Hva vil man med Steinerpedagogikken?

”Grå er all teori, men livets gylne tre er grønt.”
– Goethe: Faust

Det kan virke som om det hersker en viss usikkerhet om hva Steinerpedagogikken er, og hva man vil med den. Samtidig kan man få inntrykk av at antroposofien oppleves som noe, om ikke fremmed, så i hvert fall noe på nippet nær utdatert og gammelmodig avgrensende når det gjelder dagens Steinerpedagogikk. Også innen det antroposofiske miljøet virker det som om enkelte tror at antroposofien etter hvert ikke bare har det bedre uten Rudolf Steiner, men helst burde klare seg uten ham. Grunnene til dette kan være mange, bl.a. en opplevelse av at til og med Rudolf Steiner, snart hundre år etter hans bortgang, er innhentet av moderniteten og utviklingen. I likhet med alle andre dødelige, må også han bukke under for Kronos’ jernharde nødvendighet. Det er nærliggende å spørre seg om begge syn er uttrykk for en omseggripende identitetskrise som ligger i tiden.

Innen det antroposofiske miljøet kan kanskje en del tilskrives en slags motstand mot det man anser som en hang til autoriteter (”der Doktor hat gesagt, usw.”). Fenomenet oppleves som en overlevning med liten eller ingen relevans til dagen i dag. Det ligger i sakens natur at forholdet nødvendigvis også indirekte må ramme Steinerpedagogikken. Men hangen til autoriteter er ikke et spesielt fenomen verken for antroposofien eller Steinerpedagogikken. Den er et uttrykk for noe allmennmenneskelig. Troen på at autoriteter, dvs. at noe eller noen utenfor en selv vet best, finner man innen en rekke miljøer og grupperinger, uavhengig av livssyn eller trosretninger. Noen tror til og med at myndighetene vet best, og at alle hviler trygt i de ansiktsløse byråkraters favntak. Fenomenet spretter opp av hatten overalt hvor man samlet rundt en ledende idé, eller sentrert rundt en lederskikkelse, tilstreber en ensretting av tenkningen. Hvordan man møter og omgås dette er først og fremst et pedagogisk spørsmål.

Steinerskolene arbeider og virker i prinsippet som selvforvaltende og uavhengige skoler i det offentlige rom. De kommer dermed lett i en utsatt posisjon. På den ene siden krav fra statlig myndighet, på den annen side ulike former for kritikk fra ulikt hold. Men kritikk og motstand mot så vel antroposofien som Steinerpedagogikken vil alltid forekomme, både på det personlige plan som ovenfor skolen generelt. Når det gjelder forholdet mellom antroposofi og steinerskolene, kan man med en spissformulering stille saken på hodet og si at en steinerskole uten et antroposofisk engasjert lærerkollegium, ikke er en steinerskole. Den kan sikkert være en utmerket skole med dyktige lærere og fornøyde elever. Men den er noe annet. Noe udefinerbart. Noe ingen helt vet hva er. Og mens antallet antroposofer synker, er behovet for steinerskoler større enn noen gang før.

Om vilkårlighetens uutholdelige letthet

Et allment trekk ved samtiden er at verdiens relativitet fremheves som normgivende. Dette gjør seg gjeldende på flere områder. Begrepene brukes mer eller mindre vilkårlig etter hva som ansees som formålstjenlig i øyeblikket, omtrent slik man handler ferdigprodukter i et supermarked uten å bry seg om å lese innholdsdeklarasjonen. Resultatet blir en voksende uklarhet og utydelighet. I det tiltagende uoversiktlige landskapet de hjemløse begrepene utgjør, falbys det et utall lettvinte muligheter for omskrivinger av innholdet. Dette medfører at begrepene snarere tilsløres enn utdypes. Alt etter hva som ansees som opportunt, gis de et innhold tilpasset en digital hverdag hvor de hjemløse begrepene legger seg om en syntetisk tape over virkeligheten. Dette er fake news i stor skala, og pågår hele tiden; i media, nyhetsformidling, debatter og i undervisningen i skolene.

