Selverkjennelse i rådløshetens tid, del 3

De følgende betraktningene er basert på det tredje og siste bindet i Lorenzo Ravaglis omfattende triologi Selbsterkenntnis in der Geschichte Anthroposophische Gesellschaft und Bewegung im 20. Jahrhundert [1] på 615 sider om Selskapets historie fra 1983 til 2000. Trilogien pretenderer ikke å være fullstendig ensyklopedi, men behandler sentrale temaer når det gjelder den antroposofiske bevegelsens selvforståelse.
Med utgangspunkt i Aristoteles’ Politikk [2], skriver Ravagli i en innledningsvis [3] at alle kulturbevegelser går gjennom tre faser: den heroiske, den mytologiske og den opplyste. Den første fasen kjennetegnes først og fremst av Rudolf Steiner, eller helten om man vil, som med nye ideer innen nær sagt alle samfunnets former, tilstreber å re-spiritualisere Aftenlandenes [4] sivilisasjon. Steiners død i mars 1925 innleder den mytologiske fasen, hvor man gjennom ord og handlinger tilstreber å videreføre hans intensjoner.
På begynnelsen av 1980-tallet, skriver Ravagli, omtrent på den tiden den franske filosofen Jean-Francois Lyotard [5] offentliggjør sitt mest innflytelsesrike verk, Den postmoderne tilstand (1979), begynner også det mytologiske å miste sin appell. Først nærmest umerkelig, men så stadig mer merkbart, glir man over i den tredje fasen; opplysningen. Opplysning, kommenterer Ravagli, innbefatter tvil og kritikk. Den tredje fasen finner da også sitt tydeligste uttrykk i fornyete og intense diskusjoner om Selskapets konstitusjon.
Hvorvidt dette fører til den radikale selverkjennelsen Ravagli har etterlyst i de to foregående bindene, eller snarere til handlingslammelse, forblir åpent. Et like åpent spørsmål er hvordan antroposofiens bestrebelse på å re-spiritualisere Aftenlandenes sivilisasjon stiller seg i lys av masseinnvandringens konsekvenser, et voksende islamsk innslag, fremveksten av parallellsamfunn og økende ungdomskriminalitet. Hittil besvares spørsmålet besvares med taushet fra Selskapets side, som om man ikke vil ta innover seg at problemstillingen er av avgjørende betydning for Aftenlandenes videre utvikling.

På 1980-tallet peker pilene oppover. Antall medlemmer fortsetter å vokse og det avholdes flere store arrangementer i Dornach. Også datterbevegelsene vokser, særlig skolebevegelsen. I 1984 trer Rudolf Grosse tilbake og Manfred Schmidt-Brabant (1926-2001) blir ny formann for Vorstand, et verv han innehar hele tidsperioden bind 3 omhandler. Skiftet sammenfaller med overgangen fra den mytologiske til den opplyste fasen. Forskjellene dem imellom understrekes ved at Jørgen Smit tar tydelig avstand fra det mytologiske spinnet man hittil hadde omhyllet Rudolf Steiner med etter hans bortgang. I klare ordelag advarer han mot «den ytterst farlige» forestillingen om at selskapets formann er en etterfølger av Rudolf Steiner [6]. Dette er nye toner. Ravagli kaller da også uttalelsen for en bemerkelsesverdig tilståelse [7]. Med Jørgen Smits død i mai 1991 forsvinner en av antroposofiens klareste og tydeligste stemmer internasjonalt, slik man i Norge mistet en av sine beste stemmer ved Harald Haakstads [8] for tidlige bortgang i 2015.

Under en Mikael-konferanse i Goetheanum høsten 1986, uttrykker Martin Barkhoff sin bekymring over at Den frie høyskolen for åndsvitenskap etter 60 år ikke har ført til en eneste «umiddelbar åndserfaring» [9]. Stormen blåser foreløpig over, men allerede et par år senere, i 1988, blåses det nytt liv i den av den noe obskure estisk-russiske mystikeren, og senere katolikken, Valentin Tomberg [10]. Ved å hevde at mangelen på fortsatte åpenbaringer fra den åndelige verdenen, noe som skulle vært Høyskolens oppgave, betyr bevegelsens åndelige død, setter han, i følge Ravagli [11], fingeren på Amfortas-såret. Det man ikke tar høyde for i kritikken, er at Høyskolen i sin nåværende form, med kun én klasse av tre tiltenkte, er uferdig.

