Helvete er de andre

Om de konfliktsky og deres skygger

I artikkelen «Filosofiens utilstrekkelighet» delte Johann Gottlieb Fichte og jeg en flaske rom om bord på en flåte. Mens Fichte vandret på jorden, spiret det fremdeles i ideenes og filosofiens åker. Dessverre var han et av de siste friske skuddene som skjøt frem i Vestens kulturlandskap før de naturvitenskapelige begrepenes snauhogst la den øde. Etter hvert som de samme begrepene vant innpass overalt ble nyere filosofer bergtatt av trollet, og begrepsforståelsen angående immaterielle verdier redusert til semantiske øvelser for asosiale særinger.

I det solen steg opp over horisonten, satte jeg Fichte i land på en vakker sandstrand. Sånn umiddelbart virket han litt bortkommen og fortapt. Han betraktet palmene og sanden med en skepsis man får av å ha tilbrakt livet omgitt av pittoreske tysker byer før 2. verdenskrig reduserte de fleste av dem til rykende ruinhauger. Men det visste han jo ikke noe om, heldiggrisen. Og jeg hadde absolutt ikke til hensikt å dele mine slumrende tanker med ham om hvorvidt moderne genetisk forskning var et mer eller mindre ektefødt barn av nazistenes medisinske eksperimenter, eller om man heller burde kalle det en form for fjernadopsjon. Heller ikke spørsmålet om Nazi-Tyskland på lignende vis hadde bidratt til å pense kvantefysikken inn på et våpenteknisk spor den ellers kunne ha unngått. Farmasøytisk industri er som våpenindustrien en mektig herre. Og meget velhavende. Dessverre kan man av og til få inntrykk av at vitenskapsmenn er svært konfliktsky. Bare de uforstyrret får forske i fred, og pusle med sitt innenfor laboratoriets beskyttende vegger, er det fullt av eksempler på at de ikke er så nøye med hvem de tjener. Og selv om etikk og moral er viktig, er anseelse og karriere enda viktigere. Men naturvitenskapen som sådan er ikke temaet i disse aforistiske betraktningene. Det er derimot de naturvitenskapelige begrepene. For det er når disse «skyggeaktige begrepene»(1) erobrer menneskenes sosiale liv at individet lyses fredløst, og det mellommenneskelige rommet blir til en politisk korrekt interneringsleir. Man sperres inne i et rom uten utganger, slik eksistensialismens fanebærer, Jean-Paul Sartre skildrer det i skuespillet For lukkede dører(2). For når det gjelder det mellommenneskelige, er ikke de naturvitenskapelige begrepene basert på det jeg i artikkelen «Filosofiens utilstrekkelighet» kalte «en vitenskap om det skjulte». Derimot foregir de å utsi noe om mennesket uten å se det. Av denne grunn kaller Steiner dem med rette for «blinde begreper»(3). Og formår man ikke å anvende andre begreper enn de naturvitenskapelige på menneskenes indre liv, forholder man seg verken til livet eller døden, men driver som en skipbrudden retningsløst omkring. Uten et «seende» begrepsapparat forblir man ute av stand til å forstå sine medmennesker. Unntatt som klisjé. God eller ond. Snill eller slem. Rasist eller multikulturell. Og individet, dette usynlig synlige som lever i spennet mellom begge ytterlighetene, spikres til veggen.

Mens jeg var opptatt med slike funderinger, hadde flåten drevet langt til havs. Solen skinte fra en skyfri himmel, og havet lå rolig. Noen flyvefisker hadde akkurat landet med slappe plask på flåten, da jeg plutselig oppdaget at Jean-Paul Sartre satt bak mitt venstre øre. Ikke vet jeg hvor han kom fra. Ikke hadde jeg bedt ham om å sette seg der. Det bekymret ikke Sartre. Overhodet ikke. Han brød seg like lite om det som han hadde gjort med millionene i de sovjetiske fangeleirene.

