Brytninger i det 4. århundre

Går man bakover i tid gjennom århundrene finner man ikke fremskritt i samme forstand som fra midten av det 15. århundre, men snarere stasjonære tilstander, sier Rudolf Steiner i et foredrag [1] fra 1921. Jeg vet ikke om alle historikere ville være enige med ham i påstanden, men interessant nok karakteriserer også Oswald Spengler i verket Der Untergang des Abenlandes [2] deler av Romas historie som stasjonær. Innvendingen er uansett uvesentlig, for det Steiner sikter til, er ikke om man pløyer jordene med hest eller okse, men det man med en lett omskrevet romantittel av Ayn Rand kan kalle for det fremskrittet som beveger verden.
I det 4. århundre er situasjonen derimot langt fra stasjonær og stillestående. Her ser man noe merkelig, fortsetter Steiner. Det som tidligere levde i kulturens øvre sjikt, eller kultureliten for å bruke dagens sjargong, og som i sin tid frembrakte den greske verdensanskuelsen, opphører av seg selv å være en bestemmende kraft i kulturlivet. Det som blir igjen av tankemønstre, finner veien inn i den romersk-katolske kirken, som også i sine ytre former opptar arven fra den romerske statens konstitusjon, samtidig som den åndelige ledelsen overtas av det romerske presteskapet.

Med Romerrikets [3] fall i år 476 e.Kr. er det endelig teppefall for den antikke verden. Rikets undergang skyldtes en kombinasjon av forskjellige ytre og indre årsaker. Erobringene av stadig nye områder førte til at man forstrakk seg militært, samtidig som den romerske overklassens umettelige appetitt for luksusartikler, heriblant særlig silke fra Kina, tappet riket økonomisk. At de fleste av luksusartiklene måtte importeres, førte til en konstant pengestrøm ut av Roma. Hovedårsaken er nok likevel at store folkegrupper har satt seg i bevegelse og truer rikets grenser. Etter en periode med vindrosser som varslet orkanen, bryter uværet løs omkring år 375, heter det hos Grimberg. [4] Den utløsende faktoren er den øst-asiatiske folkegruppen, hunerne [5], plutselige tilsynekomst. Etter å ha feid over og knust østgoterne står de snart overfor vestgoterne nord for Donau. Vestgoterne presses vestover og får lov til å bosette seg innenfor Romerrikets grenser, en beslutning som vil få skjebnesvangre konsekvenser for riket. Goterne behandles dårlig og gjør opprør. Et viktig vendepunkt er slaget ved Adrianopel i år 378, hvor den romerske hæren ledet av keiser Valens [6] blir slått av goterne. Valens dør, og sammen med ham mister rundt regnet 20 000 mann, omtrent to tredjedeler av hæren, livet. Nederlaget ryster riket og viser at den romerske makten ikke lenger er urokkelig. Europa settes i bevegelse, sier Steiner. [7] Goter, vandaler og langobarder trenger inn i Romerrikets områder og blir en del av de kreftene som former det nye Europa.

En følge av Romerrikets territoriale ekspansjon er at kultiske- og offerhandlinger fra de erobrete områdene etablerer seg i Roma. Etter hvert oppstår det et virvar av guddommer og forskjellige religionsutøvelser hentet fra det vidstrakte riket, noe som ifølge Steiner førte til en enorm forflatning av det religiøse innholdet. [8] Et eksempel er embetet Pontifex Maximus. [9] Fra tidlige tider i den romerske republikken tilkjennega tittelen at en verdslig hersker også besatt den høyeste presteverdigheten. Men når Romas første keiser, Augustus [10], tar tittelen er han allerede øverstkommanderende over hæren og rikets mektigste person.
De opprinnelige romerske dydene som disiplin, enkel livsstil og lojalitet som hadde preget republikken, erstattes etter hvert av en overdådig livsstil, maktbegjær og en svekket interesse til å tjenestegjøre i hæren eller administrasjonen. Over tid oppløser den romerske identiteten seg i møtet med de kulturelle påvirkningene erobringene av nye land og områder medfører. Samtidig som rikets bærende og samlende idégrunnlag forvitrer, og Roma preges av utbredt misnøye og et gjennomgående moralsk forfall, En tredjedel av året tilbringes med gladiatorkamper, tyrefekting eller ekstreme og utsvevende underholdningsforestillinger. [11] Korrupsjon og politisk ustabilitet står høyt på dagsordenen, og man finner en blanding av overdådig luksus og det Steiner kaller for en ubeskrivelig fattigdom og elendighet. Gjennom cæsarenes eneveldige makt har riket blitt stadig mer sentralisert, og har utviklet seg til et dogmatisk og sentralisert system ledet av juridisk skolerte embedsmenn, et system Steiner for øvrig hevder den romersk-katolske kirken senere overtar.

