Selverkjennelse i rådløshetens tid, del 1
Lorenzo Ravaglis monumentale trebindsverk Selbsterkenntnis in der Geschichte –Antroposophische Gesellschaft und Bewegung im 20. Jahrhundert [1] er på til sammen 1721 sider. Bind 1 på 520 sider omfatter årene 1875–1952, bind 2 på 585 sider årene 1953–1982 og bind 3 på 616 sider perioden 1983–2000. Denne betraktningen tar utgangspunkt i bind 1.
Innledningsvis redegjør Ravagli for sin metode. Den kan kort oppsummeres slik: «Selverkjennelse handler også alltid om å forstå andre, og innse betydningen andre har for ens egen historie.» [2] Det er på dette grunnlaget Ravagli nærmer seg en forståelse av Antroposofisk selskaps historie, og tåken av mistro og misforståelser, mettet med lett antennelig høyoktan esoterikk, som senket seg over høydedraget utenfor Dornach etter Rudolf Steiners død. Det er intriger, sladder og en innbitt kamp om hvem som føler seg mest berettiget til å videreføre arven etter Steiner. Og det er fortellingen om hvordan en sveitsisk dikter, Albert Steffen, [3] går fra å være famlende i sin nye rolle som fungerende forman, til å sikre seg stadig mer makt og etter hvert fremtrer mer som en selvrettferdig enehersker enn en samlende lederskikkelse. Marie Steiner er da heller ikke sen om å si sin mening. I et brev dagen etter Steiners kremasjon uttrykker hun stor skepsis til hvor egnet Steffen er som fungerende formann, og fortsetter: «Jeg har tydelig erkjent at vårt Vorstand, slik det er nå, foreldreløst i barndomsstadiet, er et intet.» [4]
Steffens manglende evne til å fremtre som en konstruktiv og samlende lederskikkelse viser seg også ved at han under flere generalforsamlinger truer med å nedlegge sitt verv med mindre han får gjennomslag for sitt syn. Ved ett tilfelle forlater han til og med salen, for å bli hentet tilbake da stemningen svinger i hans favør. I dag ville man ha kalt slik oppførsel for hersketeknikk, men overfor deltagerne, som autoritetstro står midt i det følelsesmessig opprørte havet av rykter og beskyldninger, og frem for alt uten reell innsikt i saksforholdene, er truslene virkningsfulle. For bak redselen for at Steffen skal gjøre alvor av å trekke seg, ligger antagelig en enda større frykt: å måtte innse at man etter Steiners død i bunn og grunn var prisgitt vær og vind. Denne eksistensielle angsten var da heller ikke uten rot i virkeligheten:
«Steiner døde den 30. mars 1925, kun omgitt av noen få mennesker i sitt atelier ved siden av snekkerverkstedet. … Og han etterlot seg et rådløst selskap, et selskap som den dag i dag ikke har forsonet seg med tapet av sin grunnlegger. … Han døde uten å navngi en etterfølger, og hans siste ord var stillhet.» [5]
At man ikke lyttet til stillheten, skulle i en viss forstand bli skjebnesvangert. Den Vorstand Steiner oppnevnte under Julestevnet 1923/24, var å betrakte som en esoterisk Vorstand. Da han overtok ledelsen av selskapet og grunnla det på nytt (Julestevnet), ble Antroposofisk selskap og bevegelse ett. (Steiner bruker benevnelsen «bevegelsen» om sin egen rolle så lenge han ikke var medlem av Selskapet.) Ved hans død åpner det seg to problemstillinger som direkte eller indirekte i form av andre konflikter påvirker det videre forløpet: Er det selskapet som i desember 1925 velger Steffen som formann, det samme selskapet som det Steiner grunnla under Julestevnet 1923/24, og er Vorstand etter hans død fortsatt esoterisk, eller er det et forvaltningsorgan?
