1924. Fra tidlig vår til midtsommer.

Måneden mars, oppkalt etter den romerske krigsguden av samme navn, er fra 1921 til 1925 sentralt plassert i begivenhetenes underlige univers. Allerede i mars 1921 hadde Adolf Hitler skrev et hatsk innlegg rettet mot Rudolf Steiner, [1] og da Steiner 1. mars 1924 holder det første foredraget basert på spørsmål fra arbeiderne [2] ved Goetheanum, sitter Hitler fengslet i Landsberg festing, omtrent 270 km unna, og skriver på Mein Kampf. Året etter, den 30. mars 1925, dør Rudolf Steiner. Hitler, nylig løslatt, er på samme tid i full gang med gjenoppbyggingen av NSDAP (Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei).

Man spør forgjeves om hva Steiner i mars 1924 tenker om det mørket som er i ferd med å senke seg over Tyskland. Det nærmeste man kommer i løpet av foredragene er en kort kommentar 20. mai hvor han sier at det gamle tegnet svastikaen benyttes av tyske nasjonalister. Men alt er likevel ikke sagt, for umiddelbart etter kommer han inn på Oswald Spenglers bok Der Untergang des Abenlandes. [3] I boken hevder Spengler at Vesten (Aftenlandene) har nådd sin siste fase. I mangel av en indre fornyelse vil Aftenlandene forfalle og gå under. Boken, som utkom i 1918, var den mest selgende boken i Weimarrepublikken. Snart hundre år etter Weimarrepublikkens fall i 1933 har dagens Europa flere likhetstrekk med den, særlig når det gjelder de etablerte partienes uvilje til å gripe fatt i dypereliggende samfunnsproblemer. Og selv om det er tre år igjen før hundreårsdagen for krakket på Wall Street i oktober 1929, befinner flere europeiske land seg i en på sikt uhåndterbar samfunnsøkonomisk situasjon med lav økonomisk vekst og en statlig gjeld som langt overstiger bruttonasjonalproduktet.

Selv om Steiner langt på vei gir Spengler rett, harselerer han over de preussiske idealene Spengler setter opp som Aftenlandenes redning. Svaret ligger et helt annet sted. Europeerne må, sier Steiner, komme til seg selv, ja, gjenfinne seg selv og en åndelighet, først og fremst representert ved en dypere forståelse av kristendommen som gikk tapt med folkevandringen. Den europeiske folkevandringen varte fra omtrent år 375 til år 600 e.Kr. Mens fremtiden vil vise hva som går tapt med dagens folkevandring, setter Hitlers maktovertakelse et knapt tiår etter Steiners uttalelse i mai 1924 en effektiv stopper for den selvransakelsen Steiner anså som nødvendig for å hindre at Spenglers profeti om Aftenlandenes undergang skulle gå i oppfyllelse. Hitler tapte krigen, men etterlot et oppdelt og utbombet Europa. Fra etterkrigstiden til våre dager er det ikke en dypere kristendomsforståelse Europa er opptatt av, men en udemokratisk og overnasjonal unionsbygging som ikke hadde vært mulig uten Hitlers krig.

I begynnelsen av mars 1924 har våren så smått begynt å melde sin ankomst i Dornach, Sveits. Det er fremdeles fare for frost om nettene, og dagtemperaturen svinger mellom 5 og 12 grader. Solskinn og regnbyger avløser hverandre, og det er fremdeles uker til blomstringen begynner.
Om morgenen 1. mars 1924 mens en vårblek sol titter frem, går en skikkelse med spenstige skritt mot de ventende arbeiderene. Han hilser vennlig på forsamlingen med et «God morgen, mine herrer», spør: «Hva har dere på hjertet i dag?» Stemmen er fast, optimistisk. En i forsamlingen strekker hånden i været, stiller et spørsmål. Først svarer han direkte på spørsmålet, men etter hvert er det som om noe forløses i ham. Inspirert lar han et tema lede til et annet. Stilen er uhøytidelig, direkte. Ansporet av spørsmålene tar han ting på sparket, improviserer. Det hersker en slags intim fortrolighet mellom ham og tilhørerne, som om de er gamle venner. I løpet av sytten morgentimer, fra 1. mars til 25. juni 1924 berøres et vell av temaer, men hans tilsvar til Spengler og en dypere forståelse av kristendommen anslår grunntonen i foredragene. Innimellom briljerer han lett og uanstrengt, men aldri belærende, med sin historiske kunnskap. Hans fremstilling av gamle Roma er så levende at hadde det ikke vært for det kjølige draget i vårluften i Dornach, kunne man ha befunnet seg på Palatinerhøyden..
Tilhørerne er ikke akademikere og intellektuelle med ordet i sin makt, men som egentlig ikke vil høre annet enn sin egen stemme. Og selv om man føler en slags ærefrykt for foredragsholderen, der Doktor, mannen som tilsynelatende uten den minste anstrengelse når som helst kan svare på hva som helst, hverken dyrker eller tilber de ham.
En gang tidligere, tjue år for å være nøyaktig, i et annet land og under helt andre forhold, og tusenvis av foredrag siden, hadde han opplevd noe lignende. Det var våren og høsten 1904 da han i Berlin underviste ved Arbeiterbildungsschule. Også den gang hadde foredragene preg av dette umiddelbare og frie som i disse morgentimene med arbeiderne ved Goetheanum.

