En klar dag

Luften inne i bussen var tett og ubehagelig. Folk stod tett i tett, forsøkte å se alle andre steder enn på medpassasjerene. Mange fiklet med mobiltelefonene, eller stod med plugger i ørene og nikket svakt med hodet til en musikk ingen andre hørte. En yngre kvinne var travelt opptatt med å buksere en barnevogn mellom alle menneskene, samtidig som barnet i vognen kastet en av vottene på gulvet. Fullt av biler foran og bak oss. Bussen beveget seg i rykkevis gjennom bilkøen. Når dørene ble åpnet på en holdeplass strømmet det inn frisk luft. Der jeg stod og holdt meg fast, like ved en av dørene, trakk jeg den begjærlig inn. En stund lurte jeg på om jeg også skulle dra frem mobilen og sveipe meg gjennom listen med bokmerker. Hånden hadde nærmest allerede av seg selv begynt å bevege seg vei ned i lommen hvor mobilen lå. Så tett som vi stod presset mot hverandre var det i seg selv ingen lett operasjon. Endelig fikk jeg tak i den. Hånden klemte lengselsfullt rundt mobilen. Jeg skulle til å dra den opp fra lommen da jeg ombestemte meg. Ligger bare tull ute på nettet, sa jeg til meg selv. Et kort øyeblikk følte jeg meg arrogant, men jeg var ikke interessert i kjendiser, andres ekteskapstrøbbel eller såkalte eksperttips om hvordan man ble slank til sommeren. Sommeren. Navnet lå som et løfte i horisonten. Ute var det tidlig vår, og bitende kaldt, men det tegnet til å bli en fin dag. Fra bussvinduene så jeg at det fremdeles lå enkelte hauger med skitten snø hist og her.
Like ved der jeg stod satt to kvinner ved siden av hverandre. Begge godt innpakket. Den yngste av dem var kanskje på min alder eller noen år yngre. I så fall var dette noe hun ikke var alene om. Virket som om resten av verden over natten hadde blitt yngre enn meg. Skulle jeg dømme ut fra hudfargen måtte hun komme fra et land i Øst-Afrika, nærmere bestemt Etiopia eller Eritrea. Umulig å avgjøre, men jeg bestemte meg for det siste landet. Langt og tykt, og lett krøllete, sort hår. Hun snakket høyt i mobilen på et språk jeg ikke forstod. Av og til lo hun så hun ristet. Latteren var befriende, smittende. Etter ansiktsuttrykket å dømme var ikke den andre kvinnen, betydelig eldre, like begeistret som meg. Med stram munn tviholdt hun på handlekurven hun hadde på fanget. Kneippbrød og melk, VG og en sjokoladeplate. Strikkeoppskrifter. Norsk Ukeblad. Handleturen er dagens høydepunkt. Etterpå venter en lang og kjedelig ettermiddag, etterfulgt av en enda lengre og kjedeligere kveld foran TV. Omsider legges strikkepinnene til side. En bit sjokolade knipes av. Eller kanskje hun allerede hadde delt opp sjokoladeplaten i mindre biter på kjøkkenet, og lagt de i en skål hun plasserte midt på bordet? Ikke for langt unna, akkurat plassert slik at hun ikke behøvde å strekke seg altfor langt for å få tak i en av bitene? Umulig å si. Kaffekoppen står på bordet, ikke langt unna skålen med sjokoladebitene. Pulverkaffe? Antagelig. For mye bryderi å lage en kanne med kokekaffe. Det ligger en brodert kniplingsduk på bordet. I vinduskarmen et par blomsterpotter. Bortsett fra lyden fra TV er det helt stille. Nei, forresten, ikke helt. Ute på kjøkkenet, hvor alt er ryddig og pent, drypper det svakt fra en kran. Men det er så godt som umulig å høre for TV står stort sett på hele dagen.
Jeg tittet forsiktig bort på dem igjen. Kvinnen fra Eritrea pratet ufortrødent videre høyt i mobilen, latterutbruddene fremdeles like hjertelige. Det er fint, tenker jeg, og ser meg rundt for å se om andre tenker det samme som meg. Men det virker som om alle ser i andre retninger. En dresskledd, ung mann med propper i ørene begynner plutselig på en lengre utlegning. En kontraktsinngåelse? Jeg spisser uvilkårlig ørene. Kanskje jeg kan snappe opp ett og annet som vil gjøre underverker med min økonomi. Brått skifter han skiftet tema. Nå går det i noe med et salg av et produkt, et firma? Det går unna i rasende fart. Trekker han aldri pusten? Med den dialekten kan han ikke være fra Oslo. Rogalending? Rogalendinger kan jo være like gale som folk i Oslo. Eller Tynset eller Tromsø. Det har tatt fullstendig overhånd, sier jeg til meg selv i det bussen svinger inn på en holdeplass. Dørene går opp. Gestikulerende nærmest løper rogalendingen ut av bussen. Holdeplassen er den mest sentrumsnære på ruten. Rogalendingen er ikke alene om å gå av. Et øyeblikk oppstår det rene trengselen ved dørene. Når sjåføren setter på blinklyset, er vi ikke mange passasjerer igjen. Den yngre kvinnen med barnevognen er borte. Ved neste holdeplass går kvinnen med handlekurven og et par andre passasjerer av. Hun bruker lang tid. Bena er ustøe. Sjåføren kaster utålmodige blikk i speilet. Jeg innbiller meg at hun lettet trekker pusten når hun omsider står ute på fortauet. Ligger et handlesenter ikke langt unna holdeplassen. Hun skal garantert dit. Jeg håper du finner det du trenger, sier jeg til henne inne i meg. Burde jeg vinke? I det vi igjen svinger ut på veien, ser hun ikke på bussen, men rett fremfor seg. Jeg finner et ledig sete, setter meg. Vindusplass. Her, rett ved sentrum, er det ingen spor igjen av vinteren. En vårlig sol titter frem over takene på bygårdene.
Jeg lener meg tilbake, tenker ikke på noe spesielt. Etter en stund merker jeg at noe er annerledes. Jeg ser meg rundt. Kvinnen fra Eritrea snakker ikke lenger i mobilen. Stillheten føles unaturlig. Latteren hennes hadde vært det eneste forsonende trekket ved denne bussturen. Hadde jeg hatt nummeret, skulle jeg ha ringt henne i håp om å få høre den igjen. Det er en klar dag og tidlig vår, og jeg er underveis til Einar. Jeg tvinger meg til å tenke på det forstående besøket. Jeg burde ha hatt med meg noe. En gave. En drueklase, et par bananer. Kanskje en pakke kjeks. Sånne med sjokoladebunn og rosiner. Innmari gode. Jeg kjenner smaken av dem i munnen. Jeg kunne ha spist opp hele pakken før jeg kom frem. Kanskje det var derfor jeg ikke hadde de med? Men i det minste en liten blomsterbukett. Det kunne jeg hatt med. Problemet med alle disse ting er at de er så jævlig konvensjonelle. Alle har med druer og bananer. Alle står i døren med en bukett blomster og SORG skrevet med store bokstaver i pannen. Og er det noe Einar ikke er, eller var, så er det konvensjonell. Han var en rebell. Jeg kan ikke komme på besøk med en drueklase til en mann som er like stolt av politianmeldelsene for ulovlig besittelse av hasj som anmeldelsene for brudd på den offentlige ro og orden. Men jeg har et ess i ermet. I lommen har jeg en CD av Howlin’ Wolf: Ain’t Gonna Be Your Dog, fra 1994. Musikk for Einars ører. Og mine. På YouTube ligger et klipp av Howlin’ Wolf fra 1964 hvor han spiller låten Smokestack Lightning. Live opptak fra England. Sort/hvitt, eminente musikere. Howlin’ Wolf, stor og kraftig, i dress. Hvit skjorte og slips. Musikerne likeså. Akustisk bass. Ingen fakter. Rent, sobert og rett i mellomgulvet. Minst like bra er en konsert av Big Joe Turner fra England i 1965. Alle kledd i dress her også. Eneste forskjellen er at i motsetning til Howlin’ Wolf har Big Joe Turner en tversoversløyfe. Var dette toppen? Bob Dylan ville sikkert ha svart at svaret blåser i vinden. Men når det gjaldt YouTube var ikke Dylan helt borte han heller. Du kan fylle døgnet med konsertopptak av Dylan. Einar hadde med hell gjendiktet flere av Dylans sanger. Man kunne gjendikte Dylan. Det gikk ikke hverken med Howlin’ Wolf eller Big Joe Turner.
Busstanker, sa jeg til meg selv. Under påskudd av at det ikke er noe interessant på nettet nekter du å ta frem mobilen, men like etter fortaper du deg i tanker om konsertopptak på YouTube. Slik kan man holde på. Sannheten var at det nært forestående besøket hos Einar gjorde meg mer urolig enn jeg ville innrømme. På tross av at vi snart hadde vært venner en liten mannsalder var vi svært forskjellige. Det var ikke det å se ham jeg gruet meg til, men det at besøket ville stille meg til veggs. Jeg hadde visst det helt siden om morgenen taslet ut på det lille kjøkkenet for å sette over espressokannen med kaffe. Ordene, de nødvendige, men umulige ordene lå i en mental kuvøse på et ukjent sted. Jeg hørte dem gjennom den usynlige veggen. Vissheten om at de var der, men at jeg ikke maktet å løfte dem, tynget meg.