Om det uutholdelige og lettvinte tilfeldigheter

«Jeg hørte hva Fichte og du snakket om», kom det med et lurt smil fra ham. «Særlig det om universet var jo nesten rørende», klukket Sartre ironisk. «Men nå er også den døren lukket», la han skadefro til. «Og hva gjør du da?» Lo han? Snerret? Vanskelig å vite. Den franske intonasjonen surret som en veps i øregangen. Hva jeg gjør da? Litt av et spørsmål. Frekk fyr, tenkte jeg, og ristet kraftig på hodet i håp om at han skulle falle av. Men alt jeg oppnådde var at han tok frem en pakke med Gitanes. Han tente en sigarett, trakk begjærlig inn nikotinen og betraktet meg gjennom brilleglassene med en blanding av distansert skepsis og avmålt nysgjerrighet. Arrogante mennesker finnes i alle samfunnslag, og kommer i alle slags former og fasonger. De fleste av dem er bare å blåse av. Men var det noe jeg hadde mer enn nok av, var det Vestens selvopptatte og dekadente intellektuelle. Deres unnfallenhet og vankelmodighet hadde kostet Europa dyrt. Med mindre ting gavnet dem selv, lot de som om virkeligheten ikke angikk dem. Stalins og Maos massemord skulle ikke snakkes om. De langsiktige virkningene av migrasjonen til Europa fra islamske land, med påfølgende islamsk påvirkning på europeiske samfunn(4) likeså. Et underlig og selvdestruktivt hat mot den europeiske kulturen og kristendommen overskygget alt annet.

«Du var feig», svarte jeg sint. «Og begrenset. For du verken klarte eller maktet å komme bak de naturvitenskapelige begrepene. Dermed ble det universet du beskrev i For lukkede dører uutholdelig. Selv for deg. Helvete var for jævlig. Du måtte ha en nødutgang. Så du jukset. Og vips! Med ett trylleslag trakk du marxismen opp av en møllspist baskerlue. Med åpne øyne la du din sjelenød i hendene på en sosial teori som utelukkende har resultert i massemord og undertrykkelse. En teori hvor enkeltmennesker og deres skjebner er fullstendig betydningsløse, og alltid underordnet den jernharde målsettingen om det klasseløse tusenårsriket. For marxismen tar ikke utgangspunkt i det saken virkelig gjelder: mennesket og en kunnskap om det. Isteden støtter den seg på akkurat det samme naturvitenskapelige begrepsapparatet som holder personene i For lukkede dører innesperret. Om man velger å tro på Darwin eller Marx, eller begge på én gang, koker det ned til det samme: jorden, mennesket og universet er alt sammen oppstått ved en tilfeldighet. I et oppgjør med det katolske hegemoniet over fransk ånds- og kulturliv, var kanskje dette begrepsapparatet en stakket stund et befriende alternativ til det bestående, men passet bedre for byråkrater og bankierer enn for europeiske intellektuelle.

En kynisk og livstrett satiriker ville kanskje ha sagt at «The Big Bang» var en ond guds hoverende latter over menneskenes dårskap, før vedkommende i bakrusens sannferdige øyeblikk hengte seg. For vissheten om at mennesket lever og dør forgjeves, gnager sjelen langsomt i stykker. Noen forsøker å trøste seg med at man i det minste vil bli husket av andre. Om ikke annet, så for en dag eller to. Men huskes man egentlig? Et vanskelig spørsmål, mon ami. Hva de andre husker avhenger av hvem de så. Og dette er et erkjennelsesmessig anliggende ingen teorier eller religioner gir svar på. Forskjellen mellom Darwin og Marx består kun i fortolkninger av det samme evangeliet. Enten man tilhører høyre- eller venstresiden, deler man det samme teoretisk-materialistiske verdensbildet. Begge benytter en terminologi av naturvitenskapelige begreper. Det hele koker ned til et spørsmål om tro: Darwin eller Marx, protestant eller katolikk? Én tror på kampen for tilværelsen, en annen på at Det nye Jerusalem kan bygges på Marx’ Kapitalen. Men det er en kostbar illusjon å tro at bare man får innført materiell likhet, vil det rettferdige lykkelandet åpenbare seg for en fremtidig menneskehet. Prisen må betales i blod.

Å la seg overmanne av en følelse av urettferdighet er lett. Langt vanskeligere er det å forklare begrepet rettferdighet. Man har fått stappet ferdigsydde begreper ned i halsen, og neglisjerer alt det til syvende og sist dreier seg om: det enkelte menneske. Dessuten har alle slike mer eller mindre ideelle og velmenende sosiale eksperimenter jaggu vært forsøkt før. Til gangs, i flere variasjoner. Og alle har hardnakket påstått at de, og bare de, representerer den sanne tolkningen av Marx’ teorier. Men det finnes ikke ett eneste eksempel i historien på annet enn at det uansett resulterer i blodbad. All fundamentalisme, av så vel religiøs som politisk art, har kun ført til terror og undertrykkelse. Ingenting annet. Likevel står man ovenfor virkeligheten som fanget i et speilkabinett; uansett hvilken vei man vender blikket, ser man kun seg selv. Men man fortsetter ufortrødent å messe det samme evangeliet, og dyrker den ideelle illusjonen om at det såkalt gode alltid er best. Bare man selv er god nok. Følelsen av urettferdighet rettferdiggjør det meste. Også det blåøyde forsøket på å innbille seg at denne gangen er det annerledes. Men så lenge man henger fast i det samme gamle tankemønsteret, blir det aldri annerledes. Inntil man kommer til en annen forståelse av begrepet urettferdighet enn den gjengse teoretisk-materialistiske, råder fremdeles romerretten.»

