Menneskeåndens revoltering

I sin biografi om Henrik Ibsen [1] skriver Ivo de Figueiredo at Ibsen mot slutten av 1870, ett år etter premieren på De unges Forbund på Christiania Theater i oktober 1869, i et brev til Georg Brandes [2] tok farvel med arven fra de store revolusjonene i 1789, 1830 og 1848. Begrepene trenger å gis et nytt innhold. Frihet, likhet og brorskap gir ikke den samme meningen som før. Dette er det politikerne ikke forstår – «derfor hader jeg dem». Det verden trengte var ikke flere revolusjoner, i alle fall ikke «revolutioner i det ytre». Nei, det som trengtes, var en «menneskeåndens revoltering». Uttrykket blir fra nå av Ibsens credo, og er konsekvensene av Brand, Peer Gynt og hele oppgjøret med det nasjonale prosjekt. [3]
I enda et brev til Brandes, nå fra 1871, gir Ibsen tydeligere uttrykk for hva han mener:
«Jeg går aldrig ind på at gjøre friheden ensbetydende med politisk frihed. Hva De kaller frihed, kalder jeg friheder; og hva jeg kalder kampen for frihed er jo ikke andet end den stadige, levende tilegnelse av frihedens idé.» [4]
Figueiredo tilføyer at Ibsen har et sterkt behov for å skille mellom den forflatede frihetsretorikken han ser i politikken og blant samfunnets støtter, og den permanente frihetsrevolusjon («den stadige, levende tilegnelse av frihedens idé») som er hans anliggende – den han kaller «menneskeåndens revoltering». 

I følge Figueiredo mente Ibsen at «statssamfundene» og tømmingen av begrepets levende innhold som fant sted i dem, utgjorde den største trusselen mot friheten. Avsmaken for «statssamfundene» går så langt at Ibsen til Brandes’ forferdelse benekter statens nødvendighet. Igjen fra et brev til Georg Brandes: «Staten må væk! Den revolution skal jeg være med på.» [5] Brandes reagerer med sjokk og vantro. En ting var å vifte med pennen i et like uforpliktende som vagt ønske om å liberalisere de statlige institusjonene, noe helt annet var å ville avskaffe staten og gjennomføre Ibsens skjellsettende «menneskeåndens revoltering». I det første tilfellet, når den opprinnelige idealismen hadde satt seg vel til rette i maktens korridorer, ville konformiteten og makeligheten likevel gå av med seieren. Men erstatter man troll med troll, sitter man uansett tilbake med troll. Ibsen, på sin side, er knappestøperen som vil omskape hele det mentale landskapet. «Menneskeånden revoltering» er ikke barnerim for halvlunkne sjeler, men et dyptgripende opprør mot den stivnede begrepsverdenens tvangstrøye. Diktet Leve fra samme år kunne tjene som revolteringens formålsparagraf: 

Å leve er – krig med trolle
I hjertets og hjernens hvelv
Å dikte, – det er å holde
dommedag over seg selv [6]

Krigen mot «trolle i hjertets og hjernens hvelv» utspiller seg i hvert enkelt menneske. Det er her de spissborgerlige forestillingene og holdningene klamrer seg til makten. Og ikke før har man hugget ett hode av trollet, før et nytt spretter frem. Slik trollungene herjer med Peer Gynt i Dovregubbens hall, biter det konforme tankegodset seg fast i det småborgerlige sjelslivet. Men vil man lære menneskets natur å kjenne, må man «holde dommedag over seg selv», for det er kun i selverkjennelsen nådeløse lys at trollene sprekker. 
Et slikt opprør er ikke hverdagskost, hverken for datidens liberalere eller nåtidens. Å oppfordre til selvinnsikt og indre dommedag blir aldri populære vinnersaker. Da er det langt mer bekvemmelig å følge Bøygens råd, og gå utenom. [7] Og har man først en spissborger i magen, spiller det ingen rolle hvilken politisk farge man ikler seg. Om den er blå, rød eller grønn, er og blir man først og fremst en spissborger. 

Kampen for «den stadige, levende tilegnelse av frihedens idé» er navet i «menneskeåndens revoltering». Men et par avkuttede trollhoder gjør ingen ekte revolt. Hittil har det også i grunnen kun vært snakk om småtroll. Snakker man om «statssamfundene», derimot, snakker man Troll med stor T. For «statssamfundene» suger alt levende innhold ut av begrepene, og danner de småborgerlige konvensjonenes bolverk mot «menneskeåndens revoltering».
«… derfor tror jeg den næste store revolution vil komme til å gå ud på at omstyrte selve statsbegrepet,» [8] skriver Ibsen. 
De neste årene styrkes han i sitt syn. I januar 1883 forteller en som akkurat har besøk Ibsen i Roma [9]: 
«Ibsen vil ei mer anerkjende nationalitet eller noget mer; han er helt anarkist, vil gjøre tabula rasa, – lægge torpedo under hele arken. Menneskeheden maa begynde aldeles forfra igjen at bygge verden op, – og da begynde med individet!»

