Om å skape ut av intet
Noe forenklet kan man si at den klassiske filosofien slik vi kjenner den, kulminerer med Friedrich Nietzsche. Å filosofere var for Nietzsche noe langt mer enn en uforpliktende tankeøvelse. Det var en eksistensiell kamp. Steiner oppsummerer forskjellen mellom Nietzsche og andre filosofer slik: «Andre tenker filosofien; Nietzsche måtte leve filosofien». [1]
Selvfølgelig slutter ikke filosofihistorien med Nietzsche. Den lever videre, om enn forvist til en kummerlig tilværelse, og uten kraft til aktivt å gripe forvandlende inn i livet, i skyggene av en naturvitenskaplig begrepsverden som har overtatt gudenes plass på visdommens Olymp.
I Ungdomskurset [2] uttaler Steiner seg om det kan kaller et uhyre betydningsfullt vendepunkt i den europeiske åndsutvikling som inntraff ved slutten av det 19. århundre. Med hensyn til det åndelige stod man ovenfor et intet. Inntil det 15. århundre hadde menneskeheten ikke levet på annet enn gjentagelser og arvegods fra tidligere tider. Men mot slutten av det 19. århundre er dette definitivt forbi. Menneskene står ovenfor et intet. Og Nietzsche var, fortsetter Steiner, en personlighet som i forskjellige livsepoker smertelig opplevde å være stillet ovenfor et intet. I vår tid, hvor alle ting faller fra hverandre, står man ovenfor et intet i et stadig mer oppsplitrert samfunn og et kulturelt nullpunkt.
Ungdomskurset ble holdt i 1922, men allerede i et foredrag [3] i Berlin 1909 snakker Steiner om det å skape ut av intet:
«I menneskets sjel oppstår det til stadighet sådanne frembringelser ut fra et intet. Det er de opplevelser, man ikke har gjennom kjensgjerningene, men gjennom relasjoner man selv utvikler mellom kjensgjerningene.»
I foredraget gir Steiner flere eksempler på hva han mener. Her skal kun nevnes ett: Tre mennesker kommer sammen. To av dem står ved siden av hverandre. Den tredje betrakter de to. Det å se de to stå ved siden av hverandre gir den tredje en følelse av velbehag. Denne følelsen er ikke betinget av noe som henger sammen med utviklingen, og er følgelig heller ingen nødvendighet ut fra kjensgjerningene, men oppstår der og da i menneskets indre ut fra et intet.
Begrepet «intet» har Steiner hentet fra Goethes Faust [4]. I tragediens annen del sier Faust til Mefistofeles: «Ditt intet håper jeg å finne alt i.» Like lite påaktet og forstått som sitatet er, like revolusjonerende og nyskapende er det, særlig når man ser det i lys av at Goethe døde i 1832, tolv år før Nietzsche ble født i 1844. Med introduksjonen av begrepet intet befinner Goethe seg ikke bare langt forut for sin samtid, men foregriper også langt senere filosofer. Og der enkelte skjønnånder ville ha hevdet at sitatet må forstås allegorisk, tar Steiner Goethe bokstavelig talt på ordet og gjør begrepet ytterligere relevant ved å sette det inn i en historisk kontekst.
Det å skape ut av intet står i skarp motsetning til Nietzsches idé om den evige gjenkomst. Alt som har vært og alt som har hendt, gjentar seg. I den evige tilbakevendelse av det samme, biter historien seg selv i halen. Også menneskene er dømt til evig å gjenta seg selv. De kan aldri bli noe annet enn det de er og alltid vil være. Det finnes ingen utvikling, ingen utganger, alt er for evig spent fast til gjentagelsenes tredemølle. Idéen er ikke ulik den følelsen som ligger til grunn for Sartres filosofi og eksistensialismen. Hverken Nietzsche eller Sartre finner en erkjennelsesmessig vei ut av avmakten i møtet med intet. Nietzsche forsvinner til slutt inn i galskapen, og Sartre begår intellektuelt harakiri ved å omfavne kommunismen, en slags galskap det med.
Uten å komme nærmere inn på de forskjellige epokene i Nietzsches liv, inntreffer det, ifølge Steiner, et dypt tragisk øyeblikk i hans liv i midten av 1870-årene. Det er da Nietzsche innser at hans idealer var lik samtidens idealer:
«Fordyper man seg i det som Nietzsche gjennomgikk i de år det gjelder, vet man at det store tragiske øyeblikk kom for ham da han på sin måte måtte si til seg selv: Når det moderne menneske snakker om idealer, og disse på noen som helst måte stemmer overens med det som de andre kaller idealer, beveger det seg på frasens område, den frase som ikke lenger er åndens levende legeme, men dens lik.» [5]
Steiner beskriver her en opplevelse Nietzsche hadde i sin samtid. Problemet er ikke at andre deler de samme idealene, men at idealene ikke er resultater av en individuell erkjennelse, men av konformitet. Da er samtidens fraser gjenferdene som søker i menneskenes hjerner.