Det var bare så vidt jeg ikke mistet holdeplassen. Jeg kunne takke kvinnen fra Eritrea for at jeg ikke ble med videre. Bussen stoppet, dørene gikk opp og hun var allerede på vei ut av bussen da hennes mobil plutselig ringte. Lyden rev meg ut av grubleriene. Herregud, tenkte jeg lettere forvirret, er vi her allerede. Jeg tumlet ut rett før den utålmodige sjåføren lukket dørene. Sollyset var enda sterkere enn man fikk inntrykk av bak bussvinduene. Jeg trakk begjærlig inn den friske luften. Bortsett fra kvinnen fra Eritrea og meg var det ikke ett menneske å se. Landlige omgivelser, selv så forholdsvis nær byen. På den andre siden skrånte et jorde ned mot noen nakne trær, og noe som jeg antok var en elv. Noen titalls meter etter holdeplassen fortsatte veien opp en bakke og ble borte. Jeg merket at jeg hadde sittet stille for lenge. Holdeplassen lå tett inntil et gjerde. En gang i tiden hadde det vært hvitmalt. Nå var det lenge siden siste malingsstrøk. Råtten snø iblandet grus og sigarettsneiper lå inntil gjerdeplankene. Det var ikke noe skur på holdeplassen. Ingen benk. Kun en stolpe med et skilt med tegnet av en buss og en overfylt søppelkasse. Under skiltet var det skrudd fast en rutetabell. Uleselig. Noen hadde klint store mengder rød tusj over tabellen. Som om ikke det var nok, hadde en eller annen også forsøkt å sette fyr på den. Nede i venstre hjørnet var det merker av flammer i den harde plasten. Jeg snudde meg rundt for å se om jeg kunne få øye på kvinnen fra Eritrea, men hun var ikke å se. Måtte ha gått inn i et av de nærmeste husene. Jeg grep meg i å savne henne. Latteren kunne smelte sten. Pen var hun også.
Jeg fisket frem et par solbriller og begynte å gå. Ikke langt unna tok en bred grusvei av til høyre. Den gikk langs med bilveien opp bakken et lite stykke, før den igjen svingte av mot høyre. I begynnelsen hadde den gått mellom hus på begge sider, men lengre oppe la den husene bak seg. Isteden strakte den seg som en rett snor mellom to jorder. Her og der vokste det noen lave busker hvor småspurv holdt til. Ute på jordene lå snøen fremdeles. Jeg hadde ikke gått langt før de store bygningene kom til syne. Først takene, så øverste etasje og etter hvert, da jeg hadde kommet meg opp bakken og så smått begynte å bli svett under de tykke vinterklærne, resten av bygningene. De var ikke noe videre å se på. Ingen arkitektoniske vidundere. Hva de nå hadde tenkt på da de bygget dem, hadde ikke estetikk kommet med i betraktningen. Store, funksjonelle bygg i grå betong. Midt foran lå en parkeringsplass. Halvfull. Jeg kunne trenge en røyk, men dette var ikke stedet. Definitivt ikke. Jeg dro frem den lille pakken med Kleenex (eukalyptus med balsam) fra en av lommene og snøt meg. Etterpå krøllet jeg det sammen og stakk det i lommen. Bygningene var omtrent like store. Den til høyre litt høyere. Store firkantede vinduer, upersonlige bygninger. Jeg likte ikke de vinduene. Man kunne like godt med en illevarslende farge ha skrevet SISTE STOPP over inngangsdøren.
I enden av den minste bygningen stod et par benker, noen stoler og to, tre bord. Her kunne de mest fandenivoldske ta seg en blås. Eller man kunne sitte sammen med besøkende, lykkelig over en siste gang å få slippe ut og kjenne vinden mot ansiktet. Inngangsdørene åpnet seg automatisk. Til venstre var en informasjonsskranke, til høyre lå en kaffe hvor man fikk kjøpt drikkevarer og noen enkle smørbrød. Derimot overgikk utvalget av ukeblader alt hva jeg ellers hadde sett. Men det var ikke noe av dette man først la merke til, det var lukten. De kunne lufte så mye de ønsket. Lukten hang fast i veggene, møblene. Umulig å få has på. Den hadde klistret seg fast til linoleumen og tatt bolig i lufteventilene. Jeg gikk forbi kaféen med tynn kaffe og smørbrød med reker som lengtet etter Atlanterhavet. Ved et bord satt en eldre mann i slåbrok i en rullestol. Sammen med ham satt en kvinne jeg gjettet på var hans kone og en ung mann. Sønnen? Mannen i rullestol hadde gustenblek ansiktshud. Alle tre stirret taust fremfor seg. Jeg kjente igjen situasjonen. Snart skulle jeg også sitte slik.

Jeg tok trappen opp til andre etasje hvor Einars rom lå. Jeg unngikk med vilje å bruke kunne den store, metalliske heisen i enden av gangen med plass til båre, pårørende og helsepersonell. Var det meningen at jeg skulle ta den heisen ville det skje tidsnok, tenkte jeg og grøsset. Det var rett før jeg kastet tyvepakningen med Marlboro i nærmeste søppelkasse. For å få noe annet å tenke på talte jeg trinnene. Ti, femten, tyve. Oppe. Foran meg lå en lang korridor. Dørene var nummererte og over hver dør var det montert en lampe. Rød eller blå, kan ikke si nøyaktig, husker ikke. Ikke en lyd å høre. Skrittene mine høres ut som en nord-Koreansk soldat ved et vaktskifte. De fleste av dørene var lukket. Kanskje ikke så rart. Det var midt på dagen. Folk som ellers ville ha kommet på besøk var på jobb eller opptatt med andre ting. Innkjøp, for eksempel. Ny 50 tommers TV. På forretningsreise. Surfet på internett. Hørte på The Eagles. Kunne være ti tusen forskjellige ting. Fremme banket jeg på døren. Ingen svarte. Jeg åpnet døren, tittet rundt dørkarmen. Jo da, der i sengen borte ved vinduet lå Einar. Han så ikke på meg. Jeg gikk inn i rommet.«Hei, Einar,» sa jeg tilforlatelig, som om jeg kun hadde vært ute et ærend. Man visste aldri hvilket humør han var. Dette var dødens hus. Her inne hersket de uovervinnelige sykdommene. Dette var ikke et sted du kom til for å ha det moro. Likevel hadde jeg også gledet meg til å se ham. Vel kunne gamle rebeller som Einar være svært hårsåre, men han var uansett et av de mest intelligente menneskene jeg hadde møtt. Ved første øyekast, når han fremdeles var frisk, skulle det mye til å se på ham at bak alt det uryddige, til tider sjuskete og upleide, fantes noe helt annet. Noe svært våkent og reflektert. Jeg hadde heller ikke forstått det med én gang. Da vi etter mange år hadde gjenopptatt vennskapet var forskjellene oss imellom det første som slo meg. Dessuten var Einar flink til å skjule seg. Han gjemte seg bak fasaden av å fremstå som den evige opprører. Felles bekjente hadde heller ikke forstått at vi kunne bli så gode venner. Både Einar og jeg forstod reaksjonen. I enkelte spørsmål stod vi milevis fra hverandre. Noe vi derimot delte var at vi på hvert vårt vis var anakronismer i samtiden. Jeg var ikke aktiv på noen sosiale medier og kom aldri til å gjøre det. Til det var min mistro til det digitale universet for sterk. Einar på sin side lovpriste internettet og alle de fordelene han mente det medførte. Men som ved en skjebnens ironi skulle vårt vennskap gjenoppstå takket være datamaskiner, nærmere bestemt min gamle og elektronisk giktbrudne PC. Den brukte en evighet på å starte, og det å gå fra et program til et annet var rene marerittet. Jeg hadde i grunnen innforlivet meg med at det var slik det var. I en eller annen forbindelse kom jeg på en fest hos felles venner til å nevne dette for Einar.
«Slik trenger du ikke å ha det,» kommenterte han.
Jeg var jo enig i det, men orket å gå i en eller annen elektronisk sjappe for å bli snakket
trill rundt av en ekspeditør. Jeg kom til ende opp med en PC som kostet flesk og som jeg ikke forstod noe av.
«Dessuten har jeg et problem til,» sa jeg forsiktig.
«Fælt så mange problemer du har på én gang.»
Einar sendte meg et lattermildt blikk.
«Men, greit, få høre.»
«Jeg trenger å få alt jeg har på den gamle maskinen over på den nye. Og det blir for dyrt å be butikken om å ordne dette for meg.»