I boken The Closing of The American Mind hevdet Allan Bloom at tekstene i rockemusikken, som med sine lettvinte og fengende klisjéer erstattet de klassiske begrepene innen diktning og poesi, bidro til å uthule virkelighetsforståelsen. Den engelske journalisten Douglas Murray tar i sin bok av året, Europas underlige død opp mye av den samme problemstillingen, men sett i et mer sivilisatorisk perspektiv. I boken redegjør han detaljert for det han anser som et europeisk selvmord as we speak. Men der hvor Bloom vektlegger klassiske, filosofiske aspekter, er Murrays bok mer en direkte rapport, eller film noir, fra hans reise gjennom dagens Europa. Det er et Europa preget av høy innvandring, både fra land i og utenfor kontinentet. Det er også et Europa hvor menneskene ikke lenger kjenner seg igjen. Fremmedgjorte og maktesløse er det som om deres identitet svinner mellom fingrene. Dette ledsages av en forvitring av samfunnet bærebjelker. Og ikke minst er det et Europa uten mot eller vilje til å ville se den gigantiske elefanten i rommet, nemlig det ubesvarte spørsmålet om hvilken rolle islam vil få, og allerede har, innen Vestens sivilisasjon.

Tett forbundet med det Murray observerer som europeernes tiltagende mangel på identitet, fremstår det europeiske landskapet som mer og mer preget av en voksende historieløshet. Det er som om historien ikke lenger angår det moderne mennesket. Man opplever seg som løsrevet fra den. Historien er blitt noe abstrakt, noe som ikke lenger berører, men forvises som tidtrøyte for nostalgiske attergløymer uten abonnement på Netflix.

Men historien er menneskehetens biografi og dens felles hukommelse. Og hukommelse kan ikke skilles fra sannhet. Derfor er historien krigsarenaen for alle totalitære ideologier. Vinner de den, vinner de ikke bare menneskenes hukommelse, men får også eierskap til sannheten. En passende allegori finner man i boken Den uendelige historien av Michael Ende. Fordi barna fantaserer mindre og mindre, trues det grenseløse riket Fantasia av en omseggripende og ødeleggende intethet. Det er ikke vanskelig å se likhetene, og si at Murrays Europa av i dag befinner seg omtrent i en lignende situasjon som Endes Fantasia. Med en seierrik naturvitenskapelig tenkning og ditto begrepsapparat innabords, tror mange av dagens europeiske intellektuelle at de har ervervet et slikt hav av kunnskap og vidsyn, at man, frigjorte, tolerante og liberale som man anser seg å være, for lengst har vokst fra, og ikke minst lagt bak seg, det som inntil rundt 1930-tallet og 2.verdenskrig var bærebjelken for europeisk kultur: kristendommen og den kristne kulturarven.

I møtet med den moderne verdens vektlegging av fornuft og rasjonalitet, ble spørsmålet om sjelens frelse i det hinsidige forvist til å spille annen fiolin i bortgjemte dalfører. Bevæpnet med det man anser som ufravikelige og etterrettelige veivisere for menneskets opprinnelse og utvikling feirer man begeistret frigjøringen fra de lumre, immaterielle verdiene man ilegger kristendommen. I høyden kan man tillate seg litt abstrakt og uforpliktende svada om ”evige verdier” når det røyner på. Hvordan man enn betrakter tingene, fremstår Murrays Europa som et kontinent fanget i en identitetskrise det ikke lett kommer ut av, hvis det overhodet kan. Murray formulerer dette bl.a. slik:

”Hvis den kulturen som formet Vest Europa ikke har noen del i dets fremtid, vil andre kulturer og tradisjoner komme inn og ta dets plass.”

Vesten priser seg av en frisinnethet og toleranse den med rette kan være stolt av. Men slik en hver oppgang bærer kimen til nedgang i seg, preges den lettsindige omgangen med verdibegrepene ofte av en grenseløs naivitet som mer minner om en pervertert form for hovmodig selvpisking enn innsikt. Det er som om man tvinger seg til å tro at alle mennesker, uansett hvor de kommer fra og hva de tror på, er som snytt ut av nesen på Torbjørn Egner. Det onde er ikke lenger en realitet, men et forbigående fravær av opplysningstidens landevinninger: verdier den moderne europeer, uten å tenke seg om to ganger, tar for gitt. Hva nå enn Goethe må ha ment med sin ”Faust”, så har det kun en viss avgrenset interesse. For alle vet at dette er diktning og eventyr, og tøv og tant som ikke relaterer til det moderne menneskets liv og virkeligheten det står inne i. Det onde eksisterer ikke i kraft av seg selv, men kun i fravær av ”det gode”. Og dette ”gode” er først og fremst representert ved en velmenende liberalisme som i sin selvutslettende iver etter å omfavne alt og alle, ender opp med å fortære seg selv.

