De Gud er rasjonell?” snøftet Gamle Undergang foraktelig tilbake.
Jeg er alene, tenkte Abbeden ulykkelig, alene blant vantro og barbarer.
Emily Gibléts øyne, derimot, glitret gledesstrålende mot hovmesteren. Kry som en hane merket denne hvilken virkning han hadde på den berømte ballerinaen. Med fornyet inspirasjon og kraft fortsatte han:
”Og hva, mine herskaper, er havet uten jorden? Og hva er god mat uten god drikke? Forbundsfeller og motsetninger, kan man godt kalle dem, men begge må til for å skape en fullkommen helhet! Tillatt meg derfor å servere de edleste dråpene fra vår eksellente vinkjeller. Denne uovertrufne champagne er laget av de skjønneste dråper som noen gang har vokst på fransk jord! ”

Hovmesteren var så grepet av sine egne ord at stemmen så vidt bar. Dette, tenkte han da også, må være min mest vellykkede opptreden noensinne. Nærmest perfekt i utførelse, innhold og stil. Heldigvis, for ballerinaen Emily Giblét er hele Paris yndling. For øvrig er det et merkelig selskap hun har havnet i, stamgjester eller ikke. Den sakføreren har jo litt av et rykte, og de to typene i skinnsofaen er jo her omtrent hver eneste dag. Og noe sier meg jeg at den karen i den rare kappen som ser ut som en blanding av en trollmann og en rik kjøpmann, må ha lommene fulle. Vel, så lenge de betaler for seg og bestiller det beste vi har, er ikke dette min sak.
Han avsluttet han tankerekken og gjorde et tegn med hånden til den tredje kelneren. Denne hadde hele tiden med uttrykksløst ansikt stått rank som en romersk søyle et par skritt bak hovmesteren. Nå tok han et par skritt frem. I hendene holdt han en gjenstand innsvøpt i hvitt klede. Med en mine som om han avduket et kostbart klenodium, brettet hovmesteren kledet til side med tuppene på pekefingrene.
”Châteux Jacques de Molay,” sa han med en så intens, bevrende stemme at man skulle tro han avslørte tilværelsens hemmeligheter, ”alle champagners mor! I sannhet en drikk Frankrikes største diktere ville ha duellert om bare for å kunne nyte ett eneste glass!”
Ordene ble ledsaget av et nytt tegn med hånden. Den tredje kelneren tok igjen et skritt frem, og fremdeles uten å fortrekke en mine fylte han opp glassene med noen grasiøse bevegelser som gjorde inntrykk på de tilstedeværende. Puster han, undret sakfører Hammerlink i det kelneren lydløst bøyde seg frem og fylte opp glasset foran ham. Den rosa vinen perlet friskt som om den var selve ungdomskilden. Selv Gamle Undergang fikk et mildt uttrykk i ansiktet.
Da alle glassene var fylt, bukket hovmesteren dypt for Emily Giblét, viftet utålmodig til de tre kelnerne som tegn på at de skulle gå, før han selv med bøyd hode trakk seg baklengs tilbake mellom bordene.

”Egentlig burde de to kranglefantene ikke fått noe annet enn harskt grisefett,» utbrøt grev Balsamo muntert da man var godt i gang med måltidet. «Men utelukkende takket være Dem, Madame Giblét,» fortsatte han henvendt til ballerinaen, «har vi gleden av å ikke bare spise Frankrikes beste østers og nyte en champagne som bærer sitt edle navn med verdighet, men også æren av å sitte ved samme bord som Frankrikes største ballerina gjennom tidene!”
Emily Giblét sukket og stirret rødmende ned i tallerkenen.
”For uten Dem,” la han oppstemt til, ”hadde denne formiddagen vært en langtrukken ørkenvandring med Gamle Undergang som delirisk profet. I ren kjedsomhet måtte jeg ha forsøkt å fralure sakførerens den tykke lommebok han har gjemt i innerlommen, eller forvandle korset vår venn Abbeden har hengende rundt halsen til en brennende tornebusk.”
Kommentaren fikk Abbeden til umiddelbart å skyndsomst henge korset inn under kjortelen, og sakfører Hammerlink, som akkurat hadde puttet en østers i munnen, så plutselig ut som om han uventet hadde blitt stevnet for retten. Han rakk ikke å smake på østersen, men svelget den brått samtidig som han blek og dratt i ansiktet grep seg til innerlommen for å kjenne etter om lommeboken fremdeles lå der.