«Ta det med ro, Trygve,» svarte Einar, «jeg skal hjelpe deg.»
Noen dager senere var den nye maskinen i hus. Einar hadde satt av formiddagen, jeg hadde kjøpt pils og smørbrød. Fra sekken han hadde med dro Einar ledninger og koblet maskinene sammen. Med den største selvfølgelighet åpnet han programmer jeg ikke ante eksisterte.
«Nå overfører vi dataene fra den gamle til den nye maskinen,» forklarte han, «Det vil nok ta en god stund for den gamle er jævlig treig. Det hadde du i hvert fall rett i. Jeg fatter ikke hvordan du har holdt ut med det rukkelet.»
Jeg burde sikkert ha svart noe fornuftig.
«Jeg hater dem,» datt det du ut meg.
Einar så bekymret på meg.
«Humørløse pedanter,» la jeg forklarende til.
Å dømme ut fra Einars ansiktsuttrykk var det ikke mye til forklaring.
Jeg burde selvfølgelig ha sagt de fordømte maskinene ødelegger menneskenes sosiale interaksjon, men selv i mine ører hørtes det noe jævlig sært ut. Derfor kortversjonen.
«La oss ta en pils,» fortsatte jeg i håp om å bringe samtalen inn på noe annet.

Nå var ikke vårt vennskap slik at vi stakk vi hver gang vi møttes stakk hodene sammen og betrodde hverandre alle hjertets hemmeligheter. Det var snarere heller slik at vi så godt som aldri kom inn på dypt personlige ting, og i form av stikkord. I løpet av kort tid hadde vi etablert et eget kodespråk oss imellom. Kun ene eneste gang hadde vi droppet stikkordene. Det var da Einar fortalte meg hvordan det lå an.
Vi hadde gått ut for å ta en øl. Etter et par halvlitere var det tid for å gå ut og røyke. Einar tok et drag av sigaretten og så opp mot den nattemørke himmelen. I neste øyeblikk var det som om han knakk sammen. Han hulket sårt og hodet falt ned mot brystet. Det kom så uventet at jeg ikke rakk å reagere før han hadde tørket øynene, og sa:
«OK, nå vet du det. Jeg er dødssyk.»
Stemmen hes, grøtete.
Jeg hørte hva han sa, men forstod ikke hva han sa. Jeg stirret ned på sigaretten jeg holdt mellom fingrene, kastet den på bakken og knuste gloen med skohælen.
Einar lo stille.
«Hva mener du med at du er dødssyk?» spurte jeg med en stemme som kunne ha tilhørt en tilfeldig forbipasserende.
«Vi går inn, tar en ny øl og jeg skal spre budskapet,» svarte han.
Vi gikk inn, bestilte to nye halvlitere, satte oss ned. Einar lente seg fremover bordet og fortalte meg om hvordan de første symptomene plutselig meldte seg og det første motvillige besøket hos fastlegen, til spesialistundersøkelser og prøver som ikke levnet noen tvil. Sykdommen hadde kommet snikende. Mens Einar ante fred og ingen fare, spiste den ham opp. Da den ble oppdaget var det allerede for sent.
«Jeg er egentlig ikke redd,» sa han stille og så ned i ølglasset.
«Vel,» modererte han seg med, «det er egentlig en dum løgn. Jeg er dritredd. Men det verste er den andre angsten.»
Den andre angsten? Mente han angst for smertene og døden?
«Angsten?» spurte jeg, «For det som kommer?»
«Ja, det også,» svarte Einar, «men mest for Ingvil og barna.»
Tanken på å forlate dem, og at han ikke kunne være der for dem, var verre enn frykten for døden. Vissheten om å ikke kunne støtte dem, være far, ektemann, elsker, var nesten uutholdelig. Og det at han aldri mer kom til å opptre. Å opptre var selve kjernen i hans eksistens. Einar og munnspillet, Einar og den akustiske gitaren, Einar og Dylan-gjendiktningene.
For et menneske som meg, som hverken kunne synge eller spille, og som måtte bli dopet ned for å sette bena på en scene, var denne siden av Einars personlighet gåtefullt. Menneskene drives av mange forskjellige ting. Berømmelse. Penger. Makt. Einar passet ikke inn noen av kategoriene. Spesielt når det gjaldt penger var han helt på bærtur. Å kalle ham generøs var ikke engang halve sannheten. Hvis situasjonen tillot det, ville han uten videre spandere sin siste krone på en eller annen noksagt av en kamerat. Det stod ikke mye bedre til med berømmelsen. Virket som om han hadde brukt mer tid på å løpe fra den enn å oppsøke den. Jeg hadde tidvis spurt meg selv om han levde mer for menneskene rundt seg, enn for seg selv. I en viss forstand en forbilledlig innstilling, nærmest religiøs, men malurten i begeret var at Einar var ateist. Og ikke av det forsagte slaget heller. I en diskusjon om livssyn kunne han argumentere om krav til en vitenskapelighet man overhodet ikke forventet fra en mann som de siste 40 årene ikke hadde satt foten i en frisørsalong. Denne tilsynelatende motsetningen i ham fascinerte meg. På den ene siden den uforpliktende og lekende poeten, på den andre den fornuftige og rasjonelle materialisten. I tillegg var han en stor livsnyter som elsket god mat og vin. Var han i godlune når han opptrådte, om det så kom av at han var spesielt inspirert eller publikum spesielt lydhørt, slo det meg at han besatt en sjelden gave, nemlig den å gjøre menneskene lykkelige.
Likevel kunne jeg ikke forstå at han holdt ut å stå på en scene. Av og til virket det som om det var flere ting som skilte oss enn forenet oss. Særlig politikk. Einar befant seg langt ute på venstresiden. Det hadde han alltid gjort. Han må ha vært født med venstrebenet først. Jeg på min side var kun måtelig interessert i politikk. I mine øyne var politikk og kunst uforenlige. Politikerne var uten noen form for kunstnerisk sans, og kunstnerne var blottet for den pragmatiske holdningen som krevdes for å bli en god hestehandler. Einars forhold til Dylan kunne tjene et speil for hans personlighet. Uansett hvilke kunstneriske forandringer Dylan gikk igjennom, forble han et religiøst menneske og en troende. Det gjennomsyret hele karrieren. Noen ganger direkte og konkret, andre ganger i form av allegorier og referanser, men det var alltid til stede og nærværende. Paradokset var at ateisten Einar, med sin positivistiske rasjonalitet, tilbad den troende Dylan med samme hengivenhet Dylan la for dagen i sine mest religiøse sanger.

Jeg stakk nesen rundt dørkarmen til værelset hvor Einar lå. Bortsett fra det opplagte, var det umulig å vite hva som ventet. Einar, som stort sett hadde vært vant å befinne seg på toppen av begivenhetene, subbet nå langs bunnen. Jeg måtte ordlegge meg varsomt. Men selv her, på dødens forværelse, var rollene mellom oss klart fordelte. Jeg skulle ikke ett sekund være i tvil om han var The Einar. Muligens et uttrykk for at han ville bli holdt fanget av sin egen mytologi. Forestillingen Einar ble sterkere enn virkelighetens. Det er lett å tippe over, lett å la seg rive med. Stikk i strid med vanlig selvforståelse begynne du faktisk å tro på alt det rosende de sa om deg. Og hvem vil ikke bli beundret, føle seg elsket? Så vidt jeg kunne bedømme teksten i Dylans Disease of Conceit, var troen på egen ufeilbarlighet en sjelelig sykdom. Den rev et menneske i filler. Du sluttet å være deg. Isteden innbilte du deg at du var den fyren folk jublet for kveld etter kveld. Da var det kroken på døren. Fordelen med ikke å være kjendis var at man slapp dette mølet. Forventingene glimret med sitt fravær. Her gikk en ørliten, men ganske vesentlig forskjell mellom Einar og meg. Han var kjendis. I enkelte kretser til og med en kultfigur.
Einar løftet på hodet, så i min retning.
«Å, hallo Trygve,» kom det slapt fra ham.