Men inntil så skjer, varmer man seg bekymringsløst i den moderne grunnfølelsen av at vår tids mennesker står på toppen av utviklingen. Det er vi som virkelig har peiling. Ikke en gang en 40 tommers flatskjerm setter grenser for vårt tolerante vidsyn. Dessuten er alt vi trenger å vite, tilgjengelig med et tastetrykk. Med eller uten internett fremstår fortidens skikkelser, om de så er antroposofer eller ikke, med sin tungrodde dannelse som ballast for verdier og livssyn, som fordomsfulle og sneversynte. Antroposofien kan fremdeles ha en viss personlig interesse for den enkeltes verdivalg, i hvert fall inntil videre, men er ikke lenger den levende kilden bak samtidens Steinerpedagogikk. Og dermed kaver man i løse luften.

Om lånte verdifjær og andre kameler

Hva er det antroposofiske verdigrunnlaget? Består det i at en del mennesker i det antroposofiske miljøet kler seg i tilnærmelsesvis makne klær? Klær viss eneste hensikt, i likhet med hijab og burka, er å markere en gruppetilhørighet? Betyr det at man anser seg som deltagere i en slags ånds-quiz hvor det er om å gjøre å overgå hverandre i å kunne trekke frem det ene sitatet av Steiner etter det andre? Eller oppstår det som et resultat av en bevisst, tankemessig prosess og en erkjennelse av sider ved virkeligheten som radikalt bryter med alle andre bestående retninger?

Det kan til tider virke som om det har gått inflasjon i begrepet verdi. Med det fjonge, men intetsigende uttrykket om at man ”skaper verdier”, har dessuten moderne kapitalisme aktivt bidratt til en forflatning av selve verdibegrepet. Ut over det å tjene som lånte fjær i enkeltstående tilfeller, er immaterielle verdiers betydning innen Vestens kulturelle landskap stort sett redusert til tafatt mumling over en kopp urtete bak lukkede dører.

Åndslivet kan kun komme til sin rett og blomstre når det ikke er underlagt samme krav og retningslinjer som rettslivet og det økonomiske området. Og siden Steinerpedagogikken ene og alene tilhører åndslivet, kan den ikke underkastes samme krav til samstemt enighet og definisjon av sitt innhold som de to andre. Å påstå noe annet er som hardnakket å tro på julenissen selv lenge etter at løsskjegget har falt av.

For i motsetning til de paragrafbestemte formalia som preger juss og rettsliv, og det økonomiske overordnete målsetting om inntjening, er Steinerpedagogikken en levende erfaring. På godt og ondt. Til syvende og sist står og faller den med hver enkelt lærer. Steinerpedagogikken får sitt eget uttrykk gjennom hver enkelt lærer som selvstendig arbeider og virker ut fra en antroposofisk erkjennelse av mennesket og verden. Det er først når en viss tiltagende andel av et lærerkollegium ikke er antroposofer, og dermed ikke kan forbinde noe reelt foreliggende i virkeligheten med Steinerpedagogikken, at kravet om en formalisert enighet i hva pedagogikken består i, og hva en Steinerskole skal være, oppstår som en redningsplanke i møtet med erkjennelsen av at man egentlig ikke vet hva man driver med.

Med en formalisert enighet i ryggen, som i praksis vil måtte bety en ensretting av det pedagogiske innholdet, oppnås flere ting samtidig: Man befris endelig fra av ikke bare å lese Rudolf Steiner, men også orket det er å forsøke å forstå ham. Og indirekte tar man brodden av en hver kritikk som ivrer etter å ta en stakkars Steinerlærer til inntekt for å være alt fra en skvaldrende spiritist til ufrivillig statist i ”Åndenes hus”.