”De er litt av en spøkefugl, greve,” sa han hest og grep etter glasset med kildevann fra Alsace. ”Men det spørs om De er like morsom når Kardinalen setter sine klør i Dem,” tilføyde han surt.
”Så, så,” svarte greven jovialt, ”nå må De ikke kjede danserinnen med slikt snakk.”
”Danserinne? Jeg?” kom det oppbrakt fra Emily Giblét.
Hun rettet en advarende pekefinger mot grev Balsamo.
”De må virkelig ha meg unnskyldt,” sa hun tydelig fornærmet, ”men jeg kan ikke fordra det uttrykket! Det jeg driver med er klassisk dans, Monsieur, ikke lettvint underholdning,” avsluttet hun og snurpet munnen.
Sakfører Hammerlink, som hadde gjenvunnet ansiktsfargen, flirte hånlig til greven.
”Jeg ber så meget om unnskyldning, Madame” svarte greven spakt, ”Vær så snill å tilgi meg min ubetenksomhet, og gjør oss isteden tjenesten av å fortelle oss om deres kunst.”
«Forbannet hykleri!» mumlet sakfører Hammerlink mellom sammenbitte tenner, men Emily Giblét lot som om hun ikke hørte ham. Hun la sin hvite perlemorshånd på ermet til grevens kaftan, og sa, mens hun stirret ham dypt inn i øynene:
”Når jeg står på scenen er det som om min kropp blir et instrument. Et musikalsk instrument,” la hun til for å forvisse seg om at han fikk med seg det hun sa. ”Jeg går helt og holdent opp i musikk og bevegelse. Ja, jeg blir ett med dem. Hver tone klinger gjennom meg. Jeg føler med den, kjenner hvordan den berører meg. Det er som om mitt daglige jeg opphører å eksistere. Og når jeg er virkelig heldig, Monsieur, danser jeg uten å merke at jeg danser, uten å tenke at jeg danser, uten å tenke at jeg beveger meg, for musikken og min kropp er ett. Det er først etterpå, i garderoben, at jeg igjen kommer til meg selv, og oppdager at jeg ikke lenger er tidløs, men Emily Giblét, et menneske av kjøtt og blod.”

”Det er en slags besettelse altså?” kom det uventet fra Gamle Undergang.
Han slikket seg rundt munnen, svært tilfreds med at han nettopp hadde lykkes med å legge en østers på underleppen, og derfra fått manøvrert den inn i munnen. Ut fra ansiktsuttrykket var det umulig å fastslå om at hadde fulgt med i hele samtalen, eller kun hadde hørt enkelte bruddstykker av den.
”Stille, gamle rotehode!” ropte sakfører Hammerlink rasende før en dypt såret Emily Giblét rakk å gjemme ansiktet bak servietten. ”Ett ord til og De får verken mer å drikke eller å spise!”
Gamle Undergangen skjøt underleppen demonstrativt frem og dultet til Abbeden med skulderen.
”Hva mener De, herr Rasjonalitet?” sa han.
Abbeden, som med et salig uttrykk i ansiktet satt fordypet i stille kontemplasjon med munnen full av østers, skvatt til.
”Mener …?” stotret han uforstående frem.
”Ja da, ja da, ja da, mener!” kom det utålmodig fra Gamle Undergang. ”Det opplyste mennesket drømmer seg som vanlig bort, ser jeg,» la han tørt til. «Men blås i det. Er det en besettelse eller ikke?”
Abbeden bleknet da han hørte ordet ‘besettelse’. Hendene som var på vei mot fatet, stivnet midt i løse luften og begynte å dirre voldsomt.
”Ta Dem sammen, mann!” fortsatte Gamle Undergang nådeløst. ”De er jo helt håpløs. Slik er det med alle dere rasjonelle optimister. Deres forminskede hjerner har til de grader fortrengt alt annet at dere skvetter til ved det minste, ubehagelige spørsmål.
”Nei, nå!” hylte Abbeden, ”skal da denne ubehøvlede oppførselen aldri ta slutt? Og til og med mitt i maten. Jeg må virkelig få protestere. Sannheten er at jeg har mer enn nok av Deres uforskammetheter.”