Jeg har aldri klart å venne meg til navnet Trygve. Fornavnet mitt sa meg ingen ting. Det hadde ikke den fjerneste forbindelse til hvem og hva jeg var. Jeg følte meg så visst ikke som noen Trygve. I min verden var menn som Trygve solide skikkelser. Vikinghelter. Kongsemner. Jeg var altfor rotete inne i hodet til å kunne betraktes som noen av delene. Jeg hadde derfor ofte lekt med tanken om å ta et annet fornavn. Men jeg hadde alltid veket tilbake fra å ta det store skrittet. Det kom av to årsaker. For det første var det forbundet med en rekke praktiske ting som bare ville distrahere meg. Dette kunne man avfeie med at alt som trengtes å gjøre var å fylle ut et par skjemaer, men så enkelt var det likevel ikke. For hvordan, og det spørsmålet hadde jeg stilt meg selv ofte, skulle jeg kunne snakke til meg selv og relatere til meg selv hvis jeg het noe annet Trygve? Hadde jeg vært tilhenger av en eller annen sjamanistisk kult hvor man fikk tildelt et nytt navn av en guru som et ledd i en innvielse, hadde saken vært enklere. Guruen kunne, for eksempel, ha insistert på at jeg trengte å komme i kontakt med mitt indre dyr. For alt jeg visste kunne det likegodt være en skilpadde som en bjørn. Men helst en puma eller en snøleopard. Jeg hadde et inngrodd tvisyn når det gjaldt katter. Jeg fikk kløe av pelsen og deres uberegnelige natur, men likte deres smidighet og selvstendighet. En gang jeg trasket gatelangs hjemover etter en lang natt på byen, hadde en katt plutselig dukket opp fra mørket og slått følge med meg. I det samme jeg så den visste jeg hva den het: Harry Lime. Jeg burde selvfølgelig ha kalt det for Dylan, men ikke bare var det for trivielt, den sparsomme gatebelysningen sent på natten hadde allerede gjort at jeg gikk og tenkte på filmen Den tredje mann da katten med ett dukket opp.
«Harry Lime!» ropte jeg.
Katten løp bort til meg og gned seg malende inntil bena mine. Bygatene lå øde og stille. Ikke en lyd å høre bortsett fra mine skritt og mjauingen til Harry Lime. Selv da jeg gikk gjennom en park, og var sikker på at katten ville finne på noe mer interessant å gjøre, fortsatte den å følge etter meg. Da jeg kom frem til blokken hvor jeg bodde, smatt den inn inngangsdøren og forsvant opp trappen. Mjauende og utålmodig ventet den utenfor inngangsdøren mens jeg fomlet med nøklene. Det er et tegn, tenkte jeg og forsøkte å overse at jeg følte meg som et naut. Jeg mener, sa jeg til meg selv, dyr har en sjette sans. De velger hvem de skal tilhøre. Og Harry Lime har valgt deg, sa jeg stolt til meg selv, og svevde inn i leiligheten. At jeg ikke var helt edru ofret jeg ikke en tanke. Det var Harry Lime og meg. To forvillede sjeler som hadde funnet hverandre i nattens mulm og mørke. Begge hjemløse på hvert vårt vis. Den natten sov Harry Lime ved fotenden av sengen. Neste morgen styrtet jeg ut for å kjøpe kattemat og et bur. Bare buret kostet en liten formue. Jeg kunne fått en helaften på byen for den summen. Med buret under armen og boksene med kattemat dinglende i en plastpose skyndte jeg meg hjem. Men da jeg kom tilbake, satte fra meg buret og åpnet en boks med tunfisk eller hva det nå var, gjennomgikk Harry Lime en forvandling. Skyldtes det synet av buret? Var tunfisken bedervet? Hadde jeg vært for lenge borte? Hadde det å ha vært alene i en fremmed og ukjent leilighet gitt den et sjokk? Det var en fin leilighet. Lys og vennlig. Ikke noe her som minnet om skyttergravene fra første verdenskrig. Hva det nå enn kom av, stod det med ett klart for meg at Harry Lime var en helt annen katt i dagslys enn om natten. Man kunne jo si at dette for så vidt var et sympatisk trekk som viste dyrenes nære slektskap med menneskene. Jeg var ofte selv et annet menneske om natten enn om dagen. Men nå var det dag. Sollyset strømmet inn, og jeg stod på alle fire midt på stuegulvet.
«Se så fint bur, Harry,» sa jeg.
Harry Lime betraktet meg med smale øyne.
Av en eller annen grunn måtte synet av buret ha en spesiell virkning på den, tenkte jeg. Jeg hadde aldri hatt katt før, men jeg visste at det i Japan fantes mennesker som kunne snakke med dem. Jeg hadde selv lest om det i Haruki Murakamis Kafka på stranden. Riktignok gikk evnen til å snakke med katter på bekostning av en rekke andre ting normale mennesker helst ikke ville gi slipp på, men med Harry Limeforholdt det seg sikkert annerledes. Utgjorde ikke vi to et skjebnefellesskap? Var vi ikke to ensomme sjeler som hadde funnet hverandre en sen nattetime i en øde bygate?
Og det var Harry Lime som hadde kommet til meg. Jeg måtte der og da ha fått en plutselig innsikt i kattespråket. Beviset for det var at jeg med én gang visste at katten het Harry Lime, resonnerte jeg lettere anspent for meg selv der jeg stod på alle fire midt på stuegulvet og pekte på buret. Å stå på alle fire midt på stuegulvet var selvfølgelig noe tøys. I et svakt øyeblikk hadde jeg sagt til meg selv at det ville stille Harry Lime og meg mer på like fot. Kanskje jeg også burde lese høyt fra Murakamis roman for den? Litteratur kan få deg til å gjøre de underligste ting. Plutselig en solfylt formiddag står du på alle fire midt på stuegulvet. Rett før du legger ørene bakover og mjauer. Akkurat da jeg begynte å få vondt i knærne, slo det meg at jeg ikke visste om Harry Lime var en hann- eller hunkatt. Noe i øynene til Harry Lime fortalte meg dette var ikke tidspunktet til å finne det ut.
«All right, glem buret,» sa jeg slukøret og kom meg på bena, «men spis nå den deilige tunfisken!»
Jeg dyttet forsiktig skålen i retning av Harry Lime.
Den gjorde ikke antydning til å nærme seg skålen, men betraktet meg med et uttrykk som sa at den ikke lot seg bestikke av noe så tarvelig som kattemat på boks.
«Melk, da, Harry, hva med en liten melkeskvett? Er bra for værhår og greier, vet du.»
Også for mine ører hørtes det fortvilende patetisk ut. For en gangs skyld var jeg glad for at jeg bodde alene slik at ingen hørte meg eller så hva jeg holdt på med. Jeg åpnet døren til kjøleskapet, tok ut en kartong med melk, helte en skvett oppi en skål og satte den ved siden av skålen med tunfisk. Harry Lime mjauet én gang. Så mjauet den en gang til. Strakte seg. Yes, tenkte jeg, skikkelig kumelk gjør susen. Nå er vi venner igjen. En triumferende bølge av glede skyllet gjennom meg. Jeg hadde gjenvunnet tillitten. Den sjelelige tilhørigheten hadde overvunnet alle barrierer. Til helvete med alle bøker om dyr. En skvett melk i en skål, og alle tar hverandre i potene og er friends forever.
Langsomt nærmet Harry Lime seg skålene. Han (eller hun?) stoppet et stykke unna skålen med tunfisk. Hadde jeg skåret den opp i passe porsjoner? Skulle jeg ha helt varmt vann på? Most tunfisken til en masse? Uansett, for sent å gjøre noe med det nå. Jeg stirret på værhårene til Harry Lime og holdt pusten. Halen gjorde noen elegante bevegelser. Så trakk Harry Lime på nesen, og dyttet i neste øyeblikk foraktelig vekk skålen med tunfisk med venstre pote.
Jeg kunne ha sunket i gulvet.
Melken, tenkte jeg fortvilet, melken vil klare det. Finnes ingen katt i verden som ikke liker melk. Burde jeg snu meg vekk? Nynne låten The Harry Lime Theme? Det var jo også mulig at Harry hadde et svært ømfintlig fordøyelsessystem, påvirkelig av de minste ting, blant annet det at noen, sjelsfrende eller ikke, så på mens den spiste? Eller kanskje Harry Lime var gravid, premenstruell? Jeg hadde jo ikke fått sett på sakene. Muligheten for at Harry Lime i virkeligheten var Henriette Lime kunne absolutt ikke utelukkes. Derimot var det hevet over enhver tvil at den oppførte seg som en helt annen katt enn i natt. Tegnene på mistrivsel var umulige å overse. Det kan skyldes sollyset, sa jeg til meg selv og dro for stuegardinene. Men halvmørket som fikk stuen til å minne om et skittent akvarium, hadde ingen innvirkning på Harry Lime. Avventende og uforutsigbar betraktet Harry skålene med melk og tunfisk foran seg på gulvet. Tok jeg feil eller var det også kommet noe fiendtlig over ham? Jeg lot som om jeg ikke merket det.
«Melk er godt, Harry. Også så næringsrikt. Topp for katter,» sa jeg blidt og forsøkte å den ugne følelsen at det totale nederlaget nærmet seg. Jeg mener, vi var jo sjelefrender, var vi ikke? Skulle jeg late som om jeg var opptatt med noe på kjøkkenbenken? Rense sardiner, for eksempel? Jeg saumfarte kjøkkenskapene. Ingen sardiner. Derimot hadde jeg frysetørret kaffe. En kopp kaffe ville sikkert hjelpe på humøret og klarne tankene. Borte på gulvet slikket Harry Lime likeglad på potene. Jeg hadde akkurat løftet koppen til munnen da lyden av et infernalsk mjau gjorde at jeg skvatt til og sølte kaffe på gulvet. Det mjauet igjen, denne gangen enda høyere. Jeg så meg rundt. Ingen Harry. Jeg gikk i retningen av mjauingen. Foran inngangsdøren satt Harry Lime og mjauet. Høyere og høyere. Dette, tenkte jeg i rasende fart, kommer ikke naboene til å like. Det var forbudt å holde kjæledyr i gården. Dessuten jævlig lytt. For mitt indre øye ringte allerede borettslagets formann på døren. Kortklippet og stritt kort hår. Et par stygge briller. Skjorten kneppet igjen helt opp til halsen. En mann med en perfid sans for nøyaktighet og orden. Han hadde aldri likt meg. Jeg hadde for mange rare besøkende, og spilte høy musikk på de merkeligste tider på døgnet. I Heard It Through The Grapevine med Creedence Clearwater Revival. 11 minutter versjonen. Formannen snuste i luften. Hasj? Helt sikkert.