Bølgene slår dovent mot flåten, solen står høyt på himmelen. Etter å ha snakket så mye, er jeg tørrere i munnen enn en kråkebolle. «Du spreller i løse luften», kommer det lakonisk fra Sartre. «Men bare fortsett. Det er nemlig lenge siden jeg har hatt noe å le av». Han sender meg ett blikk som om jeg skulle være en sjelden frosk han gledet seg til å dissekere. Men når det gjelder hans manglende anledning til å le, tror jeg tror ham gjerne. Gitt tingenes tilstand i skuespillet For lukkede dører, er det heller ikke mye å le av, med mindre man tar Nietzsche (5) på ordet, og ler av seg selv til man stuper. Men også det kan bli en øvelse på tomgang. Hvis alle ler av seg selv, har man ikke noe felles å le av, og vi er tilbake til utgangspunktet. Det som skulle ha vært et forsøk på å frigjøre seg fra den konforme tenkningens tyngdekraft, blir til frase og nok en klisjé. Man ler og ler. Snart kappes man i å overgå hverandre. Fordi jeg ler kraftigere og høyere av meg selv enn de andre gjør av seg, er jeg mer menneske enn dem. Akkurat der og da savner jeg Fichte. Ingen dobbeltkommunikasjon der i gården. Ingen skjult agenda. Andy Warhols maksime om at alle vil bli berømte i femten minutter, var fremdeles et par hundre år inn i fremtiden. Fichte var en ærlig og oppriktig søkende sjel fra en tid da løgnaktigheten ennå ikke hadde fått de såkalt skjønne kunster til å miste både bluferdighet og dyd.

Jeg stirret ut over det endeløse havet. Jo da, vakkert. Og temmelig monotont i lengden. For å si det som det var: jeg var grundig lei av å flyte rundt på denne flåten. Både Sartre og jeg kunne trenge en oppstiver. Jeg, for eksempel, hadde ikke hatt det minste imot en kald øl. Og Sartre, den luringen, ville sikkert like å fukte værhårene med en ekte fransk pastis, servert av en ulastelig antrukket og høflig kelner. Situasjonen på flåten minnet meg om den berømte strofen: «Vann, vann overalt, og ikke en dråpe å drikke.» (6)

Om fordelene med lusekofte og språkets kalligrafi

En av fordelene med å være allmektig i sin egen fortelling er at man kan oppheve tid og rom på et øyeblikk. Paris, sier jeg til meg selv, og «Les Deux Magots», Sartres gamle favorittsted. Og med et tastetrykk er det gjort. Mens Sartre blunker forvirret mot vårsolen, har jeg tatt på meg mine pilotsolbriller fra Ray Ban og funnet et ledig bord under baldakinen. I det den ulastelig antrukne og svært høflige kelneren kommer med en kald øl til meg og et glass med det brennevinet laget av anis og lakrisrot franskmennene er så glade i til mitt reisefølge, stirrer han med ett forbløffet uttrykk i ansiktet gjenkjennende på Sartre. På nippet til å si noe kaster han et kjapt blikk på meg der jeg sitter i lusekofte fra Bondeheimen og med rød topplue, mumler noe uforståelig for seg selv og setter glassene fra seg på bordet.