Smilende avslørte Gamle Undergang sine mer eller mindre tannløse gummer. Han hevet det smekre krystallglasset, og sa:
”Skål for den grensesprengende, menneskelige forståelse, herr Fornuft!”
”Frekke menneske!” svarte Abbeden tungt og kortpustet, ”Er jeg nå også blitt til ‘herr Fornuft’? Og hva i all verden har den menneskelige forståelse med saken å gjøre?”
Etter å ha tatt en stor slurk av champagnen, løftet Gamle Undergang hendene og lot pekefingrene peke ut fra hver sin side av pannen som horn. Samtidig trakk han ned munnvikene og lot hakespissen falle så den lignet et bukkeskjegg.
”Leve fremskrittet,” mekret han.
”Å, Gud, dette er jo fryktelig!” stønnet Abbeden spakt.”Det, min venn, er det eneste fornuftige De har sagt i hele dag,” svarte Gamle Undergang fornøyd. Han strakte seg frem og forsynte seg grådig av fatet.

Grev Balsamo en beroligende hånd på ballerinaens arm.
”Det De sa om dansen var svært vakkert,” sa han. ”Jeg beundrer Deres evne til innlevelse. Det må være en gave å ha et talent som Deres.”
Emily Giblét så lettet på ham.
”De smigrer meg, Monsieur,” sukket hun kokett.
”På ingen måte,” svarte greven rolig, ”Er De ikke av samme mening sakfører Hammerlink?”
”Så absolutt!” kom det kontant fra sakføreren, lettet over endelig igjen å bli trukket inn i samtalen.
Jeg kan nesten ikke huske sist jeg møtte et menneske som er så deltagende og tillitvekkende som grev Balsamo, sa den berømte ballerinaen til seg selv. Vel var denne kaftanen eller kappen et uhyre merkelig klesplagg, men ellers var han en svært kjekk mann. Nei, mer enn som så, rettet hun seg selv. Bare innrøm det, Emily, greven er en usedvanlig flott og tiltagende mann. Og så er han så forståelsesfull! Det er som om man kan fortelle ham alt. Da er det noe annet med mine kolleger i balletten. De er rene marekattene. Hjemsøkt av sjalusi og misunnelse intrigerer de over en lav sko.
Hun smugtittet bort på ham. Han har en egen vakker glød i huden, tenkte hun. Den ser ung og frisk ut. Årene har så visst ikke satt sine merker, fortsatte hun og følte seg med ett svært lykkelig. Og kanskje viktigst av alt, greven visste til fulle hvordan man skulle behandle en dame. I det samme husket hun sakfører Hammerlinks merkelige uttalelse om at greven smeltet om kvinnehjerter. Pussig nok gjorde det henne hverken nervøs eller urolig. Jeg tror ikke jeg ville noe imot å bli smeltet om, sa hun til seg selv.
Sakfører Hammerlink som nettopp hadde kastet ett blikk i speilet over sofaen for å forvisse seg om at håret fremdeles lå riktig, lente seg plutselig mot greven og hvisket:
”Monsieur, Kardinalen kom nettopp inn døren. Og det ser ut som om han holder kurs mot oss.”
En stund satt grev Balsamo urørlig. Bare en svak blafring i kappen vitnet om at han hadde hørt hva sakføreren sa.
”Madame,» sa han plutselig lavt til ballerinaen, «De har fått meg til å bli en enda større beundrer av Deres kunst enn tidligere. Men,” tilføyde han alvorlig, ”jeg tror vi får besøk av en herre som ikke deler min sans for skjønnhet og kunst!”
Forbauset over grevens ord snudde Emily Giblét seg får å se, og registrerte samtidig overrasket at det hadde blitt helt stille i lokalet. Som om noen hadde viftet med en usynlig taktstokk, hadde all munter konversasjon plutselig dødd ut og den festglade stemningen forduftet. Isteden var gjestenes øyne stivt festet på mannen som nettopp hadde gjort sin entré. Bare Gamle Undergang benyttet øyeblikket. Behendig forsynte han seg med et par ekstra store østers, og satte de til livs med høye slurpelyder.

En høy og mager skikkelse kledd i en ankellang, sort frakk, kneppet tett sammen med sølvknapper, og med et velpleid, sort kinnskjegg og en smal og like velpleid sort bart, kom med faste skritt gående i retning av bordet.