Ibsen, forsetter de Figueiredo, var ikke alene i sin skepsis til staten, uansett hvor demokratisk den måtte foregi å være. I boken Om demokratiet i Amerika [10] fra 1835, altså lenge før gigantiske flatskjermer, online gaming og all verdens elektroniske duppeditter begynte å tilsløre menneskenes bevissthet, uttrykker Alexis de Tocqueville [11] sin frykt for at demokratiseringen av Europa og likhetssamfunnet ville føre til at menneskene ofret sin frihet for tryggheten under en allmektig stat. 

Demokratiet, mente Tocqueville, kunne i verste fall gi opphav til et despotisk regime som var mildere, men samtidig mer omfattende enn noe tidligere regime. Drapert i likhetens faner ville den demokratiske staten vise sitt sanne ansikt på et mye mer raffinert vis enn før:
«…den tyranniserer ikke, den trykker, demper, svekker, slukker, sløver og forvandler til slutt folket til en flokk fryktsomme og flittige dyr med staten som hyrde». [12]
Gjennom monokkelen ser Ibsen at menneskenes forvandling til en flokk fryktsomme og flittige dyr i den demokratiske statens tjeneste, fører til idéenes død, og med idéene, individet. Det man sitter igjen med er kveg. I høyden anvendelig som rautende stemmekveg ved passende anledninger, men helst pasifisert til umælende drøvtyggere i statens lune likhetsbås. Og verst av alt er at denne forstillelsen forvandler menneskene til karikaturer av seg selv:
«Utenpå er det denne «slående likhet», som det heter …. men i sin dypeste grunn er det aktverdige, hederlige hestefjes og énvise eselsnuter og slukkørede, lavpannede hundeskaller og meskende svinehoder; – og slappe, brutale stutekontrafeier også iblant – [13] «Menneskeåndens revoltering» innebærer hverken demonstrasjonstog eller flammende appeller. Tvert imot er den historiens minst støyende opprør. For Ibsen, som sverget til den permanente revolusjon i menneskenes sinn, skriver Figueiredo, utgjorde den politiske kampen et blindspor, fordi individets frihet så lett ble ofret og frihetsbegrepet sementert, noe som for Ibsen var ensbetydende med at det ble korrumpert [14] Så er da også «menneskeåndens revoltering» ikke et politisk anliggende, men et erkjennelsesmessig. Politisk blir det først når man blander kortene, og ikke skjelner mellom det personlige og det individuelle:
«Mennesket står på toppen av sin personlighet, og personligheten er blitt et mål i seg selv. Derfor kan menneskene i dag ikke mer skjelne to begreper: Individualitet og personlighet: de adskiller ikke lenger der som må adskilles.» [15]
Der hvor antikkens mennesker hadde tillitt til virkeligheten omkring seg, og i middelalderen opplevde idealet i det innerste av sjelen, har det moderne mennesket «gått veien helt ned til ensomheten i personligheten, i egoiteten. … Det streber etter personlig frihet, men blir konfrontert med spørsmålet: Hva skal personligheten frigjøres til?» [16]

Over hundre år senere er spørsmålet fremdeles like aktuelt. Frigjøring uten nye ideer og ny begrepsdannelse er keiserens nye klær. Man kan ikke frigjøre seg fra noe uten at man blir til noe annet. Uten en forståelse av hva dette er, havner man i ingenmannsland og tusler til slutt tomhendt tilbake til trollhulen. Dette er også personlighetens dilemma: Den vil være seg selv, men ender alltid med å være seg selv nok.