«Jeg må innrømme at du en sjelden gang i blant oppviser enkelte muligheter», brummer Sartre godlynt, synlig fornøyd med å befinne seg på kjente trakter. Når det gjelder mine eventuelle muligheter, er jeg imidlertid redd for at jeg kommer til å skuffe ham. Trikset jeg nettopp utførte kan han takke oppfinneren av den binære koden, Francis Bacon (1561-1626) (7) for. Bacon var, for en franskmann som Sartre, noe så forsmedelig som engelsk. Nok et sjofelt pek fra et gudløst univers. Jeg vet ikke om Sartre overhodet kjente til Bacon, men jeg var ganske sikker på at han ikke visste at Bacons binære kode er kilden til nåtidens digitalisering. Den godeste Francis kunne ha aspirert til å inneha rollen som trollmannens læregutt i Goethes dikt med samme navn.. Men i motsetningen til i poesiens verden, hadde virkelighetens trollmann forlengst forlatt den mystiske hagen. Læregutten kunne fritt boltre seg. Bacons oppdagelse kom da også til å revolusjonere menneskelivet og måten man kommuniserte med hverandre på. Den magiske formelen, og Bacons store oppdagelse, bestod i å forvandle bokstaver til tall. Tall som kunne settes sammen i et utall kombinasjoner. Mens bokstaver og ord tilhørte den menneskelige erfaringsverdenen, var tall matematiske størrelser uavhengig av noe individuelt og personlig. Idet tallene løftet bokstavene ut fra den individuelle erfaringen, ble de til tingliggjorte avbildninger i en abstrakt forestillingsverden, løsrevet som uttrykk for en individuell erkjennelse av noe bak og mer. Eller noe immaterielt, om man vil. På en måte ikke ulikt arabisk, og islamsk kunst, som ikke kan fremstille egenskaper ved mennesket, fordi dette utelukkende er forbeholdt Allah, og hvor det kunstneriske uttrykket finner sitt utløp i en spissfindig abstraksjon av virkeligheten i form av en fantastisk kalligrafi. (8)

Jeg nevnte dette for Sartre mens vi ventet på at kelneren skulle komme med neste runde. Han var ikke særlig lydhør. At Bacon var engelsk, gjorde vel antagelig også sitt. Men solen utenfor «Les Deux Magots» varmer. Det er alltid noe eget med Paris om våren. Enn så lenge. Særlig hvis man bare lukker øynene for oppbudet av tungt bevæpnet politi, og at flere av forstedene minner mer om Midtøsten enn den byen som en gang var.

Forandringen byen så vel som dagens europeiske virkelighet gjennomgår, er så voldsomme og omfattende at vårt vanlige begrepsapparat ikke formår å ta det inn over seg. Med sine utdaterte referanser til idealene fra den franske revolusjon og opplysningstidens ideer lever den mondene intellektuelle i en verden av i går, og snubler i møtet med en virkelighet han verken kan eller vil forstå. Mens Paris, i likhet med andre europeiske byer i for eksempel Sverige, tidvis minner om scener fra en militarisert unntakstilstand, resirkuleres likevel de gamle, utgåtte begrepene tankeløst videre. Riktignok pent innpakket i politisk korrekte vendinger, hviler de på et fundament av en illusjonær og naiv forestilling om at dagen i dag, med sitt økende antall knivstikkinger og voldtekter, er en slags forbigående tilstand og ikke en selvpåført, ny normalitet. Uroen over at noe ugjenkallelig er satt i bevegelse og for alltid forandret, noe som ingen vet hva er, eller vil medføre, møtes med fordømmelse eller feies under teppet. Da Sartre levde, var det striden om Moskvaprosessene og de sovjetiske fangeleirene, i dagens Europa er de raskt fremvoksende gettoene, og «no go-soner» (9) bakteppet for langt dypere konflikter. Og når sant skal sies var ikke Sartre alene om å se en annen vei. Langt flere enn ham kan den kunsten. Alt annet ville være å innrømme at man omtrent fra siden midten av 1970-årene har levd i en merkelig, suicidal villfarelse. For en tiltagende identitets- og rotløs befolkning er realiteten den at man er ute av stand til å tilby noe som helst alternativ bortsett fra mer av det samme gamle. Men benekter man det som faktisk utspiller seg, lever man i en virtuell virkelighet og får de 30 sølvpengene utbetalt i bitcoin.