Selv på avstand utstrålte skikkelsen den umiskjennelige autoriteten som kjennetegnet lovens øverste håndhevere. På hodet hadde han en bredbremmet sort hatt med en praktfull flamingofjær festet til bremmen. De nypussede skoene forsynt med sølvspenner skinte blanke og fine. Det magre ansiktet hadde et umiskjennelig uttrykk av makt og arroganse. Et par kalde øyne sveipte over lokalet. Noen fikk maten i halsen, andre begynte på uforklarlig vis å hoste, begravde ansiktet i servietten, eller bøyde seg raskt ned for å lete etter noe de måtte ha mistet ned på gulvet. To, tre av gjestene fikk det med ett svært travelt etter å komme seg av gårde. Nyåpnete vinflasker ble stående urørt. I all hast kastet man noen krøllete sedler på bordet, og forlot halvspiste eller nettopp påbegynte retter, dampende supper, Canard à la presse eller tallerkener hvor fiskehoder med døde, blasse øyne, servert på en seng av bladspinat fra Normandie, stirret formålsløst ut i luften. En av gjestene hadde til og med et slikt hastverk at vedkommende styrtet av gårde kun iført vest og skjorte mens jakken ble hengende igjen på stolen.
Men ingen av dem kom langt. Rett utenfor stod en rekke gendarmer i mørkeblå uniformer klare, og uten nærmere forklaring ble de bryskt lempet inn i en ventende vogn.

Med flamingofjæren stolt duvende i hatten, nærmet Kardinalen seg bordet hvor et par østers fremdeles lå igjen på det store fatet. Restaurantens gjester fulgte skikkelsen med intens oppmerksomhet. ”Hvem er den skrekkelige mannen?” spurte ballerinaen med tynn og usikker stemme.
”Vet De ikke det, Madame?” svarte Gamle Undergang og smilte som en sulten ulv. ”Det er den jordiske rettferdigheten selv. Rex Mundis visekonsul, den berømte inspektør Richelieu, i egen høye person. Og han ser sulten ut!”
Som om han flekket tenner lo Gamle Undergang med åpen munn mens underleppen dirret av spent fryd. Synet av de brune, råtne tannstumper gjorde ballerinaen enda mer ille til mote.
”Æsj, noe så vemmelig!” utbrøt hun, og flyttet seg nærmere grev Balsamo.
”Inspektør Richelieu! Hvilken utsøkt fornøyelse! Velkommen skal De være. Vennligst gjør oss æren av å sette Dem ved vårt bord,” utbrøt sakfører Hammerlink innsmigrende med høy og klar stemme. Han hadde reist seg mens han snakket, og bukket dypt for den sortkledde skikkelsen.
Kardinalen gjorde imidlertid ikke mine til å sette seg. Tvert imot virket det som om han ikke hadde hørt ett ord hva sakføreren sa. Isteden betraktet han ham taust med kalde øyne. Først da et par svettedråper piplet frem på sakførerens panne, svarte han syrlig med et illevarslende smil om munnen:
”Ja, så, monsieur, jeg tenkte meg jeg ville finne dem blant denne røverbanden. De er meg en fin sakfører. Når De ikke morer Dem med å late som om De forsvarer,” måten Kardinalen sa ‘forsvarer’ på fremkalte enda flere svettedråper på Hammerlinks panne, ”illeluktende småkriminelle, mesker De Dem på byens fornemste restaurant med østers og champagne. Jeg lurer på hva de stakkars fattiglemmene De tyner den siste slant ut av ville si til slik … .”
Sakfører Hammerlink merket at gulvet under ham begynte å gynge. Han ville svare, men med tørre lepper og halsen full av sand, ble sakføreren stående og gape. Det var som om Kardinalens kalde stemme og enda kaldere øyne brakte ham fullstendig ut av fatning. Forvirret og med pannen dekket av svette, sank han ned igjen på stolen.
”Madame Emily Giblét, Paris berømte diva ved Hans Majestets Kongelige Ballet, formoder jeg,” sa Kardinalen til ballerinaen.
Han gjorde et lett kniks med hodet som fikk flamingofjæren til å danne et fyrverkeri av rosa farger. Ballerinaen, som i mellomtiden igjen hadde henfalt til uvanen med å klø seg på leggen, rykket til da inspektør Richelieu nevnte navnet hennes.