Jeg satte lynraskt fra meg kaffekoppen. Ingen tid å miste. Den desperate mjauingen ble verre og verre. Snart måtte man vel høre den over hele Oslo. Harry vil sikkert ut å lufte seg, sa jeg lettere nervøst til meg selv. Jakte på en og annen spurv. Jeg burde selvfølgelig ha hatt nyutklekkede fugleunger på menyen. Mus, firfisler. Alt annet enn tunfisk på boks. Noe så gjennomført borgerlig. Jeg fikk på meg i skoene, og hadde ikke før åpnet døren, før Harry Lime forsvant ned trappen. Jeg fikk et glimt av kattehalen mellom sprinklene i gelenderet før jeg mistet den av syne.
«Harry!» ropte jeg fortvilet så det gjallet i oppgangen.
Til svar kom det et høyt mjau fra nederste etasje. Jeg tok to trinn av gangen. Harry Lime stod foran inngangsdøren av glass. Skrapte mot glasset med potene. Han må ha tørna, tenkte jeg. Kommer noen inn den døren nå, fyker han rett i fjeset på vedkommende. Jeg gikk bort til inngangsdøren. Harry Lime stirret olmt på meg. Halen stod rett til værs som en elektrisk feiekost.
«Så, så, flink pus,» sa jeg mykt og åpnet døren på gløtt , «en liten tur ut, og etterpå vil du sikkert ha både tunfisk og melk. Ikke sant, Harry?»
Harry Lime gadd ikke å svare. Værhårene vibrerte. Ute var det varmt og blå himmel. Harry Lime bykset ut døren og ble borte.

Der han lå i sengen kunne ikke Einar vite at denne assosiasjonsrekken, forårsaket av noe så banalt som at han hadde sagt navnet mitt, hadde rast gjennom hodet mitt i løpet av sekunder. Dessuten hadde han sikkert mer enn nok med sine egne assosiasjonsrekker og tanker. Det hadde jeg også hatt hvis det var meg som lå i den sengen. Jeg vet ikke hva det kom av. Jeg tvilte ikke, de gjorde sikkert sitt beste, men rommet med sine svakt, gule vegger bare understreket inntrykket av et venteværelse. Noe det for så vidt også var, tenkte jeg. Enda en tanke jeg ikke hadde til hensikt å dele med Einar. Her gjaldt det å holde en lett og optimistisk tone. Tilnærmelsesvis.
Rommet var et tomannsrom, men Einar var alene. Den andre sengen bar preg av å ha blitt nylig oppredd. Einar må ha fulgt blikkretningen min.
«Han sjekka ut i går,» sa han lavt.
Det hadde ikke vært lang holdbarhet på den optimistiske tonen.
«Sjekka ut?» ramlet det ut av meg.
I det samme forstod jeg hva han mente. Idiot, sa jeg til meg selv. Naut, dumskalle. Sett med Einars øyne må spørsmålet ha avslørt hvor overfladisk jeg var. Hadde jeg vært Einar, forsøkte jeg meg på overfor meg selv, ville jeg sikkert ha reagert på samme måte. Men jeg var ikke Einar. Jeg var en som av og til ubetenksomt, og av og til med viten og vilje, plumpet uti det og ble mentalt våt til langt oppover ørene.
«Det var forresten en hyggelig kar,» fortsatte Einar resignert. «Litt yngre enn oss. To unger, kone og greier. Jævlig trist.»
Jeg nikket stumt tilbake. Kunne ikke være mindre trist å bli igjen. Einar så da heller ikke uberørt ut. Tynn og blek, med innsunkne kinn, var det lite som minnet om den livfulle og energiske fyren som i fjor sommer hadde holdt konsert på Hovedøya. Ungdommelig og sprudlende, som om han nettopp hadde fått en injeksjon med et magisk vidundermiddel som sprengte rammene for alder og tid, øste han av sitt repertoar. Og publikum hadde elsket det. Ekstranummer på ekstranummer. Vanskelig å forestille seg nå. Det verste var likevel håret, Einars kjennemerke. Nå stod det stusselig til. Bare noen fjon igjen av den tette manken av viltvoksne krøller. Jeg merket at det gikk inn på meg. Jeg ble fylt av et avmektig raseri. På grunn av ham, på grunn av oss. Hvorfor i helvete skulle dette skje med ham, Einar, mannen som hadde vært sentrum i sitt eget solsystem med oss som planeter kretsende i bane rundt ham? I hans yngre år hendte det at en og annen jente uventet dukket opp som en komet og lyste opp en natt bli eller to før hun igjen suste videre på en ferd ingen visste hvor gikk. Lot man den gang Einar få fritt spillerom hadde de stått i kø. I mitt stille sinn tvilte jeg sterkt på om det egentlig ikke kun dreide seg om et par, tre stykker. Einar tok gjerne i litt. Det var som om de gjennomgikk en metamorfose i hans bevissthet, ble mangfoldiggjort og gjenoppstod i forskjellige utgaver og variasjoner. Var jeg misunnelig? Godt mulig, men i så fall måtte misunnelsen strekke våpen stilt ovenfor Einars vidd og sjarm. Det var umulig å høre ham fortelle uten å bli revet med. Selvfølgelig hendte det at når vi, hans venner, hadde hørt på ham lenge nok, tenkte at nei, nå, Einar, nå går det for vidt. Men presis i slike øyeblikk slo Einar latterdøren opp på vid gap, og lo avvæpnende av seg selv. Det var som om han hadde en spesiell antenne som fanget opp det kommende stemningsskiftet. Jentehistoriene tror jeg i grunnen han bare slengte med som et slags pirrende krydder når han la ut om folk han hadde spilt med og steder han hadde spilt: nattklubber i Paris, barer på greske øyer, puber i Irland, et utall konserter i Oslo, København, Stockholm. Hva kunne man stille opp med mot slikt? Lite, bortsett fra målløs beundring. Nå er jeg slettes ikke sikker på at han hadde opplevd alt han fortalte. Til det var et par av dem var litt for vidløftige. Ikke det at det var avgjørende for underholdningsverdien. En viktig forutsetning var at det stod rikelig med vin på bordet. Et godt måltid skadet heller ikke. Under slike forhold elsket Einar å dra oss med inn et fascinerende virvar av store og mindre hendelser hvor han selv alltid spilte hovedrollen. Men det var også andre øyeblikk. Kald, mørk vinter. Noen frosne sjeler skynder seg gatelangs. På kjøkkenet sitter Einar med gitaren og synger kulden ut av våre hjerter.

Mellom den tomme sengen og sengen hvor Einar lå, stod et lite bord med to stoler. På bordet lå et fat med et par bananer. Virket som om de hadde sett bedre dager. I så fall var de var i godt selskap. Bortsett fra et par av sykepleierne, var dette noe de delte med de fleste her på stedet. Jeg visste hva jeg snakket om. Et problem med de gode dagene er at man først vet at de var der når de er borte. Da den andalusiske kalifen Abd-ar-Rahman III hadde regjert uinnskrenket i nesten 50 år, skrev han ned sine refleksjoner over hva et liv i makt og rikdom hadde vært verd. Han talte dagene han hadde vært fullkomment lykkelig. Litt omtrentlig utgjorde 50 år 18250 dager. Der kalifen satt i sitt palass i Cordoba og gransket den uberegnelige lykken, kom han til at han i løpet av de over 18000 dagene kun hadde vært fullkomment lykkelig i 14 av dem. Man kunne bli eseloppdretter av mindre. Et eller annet sted i leiligheten hadde jeg liggende et fillete eksemplar av tidsskriftet Dyade fra 1979. Tidsskriftet inneholdt en lengre artikkel om Dylan, Inn og ut av lykken, med utgangspunkt i Dylans album Slow Train Coming. Artikkelens tittel var hentet fra sangen Is Your Love in Vain fra albumet Street-Legal i 1978, hvor en noe livstrett Dylan synger at selv om han har spist med konger og blitt tilbudt vinger, har han vært inn og ut av lykken. Jeg hadde lest artikkelen så mange ganger at jeg burde ha kunnet den utenat. Flere tiår senere, på albumet Rough and Rowdy Ways, skulle Dylan igjen synge om lykken, nå på Key West. Men også andre enn kalifen i Cordoba og Dylan hadde jaktet på lykken. Den inntil da ukjente Robert Johnson skulle i begynnelsen på 1930-tallet ha inngått en pakt med djevelen ved et veikryss i Mississippi. Sjelen mot gitaren. I et intervju i 2004 sa Dylan at når man hørte Robert Johnson synge, måtte man uvilkårlig spørre seg selv hvor det kom fra. Men som Abd-ar-Rahman III ganske sikkert hadde kommet til 950 år før Robert Johnsons fødsel, var lykken en upålitelig ledsager. 42 låter var alt Robert Johnson rakk å spille inn før han døde. Einar hadde aldri vært i nærheten av et studio. Det gjorde ham ikke mindre, men heller ikke mer berømt. Jeg kastet et blikk på bananene i skålen på bordet. De virket litt medtatte. Tok jeg feil, eller hadde de flyttet seg nærmere hverandre?
