Antroposofi og kitsch
«Fra den makten som binder alle vesener,
– Johann Wolfgang von Goethe
befrir det mennesket seg, som overvinner seg selv.» [1]
I den tynne, men innholdsmessig tungt fordøyelige boken Politisk kitsch [2], gir den tyske filosofen Alexander Grau [3] følgende definisjon av begrepet kitsch:
«Kitsch er verdensflukt i egentlighetens sjargong. Den foregir å være noe den ikke er. Og den utgir seg for å ha en verdi som ikke tilkommer den. Kitsch vil bedra. Følgelig bedrar den dobbelt: Den bedrar alle den retter seg mot. Men enda mer bedrar kitschen dem som skaper den i troen på at de er sannferdige.» [4]
Videre beskriver Grau det han kaller for «esoterisk medisin» som «det mest tilstedeværende uttrykket for kitsch-tenkning i den senmoderne samfunnsutviklingen». [5]
Her, fortsetter Grau, «samles alt det kitsch-bevisstheten holder høyt og hellig: frakoblingen fra virkeligheten, fortellingen om en parallell historie, betoningen av følelser fremfor fornuft, sukkerglaseringen av verden, forsøket på å forene historisk «viten» med det moderne, og en utopisk visjon hvor alle motsetninger er opphevet.» [6]
På verstinglisten over ingrediensene Graus «esoteriske medisin» finner man homeopati, antroposofi, tradisjonell kinesisk medisin, healing, pendelterapi, blomstermedisin, edelstens- og fargeterapi. Felles for all denne sukkerglaserte styggedommen er at i den «… finner det senmodernes kitsch-bevissthet den etterlengtede verdensharmonien, oppløsningen av alle motsetninger, svaret på irrasjonelle behov og følelsen av at også private bagateller blir tatt alvorlig.» [7]
Hadde Grau tatt seg bryet med å sette seg inn i Antroposofisk Selskaps historie, ville han raskt ha kunnet konstatere at der i gården er man svært langt unna «verdensharmoni» og «oppløsning av alle motsetninger». Historien om selskapet og antroposofien er derimot en historie om motsetninger i nær sagt alle former og utgaver, rivalisering, baksnakkelse og eksklusjoner. I egenskap av å anse seg å besitte den eneste sanne forståelsen av antroposofien og selskapet, har man i overført betydning fortært sine barn i et omfang enhver revolusjonær elite kan være stolt av. Slik sett er det ikke store forskjellen mellom Antroposofisk Selskaps historie og Stalins og Maos kommunistpartier. Rudolf Steiner selv var mot slutten av sitt liv så oppgitt over selskapet at han overveide å trekke seg tilbake og grunnlegge en orden med noen få medlemmer. [8]
Et selvstendig individ kan være brysomme greier. Det opponerer, stiller spørsmål, ser ting andre ikke ser, tenker tanker andre ikke tenker og faller lett utenfor i alle gruppesammenhenger. Men det er individet som har stått for all kulturell innovasjon og fornyelse de siste to tusen årene. Hos Grau, derimot, er det senmoderne individet kun til bry. Ikke bare er det i sine følelsers vold, men i forhold til forstand og fornuft også en anti-autoritær opportunist:
«For det individuelle ved et individ er nettopp ikke dets fornuft eller dets forstand. Begge har allmenn gyldighet. Det individuelle som streber etter individualitet, er dets særegenheter, kort sagt dets følelser. Derfor nyter følelser og emosjoner en enormt høy status i høyindividualiserte samfunn. … Den subjektive tilstand blir den eneste gyldige målestokken.» [9]
Det er på denne bakgrunnen at Grau slår antroposofien i hartkorn med de andre ingrediensene i det heksebrygget han kaller «esoterisk medisin». For å få dette til, må Grau ty til magi. Som en tryllekunstner drar han kitschkaniner opp av hatten, og lar historiske kjensgjerninger vike til fordel for fortellingen og illusjonen erstatte virkeligheten. Men dermed står han selv til halsen i kitschklisteret.
«Det senmodernes absolutte kitsch er på sin side et umiddelbart uttrykk for fornemmelser, lengsler og individuelle drømmerier. Den absolutte kitschen er ikke lenger propagandamiddel, men tankemønster – derfor er den absolutt. Her blir ikke – som i den klassisk moderne tid – ideologi spredd på en kitsch-aktig måte for å manipulere tenkningen. Tenkningen i seg selv har blitt kitsch.» Dette er, fortsetter Grau, den «uunngåelige konsekvensen av det modernes individualiseringsprosesser». [10]
Men like lite som antroposofien oppstod som en hildring ut av intet, er det at «tenkningen i seg selv har blitt kitsch» ikke en «uunngåelig konsekvens av det modernes individualiseringsprosesser». Derimot er det en uunngåelig konsekvens av møtet mellom tenkningen etter Kant [11] og en mekanistisk orientert naturvitenskap.