”Tillat meg å si at jeg er en stor beundrer av Deres kunst,” fortsatte Kardinalen tilgjort høflig mens han naglet henne til stolen med øynene. Hånden som ballerinaen nettopp hadde klødd seg med, trakk seg tilbake fra leggen som et såret dyr.
”Men Deres kunster,” fortsatte han avmålt, ”gjør seg best på scenen og ikke blant denne ansamlingen av konspiratører og ugudelige sjarlataner,” sa han med en stemme som oste av forakt.

”Hvordan våger De, Monsieur inspektør,” brast det ut av Emily Giblét, ”Hvordan våger De ubedt å komme hit til vårt bord og fornærme oss på denne måten! Disse herrene,” tilføyde hun heftig, ”er mine venner. Og i motsetning til Dem, Monsieur,” sa hun og stampet rasende med foten, ”vet herrene hvordan man behandler en dame!”
For å understreke at hun mente hvert eneste ord, satte hun opp en trutmunn kjent for å bringe dirigenter til randen av selvmord.
”Kjære barn,” svarte Kardinalen uanfektet, ”De virker noe forledet. La meg få tilføye at så lenge De utfører Deres kunst til Hans Majestets velbehag har De intet å frykte. Det sagt og jeg tror jeg ikke at det vil bidra til Hans Majestets gode humør hvis han fikk vite at De forlystet Dem sammen med denne banden!”
Det fikk være måte på fornærmelser, tenkte ballerinaen. Hun hadde allerede lenge holdt ut med de to kranglefantene i skinnsofaen. På toppen av det hele hadde det vært en lang dag. Kvelden før hadde hun hatt en svært krevende forestilling, og dagen i dag hadde allerede bestått av en lengre øvelse før hun kom hit. Nok er nok, tenkte hun mens sinnet veltet frem i henne. Selv ikke det faktum at Kardinalen nevnte Hans Majestet klarte å holde henne tilbake. Hun freste som en villkatt, og skulle akkurat til å kaste seg over Kardinalen da en fast arm akkurat i tide klarte å holde henne tilbake. Grev Balsamo, som hittil hadde sittet med ryggen mot Kardinalen, snudde seg mot ham og sa avmålt:
”Det har ingen hensikt å fornærme De tilstedeværende, Monsieur. Slikt faller kun tilbake på Dem selv. For alt vender tilbake. Til og med ord man ubetenksomt lar slippe ut av seg. Si det De skal si og la oss fortsette vår hyggelige sammenkomst.»
Kardinalen nikket ettertenksomt på hodet.
”Apropos det at alt vender tilbake,” sa han med sin kalde stemme, ”Hvem er så De, om ikke en viss herre som også av og til, i spesielle anledninger, går under navnet grev Balsamo? Men som også er kjent som … .”
”Deres innsikt er virkelig imponerende for en politiinspektørs å være,” avbrøt grev Balsamo ham med. ”Men gjør meg vennligst med tjenesten at De stopper der. Mennesker av Deres type elsker å repetere den samme leksen. Og hver gang innbiller man seg at man kommer med noe nytt. Så, tilgi meg, Monsieur, men har hørt det De vil si uendelig mange ganger opp gjennom historien. For øvrig,” avsluttet han vennlig, ”har De helt rett, jeg er grev Balsamo.”
Kardinalen ble stående å betrakte greven med et skjelmsk uttrykk i øynene.
”Det gleder meg, herr greve,» svarte han omsider overdrevent høflig, «Jeg ser frem til å utdype vårt bekjentskap. De vil kanskje finne at våre fangehull ikke er helt på høyden når det gjelder den luksus en mann som Dem sikkert er vant til. Eller hvem vet? De skal jo ha opplevd så meget. Kanskje De heller setter pris på polske fengsler? Italienske, russiske? Ryktene vil jo ha det til at De har hatt æren av å besøke dem alle. Men uansett hva De synes, vil De få rikelig med tid til å lære meg å kjenne,” avsluttet Kardinalen og bukket lett. Bevegelsen fikk flamingofjæren til å duve stolt i sjatteringer av rosa mens grev Balsamos kappe derimot minnet om et gammelt og slitt teppe.

”Hva mener De?” spurte grev Balsamo med en stemme som om hvert ord var en byrde.
Å, Gud, han høres trett og usikker ut, tenkte Emily Giblét. Han kommer sikkert til å dø, fortsatte hun ulykkelig og klødde seg voldsomt på leggen.