Jeg hentet en stol og satte meg inntil Einars seng. På nært hold så han enda verre ut. All glede og alt håp var visket ut av ansiktet hans. Delvis for å skjule min egen sorg og fortvilelse, og delvis i håp om at ansiktsuttrykket ikke skulle røpe meg, skyndte jeg meg å si:
«Jeg har med en presang til deg,» sa jeg, og dro frem CD’en til Howlin’ Wolf.
«Ain’t Gonna Be Your Dog ….,” leste Einar høyt.
Han så på meg, lo. Ikke høyt. Det var tydeligvis for vanskelig. Til gjengjeld lyste ansiktet hans opp for første gang siden jeg kom.
«Du har en pervers sans for humor,» la han smilende til.
«Jeg tenkte at hvis du legger den på bordet ved siden av sengen, kan tittelen være et
utgangspunkt for samtaler med sykepleierne,» svarte jeg.
«Drøm videre, din tulling,» kom det nøkternt fra Einar, «Ingen av dem har noensinne hørt om Howlin’ Wolf.»
Jeg mistenkte at dette kun var en unnskyldning. Det at de ikke hadde hørt om ham betød jo ikke at de ikke kunne få høre om ham. Jeg hadde i hvert fall benyttet anledningen. Men så var jeg ikke Einar. Og heller ikke i den situasjonen han var. Det er mye lettere å være ovenpå når man når som helst kan forlate sykehuset på egne ben og ta bussen inn til byen. Av Dylan har jeg lært at man ikke skal se seg tilbake. Jeg kan ikke med hånden på hjertet si om det alltid stemmer. Men Dylan er Dylan. Motsigelsene og motsetningene ligger som avtrykk i sanden der han har vandret. Og ifølge Dylan er det ingen vits i å spørre om meningen med livet. I Martin Scorseses dokumentar om The Rolling Thunder Review fra 2019, sier Dylan at livet ikke handler om å finne seg selv, men om å skape seg selv.

I Dylans yngre år kunne han sikkert ha konkurrert med Einar når det gjaldt damehistorier, men nå, over 80 år gammel, omgitt av barn og barnebarn, tror jeg at andre ting stod øverst på listen. For egen del var det bare å innrømme at jeg, også på det feltet, dessverre lå langt etter Einar og Dylan. Jeg var fremdeles en hund etter damene. I teorien. Inne i hodet jaget et kobbel av siklende skjødehunder. Jeg mitt beste for å late som om det ikke var tilfelle. Voktet meg vel. Blant de fleste av mine bekjente ville slikt ikke bli tatt nådig opp. Rart med det. Det man tilgir hos folk med en viss status er lett å fordømme hos andre. Ingen kunne nekte for at det var noe annet med skikkelser som Mick Jagger og den unge Einar som holdt publikum i sin hule hånd med gitaren og sanger. Damene lå flate. Når det gjaldt den mer modne Einar var fenomenet bortkastet. Der var det bare Ingvil som gjaldt. Han hadde vært sammen med henne i flere tiår. Var jeg misunnelig? Kanskje. Jeg så bort på Einar. Misunnelse var ikke det første jeg kom på. Faen så tynn han hadde blitt. Forlegent stirret jeg ned i gulvet. Hvis en av oss hadde grunn til å være misunnelig, var det ikke meg.
«Fin gave,» sa Einar.
Løgnhals, tenkte jeg.
Han forsøkte å smile, kremtet noe voldsomt, sa med en tykk, grøtete stemme:
«Jeg har så mye slim i halsen.»
Han forsøkte å rette på hodet for å svelge unna.
Anstrengelsen kostet. Jeg så han kjempet. Ikke et oppmuntrende syn. Jeg skulle gladelig ha gitt ham kalifens 14 dager av fullkommen lykke for å ha sluppet. Skulle jeg hjelpe ham, hente en sykepleier? Gjøre ditt, gjøre datt. Jeg ante ikke. Jeg befant meg i et fremmed landskap uten noen retning hjem. Jeg burde hatt på meg solbriller. Bedre å fomle rundt i mørket enn å stå rådvill i lyset. Det siste jeg ønsket var at Einar skulle føle seg ydmyket. Av oss to var det alltid han som hadde ledet an. Også etter at han ble syk var det slik. For Einar kunne ikke bli syk. Han, som drakk alle andre under bordet og holdt timelange konserter, kunne ikke bli syk. I hvert fall ikke på denne måten. Det gjaldt liksom alltid de andre. Klokken var bare fire om natten, og det var fremdeles minst en flaske vin igjen og en halv pakke med sigaretter. Om et par timer ville byen våkne til liv. Og mens vi andre sov, stelte Einar i stand frokost, egg og bacon, før han vekket oss med nytraktet kaffe og Dylans One Too Many Mornings i Einars gjendiktning. Selvfølgelig bare blåste han av det i begynnelsen. Var nærmest en god historie. Ikke noe å ta alvorlig. OK, han røykte fremdeles, om enn mindre, drakk også, i hvert fall litt mindre. Snakket han om det var det med et skjevt smil rundt munnen. Ting gikk bra en stund. Han fortsatte å holde konserter, selv om de etter hvert ble gradvis kortere og reportaret skrumpet inn. Men da behandlingen begynte, var det slutt. Sigarettene ble stumpet, vinflaskene korket. Etter noen behandlinger begynte han å miste håret, og sluttet å synge. Foran øynene våre ble den sosiale og omgjengelige Einar borte. Han forsvant inn i leiligheten sammen med Ingvil, svarte ikke lenger på tekstmeldinger og Facebook-siden med en smilende Einar med viltvoksende krøller og gitaren ved et vann i Nordmarka ble ikke lenger oppdatert. All kontakt gikk gjennom Ingvil. I motsetning til andre av hans venner, hadde jeg en viss forståelse for at han trakk seg tilbake. På tross av de halsende løshundene inne i hodet, var sannheten den at jeg levde jeg selv et så stille og rolig liv at man kunne ha tatt meg for trappistmunk. Hente at jeg gjorde det. Damer hadde jeg gitt opp. Gnisten var borte. Kom sikkert av alderen. Eller været. Kanskje begge deler. Legg til at jeg ikke orket tanken på å bli viklet inn i andres liv. Jeg hadde mer enn nok med å nøste opp i mitt eget.
Den første tiden av Einars selvvalgte eksil avtalte vi en slags besøksordning oss imellom, men snart kom det ene i veien, snart det andre og ordningen falt i fisk. Ingen overraskelse. Einars omgangskrets bestod ikke akkurat av organisasjonsmennesker, men var derimot en gjeng mer eller mindre sære individualister som hadde det til felles at de slet med å innordne seg en fast rutine. Kommunikasjonen oss imellom var heller ikke den beste. Einar hadde vært navet i gjengen. Uten ham trillet hjulene hver sin vei. Folk gikk surr i datoer og tidspunkter. Det hendte vi var to eller tre på besøk samtidig. Einar selv sa ikke noe, men det var tydelig at det var for anstrengende for ham. Og siden Einar var ett menneske når han var sammen med Ole, men viste andre sider av seg når han var sammen med Christian, gikk samtalene i stå. Tidligere kunne ha lett ha mestret slikt. Nå overmannet det ham. Jeg skulle ønske vi hadde vært sitasjonen voksne. Vi var gamle nok til at man burde ha klart det. Isteden utviklet det seg en usynlig tvekamp om hvem av oss som hadde den mest intime kontakten med Einar. Man trengte ikke briller for å se at han var blitt en annen. En ingen av oss egentlig kjente, noe ingen av oss egentlig ville ta innover seg. Ett blikk på Ingvils ansikt burde ha sagt alt. Men vi led av en kollektiv fornektelse. Som om sykdommen kun var et forbigående fenomen, og Einar når som helst ville hoppe opp på scenen, en halvliter i den ene hånden, gitaren i den andre, og alt ville bli som før. Da et par av oss ravende fulle dundret på døren til leiligheten midt på natten, fikk Ingvil nok. Alle besøk ble avlyst. Ingen fikk komme. Også hun sluttet å svare på tekstmeldinger og på mobilanrop. Etter uker i uvisshet var det noen i bygården der Einar og Ingvil bodde som over et par øl en sen nattetime forsnakket seg, og sa at Einar hadde blitt innlagt. Prognosene var elendige. Hele vennegjengen reagerte med sjokk og vantro. Alle burde ha visst, ingen ville vite. Og nå lå han her. I et dobbeltrom med en ledig seng, stygg farge på veggene, like stygge gardiner og et fruktfat med to bananer som minnet om to japanske soldater som uvitende om at krigen var slutt, hadde levd i flere tiår i jungelen på en øde øy.