Om avbildninger av materien og skyggeaktige begreper som ånds erstatning

Jeg retter på solbrillene og legger tilforlatelig det ene benet over det andre. «Bacons binære system», sier jeg mens Sartre, oppgitt over at jeg nok en gang tar opp et tema som ikke interesserer ham, tenner en ny Gitanes, «gjør, som jeg nevnte, bokstavene om til tall. Man kan gjerne kalle det binære systemet for en slags sekularisert kalligrafi. Det enkelte ords mening og opprinnelse er uvesentlig, og dets betydning underordnet formålet. På en måte god marxisme, ikke sant?» tilføyer jeg henslengt. Sarte ignorerer surmulende spørsmålet. Ham om det. Jeg har ikke tenkt å la meg stoppe. «Kun plasseringen i en tekstmessig sammenheng er avgjørende. Innholdet kan i grunnen være hva som helst. Alt er uansett bare tall. En litterær tekst, en kunstanmeldelse eller en filosofisk betraktning blir en vev av bokstaver hvor innholdet utelukkende ligger i språkets overflate. Det eneste som ligger bak språket er tall. Eller som Bacon selv sa: «Ord er bare avbildninger av materien.» (10) Det er denne forståelsen av ord som ligger til grunn for dagens digitalisering av samfunnet. Språket antar en materiell virkelighet. Innen moderne billedkunst brukes ofte uttrykket «stofflighet» eller «overflate» når man skal utsi spesielle egenskaper ved et kunstverk. Stoffet selv, det vil si antall penselstrøk, type maling, kvaliteten på lerretet, osv., blir selve kunstverkets idé. Ikke ulikt den islamske kalligrafien. Det ytre betyr ikke bare alt, men er alt. På lignende måte fortettes språket til ikke å uttrykke annet enn Bacons tallkombinasjoner. Det kan ikke ligge noe bak. Den dimensjonen er sjaltet ut. Men selv om bokstavene ikke er annet enn tallene 1 og 0 i en uendelig kombinasjon, må de for å kunne oppleves som målbærere av noe reelt, gis et skinn av å utsi noe mer. Mennesket kan ikke leve av tall alene. Inntil videre har det fremdeles en viss trang til å forstå seg selv og de andre. Og selv om det antagelig kommer en eller annen vaksine mot dette også, har menneskene enn så lenge et ønske om å bli sett. Men for å kunne bli synlig må du kaste skygge. Skal mellommenneskelig kommunikasjon være mulig, må ordene målbære begreper som synliggjør individet. Selv i Bacons binære system, hvor ord bare er avbildninger av materien, må de i det minste gi inntrykk av å ha en form for selvstendig innhold. I motsatt fall opphører språket, og menneskene blir stående igjen med lyder. Der er vi ennå ikke. Men i spennet mellom menneskets indre og Bacons digitaliserte virkelighet, oppstår et vakuum. Det må fylles. Og de naturvitenskapelige begrepene trår gladelig til som Geist-Ersatz. Dog har de sine begrensninger. Blant annet den at deres formål er å beskrive den delen av virkeligheten som kan veies og måles. (11) Satt på spissen kan man si at de agerer som avbildninger av materien. Slik sett oppfyller de Bacons tese, men kommer sørgelig til kort i sin rolle som brobyggere. For skal de kunne utsi noe mer, og noe annet, for eksempel om det usagte som lever mellom menneskene, og som ofte er like sterkt til stede og avgjørende som det uttalte, må de uvilkårlig knytte an til en form for oversanselig erkjennelse.»

Ved ordet «oversanselig» satte Sartre pastisen i halsen. Han hostet voldsomt og sendte meg et anklagende blikk. Det ga tydelig til kjenne at jeg nettopp hadde bekreftet hans verste mistanker om hvor dypt et menneske kan synke. Kanskje det likevel bodde en liten filister i ham? En forpjusket og underernært, småborgerlig moralist, godt gjemt bak eksistensialismens maksime om at eksistensen gikk foran essensen? Jeg lot som ingen ting, men innså at ovenfor en så nærtagende natur som hans, noe som imidlertid ikke hadde forhindret ham i å neglisjere millionene av døde under kommunismens åk, var en presisering nødvendig.

Likevel, jeg hadde nok av forstillelse. Mennesker med de riktige meningene kunne være så prektige de bare orket, men jeg hadde nok av deres bortforklaringer. Jeg kastet den røde toppluen under bordet, og fortsatte: «Med oversanselig mener jeg ikke noe annet enn det som gir seg til kjenne i form av fornemmelse, anelse eller intuisjon. Dette er deler av virkeligheten menneskene beveger seg i et utall ganger daglig. Fordi dette verken kan tallfestes av Bacon eller forklares av de naturvitenskapelige begrepene, tåkelegger man temaet ved å vise til kjemisk-fysiologiske reaksjoner i hjernen.»