Men å tilfredsstille alt og alle er umulig med mindre man utsletter seg selv, noe Douglas Murray hevder at Europa er i ferd med å gjøre. Overført til Steinerpedagogikken vil det si at i den politisk korrekte iveren etter å fremstå som salongfähig, må kamelene svelges hele, med hode, hale og pukkel. Den eneste måten å få dette til på er å omskrive virkeligheten og den historiske erfaringen, og institusjonalisere det kunstig skapte skillet mellom antroposofien og Steinerpedagogikken. Kamuflert som nødvendige, pedagogiske forbedringer mer i takt med tidens krav, kan kamelene gå ned på høykant. Men først når den siste aldrende antroposof, giktbrudden og utslitt, omsider tusler ut av lærerværelset, får man kanskje fullbyrdet sin våte drøm: anerkjennelse av et snorksovende og anemisk akademia.

Det er lett å glemme, og enda lettere å overse, at ingen, verken før eller siden, i menneskehetens historie har beskrevet det Steiner har gjort, innholdsmessig så vel som i omfang. Steiners verk er et 90 000 siders innblikk i noe ingen andre har satt ord på. Holder vi referatene av de muntlige foredragene (hoveddelen av de stenografiske referatene er ikke gjennomsett av Steiner) utenfor, og utelukkende konsentrer oss om bøkene han har skrevet, tror jeg at det hersker allmenn enighet om at de er skrevet i en svært nøktern og påholden stil. Man kan jo bare spørre seg selv om man, gitt tematikken, kunne gjort det bedre selv. Det står en hver fritt til å prøve. Og like lett som det er å glemme det unike i innhold og omfang, er det i 2017 uforpliktende lett å ta Steiners verk, og det at de i det hele tatt finnes, for en selvfølgelighet.

Nå skulle det godt gjøres om det ikke blant de 90 000 boksidene ikke var ett og annet man bokstavelig talt stusset over. Ting man måtte gni seg i øynene over, og lese en, to og fire ganger uten å bli klokere. Personlig har jeg store vanskeligheter med å forstå hans landbrukskurs. Men jeg vet at andre ikke har det. Det at jeg ikke forstår dem er mitt problem. Det er ikke et generelt anliggende som får biodynamiske bønder til å hive seg på gamle Svarten og fyke av gårde til Felleskjøpet etter kunstgjødsel.

Selvfølgelig er det slik at det nær sagt i en hver situasjon daglig å høre noen ramse opp diverse utsagn tilskrevet Rudolf Steiner, bokstavelig talt kan gi selv den sterkeste i ånden åndenød. Det vil alltid finnes mennesker som drevet av naivitet, autoritetstro eller behovet for å fremstå som mer antroposofisk enn sin neste, uansett anledning simpelthen ikke kan la være å sitere Steiner. Men man finner akkurat det samme innen en rekke politiske og religiøse grupperinger. Og særlig innen miljøer som innbiller seg at de, og bare de, ivaretar den ene og fulle sannhet.

Om synkende kurser og mentale kuhorn

Vi lever i en tid hvor det mellommenneskelige er under angrep fra mange kanter. Hverdagen på skolene er sikkert ikke alltid verken enkel eller lett. Man behøver ikke gnikke og pusse veldig mye på krystallkulen, eller lese mange kapitler i Murrays bok, for å forstå at det er dårlige odds for at det vil bli lettere i fremtiden eller utfordringene færre. Jeg tar av meg min imaginære hatt for de som tar på seg oppgaven av å være lærer ved Steinerskolen. Yrket har dessuten dessverre langt fra den status eller lønn det fortjener. Dette kan likevel ikke forhindre at man må være seg

svært bevisst det valget man tar. Jeg vil til og med gå så langt som å si at yrket krever en langt større våkenhet og bredere anlagt åndsnærværelse enn i mange andre mer prestisjefylte og bedre

lønnete yrker. For det ligger i Steinerpedagogikken at en dypere interesse for verden og menneskene enn det som ellers er gjengs, må ligge til grunn for beslutningen om å bli lærer ved en Steinerskole. Og det Steinerskolene fremfor alt trenger er selvstendig tenkende individer. Mennesker som ikke lirer av seg sitater i tide og utide, men som gjennom et reflekterende, indre arbeid formår å gjøre Steinerpedagogikken levende. Det kan først skje når man får eierskap til den og gjør den til sin egen.