Treenigheten med sine tre åpenbaringsformer for én og samme Gud stod sentralt i den tidlige kristendommen. Faderen er overalt i naturen, innbefattet den fysiske menneskeskikkelsen. Sønnen overalt hvor mennesket utvikler en fri vilje, og Den hellige Ånd helbreder for fremtiden det som gjennom menneskets vilje er blitt sykt. Med folkevandringen forsvinner treenigheten ut av historien. Ikke bare stivner kristendommen i dogmatikk og hierarkiske strukturer, men også selve gudsbegrepet blir mer og mer diffust, før man til slutt kapitulerer og som skipbrudne klynger seg til et restene av et vagt trosbegrep. Innen filosofien representerer Immanuel Kant denne eksistensielle apatien. Med sitt «das Ding an sich» (tingen i seg selv) setter han en klar grense for erkjennelsen. Man kan ikke vite noe om tingen i seg selv, men kun de inntrykkene man mottar fra tingen i seg selv. Slik det forholder seg med tingen i seg selv, forholder det seg følgelig med Gud eller det guddommelige. Verden (tingen i seg selv) forblir utilgjengelig for vår erkjennelse. Vi kan ikke vite noe om den, kun inntrykkene man får av den. Alt man kan gjøre er pliktoppfyllende å leve livet som en småborger i håp om at det en vakker dag blir bedre.

Kants «tingen i seg selv» står i skarp motsetning til Steiners tenkning, men så er han eller ikke det minste glad i ham. «Kant har i virkeligheten alltid revet alt i stykker,» utbryter da også Steiner oppgitt i det siste foredraget den 25. juni 1924. [4]
Tidligere samme morgen har Steiner besvart et spørsmål angående følgende sitat fra Frihetens filosofi: «Først når vi har gjort verdensinnholdet til vårt tankeinnhold, gjenfinner vi den sammenhengen vi selv har løst oss ut av.» [5]
Ser man sitatet i sammenheng med hans tilsvar til Spengler, er ringen på mange måter sluttet.

«Som barn,» forklarer Steiner, «har vi kun den sansbare delen av verdensinnholdet, men tankeinnholdet finnes jo faktisk inne i verdensinnholdet. Når vi vokser inn i våre tanker, har vi ikke bare tankeinnholdet i oss, men vi vet at det er iboende i tingene selv. Vi behandler også våre tanker slik at vi vet at de er til stede i tingene, og dermed gjenoppretter vi igjen sammenhengen med tingene.» [6]

I den tidlige kristendommens treenighet var Gud gjennom sine tre åpenbaringsformer overalt til stede i verden, eller man visste at Han var iboende i tingene selv, for å si det med Steiner. Denne forståelsen, eller livsfølelsen gikk tapt med folkevandringen. Det er over hundre år siden Steiners uttalelse, og enda litt lengre siden Spengler i 1918 hevdet at Aftenlandene har passert sitt kreative høydepunkt. At dagens Aftenland med sin mangel på identitet og strukturell fornyelse skal kunne gjenfinne seg selv slik Steiner skisserte, virker fullstendig usannsynlig. Også sett i lys av vår tids folkevandring med fremtidige store demografiske endringer, vil Aftenlandene bli noe helt annet enn de har vært. Hva som går tapt på grunn av den vil tiden vise. hun, og bet meg varsomt i øreflippen.

[1] hudtwalcker.blog/artikler/en-reise-med-tidsmaskinen

[2] Rudolf Steiner: Die Geschichte der Mesnchheit und die Weltanschauungen der Kulturvölker, GA 353

[3] Oswald Spengler: Vesterlandets undergang, Lindhardt og Ringhof Forlag A/S, København, 2025

[4] GA 353, s. 313

[5] Rudolf Steiner: Frihetens filosofi, Antropos Forlag, Oslo 2008, s. 27, GA 4

[6] GA 353, s. 314