I en tåketung grålysning den 3. november 1992 flyttes Rudolf Steiners urne i all hemmelighet fra Goetheanum til et minnested som ennå ikke er ferdigstilt. Medlemmene får først vite om dette et par uker senere [12]. Vorstand forklarer flyttingen med at urnerommet i Goetheanum er fullt. Det stemmer sikkert, men minner likevel om begynnelsen på en dekonstruksjonsprosess av Steiner.
I 1993 kommer det til en konfrontasjon mellom redaksjonen av tidsskriftet Das Goetheanum og Vorstand. To år senere tilspisses situasjonen ytterligere på grunn av Amnon Reuvenis artikkel Liksomvitenskapelighet og dogmatikk [13] hvor han blant annet beskylder Christoph Lindenberg (1939-1999) [14] for å løsrive Steiners biografi fra hans individualitet og relativisere hans uttalelser. Konflikten ender med at Manfred Schmidt-Brabant sparker ham fra redaksjonen. Hendelsen gjenspeiler den store dypereliggende konflikten i Selskapet på 1990-tallet mellom de som forsøker å aktualisere Steiners sivilisatoriske tanker (Reuveni), og det man kan kalle den mer konservative, noen ville si dogmatiske, fløyen (representert ved Lindenberg). I Reuvenis øyne bedrev disse en intellektuell relativisme som forflatet Steiner. Uansett hvilken merkelapp man velger å sette på fløyene var dette uansett en krise i selvforståelse i et selskap som forstod seg selv som «det frieste av alle selskap» [15], skriver Ravagli.

Amnon Reuveni: *Im Namen der «Neuen Weltordnung»*, Philosophisch-Antroposophischer Verlag am Goetheanum, Dornach 1994

I 1996 blir Paul Mackay [16] medlem av Vorstand. Året etter utnevner Manfred Schmidt-Brbant ham til å lede kommisjonen som skal arbeide med konstitusjonsspørsmålet [17]. Bevæpnet med et arsenal av Steiner-sitater hevder Mackay at antroposofi ikke er en verdensanskuelse, men en opplevelse av verden med det noe utydelige formål å pleie en hjertets kultur. I følge Mackay må Selskapet 74 år etter grunnleggelsen finne svar på sine spørsmål utenfor seg selv. Men et erkjennelsesselskap uten erkjennelsesspørsmål, kommenterer Ravagli lakonisk [18], er et overflødig selskap. Indirekte skinner det igjennom at Ravagli anser Mackay for en dilettant. Ved hjelp av en rekke håndplukkede Steiner-sitater og svært luftige vendinger forsøker han å skjule sin manglende forståelse for antroposofiens oppgave (re-spiritualisering av Aftenlandene) [19]. Dette gjenspeiles også i Mackays manglende gjennomføringsevne. Kommisjonen han ledet om konstitusjonsspørsmålet sluttfører ikke sitt arbeid.

1990-årene er også tiåret da eksklusjonene igjen ser dagens lys: På bakgrunn av dårlige dokumenterte påstander om anti-semittisme, ekskluderes i 1998 den russiske forfatteren og filosofen Gennadij Bondarew [20]. I likhet med Reuveni, hadde ikke den omstridte Bondarew for vane å veie sine ord på en gullvekt. Med dyptfølt russisk engasjement og patos la han ikke fingrene imellom. Han hadde lenge kritisert Aftenlandenes åndelig-moralske forfall, og gikk også hardt ut mot nomenklaturen i Antroposofisk Selskap [21]. Myntet på Christoph Lindenberg skrev han «at med årene har mange antroposofer mistet forståelsen for åndsvitenskapen», og «at ingen lære som har oppstått blant menneskene i løpet av deres utvikling har møtt så mye kritikk fra sine egne som antroposofien» [22].

Som om ikke indre stridigheter var nok, utsettes selskapet fortløpende for en til dels like usaklig som heftig kritikk i media: Steiner beskyldes for å være en sex-magier, en anti-semitt og rasist. Selskapet er en sekt, og Gud vet hvilke uhumskheter man egentlig bedriver i eurytmitimene på steinerskolene.
De til tider voldsomme rasismebeskyldningene rettet mot Rudolf Steiner fra på midten av 1990-tallet og utover har vært grundig behandlet i andre fora, blant annet av Cato Schiøtz i tidsskriftet Libra [23]. Ravagli på sin side foretar en grundig og godt dokumentert gjennomgang av hele sakskomplekset. Han påpeker dessuten at selve rasebegrepet fikk en annen og mer odiøs betydning på grunn av nazismen og andre verdenskrig enn hva som var mer allment på Steiners tid, og kommer med følgende analyse av bakgrunnen for rasismebeskyldningene:

«Kjernen i beskyldningene handlet om antroposofiens uforenlighet med de egalitære fortellingene som sosialrevolusjonære grupper forsøkte å etablere som nytt dominerende narrativ i vestlige samfunn. Deres dypeste motivasjon var drevet av en puritansk-jakobinsk iver etter å gjøre alle og alt likeverdige i et indre verdslig paradis.» [24]

Konstitusjonsdebatten kan også ses som et uttrykk for lengselen etter det tapte paradis (Julestevnet). Bare man finner igjen nøklene som låser opp den magiske porten vil konfliktene løse seg, motsetningene oppheves og den umiddelbare åndserkjennelsen igjen strømme fritt. Men det som har vært, har vært og det fører ingen vei tilbake. Dermed står man til en viss grad, mer eller mindre ufrivillig, også ved et mulighetenes frihetspunkt, for alt må skapes på nytt eller forgå. Høyskolens klassetimer er hjelpemidler underveis, men de avgjørende og vanskelige skrittene, må den enkelte ta selv.