Spørsmålet om den esoteriske suksesjon preger selskapet som en verkebyll de årene bind 1 omfatter. Man kan også se eksklusjonene av Ita Wegman og Elisabeth Vreede i 1935 (året før Moskvaprosessene og den spanske borgerkrigen) i lys av den samme uforløste situasjonen. Etter Steiners død forsøkte Ita Wegman på eget initiativ å fortsette det esoteriske arbeidet, bl.a. ved å holde klassetimer, noe som møtte hardnakket motstand fra flere hold, inkludert Marie Steiner og Albert Steffen.
Ved Steiners død bortfaller kanskje den viktigste byggesteinen: bevegelsen. Og med den, den esoteriske strømmen som hadde vært en utømmelig kilde til stadig nye betraktningsmåter og impulser. Uansett hvor begavet Steffen var som dikter, begrepet «bevegelsen» kunne han ikke gi nytt innhold. Ingen kunne det. Å tro noe annet er en illusjon. Selskapet var formen, bevegelsen innholdet. Etter Steiners død står formen alene igjen. Dette vil igjen si at Selskapet og Vorstand umulig kan sies å være det samme som det han ledet fra Julestevnet i 1923/24 frem til sin død 30. mars 1925. Slik sett spiller det ikke noen rolle hva som i sin tid ble innført i handelsregisteret, hverken av hvem eller når, og hvor mange endringer og omskrivninger av Julestevnets statutter man etter hvert foretok, eller hvilket selskap som er hva. Med Steiners død var den esoteriske strømmen ugjenkallelig brutt.
På generalforsamlingen 25. desember 1925 foreslo Friedrich Rittelmeyer [6] Steffen som formann «i all fremtid». [7] Man har fremdeles ikke kommet seg av tapet av Steiner. Flere av de tilstedeværende har bodd i Dornach i lengre tid, og har sitt virke i tilknytning til selskapets mange aktiviteter. Tanken på å bryte opp og leve som åndelig hjemløse nomader i verdens metropoler er lite fristende. For det er dette man har viet sitt liv til, og selv om selskapet er preget av intriger og konflikter har man tross alt hverandre og tilhører i det minste et fellesskap.
Få ting er lettere å enn på god avstand til begivenhetene å kritisere i ettertid. Likevel melder spørsmålet seg om man av bekvemmelighetshensyn ikke valgte minste motstands vei. Eller formulert på en annen måte: Er valget av Steffen som formann, og det at man omtrent på autopilot bibeholder selskapets form, nok et uttrykk for den samme konvensjonelle vanetenkningen som allerede lenge før Julestevnet hadde ligget som en klam hånd over selskapet, og til slutt stilte Steiner overfor valget mellom å trekke seg tilbake eller å tre inn i selskapet og fornye det innenfra?
Ita Wegman har beskrevet hvordan Steiner i tiden før sin død opplevde møtet med denne klamme hånden: «Disse foredragene tretter meg overhodet ikke,» sa Rudolf Steiner … «Disse foredragene holder meg sunn … det som tretter meg er de døde tankene som kommer en i møte, det er mangelen på forståelse, det at menneskene ikke forstår, som lammer en.» [8]
Dette er ikke noe han sier etter et redaksjonsmøte i Klassekampen eller å ha sett en norsk partilederdebatt på TV, men etter møter med medlemmene i Dornach.
Til Steffens forsvar nevner Ravagli at Steffen var et dypt apolitisk menneske som mislikte enhver form for foreningsarbeid, [9] noe som i seg selv må sies å være et dårlig utgangspunkt for oppgaven som formann for selskapet. Steiners død, fortsetter Ravagli, hadde presset ham inn i en rolle han formodentlig aldri hadde drømt om (Steiner hadde med hensikt valgt ham som nestformann slik at Steffen lettere kunne vie sin tid til sin diktekunst). [10] Men til tross for dette, sitt kunstneriske kall, uroen og konfliktene, må Steffen likevel ha befunnet seg relativt vel til pass som formannen, en posisjon han besatt i rundt regnet 38 år, frem til sin død i 1963. Det kan ikke utelukkes at det ansvaret han følte overfor Rudolf Steiner kan ha veid mer enn alle andre hensyn, noe Rittelmeyers panegyriske utsagn at han skulle være formann «i all fremtid» ytterligere kan ha understreket og gitt en opplevelse av å være the chosen one.