”Jeg mener, Monsieur, at jeg lenge, svært lenge faktisk, har sett frem til dette øyeblikket!”
svarte Kardinalen triumferende. Han klappet seg tilfreds på frakkelommen, og trakk med en behansket, sort hånd frem en konvolutt forsynt med det kongelige segl.
Ved synet av seglet begynte sakfører Hammerlink å fingre nervøst med håret. Til og med de to kamphanene i skinnsofaen reagerte. Abbeden glemte både champagnen og østersene, og Gamle Undergang sank så langt inn i hjørnet av skinnsofaen som det var mulig å komme.
”Grev Balsamo,” fortsatte Kardinalen med en så kald stemme at Emily Giblét begynte å fryse, ”her har jeg Deres arrestordre. Fra nå av befinner Dem i min varetekt. Vennligst reis Dem og følg med meg, eller jeg lar et par av gendarmene legge Dem i jern på gulvet!””De vet like godt som meg at murvegger og jerngitter ikke kan holde meg innesperret,” svarte grev Balsamo lavt.
”Spar Dem Deres store fakter,” fnøs Kardinalen foraktelig tilbake, ”Den slags prat kan De ta overfor pavelige legater, som for øvrig også visstnok er mer enn rimelig interessert i Dem, men overfor meg er slikt visvas spilt møye. Vis Dem nå som en mann, Monsieur, og følg rolig etter meg.”
”Kjære inspektør Richelieu,” brøt Abbeden uventet inn, ”Vi har alle våre ordre. Noen forseglet av Frankrikes konge, andre av vår himmelske far. Men en slik oppførsel er fullstendig unødvendig. Vi er midt i en hyggelig sammenkomst, og jeg gir Dem mitt ord som en kirkens ydmyke tjener på at ingen har sagt ett eneste ord om hverken kongehuset eller styre og stell i det hele tatt.”
Han tittet oppgitt i retning av Gamle Undergang, og la til:
”Faktisk har den surrekoppen ikke gjort annet enn å gnåle om og om igjen om dommedag. Vi andre har knapt fått kommet til orde slik som han har holdt på. Alle her kan vitne om det, Monsieur.”
Abbeden snudde den omfangsrike overkroppen halvveis mot Gamle Undergang.
”Er ikke dette riktig, Monsieur Urguntary?” spurte han.
Gamle Undergang stakk underleppen langt frem og rettet på hodet.
”Herr Visekonsul,» snøftet han foraktelig uten å adressere noen spesielt, «denne verden med sine falske tjenere og forrederiske ormeyngel er dømt til evig fortapelse!”
«Det var jo ikke akkurat hjelpsomt,» stotret Abbeden frem, og vendte seg i et siste fortvilet forsøk mot sakfører Hammerlink.
”Men hva med Dem, herr sakfører? De må da kunne bevitne at det jeg sier er sant?”
Sakfører Hammerlink skottet nervøst bort på Kardinalen.
”Strengt tatt ..,” begynte han haltende, ”… i hvert fall …. altså, i en viss juridisk forstand kan man muligens kanskje si at … .”

”Mine herrer,” ropte Kardinalen irritert og la en hånd på kårdeskjeftet, ”velg Deres ord med stor omhu! Vi har plass til mange i Bastillens kjeller. Og skulle det knipe, er det alltid et ledig fangehull tilgjengelig på et øde sted. Også til Dem, Monsieur de Périgord!” sa han, og sendte Abbeden et skrapt blikk.
”Riktignok vil De få det trangt, men for Dem er jo døren alltid trang, ikke sant? Men ett opphold hos oss vil sikkert gjøre det lettere for Deres velfødde sjel å komme gjennom det himmelske nåløyet. De kan jo betrakte det som en slags forøvelse,” la han smilende til, ”En form for lutring De sikkert ikke ville ha noe vondt av.”
”Et øyeblikk!”
Grev Balsamos kraftfulle stemme runget plutselig gjennom lokalet. Emily Giblét stirret forundret på ham. All tretthet og usikkerhet var som blåst bort fra grevens skikkelse.
”Monsieur le Cardinal, De foregriper begivenhetenes gang,” fortsatte greven myndig, «Og De leker med krefter De ikke forstår,» tilføyde han advarende.