Vår tid er ikke mindre preget av idealer og ideelle forestillinger enn Nietzsches samtid. Også vi ser helst verden gjennom idealismens rosenrøde briller, og aller helst slik at den fremstår i sort og hvitt, godt og ondt. Ikke bare er dette like enkelt å forholde seg til som å stikke en pizza Grandiosa i mikrobølgeovnen, men vissheten om at man tjener den gode sak mer enn oppveier den ulmende mistanken at man egentlig ikke ser noe som helst, og ikke har tenkt en eneste original tanke. Med et skuldertrekk resignerer den naive idealisten ovenfor virkelighetens ubehagelige spørsmål, og søker tilflukt i illusjonen om at han tross alt tilhører de gode og dermed er delaktig i verdens utvikling ved å handle godt. Da har man svelget samtidens klisjeer med hud, hår og pukkel, og bidrar til å sementere frasen som allmenngyldig konvensjon. Blendet av frasens ideelle forestillinger, ser man kun hva menneskene burde være, og ikke hva det er. Frasen gjør menneskene mer og mer fremmede for hverandre, sier Steiner i Ungdomskurset. Det ene mennesket, legger han til, kan ikke lenger finne det andre i det sosiale liv. Hver har først og fremst interesse for seg selv, og jo mer usosiale man blir, jo høyere roper man på det sosiale.
Under ekstreme forhold, for eksempel en pandemi, hvor sosial distansering utgjør et sentralt smitteverntiltak, begrenses, for ikke å si maskeres, de menneskelige relasjonene. I en digitalisert hverdag hvor mesteparten av sosial kontakt foregår via internett, kommer noe annet enn det menneskelige inn som et fremmedelement. Og i en rent virtuell verden legges forutsetningene for å skape ut av intet i hendene på krefter utenfor mennesket.
I Avgudenes ragnarok fra 1888 filosoferer Nietzsche etter eget sigende «med hammeren». Han føler seg som en ødelegger av gamle ideer. Men disse gamle ideene var allerede knust, kommenterer Steiner. Allerede på den tid da Nietzsche var ung, fortsetter han, var disse idéskattene ødelagt. Fra det 14. og 15. århundre av forplantet ideene seg kun videre gjennom tradisjonen, men i siste tredjedel av det 19. århundre var også dette ugjenkallelig slutt. Smadringen av den gamle ånd var skjedd; bare i frasen levet de gamle idéskattene videre.
Det er på denne bakgrunn man må forstå Nietzsches [6] utsagn at Gud er død. For etter siste tredjedel av det 19. århundre står menneskene inne i en helt ny virkelighet. Alle kulturelle og moralske impulser, inkludert de tradisjonelle religiøse forestillingene, er borte. Menneskene må selv skape grunnen det står på. Men så lenge man sitter fast i en naturvitenskapelig tenkning på det sosiale området, vil begrepene og ordene uvilkårlig bli til fraser. Til slutt har man kun slagord igjen eller nøyer seg billedliggjorte karikaturer av følelsesmessige uttrykk på mobiltelefonen, såkalte emojis. [7] Og som nok et trekk ved den nedadgående kulturutviklingen, beveger man seg dermed fra et skriftspråk med klart, definerte begreper, til et utydelig tegnspråk.
Men nær sagt nesten uansett hvilke hjelpemidler og digitale triks man tar i bruk for å unnslippe virkeligheten, sniker frasens eksistensielle tomhet seg inn og forgifter livet. Noen flykter inn i rusen, andre går seg vill i vrimmelen av utopiske forestillinger eller begår intellektuelt selvmord ved å underkaste seg andres sannheter. I troen på at alt er som det alltid har vært, og menneskenes uforanderlighet gjennom århundrene, konstruerer man abstrakte idealer i form av definisjoner av menneskelige rettigheter, og lener seg mot en kollektiv virkelighetsforståelse hvor det almene tilgodesees fremfor det individuelle. I likhet med en enhetsstat som ikke kan tolerere andre systemer enn sine egne, vil det almene alltid betrakte individet som en trussel mot fellesskapet, og forsøke å underlegge seg individet og utviske de individuelle forskjellene. Men kun individet skaper i sitt indre ut av intet.
[1] Rudolf Steiner: Filosofiens gåder, Vidarforlaget, Oslo 1993
[2] Rudolf Steiner: Ungdomskurset, Antropos Forlag, Oslo 1994
[3] Rudolf Steiner: Evolution, involution og skabelse ud af intet, Forlaget Jupiter 1986, fra GA 107
[4] Goethe: Faust. Annen del, H. Aschehoug & Co., Oslo 1983
[5] Ungdomskurset
[6] Friedrich Nietzsche: Den glade vitenskapen, 1882
[7] https://no.wikipedia.org/wiki/Emoji