Opprinnelsen til konstitusjonsdebatten dreier seg om møter i 1924 og 1925, særlig om ett [25] hvor Steiner ikke var til stede. Her skal man, i et nytt forsøk på å få Selskapet registrert i det sveitsiske handelsregisteret, ha forandret og omformulert enkelte av Julestevneselskapets statutter, noe som i det skjulte gav det banesåret. Hvordan kunne dette skje? Man mistenker uærlig spill. Det mumles om dokumenter som plutselig har forsvunnet [26]. Noen må ha slått seg sammen, konspirert, kanskje til og med begått et slags kupp. Enkelte legger ned rene detektivarbeidet i et forsøk på å oppklare mysteriet, uten å lykkes. Men selv om teoriene spriker i forskjellige retninger, og påstand står mot påstand, er man uansett enige om at noe gikk galt. Hva dette «noe» er forblir også omstridt. Og hvem er den store, stygge ulven? «Guenther Wachsmuth, juristen!» hevdes det. Selvfølgelig, en jurist! Det måtte det jo være. Alle vet jo at jurister ikke er til å stole på. Mefistofeles er garantert en jurist. Fra Goethes Faust kjenner man lusa på gangen. Er det noen som mestrer knepene når det gjelder å vri og vrenge på ord og saksforhold slik at man til slutt ikke vet hvem som gjorde hva og når, så er det jurister. Og Wachsmuth, som deltok på alle de omstridte møtene, var jurist. Ikke nok med det, han var den eneste juristen. Snakk om å bli tatt med fingrene i konfektesken. Men Wachsmuth døde i 1963 og kan ikke forsvare seg. Tvilen må derfor komme tiltalte til gode. For det er også mulig at løsningen kan være mindre konspiratorisk: uten Steiners tilstedeværelse er det ingen av de som deltok på møtene, inklusive den da kun 32årige Guenther Wacahsmuth, som makter å formulere seg på en måte som fullt ut uttrykker hans intensjoner. Isteden sitter man fast i den konvensjonelle vanetenkningen som allerede i årtier har preget Selskapet. I så henseende er dette dessverre hverken være første eller siste gang, men står som nok et eksempel på det unike i Steiners elastiske tankegang. Man kunne for så vidt også anvende den samme betraktningen når det gjelder tregreningen. Fordi den bryter med og går på tvers av den konvensjonelle vanetenkningen som preger Aftenlandene, særlig innen det politiske, hvor man av intellektuell latskap klorer seg fast innenfor en høyre-venstre akse, har tregreningen fått den skjebnen å oppfattes som vanskelig forståelig.

En hovedtese hos Ravagli er at krisen i den antroposofiske selvforståelsen gjenspeiler krisen i Aftenlandenes selvforståelse. Slik man gjennom Selskapets konstitusjonsdebatter leter etter noe man føler forsvant underveis, leter Aftenlandene etter sin tapte identitet. I begge tilfeller opplever man at noe på et tidspunkt ble brutt. For Selskapets del er 1925 skjebneåret, og selv om man for så vidt kan si at Hitlers maktovertagelse i 1933 representerer det definitive bruddet for Aftenlandenes del, beskriver også Manfred Kletts [27] (1933-2025) utsagn om at på 1960-tallet ble «den gamle, kristne jordbrukskulturen begravet for godt», og erstattet med et industrielt landbruk [28], hvordan Aftenlandenes kulturelle verdier er blitt revet opp med roten.

I bokens innledning skriver Ravagli at det esoteriske (eller spirituelle) er Aftenlandenes fortrengte skygge som hjemsøker deres sekulariserte samfunn. De vil ikke finne fred med seg selv eller kunne fortsette på sin sivilisatoriske utvikling, med mindre de gjenforenes med den [29]. På lignende måte vil ikke Antroposofisk Selskap finne fred med seg selv eller formå å re-spiritualisere Aftenlandene, med mindre det gjenforenes med sin fortrengte skygge.
Menneskehetens historie skapes fortløpende, og hos Steiner, skriver Ravagli [30], er historiens eneste formål [31] frihetens virkeliggjørelse. Veien dit er uendelig lang og krever store, indre anstrengelser. Å bli seg bevisst de virkelige grunnene til sine handlinger [32] fordrer den radikale selverkjennelsen Ravagli etterlyser i sine tre bind om Selskapets historie.

Påsken 2025

[1] Utgitt av Ernst-Michael-Kranich-Stiftung, 2022

[2] Vidarforlaget, 2007

[3] s. 9 – 11

[4] Aftenlandene er et samlebegrep for Europa og Vesten. Ravagli bruker det konsekvent gjennom hele boken.

[5] https://snl.no/Jean-François_Lyotard

[6] s. 37

[7] s. 38

[8] https://libra.antropos.no/artikler/minneord-om-harald-haakstad/

[9] s. 125

[10] https://en.wikipedia.org/wiki/Valentin_Tomberg

[11] s. 202