Det jeg hadde i tankene, var begreper som ikke oppstod mer eller mindre basert på forskjellige tolkninger av såkalte kjensgjerninger, (12) men isteden tok utgangspunkt i Goethes utsagn om at «man skal ikke bare søke noe bak fenomenene; det er dem selv vi skal lære av.» (13) Sartre fnyste foraktelig da jeg nevnte Goethe. Men jeg hadde ikke dratt ham halve kloden rundt for å la meg avfeie av intellektuell arroganse. «Noe skjedde i midten av det 19. århundre,» sa jeg. «Noe dreide rundt en usynlig akse. Idet den teoretiske materialismen vokser frem og brer om seg, og den filosofiske erkjennelsen visner, slukes rått fortellingen om ordene som avbildninger av materien. Innen denne moderne språk-teologien, hvor ordene er meningsløse fragmenter i en kalligrafi uten annet innhold enn det stofflige, blir den opphøyd til orakel som klarer å ikle språket flest akademiske uttrykk og briljere med de mest intrikate abstraksjonene. Dermed strammes skruen ytterligere. Fordi ordene ikke lenger er meningsbærere for noe immaterielt, noe man ikke kan se med det fysiske øyet og bokstavelig talt veie betydning av, fordrives ideene fra den sansbare delen av virkeligheten. Og siden ordene kun er avbildninger av materien, ligger det heller ikke noe mer og bak mennesket enn dets fysiske skikkelse. Alt er overflate. Stofflighet. Menneskets biografi snevres inn til dato og tidspunkt for fødsel og død. Dørene til noe før og etter lukkes. Skillet mellom personlighet og individ utviskes. Og avhengig av hvilken retning vinden blåser, er man enten med eller mot de andre. For bak de lukkede dørene finnes ingen selvstendige moralske intuisjoner i menneskets indre, og ingen immateriell himmel å strekke seg mot. Alt er underlagt en politisert og materiell virkelighet hvor de blinde begrepene hersker uinnskrenket. Slik blir vi alle kykloper. Og man vet jo aldri om en av dem man er stengt inne med, inspirert av en religiøs begrepsverden uforandret siden 600-tallet, plutselig skjærer halsen over på sin neste. Du sa det jo selv i For lukkede dører: ’Helvete er de andre.’»

Sartre sukker tungt. Ser oppgitt på meg. Men han kan stønne og bære seg så mye han vil. Det var han som skapte dørene, og det var han som lukket dem. For mitt indre øye syntes jeg å ane konturene av en linje fra det 8. økumeniske konsils avskaffelse av ånden til Bacons binære system, og fra Bacon til Sartres skuespill. Det 8. økumeniske konsil i 869 (14) hadde bokstavelig talt gjort menneskene fattige i ånden. De finner ikke lenger veien hjem. Og de ensomme og villfarne er sårbare, og lette å lede.

Jeg tømmer glasset, leggere noen eurosedler på bordet, reiser meg og går.

John Michael Hudtwalcker

Noter

Rudolf Steiner: Kosmische und Menschliche Metamorphose, GA 175
Jean-Paul Sartre: For lukkede dører, Aschehoug, 1995
Rudolf Steiner: GA 175
Douglas Murray: The Strange Death of Europe, Bloomsbury Publishing Ltd., London 2017
Friedrich Nietzsche: Den muntre vitenskapen, Spartacus Forlag, 2010
Samuel Taylor Coleridge (1772-1834): «The Rime of the Ancient Mariner»
Rudolf Steiner om Francis Bacon i: Das Rätsel des Menschen, GA 170.
Se søkeordet «Islamsk kunst» f.eks. på Wikipedia
Svensk politi: Vi er i ferd med å miste kontrollen. NRK.no Urix, 8.5.2016
Paul Emberson: From Gondhishapur to Silicon Valley, Volume 1, Etheric Dimensions Press, Switzerland and Scotland, 2009
«Filosofiens utilstrekkelighet» i AiN nr. 2/2018
Rudolf Steiner: Mysterienwahrheiten und Weihnachtsimpulse, GA 180
Goethe: Sprüche in Prosa, Verlag Freies Geistesleben, Stuttgart, 1967. Hele sitatet i Arne Møllers oversettelse: «Det høyeste ville være å begripe at alt det faktiske allerede er teori. Himmelens blå åpenbarer for oss kromatikkens grunnlov. Man skal bare ikke søke noe bak fenomenene; det er dem selv vi skal lære av.»
erry Boardmann, «The ‘Abolition’ of the Spirit: The Enigma of Canon XI – The Year 869 & Its Significance in the Destiny of Europe», http://threeman.org/?p=1092