«Hjemme hos os mellem troldenes flok
det heder: «Trold, vær dig selv – nok!» [17]

«Som personligheter er vi i grunnen like alle sammen,» sier Steiner i et annet foredrag noen dager senere. [18] «Så lenge vi betrakter mennesket som personlighet, kan vi gi det forordninger; snakker vi om almene plikter og rettigheter, da snakker vi om personligheten.» Personlighetenes domene er «statssamfundene» med sine allmenne plikter og rettigheter. Dette er politiske anliggender. «Men hvis vi snakker om individualiteten,» fortsetter han, «så kan vi ikke tvinge mennesket inn i en form, det må være bærer av sin originalitet.» 
Personligheten, som er seg selv nok, kan aldri nå utover sine egne grenser. Det kan bare individet med sin produktive tenkning og originalitet. Forskjellene kommer tydelig til syne i det politiske: Med sine forordninger, krav, plikter og rettigheter, er personligheten spissborgeren som alltid er seg selv nok. I all sin moralske selvforherligelse og konformitet utgjør det nærmest det marxistiske idealmennesket. Individualiteten, med sin originalitet og nytenkning, handler ut fra seg selv og sine egne moralske intuisjoner. Dermed havner det, som Dr. Stockmann i En folkefiende, lett i opposisjon til det bestående og «statssamfundenes» offentlige mening. 

De gamle begrepene er akilleshælen i bestrebelsene på å gi frihetsbegrepet et innhold som overskrider grensene personligheten setter, og åpner opp for det individuelle. Dermed avgrenses mulighetene for en utvidet selvforståelse i en verden i konstant endring. Av dette fremgår at man umulig kan løse samtidens sosiale spørsmål med århundregamle begreper som for lengst har gått ut på dato. Spesielt gjelder dette marxismen, men man kan trygt føye liberalismen, konservatismen og religiøse retninger opp på listen. De er alle barn av svunne århundrer. Et annet barn av svunne tider er statsbegrepet. Synet på staten og dets tilsynelatende evigvarende rolle som en hellig, overvektig ku i det moderne Norge, deles av så vel høyre- som venstresiden i politikken. Men Ibsen, denne tilknappede og sfinzaktige skikkelsen som Steiner kalte «en de mest betydningsfulle og fremtredende åndshelter i vår tid», [19] vil ikke erstatte troll med troll, men derimot «lægge en torpedo under hele arken». Tas Ibsens utsagn litt mindre billedlig, kan det tolkes dit at så lenge man kun gjentar tidligere generasjoners tanker, forblir menneskene levende døde:

«… Men jeg tror næsten, vi er gengangere allesammen, pastor Manders. Det er ikke bare det, vi har arvet fra far og mor, som går igen i os. Det er alleslags gamle afdøde meninger og alskens gammel afdød tro og sligt noget. Det er ikke levende i os; men det sidder i alligevel og vi kan ikke bli’ kvit. Bare jeg tar en avis og læser i, er det ligesom jeg så gengangere hele landet udover. Der må være så tykt af dem som sand, synes jeg. Og så er vi så gudsjammerlig lysrædde alle sammen.» [20]

De siste århundrene har i grunnen ikke frembrakt nye begreper, sier Steiner i et foredrag fra 5. juni 1917 [21]. Som eneste unntak nevner han Goethe som med sine studier om plantenes metamorfose anvendte metamorfosen, forvandlingsevnen på begrepet selv, slik at bladets begrep samtidig ble til blomstens, fruktens begrep og så videre:   
«Dette å gjøre begrepet bevegelig, gjøre forestillingen bevegelig, slik at man i sjelen forandrer den samme forestillingen og med denne – med et bevegelig begrep, en bevegelig idé – kan forfølge naturens mangfoldige fenomener, som jo også er bevegelige i seg selv – det er i en viss forstand noe nytt, og dette er det jeg for mange år siden har kalt Goethes sentrale oppdagelse.» [22]

I kjølvannet av den teknologiske utviklingen har en rekke teknologisk-mekaniske begreper glidd inn i dagligtalen. De er ikke unnfanget i kampens hete mot «troll i hjertets og hjernens hvelv», men klekket ut i datateknologiens digitale kuvøse. På forunderlig vis appellerer de direkte til følelseslivet, nesten som liturgien i tidligere tider, mens erkjennelsesteoretiske begreper oppleves som abstrakte og mentalt svært tungt fordøyelige. I forsøk på å vise at man mentalt ikke er helt akterutseil, tyr man til lettvinte og moteriktige uttrykk som kritisk tenkning. Men uttrykket er ikke annet enn nok en snusfornuftig selvfølgelighet. En selvstendig og undersøkende tenkning er alltid i en viss forstand kritisk. Skal derimot krigen mot trollene vinnes, og «den stadige, levende tilegnelse av frihedens idé» seire, må begrepene få den bevegeligheten Steiner kalte Goethes sentrale oppdagelse. 
Det er første skritt i «menneskeåndens revoltering».

Takk til Arne Møller for oversettelsene.