Ifølge Kant kan tingen i seg selv («Ding an Sich») ikke erkjennes. Virkeligheten er ikke slik man oppfatter den. Hva eller hvordan den er kan vi ikke vite, kun formode. Dypere livsspørsmål blir til slutt et spørsmål om tro, ikke viten. I møtet mellom tenkningen etter Kant og en mekanistisk orientert naturvitenskap reduseres moral til konvensjon og det individuelle «jeg» til fysiologiske og kjemiske prosesser. Alt er en opphopning av tilfeldigheter og det eneste sikre er kaos. Likevel, og kanskje på tross av, søker menneskene, i hvert fall enn så lenge, en bekreftelse på at deres liv har en verdi ut over det rent timelige. Om man kaller dette «sukkerglasering» eller ikke, må tomrommet uansett fylles. Men siden det etter Kant er satt grenser for hva som kan erkjennes, og begrepene er bundet fast i en naturvitenskapelig terminologi, har den passiviserte tenkningen ikke annet å fylle tomrommet med enn kitsch. «Det fantasiløse mennesket skaper ingen moralske ideer,» [12] heter det hos den unge Steiner. Forestillingslivet tørker inn, det er Disneyland i alle kanaler. Tenkningen i seg selv har blitt kitsch.
Nevnte møte mellom tenkningen etter Kant og en mekanisk orientert naturvitenskap var også skjæringspunktet den unge Rudolf Steiner stod i med forarbeidet for det som senere ble antroposofi. Mens den mekanisk orienterte naturvitenskapen stadig erobret nytt terreng, hadde tenkningen etter Kant stilltiende abdisert som en frittstående og uavhengig oppdagelsesreisende når det gjaldt å utforske virkeligheten.
Den unge Steiner hevdet at tenkningens passivitet kom av at Kant og hans etterfølgere ikke hadde tenkt over tenkningen, men kun over dens resultater, begreper og kategorier. I sine erkjennelsesteoretiske arbeider [13] i 1892 og 1894 beskriver Steiner hvordan en bevisst iakttakelse av selve tenkeaktiviteten, det å tenke over tenkningen, åpner nye, aktive muligheter for individets forståelse av seg selv og sin tilhørighet i verden.
Motsvaret, om man vil, til den mekanisk orienterte naturvitenskapen fant den unge Steiner i Goethes forskningsmetode. Goethe hadde i sine naturvitenskapelige studier anvendt en anskuende betraktning. Ett eksempel er Goethes bruk av begrepet urplanten.
Urplanten er en universell og alltid tilstedeværende idé som finner sitt uttrykk i hver enkelt plante. Gjennom sitt mangeårige arbeide med Goethes naturvitenskapelige arbeider, viser Steiner hvordan Goethes betraktningsmåte danner grunnlaget for en ny naturvitenskapelig kunnskapsutvikling. [14]
Legger man derimot Graus innledende utsagn til grunn når det gjelder en generell trend i dagens Steinerskoler, er Graus resept på «esoterisk medisin» tidvis situasjonsbeskrivende. For her blir pedagogikken blir til kitsch når man kun betrakter det spesifikt pedagogiske for Steinerskolene som et verktøy på lik linje med alle andre pedagogiske verktøy, og tar avstand fra eller neglisjerer dens fundament, nemlig antroposofien. Da foregir man å være noe man ikke er, og utgir seg å inneha verdier man ikke har. Tar man Graus kitschforståelse bokstavelig, bedras dermed elever, foreldre og skolens intensjon. Man kan kanskje se seg selv som frittenkende, radikal og kritisk, og stolt kalle bruddet med Steiner og antroposofien for et paradigmeskifte. Men i virkeligheten er man redusert til en senmoderne fanebærer for kitsch. Og sauset inn i en sukkerglasert innpakning, serverer man akkurat den samme konforme begrepsforståelsen som overalt ellers i enhetsstatens skoler.
[1] Fra: Die Geheimnisse, «Von der Gewalt , die alle Wesen bindet / Befreit der Mensch sich, der sich überwindet».
[2] Alexander Grau: Politisk kitsch. En tysk spesialitet. Document Forlag, Oslo 2021, s. 61
[3] http://alexandergrau.de
[4] Politisk kitsch. En tysk spesialitet, s. 1
[5] Samme sted, s. 61
[6] Samme sted, s. 61
[7] Samme sted, s. 61
[8] Karl-Martin Dietz: Hva er etisk individualisme? Antropos Forlag, Oslo 2020, s. 134
[9] Politisk kitsch, s. 63
[10] Samme sted, s. 63
[11] Store norske leksikon gir følgende definisjon av Kants Ding an Sich: Ding an Sich er virkeligheten som den er i seg selv, uavhengig av vår erkjennelse av den. https://snl.no/Ding_an_sich
[12] Rudolf Steiner: Frihetens filosofi, Antropos Forlag, Oslo 2008, s. 186-187
[13] Rudolf Steiner: Sannhet og vitenskap, Antropos Forlag, Oslo 2009, GA 3, og Frihetens filosofi, Antropos Forlag, Oslo 2008, GA 4
[14] Rudolf Steiner: Grunntrekk av en erkjennelsesteori (for Goethes verdensanskuelse etter Schillers metode), Antropos Forlag, Oslo 2009, GA 2, Einleitungen und ausgewählte Kommentare zu Goethes Naturwissenschaftlichen Schriften, første gang utgitt i Kürschners Deutscher Nationalliteratur, senest i bearbeidet og utvidet utgave høsten 2022, Rudolf Steiner Verlag, Basel 2022, GA 1, Goethes verdensanskuelse, Antropos Forlag, Oslo 2007, GA 6