Kursen på kristendommens verdier i samtiden er sterkt synkende. Den tradisjonelle kristendommens innflytelse på Vestens kultur blir mindre og mindre. De naturvitenskapelige begrepene, derimot, vinner, i det praktiske livet så vel som i språk og tenkning, stadig større terreng. For noen blir de omtrent til den nye religionen. Men ikke for alle. Mange opplever at den forflater virkeligheten, eller har en slags fornemmelse av at de naturvitenskapelige begrepene legger seg som en skygge mellom dem og den. De søker derfor noe annet. Dette ”andre” er et stort område og kan bl.a. innbefatte en rekke forskjellige trosretninger. Eller man gjør det motsatte, og trekker, med de naturvitenskapelige begrepene som aktivt støtteapparat, et lettelsens sukk over at Gud er død. Og i begeistring over endelig å være kvitt alle former for religiøse dogmer og svermeri, innbiller man seg at man omsider tenker og puster fritt bare fordi man har lært å stave ordet kritikk.

Men mennesket forblir uansett en gåte. Naturvitenskapen forklarer menneskenes indre liv som styrt av mer eller mindre vilkårlige elektriske impulser i hjernen, DNA, osv. De naturvitenskapelige begrepene verken tilstreber eller formår å forbinde det ytre med det indre som deler av samme levende immaterielle virkelighet. Med sine ferdige tolkninger av virkeligheten tilstreber de å tette de eksistensielle hullene med abstraksjoner. Slik erstattes det ene dogmet med det andre, rent bortsett fra at en naturvitenskapelig tenkning antagelig rynker dypt fornærmet på nesen over å bli kalt dogmatisk. Men det er ikke til å komme forbi at det er i disse begrepenes tankemessige univers det moderne mennesket lever fra det som lite barn lærer å slå på nettbrettet til strømmen går. Og like lite som en eller annen dulgt mystikk er i stand til å møte dagens krav og utfordringer, er tradisjonelle religioner i stand til å utsi noe mer konkret og spesifikt om menneskets indre liv enn det de naturvitenskapelige begrepene allerede gjør.

For i de tradisjonelle religionene forblir det indre mennesket et like utilgjengelig mikrokosmos som den guddommen man tilber utenfor en selv forblir et utilgjengelig makrokosmos. Man kan i høyden ilegge dette abstrakte gudsbegrepet enkelte mulige intensjoner. Selve det guddommelige kan man i all hovedsak kun nærme seg gjennom fortolkninger av et par tusen år gamle overleveringer, lover og regler. Disse fremsettes som oftest igjen fortolket og videreformidlet gjennom en autoritetsperson, det være seg en prest, en guru eller en imam. Felles for de tradisjonelle religionene er at det guddommelige i seg selv forblir unndratt det individuelle menneskets bevisste erkjennelse.

Antroposofien skiller seg markant fra dette ved at den verken er en tro eller en teori. Den er den eneste foreliggende vestlige erkjennelsesmetodikk som formår å utsi noe konkret om menneskets indre liv (mikrokosmos) relatert til verden utenfor (makrokosmos), og omvendt. Dermed gis begrepene et reelt innhold, og er i stand til å gripe direkte inn i livet på en rekke praktiske felt (biodynamisk jordbruk, medisin, pedagogikk, osv.). Innen alle disse feltene adskiller den seg radikalt fra alt annet innen samme retning. Men der hvor Steiner kanskje er mest radikal, og hvor den konvensjonelle tenkningen snubler i mentalt nedgravde kuhorn i de konforme begrepenes åker, er antagelig i hans sosiale engasjement med tregreningen.