Ingvil hadde i den grad lykkes med å skjerme ham at jeg ikke var forberedt på hva det innebar å se ham igjen. I likhet med de andre av hans venner hadde jeg vært en søvngjenger i forhold til situasjonen. Hadde jeg ikke visst at det var Einar som lå der, er det ikke sikkert at jeg ved første øyekast hadde kjent ham igjen. Joda, han forsøkte for så vidt å smile sitt gamle smil, men øynene var mørke, nesten tomme. CD’en med Howlin’ Wolf var et opplagt feilskjær. Hva pokker skal han med den, spurte jeg oppgitt meg selv. Det fantes jo heller ingen CD-spiller i dette rommet. Jeg forsøkte å trøste meg selv med at det tross alt var godt ment. Mye var like godt ment som dårlig gjennomtenkt. CD’en med Howlin’ Wolf havnet i den kategorien. Stort mer fjernt kunne det ikke ha blitt. Sannheten var at jeg ikke hadde villet forstå at Einar lå for døden. Men Einar visste. Det forsvarsløse og resignerte uttrykket i øynene sa det klart og tydelig. Løftet jeg på dynen ville jeg se en avmagret kropp som så vidt hang sammen. Dette er kanskje siste gang Einar og jeg snakker sammen, og jeg kommer med en CD han ikke kan spille? På hvert sitt vis var tiden i ferd med å renne ut for oss begge. Utløpsdatoen på alt vi hadde tenkt, ment og diskutert, nærmest seg raskt. Arthur Koestler hadde ett eller annet sted skrevet at ungdommen tror den har en sjekk med uinnskrenket tid på baklommen. I vårt tilfelle var den sjekken for lengst overtrukket. Født inn i tiden ville vi gå ut av den med en bagasje av luftige idealer og uoppnåelige tåkeslott.
Jeg strakte på bena, stolen under meg knaket.
Det plaget meg at jeg ikke hadde vært mer våken. Jeg visste jo ikke en gang om Einar likte Howlin’ Wolf. Selvfølgelig hadde han hørt om ham, hvem hadde ikke det, men å like ham var noe annet. Dessuten hadde det alltid vært Bob Dylan for Einar. Det hadde vært mye Dylan for meg også, men Einars Dylan var en annen enn min. Det var slik med Dylan: mange ansikter, mange masker.
Einar, derimot, der han lå i sengen, blek og tynn, bar ingen maske.
Jeg ønsket jeg kunne rive tiden til side som en fillete gardin.
Du må si noe, sa jeg til meg selv, men synet av ham fikk halsen til å snevre seg sammen.
Utenfor vinduene var det en klar, fin dag. Fra toppene i Nordmarka kunne man se milevis rundt seg.
«Vet du,» hørte jeg noen si, «at den opprinnelige versjonen av Dylans Handy Dandy fra albumet Under The Red Sky var på 36 minutter, og at Cat’s In The Well fra samme album var på 22?»Å si at Einar hørte etter med noe som minnet om begeistring og interesse var å overdrive.
Skulle jeg dømme ut fra ansiktsuttrykket var det motsatte tilfellet. Jeg visste jo at den Dylan som i 1990 slapp Under The Red Sky ikke var Einars Dylan. Han foretrakk den yngre med mer engasjerende tekster. På en måte oppsummerte Under The Red Sky forskjellene mellom oss. Einar foretrakk den unge Dylan, jeg den eldre. Den unge Dylan hadde uttrykt det menneskene i samme generasjon instinktivt følte, men ikke maktet å sette ord på. Gjennom Dylans sanger så man virkeligheten slik man intuitivt hadde opplevd den var. Med den eldre Dylan var det seg annerledes. Ting var mer hulter til bulter. Dessuten passet ikke det musikalske uttrykket på Under The i hans repertoar. Ikke likte han det heller. Hvorvidt Einar faktisk hadde hørt om Jimmie og Stevie Ray Vaugham forble uvisst. Selv var jeg ikke fan av noen av dem. Derimot var Under The Red Sky det albumet av Dylan jeg spilte oftest. Dette holdt jeg for meg selv. Året før, i 1989, hadde Dylan gitt ut Oh Mercy. På mange måter, og i de fleste ører, et mye bedre album. Men av en eller annen uforståelig grunn ga den meg en slags eksistensiell klaustrofobi. Der har man meg i et nøtteskall. Under The Red Sky forlangte ingen ting av lytteren. Hadde ikke Don Was vært så forbasket handlingslammet i sin nesegruse beundring for Dylan, burde han for lengst ha sørget for at både den 36 minutter lange versjonen av Handy Dandy og den 22 minutter lange versjonen av Cat’s In The Well hadde vært i sirkulasjon.
Rare lyder fra sengen fikk meg tilbake til værelset og Einar.
Jeg hadde vært så langt inne i Dylan-land, dette forjettede kongedømmet, at jeg hadde glemt hvor jeg var. Einar sov. De rare lydene var surkling fra brystet. Det beveget seg ujevnt. Einars hode lå som før på puten. Øynene var lukket. En fin skjelving fikk øyelokkene til å bevege seg. Bevegelsen minnet om de nesten vare ringene i et skogtjern om våren når et insekt satte seg på vannet. Jeg ble sittende å se på ham. Bortsett fra surklingen i brystet var det stille i værelset. Ikke en lyd fra korridoren utenfor. Da jeg hadde sittet slik en stund, bøyde jeg meg fremover og la en hånd forsiktig over en av hendene hans. Hånden var kald og skulle aldri mer holde i en gitar.

Med ettermiddagssolen i øynene gikk jeg nedover bakken mot bussholdeplassen. Se deg ikke tilbake var tittelen på en dokumentarfilm fra 1969 av D.A. Pennebaker om Dylans turné i England i 1965. Filmen hadde vært en kultklassiker i flere tiår. Jeg skjermet for solen med håndbaken. Det var deilig å igjen være ute i frisk luft. Bak meg, i en seng i et tomannsrom i et bygg som luktet håpløshet, lå Einar alene igjen. Han kom garantert ikke til å spille CD’en med Howlin’ Wolf. Han kom garantert heller ikke til å vise den til sykepleierne. Kanskje ikke en gang til Ingvil når hun kom på besøk. Jeg vet ikke hva han kom til å gjøre med den. Legge den i skålen sammen med de to bananene? Denne gangen hadde Howlin’ Wolf opptrådt for et tomt lokale. Einar var ingen bluesmann. Hadde aldri vært det. Han var en kar som når som helst kunne ha gått inn på en pub i Irland og opptrådt. Dylan hadde også sagt noe om puber. Noe om at han kunne stå utenfor og se inn gjennom vinduene hvordan folk koste seg og oppførte seg normalt. Men, fortsatte han, i det øyeblikket jeg kommer inn døren slutter de å være seg selv. Det, tenkte jeg der jeg nesten blendet av den sterke ettermiddagssolen gikk i retning av bussholdeplassen, må være jævlig frustrerende. Snakk om å være en fange av andres forestillinger. Skulle han forbli kreativ måtte han hele tiden måtte omskape seg selv. Den Dylan som kom inn i puben var ikke den du trodde han var. Hvem eller hva han var fikk du kanskje først vite lenge etterpå. Men da var han igjen en annen.
Øvelsen gjorde meg ør i hodet. Jeg stoppet og så meg omkring. Landskapet var vakkert. Den svakt hellende bakken ned mot veien og bussholdeplassen. Store jorder på den andre siden av veien. Sollyset strømmet gjennom grenene på de gamle trærne. Se meg tilbake? Jeg snudde på hodet og så etter bygningene jeg nettopp hadde forlatt, men de hadde forsvunnet bak bakketoppen. For mitt indre øye så jeg Einar liggende i sengen. Jeg så meg rundt i rommet hans. Bortsett fra CD’n Ain’t Gonna Be Your Dog, var skålen på bordet tom. Howlin’ Wolf hadde spist bananene. Jeg gikk videre mot bussholdeplassen.