Har han tørna, spurte sakfører Hammerlink seg selv. Ingen med vettet i behold utfordrer en mann som Kardinalen. Vet da ikke den kappekledte gjøken at Kardinalen er Frankrikes farligste mann? Gamle Undergang har rett. Vi er fortapte. Han har oss i sin hule hånd. Jeg arme fjols skulle ha passet mine egne saker istedenfor å komme hit. Men jeg lot meg friste som en annen dåre, la han selvanklagende til og stirret hjelpeløst rundt seg. Borte i sitt hjørne av skinnsofaen holdt Abbeden opp notatene foran seg som et skjold. Kun av og til tittet han opp fra dem med et åndsfraværende uttrykk i ansiktet. I det andre hjørnet av skinnsofaen satt Gamle Undergang sammensunket med øyenlokkene halvt igjen, noe som gjorde det umulig å lese hans tanker. Typisk at de to tåkefyrstene stikker hodet i sanden når faren truer, tenkte sakføreren bittert. Overraskende nok er ballerinaen mye tøffere. Mon tro om hun ikke er vårt siste håp, sa han til seg selv og så bort på henne.

Gode Gud, hun er virkelig en stor skjønnhet, tenkte sakfører Hammerlink. Ergerlig merket han at han rødmet bare ved synet av den berømte ballerinaen. Den veltrente og smekre kroppen formelig trygler om å forsvinne inn i en manns armer. Også de lekre benene, fortsatte han og kom tilfeldigvis til å kaste et blikk på det stedet på låret hvor Emily Giblét hadde for vane å klø seg.
«Nei, det er ikke mulig», stønnet han overrasket for seg selv. «Det ser jo helt forferdelig ut.»
Han gned seg i øynene, så en gang til. Jo da, det stemte. Den luksuriøse silkestrømpen var revnet, og huden var rød og opprevet. Hjertet gjorde et hopp i brystet og han hev etter pusten. Det var vanskelig å se helt nøyaktig uten å vekke hennes oppmerksomhet, men såret minnet mistenkelig om en forvokst og betent vorte. Det kan vel aldri være et tegn på syfilis, tenkte han skrekkslagen. Han trakk raskt til seg øynene, og glattet nervøst på håret. Det kan ikke stemme, forsøkte han å berolige seg selv med. Ikke Emily Giblét, en fetert og berømte ballerina ved Hans Majestets kongelige ballett. Den eneste måten hun kan ha pådratt seg noe slikt må ha vært med å hoppe til sengs med en eller annen kåt laban … .
Utenkelig, avbrøt han seg selv med, hun virker hun altfor jomfrunalsk til å gjøre noe slikt … med mindre, tilføyde han ettertenksomt, betalingen var svært god. Et diamantarmbånd, utsikter til å gifte seg inn i en rik og fornem adelsfamilie. Livet byr på mange muligheter for den som vet å utnytte øyeblikkene.
En stund kjempet de to synspunktene om overtaket. Han følte det som om han var henvist til en rettsal hvor han hverken var forsvarer eller anklager, men tilhørte den delen av retten han alltid hadde foraktet, nemlig juryen. Fortvilet begynte han å tvinne hendene. Forbannet være de innbilske slaskene i en jury. Som umælende kreaturer lot de seg drive hit og dit, og ble alltid imponert av ting som ikke hadde noe med selve saken å gjøre. Særlig hvordan man oppførte seg i rettsalen, og pakket ordene inn i en ugjennomtrengelig grøt av floskler og uttrykk man ikke forstod noe som helst av, noe man av redsel for å bli sett på som en uvitende bondetamp selvfølgelig ikke var villig til å innrømme, og ikke minst spilte klærne en avgjørende rolle. Den kongelige påtalemakten var alltid ulastelig antrukket. Og i forvissning om at ingen dommer eller jury i landet ville ture irettesette dem, opptrådte de med en selvsikkerhet som i utgangspunktet avfeide enhver motstand og i flere tilfeller skjulte deres åpenbare inkompetanse.
Da stod det verre til med forsvarerne. Med mindre den tiltalte hadde nok penger til å betale for en av byens fremgangsrike og velansette advokater, noe som i brorparten av sakene var langt fra tilfellet, måtte man søke juridisk bistand hos en mer eller mindre drikkfeldig og lurvete gjeng som så vidt hadde klart å bestå juridisk embetseksamen. Dette var folk som skadefro for et par sous ikke ville ha nølt med å utlevere sin egen mor til Kardinalen.