Det er i 1930 at splittelsene innen Vorstand for alvor melder seg med. Og i årene som kommer fortoner åskammen utenfor landsbyen Dornach seg store deler av tiden som en spirituell slagmark. Det er Steffen mot Wegman, Wegman mot Marie Steiner, Marie Steiner først mot Wegman, så mot Steffen og Wachsmuth, og Elisabeth Vreede mot Steffen. Eksklusjonene i 1935 rammer ikke bare Ita Wegman og Elisabeth Vreede, men også flere av de som hadde vært til stede under Julestevnet. Listen var lang, og innbefattet landsselskaper og fraksjoner innen disse, alt nøye dokumentert av Ravagli. Kampen finner mange uttrykk, men det essensielle er hva slaget egentlig står om. Og stridens kjerne, skriver Ravagli, er spørsmålet om den esoteriske suksesjonen, dvs. hvem som viderefører den esoteriske strømmen (eller representerer «bevegelsen»).
På en Delegiertertagung i august 1946 hevder Steffen hardnakket at den daværende Vorstand er den samme «esoteriske Vorstand» som Steiner oppnevnte under Julestevnet. [11] Men en «esoterisk Vorstand» hadde allerede lenge før dette opphørt å eksistere, kommenterer Ravagli. [12] Det kan godt tenkes at Steffen mener det ærlig og oppriktig, men slik kravet om vitenskapelighet er absurd når det gjelder klassetimene, får man ikke automatisk tildelt esoterisk innsikt fordi man velges til formann i Vorstand. Steffens påstand faller uansett av flere grunner på sin egen urimelighet, også fordi Vorstand siden 1935 hadde vært mer eller mindre dysfunksjonell, og kun bestått av to aktive medlemmer, Albert Steffen og Günther Wachsmuth. Sistnevnte forblir en omstridt og noe utydelig støttespiller for Steffen under hans konserverende lederskap.
En fellesskapsdannelse er også møtet med en selv i den andre. I en i utgangspunktet så frihetlig fellesskapsdannelse som det selskapet Steiner grunnla under Julestevnet, hvor det eneste kriteriet for medlemskap er at man ser en berettigelse i Den frie høyskolen for åndsvitenskap, [13] er det enkelte medlems selvinnsikt avgjørende skal det oppstå en bevegelig mellommenneskelig forståelse. Innen fellesskapsdannelser som politiske partier eller religiøse grupperinger er denne forståelsen løftet bort fra individet og over på partiprogrammer eller religiøse lover som for eksempel sharialovene innen Islam. Av de sentrale skikkelsene Albert Steffen, Marie Steiner og Ita Wegman, er Marie Steiner den som tidligst og tydeligst innser egen og andres begrensning. Som i kunsten, så og i livet.
[2] Ravagli; Selbsterkenntnis … Bind 1, s. 18
[3] 1884–1963, sveitsisk dikter og dramatiker
[4] Ravagli, s. 113
[5] Ravagli,s. 103. Sitatet er noe forkortet.
[6] 1872–1938, tysk teolog, grunnlegger av Kristensamfunnet.
[7] Ravagli, s. 123
[8] Ita Wegman: Erinnerungen an Rudolf Steiner, Verlag des Ita Wegman Institute, Arlesheim, 2022, s. 41 (min oversettelse)
[9] Ravagli, s. 121
[10] Ravagli, s. 121
[11] Ravagli, s. 419
[12] Ravagli, s. 420
[13] Rudolf Steiner: Die Weihnachttagung zur Begründung der Allgemeinen Anthroposophischen Gesellschaft 1923/1924, Rudolf Steiner Verlag, Dornach 1994, s. 50