Jeg hadde ikke tatt mer enn et par skritt, før D.A. Pennebaker, nå en eldre, nærsynt mann med tykke briller på nesen, dukket opp inne i hodet mitt. Der holdt han en hemmelig premiere på en helt ny dokumentar. Den het En klar dag og handlet om en mann, ikke ulik meg, som følte at han hadde mistet noe i livet han kjempet for å forstå hva var. Jeg tenkte igjen på forskjellene mellom Einar og meg. Der han kunne være drømmende og urealistisk, var jeg analytisk og mer fokusert på dagen i dag. I andre sammenhenger forholdt det seg stikk motsatt. Mens jeg befant meg i tynn luft og følte det som om jeg svevde, reparerte han gjerder og fikk buskapen i hus før natten falt på. Vårt vennskap hadde oppstått en gang for lenge siden, i en tid som nå for lengst var parkert av en annen hvor vi følte som oss som gjester som ikke hadde hatt vett nok til å dra da festen var over.
Å si at jeg ikke gruet meg til alderdommen var en løgn. Jeg gruet meg som bare faen. Men jeg kom rett fra Einars sykeseng og visste at alternativet var verre. Tenk ikke mere på det, sa jeg bestemt til meg selv, gikk over veien og de få skrittene bort til bussholdeplassen. Da var det mye viktigere å få en forståelse av hva Einar og mitt vennskap virkelig gikk ut på. Hva hadde ført oss sammen? Hva var det som hadde gjort at vennskapet holdt år etter år? Midt i det sterke sollyset befant jeg meg i mørket. Jeg må ha sett temmelig forvirret ut, for plutselig hørte jeg en stemme som sa:«Er du ok?»
Jeg glippet med øynene og tok et par skitt til siden for å se bedre. Overrasket så jeg at det var kvinnen jeg hadde antatt kom fra Eritrea på bussen ut hit som snakket til meg.
«Jeg tror det, men er ikke helt sikker.»
«Ikke sikker?» svarte hun lattermildt.
Jeg husket den stemmen.
Jeg nikket med hodet i den retningen sykehuset lå.
«Å, jeg forstår, du kommer fra sykehuset,» fortsatte hun.
«Ja,» svarte jeg mutt.
Sykehuset, sa jeg til meg selv, og med ett var som om jeg forstod hvor følelsesmessig opprevet jeg var. I det samme visste jeg at jeg aldri kom til å se Einar igjen. Jeg følte meg maktesløs, overmannet. Hva hadde jeg å stille opp med? Gode tanker og ønsker om en god bedring? Det ville ikke bli noen god bedring. Det eneste jeg hadde å bidra med var CD’n til Howlin’ Wolf, og mitt eget ubehjelpelige forsøk på å forstå ham og meg.
«Er du lege?» spurte hun.
«Nei, absolutt ikke.»
Lege, jeg?
Nå var det min tur til å le.
«Heldigvis for pasientene er jeg ikke lege,» la jeg forklarende til.
Hun kom nærmere, gransket ansiktet mitt.
«Du skal ikke si heldigvis,» sa hun, «jeg ser på deg at du bryr deg om mennesker.»
Ser det på meg? Den var ny. Men hun hadde rett, jeg brydde meg om mennesker. Kanskje ikke i konvensjonell forstand, og kanskje jeg ikke alltid uttrykk for det på en lett forståelig måte, men, jo, jeg gjorde det.
«Jeg er ikke sikker på at det å bry seg om mennesker nødvendigvis er et godt kriterium for å bli lege,» svarte jeg.
«Å, jeg forstår,» fortsatte hun uten å vente på at jeg skulle si noe, «det var et trist besøk. Jeg ser det i øynene dine.»
Jeg nikket, svarte lavt:
«Det var det.»
«Du var med bussen ut hit i formiddag. Vi gikk av sammen på denne holdeplassen,» sa hun.
Jeg skulle til å svare at jeg for mitt indre øre fremdeles kunne høre hennes latter, men i det samme svingte bussen inn på holdeplassen. Jeg satte meg et stykke bak i bussen. I det bussen svingte ut fra holdeplassen oppdaget jeg at hun måtte ha satt seg lengre foran. Jeg skulle til å reise meg for å se lengre forover, da D.A. Pennebaker deiset tungt ned på setet ved siden av meg.
«Søt dame,» sa han og klappet meg på låret.
Jeg burde selvfølgelig ha spurt ham om hva han gjorde her, men jeg ble så irritert av det håndholdte kameraet han stakk opp i ansiktet mitt at jeg ba ham om å passe sine egne saker.
«Oi, oi, vi er hårsåre og i dårlig humør etter besøket hos Einar,» kom det fra D.A. Pennebaker.
Jeg la jeg merke til at pannen hans var våt av svette.
«Du svetter som en gris,» sa jeg.
Pennebaker gjorde et forsøk på å le.
«Jeg gikk meg vill inne i sykehuset. Var bare med nød og neppe jeg fant veien ut. Og da jeg omsider stod utenfor, oppdaget jeg at du allerede var langt av gårde. Jeg måtte løpe for å nå deg igjen. Og det i min alder! Var bare så vidt jeg rakk bussen.»
«Jeg så deg ikke på holdeplassen,» svarte jeg.
«Ikke bry deg med slike ting,» avfeide Pennebaker meg med, «Det du derimot burde bry deg om er den søte kvinnen fra holdeplassen. Tar jeg ikke feil så hadde du allerede et godt øye til henne på bussen til sykehuset …?»
Berømmelse har sin pris. Flere har sunget om det, men ingen med et så intenst hat som Van Morrison. Det demret for meg at han hadde sine grunner. Berømmelse tiltrakk intriganter som møll.
«Hør her, D.A.,» sa jeg krast, «er det mulig å ha litt privatliv? Som for eksempel å få sitte i fred på bussen? Uten deg og det hersens kameraet?»
Pennebaker så plutselig såret ut. Jeg studerte ham nøyere. I grunnen virket han litt fortapt der han satt med svettedråper i pannen. Hånden som holdt kameraet var ikke helt stø heller, og han pustet og peste som en hvalross. Noen burde fortelle ham at det var farlig å løpe rundt slik i hans alder.
«Jeg,» begynte han, og lette tydelig etter de riktige ordene, «ønsker å dokumentere menneskenes liv. Kameraet er min hukommelse. Du forstår, ting må dokumenteres. For noen må se, noen må huske. Og denne filmrullen, mann,» fortsatte han og klappet kjærlig på det gammeldagse 16 mm filmkameraet, «fester deg til evigheten. Om hundre år kan folk se deg sitte her på denne bussen. Bare tenk på det.»
«Sikkert fint for andre enn meg,» svarte jeg, og forsøkte å døyve følelsen av panikk ved tanke på at noen om hundre år kunne se meg på film, «men jeg for min del har ingen ting å si til verden. Helvete fryser til is før jeg blir berømt. Du skulle ha blitt på rommet til Einar. Av oss to var han den med det største potensialet i så måte.»
Pennebaker stirret skyldbetynget frem for seg.
«Jeg kunne ikke bli der,» mumlet han forlegent. «Det var noe med lukten og hele settingen som gjorde meg uvel, skjønner? Og dette,» han ristet lett på hånden som holdt kameraet, «fanger ikke opp lukt. Og Einar … vel, etter at du hadde gått bare lå han der, ikke sant, lå urørlig i sengen og sov. Jeg mener, det hadde jo ikke blitt noe særlig til film, hadde det vel?»
Herregud, tenkte jeg, fyren er jo helt håpløs. Men ikke bare fyren. Det var selve settingen det var noe galt med. Sykehuset, Einar i sengen, idéen med CD’n til Howlin’ Wolf, Dylan som alltid dukket opp som nissen på lasset, alle tingene jeg ikke hadde funnet ut av. Følelsen av å gå i ring. I det samme visste jeg hva jeg måtte gjøre.
«Du må unnskylde meg,» sa jeg.
Jeg reiste meg fra setet og presset meg forbi ham.
Pennebaker virket med ett gammel og medtatt. Rant det fra øyene hans? Gudskjelov så jeg ikke nærmere etter, men holdt pusten og kom meg omsider fri fra setene. En stund stod jeg på ustø ben i midtgangen før jeg sjanglet fremover i bussen.
«Hei, du kan ikke bare gå!» ropte Pennebaker etter meg, «Vi er midt i innspillingen!»
Jeg lot som jeg ikke hørte ham, men arbeidet meg langsomt ned midtgangen.
Hun virket ikke det minste overrasket over å se meg.
«Er det greit at jeg setter meg ved siden av deg?» spurte jeg. «Det ble litt trangt baki der,» la jeg forklarende til.
Jeg kastet et raskt blikk i retning hvor jeg hadde sittet. D.A. Pennebaker var borte.
«Jeg begynte å lure på hvor det ble av deg,» svarte hun.
Stemmen var bløt og melodiøs. Jeg kunne ha forsvunnet inn i øynene hennes. Jeg kunne ha trukket i nødbremsen. Jeg kunne ha ropt på D.A. Pennebaker, og bedt ham bytte rull i 16 mm kameraet og skynde seg hitover. Jeg kunne, hvis hjertet mitt ikke hadde vært så urolig, ha sitert ett eller annet av Dylan. Det var mye jeg kunne ha gjort. Jeg trakk pusten. Takk Einar, sa jeg inne i meg, og satte meg ned.