Motløs og forvirret så sakfører Hammerlink for sitt indre øye hvordan han ble lenket fast til en dryppende, fuktig kjellervegg langt under Bastillens murer.

”Ikke bare leker De med krefter De ikke forstår, inspektør Richelieu,» fortsatte grev Balsamo foraktelig, «Men De er også en bløffmaker! Alt De har å komme med er å vifte med en konvolutt med det kongelige segl. Trikset ville sikkert ha skremt mange, men ikke meg, Monsieur. Dessverre for Dem inneholder konvolutten intet annet enn aske.””Ja, så,” freste Kardinalen iltert tilbake, ”så jeg er en bløffmaker? De ordene skal koste Dem dyrt!”
Rasende rev han opp konvolutten og stakk en av sine behanskede hender inn i den. Emily Giblét skrek og sakfører Hammerlinks ansikt ble blekt som et laken. Med ett ble Kardinalen stående som forstenet før han langsomt trakk hånden til seg. På den sorte hansken var det var tydelige merker av aske.
”De, djevel!” ropte han av sine lungers fulle kraft og grep kården.
Lynraskt hoppet greven opp på bordet. Bestikk og glass gikk i gulvet med et knas. Kaftanen lyste rødglødende. I neste øyeblikk kastet han fatet hvor det lå noen få østers og skvulpet i en sørpe av smeltet is, mot Kardinalen og bykset gjennom vinduet med kappen flagrende rundt seg som vinger. Kardinalen rakk så vidt å dukke, men fatet traff flamingofjæren, og deler av innholdet sildret nedover den bredbremmete hatten og dryppet ned på frakken. Hvit av sinne skulle han til å styrte etter grev Balsamo da Emily Giblét stilte seg foran ham.
”Brutale bølle!” hylte hun.
”Satans kvinnfolk,” svarte Kardinalen rasende, ”se å flytt Dem! ”
Tilkalt av oppstyret hadde flere gendarmer kommet løpende. To av dem forsøkte å holde Emily Giblét, men ballerinaen vred seg smidig unna. Før de rakk å gripe inn, kastet hun seg mot Kardinalen og rispet en dyp flenge i kinnet hans med en av de spisse fingerneglene. Kardinalen skrek av smerte. Han tok seg til kinnet og stirret vantro mot blodet på hansken.
”Fordømte tispe!” skrek han og fiket til henne så kraftig at hun falt bakover og rett inn i armene på den gendarmen som stod nærmest.
”Hva skal vi gjøre med henne, Sire?” spurte en av gendarmene.
”Kast henne i fangehullet!” utbrøt Kardinalen hatefullt.
”Skal bli, Sire!” svarte gendarmen, og straks etter slepte to gendarmer den hylende ballerinaen mellom seg og forsvant ut døren.
Kardinalen pustet tungt. Blodet silte fra flengen i kinnet. Han tok av seg hatten som var dekket med restene fra fatet med østers, og fjernet en vassen sitronskive fra bremmen. Den stolte og vakre flamingofjæren var ødelagt. Kardinalen bannet høyt og intenst. Uten så mye som ett blikk i retning av de tre andre rundt bordet, snudde han brått på hælene, og forlot restauranten med blikket stivt festet foran seg.
Døren hadde knapt lukket seg bak ham før Abbeden stønnet fortvilet:
”Å, nei! De viktige papirene mine!”
Mistrøstig stirret han på en bunke tilgrisete ark som lå på gulvet.
”Og fine vesten min!” jamret sakfører Hammerlink da ulykkelig oppdaget at deler av innholdet fra fatet hadde truffet den.
Gamle Undergang, som under hele opptrinnet hadde sittet utilnærmelig innerst i sofakroken, mumlet noe om at denne verden er forgjengelig og alle dårer i Herrens øyne, før han strakte seg over bordet, grep den veltede vinflasken og helte i seg det som var igjen.
”Fremdeles like god,” humret han fornøyd.
Han tørket seg omhyggelig rundt munnen med jakkeermet på jakken, sank tilfreds tilbake i hjørnet av sofaen, sendte de to andre et skøyeraktig blikk og bemerket syrlig:
”Mine herrer, jeg vet ikke om dere overhodet la merke til det, men neste gang noen hopper gjennom et vindu bør det ikke være like helt etterpå.”