Det er lett å innbille seg at hvis bare menneskene rundt en tenkte de samme tankene som en selv, leste de samme bøkene og delte de samme holdningene og meningene, ville verden bli bedre og mer rettferdig. Denne naive oppfattelsen har spesiell god grobunn der hvor småborgerlig moralisme har fortrengt et realistisk syn på mennesket. Og uansett hvilken farge synet ikler seg, fra lilla til rødt til grønt til blått, forblir den et uttrykk for en indre motvilje mot å møte virkelighetens påtrengende behov for å bli forstått. Men med forestillinger om hvordan verden og menneskene burde være, som veivisere, går man seg vill i de ideelle fordringenes speilkabinett. Og historien er full av skrekkeksempler på hvordan det går hvis en bestemt politisk ideologi eller religion får total makt. For nissen er alltid med på lasset. Man kan ikke gjøre menneskene til noe annet enn hva de er. Skal de bli noe annet, det være seg antroposofer eller buddhister, må de gjøre det selv. Ingen kan gjøre det for dem. Den veien må vandres alene. Alltid. Og innspunnet av naturvitenskapelige begreper som mennesket i vår tid er, kreves det et aldri så lite mentalt kvantesprang for å oppleve og erfare antroposofien som levende. For antroposofi er alt annet enn teori. Den er en erfaring og et dypt eksistensielt anliggende som kun angår den enkelte, og kun kan aktualiseres ved den enkeltes frie valg.

Det det kommer an på er å gjøre innholdet til sitt eget. Alt står og faller på, i den enkeltes liv så vel som i en større sammenheng, at man ikke lever som en slave av andres, i dette tilfellet Steiners, tanker. Slik man tilkjemper seg eierskap til historien, må man også tilkjempe seg en opplevelse av antroposofien som en levende realitet.

Om Steinerpedagogikken som begrepsdannelse

Det hender man støter på innvendinger som at Steiner både er svært vanskelig og tungt forståelig. Mye i livet kan være vanskelig, utilgjengelig og fremstå som gåtefullt. Det være seg forholdet mellom mann og kvinne, hvordan en lærer skal forholde seg til et vanskelig barn, eller det nærmest uvirkelige situasjonen Murray hevder vi står midt inne, og som han kaller ”Europas underlige død”. Men selv om tingene er vanskelige og gåtefulle, tilhører de like fullt virkeligheten. Og virkeligheten er den menneskelige bevissthets arbeidsfelt. Det er den den stadig søker å bearbeide og forstå. Tingene forblir gåtefulle inntil man forstår dem. Denne forståelsen kan kun en innsikt i menneskets vesen gi.

Virkeligheten fremtrer i et uoversiktlig mylder av tildragelser, noe som igjen åpner opp for en rekke tolkninger og forståelsesmodeller. Det kan ligge beveggrunner gjemt langt bak og unna begivenhetene som utspiller seg, eller de kan ligge tydelig oppe i dagen. Den eneste måten å nærme seg en klarhet på er ved en metodisk erkjennelse av virkeligheten og alle dens fasetter.

Forenklet kan man si at en pedagogs oppgave er å forberede elevene på verden og livet foran det. Måten dette gjøres på er ved å formidle kunnskap. Men hva er denne kunnskapen? Er den en lærerplan? Et statlig vedtak? En teori på linje med en drøss andre teorier? Kunnskapen som skal formidles, har derimot det til felles med antroposofien at den er levende. Den er summen av all menneskelig erfaring og innsikt opp gjennom historien. Kunnskapen er ikke noe abstrakt utenfor mennesket pent pakket inn som en eller annen teori i en eller annen omstendelig lærebok, men relaterer umiddelbart til livet: til biografier, skjebner og erkjennelsesmessige spørsmål menneskene i uminnelige tider har bakset med.

Steinerpedagogikken oppstod ikke som en følge av en vilkårlighet. Man kan heller ikke betrakte den som noe løsrevet fra antroposofien. Det er i beste fall korttenkt eller uvitenhet, og i verste fall uriktig eller uærlig. Da muligheten for opprettelsen av den første Steinerskolen (Waldorfskolen) bød seg, oppstod den, og dermed Steinerpedagogikken, som en direkte følge av Steiners brede sosiale engasjement med tregreningen.