Inn i denne verden av utallige guder, oppløsning og forfall på den ene siden og en sterkt sentralisert statsdannelse på den andre, vokser kristendommen frem. De første som utbredte kristendommen, sier Steiner, var blant de lærdeste og mest betydningsfulle mennene i samtiden. [12] Mens alt i Roma var blitt fasade og ren ytre form, søkte de tidlige kristne å virkeliggjøre en fullstendig fornyelse av det religiøse følelseslivet ut fra menneskets indre.
Denne fornyelsen var uløselig forbundet med en gjennomtrengning av hele menneskets væren. I de tidlige kristne felleskapene i Roma, fortsetter han, talte den som tok ordet ut fra det han visste og hadde erfart som sant. Han kunne gi det en form i dag, en annen i morgen. Friere møter eller diskusjoner enn i denne kristendommens første tid i Roma har ikke eksistert. Noe fastlagt kristent dogme fantes ikke. Det som bandt dette kristne fellesskapet sammen var sinnelaget, det indre livet, og det var det de første kristne forkynte. [13]
Man kan knapt forestille seg en større kontrast til det etablerte Roma. Kristendommen er den stille revolusjonen som truer selve det romerske tenkesettet. Opplevelsen av en så dyptgripende eksistensiell trussel fører til dramatiske motreaksjoner. Ikke uventet moret man seg da også med å bruke kristne som levende fakler.

I det tidlige kristne fellesskapet pleies en helt annen form for kristendom enn den som senere, modellert etter Romerrikets dogmatiske strukturer, blir et instrument i hendene på makthaverne under keiser Konstantin. I det første økumeniske kirkemøte i Nikea i år 325 stod to retninger innen kristendommen, representert med Arius [14] og Athanasius [15], steilt mot hverandre. Steiner [16] beskriver forskjellene mellom dem slik: Arius trodde på menneskets gradvise og grenseløse utvikling, dets guddommeliggjørelse. Mennesket kan nærme seg Gud og bli Ham lik. Athanasius, derimot, karakteriserer Steiner som en dogmatiker helt i tråd med romersk ånd. Athanasius hevdet at Kristi guddom måtte løftes høyt over alt som hadde forbindelse med det menneskelige. Dermed skapes en avstand mellom det guddommelige og det menneskelige. Hos Arius nærmer mennesket seg Gud, hos Athanasius fjernes Gud fra mennesket. Et slikt syn legger til rette for at troen må fortolkes og de troende rettledes. Dermed blir troslivet et maktmiddel.
Athanasius seiret i Nikea. I første omgang ble hans syn en støtte for Romerriket, fortsetter Steiner, og i århundrene etter dets fall, redskapet som sikret den romersk-katolske kirkens makt over Europa.

En av ettervirkningene av folkevandringene i det 4. århundre, er at det monetære systemet går sterkt tilbake. Penger som betalingsmiddel erstattes av naturalhusholdning og en bytteøkonomi. Byutviklingen stopper opp eller reverseres, og den sør-europeiske bondebefolkningen smelter sammen med de nordlige folkeslagene som hadde trengt inn. Vidstrakte områder i Europa befolkes i all hovedsak av bønder og storgodseiere som ikke hadde tatt del i den utdøende romerske dannelseskulturen, og som opptar livsformen til de barbarisk-germanske folkeslagene. I de påfølgende stasjonære århundrene poder de romerske prestene sin omformete kristendom inn i denne udannete europeiske bondebefolkningen.[17]

Vender man blikket mot vår tid svinner det man med et forslitt uttrykk kan kalle for klassisk dannelse, mens Islam og marxisme, begge autoritetstro og dogmatiske, enten hver for seg eller i et uforklarlig tospann, og som i ytterste konsekvens fører til stasjonære tilstander, overtar rollen til de romerske prestene i et stadig mer avkristnet Europa.

[1] Rudolf Steiner: Die Naturwissenschaft und die weltgeschichtlicge Entwickelung der Menschheit seit dem Altertum, Rudolf Steiner Verlag, Sveits, 1989, s. 33, GA 325

[2] de.wikipedia.org/wiki/Der_Untergang_des_Abendlandes

[3] Det vest-romerske riket

[4] Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, Bind 7, s.13

[5] snl.no/hunere

[6] no.wikipedia.org/wiki/Valens

[7] GA 325, s. 34

[8] Rudolf Steiner: Über Philosophie, Geschichte und Literatur, Rudolf Steiner Verlag, Sveits 1983, s. 86, GA 51

[9] «Den største brobyggeren»

[10] 63 f.Kr. – 14. e.Kr.

[11] Fellinis film Satyricon gir en kunstnerisk fremstilling av livet på Neros tid.

[12] GA 51, s. 87/88

[13] GA 51, s.89

[14] no.wikipedia.org/wiki/Arius

[15] no.wikipedia.org/wiki/Athanasius_av_Alexandria

[16] GA 51, s. 90

[17] GA 325, s. 34, 35 & 36