Appendix

Sitatene fra Steiners foredrag i denne artikkelen, er ikke de første hvor han beskjeftiger seg med Henrik Ibsen. I 1955 kom det ut et lite hefte på Norsk Antroposofisk Forlag, Oslo. Her finner man tidligere anmeldelser og artikler av ham om Henrik Ibsen:
Til Ibsens syttiårsdag fra 1898 fra «Das Magazin für Literatur», Om Ibsens dramatiske teknik fra samme år, utgitt av Steiner som tilleggsblad til samme magasin, Når vi døde vågner fra 1898, publisert i «Dramaturgische Blätter», De unges forbund fra 1900, også i «Das Magazin für Literatur», Ibsen-teateret fra 1898, også publisert i «Dramaturgische Blätter», Ibsen som tragiker fra 1899, igjen i «Dramaturgische Blätter», som for øvrig var organ for Deutsche Bühnenverein og Om en oppførelse av Ibsens «Brand» fra 1898 og publisert i «Das Magazin für Literatur».
Alle tekstene var oversatt av Kristine Skavang.
De finnes på tysk i GA 29 Gesammelte Aufsätze zur Dramaturgie 1889 – 1900, Rudolf Steiner Verlag, 2004. 

---

[1] Ivo de Figueiredo: Henrik Ibsen, Aschehoug 2010 og 2019

[2] Georg Brandes (København 04.02.1842.-19.02.1927.) var en dansk litteraturkritiker og litteraturforsker. Etter hvert ble han betraktet som Nord-Europas ledende litteraturkritiker. Han ble tidlig den radikale bevegelsens store helgen, men vendte seg rundt 1889 mot liberalismen. Brandes besøkte Norge flere ganger, bl.a. holdt han vinteren 1876 et foredrag om Søren Kierkegaard i Studentersamfundet. Han leverte også tallrike bidrag til norske aviser og tidsskrifter.

[3] Figueiredo, s. 301

[4] Samme sted

[5] Samme sted

[6] Henrik Ibsen: Leve, dikt, 1871

[7] Henrik Ibsen: Peer Gynt, Kagge Forlag 2005

[8] Figueiredo, s. 304

[9] Samme sted, s. 305

[10] Alexis de Tocqueville: Om demokratiet i Amerika, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1995

[11] Charles Alexis Maurice Cléret de Tocqueville (Paris 29.07.1805. – Cannes 16.04.1859.) var en fransk politisk teoretiker, historiker og politiker. Han betraktes gjerne som den første moderne samfunnsforskeren. Verket Om demokratiet i Amerika ansees som et pionerarbeid innen sosiologi og samfunnsvitenskap. I ettertid er han mest kjent for sine nyskapende historiske og samfunnsvitenskapelige arbeider, som bl.a. banet vei for bruk av sammenlignende eller komparativ metode i statsvitenskap.

[12] Tocqueville

[13] Henrik Ibsen: Når vi døde vågner, Gyldendal Norsk Forlag, 1889 – 2005

[14] Figueiredo, s. 311 

[15] Rudolf Steiner: Ibsens Geistesart, Foredrag av 23. mars 1905, GA 53, Rudolf Steiner Verlag, 1981, Sveits. Oversatt av Terje Christensen og Geir Hågvar

[16] Samme sted

[17] Henrik Ibsen: Peer Gynt, Kagge Forlag, 2005

[18] Rudolf Steiner: Die Zukunft des Menschen, Foredrag av 30. mars 1905, GA 53, Rudolf Steiner Verlag, 1981, Sveits

[19] Rudolf Steiner: Ibsens Geistesart, GA 53

[20] Henrik Ibsen: Gengangere, Kagge Forlag 2005

[21] Rudolf Steiner: Menschliche und menschheitliche Entwicklungswahrgeiten, GA 176, Rudolf Steiner Verlag, 1982, Sveits

[22] Oversatt av Arne Møller. Det Steiner kalte «Goethes sentrale oppdagelse» finnes i Goethes Geschichte meines botanischen Studiums, utgitt og kommentert av Rudolf Steiner i Naturwissenschaftliche Schriften, Kürschners «Deutsche National Litteratur» 1884-1897, ettertrykk Dornach 1975, GA 1, Rudolf Steiner Verlag, 1987, Sveits: «Slik som nå plantene lar seg samle under ett begrep, så ble det etter hvert klart og klarere for meg at betraktningen ytterligere kunne belives på en høyere måte: å søke en oversanselig urplante som den gang foresvevet meg i sanselig form.»
Oversatt av Arne Møller.