Og i likhet med tregreningen ble Steinerpedagogikken satt inn i verden av bestemte grunner og med like bestemte hensikter. Bakteppet er første verdenskrig og den dype, sivilisatoriske krisen Europa befant seg i. Steiner hevdet at med mindre livskraftige mottiltak ble satt inn, ville dette sivilisatoriske forfallet skyte ytterligere fart og gripe enda sterkere om seg i fremtiden. Hensikten med Steinerpedagogikken var at den europeiske kulturs forfall og nedgang (jfr. Murrays beskrivelser av dagens Europa), skulle vendes til det motsatte. Mange elementer, til dels både utilgjengelige og svært gåtefulle, hadde noen få år før Waldorfskolen ble grunnlagt, trukket Europa inn i en ødeleggende og ørkesløs krig. I desember 1919, tre måneder etter opprettelsen av den første Waldorfskolen gir Steiner følgende beskrivelse av noen av dem:

”Underviser man ennå gjennom tretti år slik, som det blir undervist ved våre universiteter, og tenker man ennå gjennom tretti år slik om de sosiale anliggender, som det blir tenkt i dag, så har De om tretti år et ødelagt Europa. De kan stille opp nok så mange idealer på det ene og på det andre området, og De kan snakke Dem hes om alle de enkelte krav, som vil komme fra den ene og den andre gruppe. De kan snakke i den tro, at der med nok så inntrengende krav vil bli gjort noe for menneskehetens fremtid – alt vil være forgjeves, når forvandlingen ikke skjer ut fra menneskesjelens fundament: Ut fra tenkningen om denne verdens forhold til den åndelige verden. Hvis det ikke blir undervist på en annen måte, hvis det ikke blir tenkt annerledes, så kommer den moralske syndflod over Europa!”

Det som først og fremst er interessant i denne artikkelens sammenheng, er koblingen Steiner foretar mellom undervisning og tenkning. For her finner vi ett av kjernepunktene i Steinerpedagogikken: utdanningens innflytelse på tenkningen. Vår begrepsforståelse formes og utvikles først og fremst gjennom undervisningen i skolene. Det er der grunnen beredes for en voksende forståelse av verden og virkeligheten. Det er her grunnlaget for begrepsdannelsen legges.

At barn i steinerskolene for eksempel i utgangspunktet ikke lærer å lese og skrive før i en viss alder, er ikke et pussig påfunn for at de ideelt lengst mulig skal nyte en evigvarende barndom. Det er for at barnet skal få anledning til selv, ut fra egne betraktninger og opplevelser, med sin fantasi og skapende evner, å ta de første spede skritt i å danne egne begreper. På lignende vis forholder det seg med en rekke av de pedagogiske teknikkene innen Steinerpedagogikken, fra bruken av store fargestifter og en undervisning som hovedsakelig baseres på lærerens muntlige fremstilling av stoffet, til elevenes selvstendige bearbeidelse av dette i arbeidsbøkene. Hensikten er at det man lærer ikke skal oppleves som abstraksjoner, men som noe konkret man er aktivt delaktig, og medskapende i. Man kan også si det slik at virkeligheten ikke forblir noe utenfor, men at elevene gjennom aktiv bearbeidelse av stoffet, utvikler en evne til å betrakte tingene fra innsiden. Med andre ord; en reell erfaring og virkelighetsforståelse som gir eierskap til kunnskapen og den verden man lever i. Da lærer man også å møte verden og menneskene med en levende og reflektert interesse. Dette i motsetning til andre pedagogiske retninger hvor man mer eller mindre fremmedgjort er prisgitt abstraksjoner og forskjellige teorier, og kun glimtvis makter å danne seg et bilde av en større helhet.

Steinerpedagogikken handler om å gi elevene en grunnfestet og trygg opplevelse av tilhørighet. Av at man er hjemme i verden. At menneskehetens felles historie handler om hver enkelt elev; om ham, om henne. Uansett hvor krevende, motsetningsfylt og sammensatt den enn kan være, er den din. Og i den kan du finne alt.

Noter:

Allan Bloom: ”The Closing of The American Mind.” Penguin Books, New York, 187.
Douglas Murray: ”The Strange Death of Europe. Immigration. Identity. Islam.” Bloomsbury London & New York, 2017.
Michael Ende: ”Den uendelige historie.” Cappelen Damm, 2017
Harald Haakstad: ”Hva antroposofi ikke er.” Dialogos.
Rudolf Steiner: ”Michaels Mission.” Forlaget Jupiter, Odense, 1983. GA 194.