Selverkjennelse i rådløshetens tid, del 2
Følgende betraktninger er basert på annet bind av Lorenzo Ravaglis trebindsverk Selbsterkenntnis in der Geschichte – Antroposophishe Gesellschaft und Bewegung im 20. Jahrhundert [1] på 585 sider og omhandler årene 1953–1980.
Frem til 1963 er Albert Steffen fremdeles formann og Günther Wachsmuth, Selskapets kasserer, hans trofaste støttespiller. Temperaturen er fortsatt høy, motsetningene uforsonlige og rådløsheten like stor. Årsaken til alle uoverensstemmelsene er ifølge Ravagli at man etter Steiners død ikke hadde lykkes i å praktisere den radikale selverkjennelsen han hadde satt som betingelse for åndserkjennelse. Spørsmålet er om man i det hele tatt hadde forsøkt. Der hvor man skulle ha handlet ut fra erkjennelse, skriver Ravagli, seiret grådighet, hat og vrangforestillinger. [2] I de foregående betraktningene [3] nevnte jeg at konvensjonell vanetenkning sammen med en lett antennelig esoterisk forestillingsverden lenge hadde ligget som en klam hånd over Antroposofisk Selskap. Ravaglis «radikale selverkjennelse» glimret allerede før 1925 med sitt fravær. Mer enn 25 år senere er situasjonen den samme. Betegnende i så måte er at Albert Steffen på en generalforsamling i desember 1957 for første gang innrømmet at «det blant medlemmene hersker en omfattende uklarhet om Selskapets konstitusjon» og at «alt svever i usikkerhet.» [4] Uklarheten og usikkerheten er svært forståelig. Foredragene fra Julestevnet ble først ble offentliggjort i 1944, tyve år etter at det ble avholdt. [5] Men i 1944 raser fremdeles andre verdenskrig, og mulighetene for å få tak i utgivelsen utenfor Sveits er så godt som ikke-eksisterende. Dette vil igjen si at det store flertallet av medlemmene i flere tiår etter Julestevnet ikke hadde mulighet til på egen hånd å sette seg inn i hverken stevnet eller nydannelsen av Selskapet.
Ravagli stiller da også det høyst betimelige spørsmålet om på hvilket grunnlag Selskapet faktisk hadde arbeidet siden Steiners død. At man etter denne unnlot å stille seg selv det samme spørsmålet, ble såret i sidensom ikke lot seg hele, men tvert imot ble en grobunn for stadig nye stridigheter.
Mens Selskapet frem til midten av 1960-tallet i all hovedsak fortsatt er opptatt av de samme temaene som i foregående tiår, og det virker som om tiden har stått stille de siste 35 årene på høydedraget utenfor Dornach, vil derimot de neste tiårene komme til å stå i forandringenes tegn.
I 1965, året Vietnamkrigen begynner og medlemmene av The Beatles mottok «Order of the British Empire», beslutter Vorstand anført av sin nye formann, Rudolf Grosse, [6] å tillate salg av Nachlassvereins utgivelser av Steiners bøker i Goetheanum (bøkene kunne uansett kjøpes direkte fra Nachlassvereins kontor et stenkast unna). Omstridt som beslutningen var innevarslet den likevel at flere og langt større forandringer snart ville dukke opp i horisonten. Noen år før den første månelandingen i 1969 viser nemlig de første tegnene seg på det som de neste tiårene skal bli et betydelig, internasjonalt oppsving for antroposofien. Mens Mao og Kinas kommunistiske parti, i nok en marerittversjon av marxistiske paradisdrømmer, iscenesetter en kulturrevolusjon som tar livet av rundt 20 millioner mennesker, legger Steinerskolelærere, antroposofiske leger og bio-dynamiske bønder kimene til en helt annen og langt fredeligere kulturrevolusjon.
Karakteristisk nok kommer ikke initiativene fra Selskapet, men fra det Steiner kalte «datterbevegelsene». [7] Ett eksempel er åpningen av det antroposofiske sykehuset i Herdecke i 1969. Begivenheten, skriver Ravagli, står i gledelig motsetning til de deprimerende generalforsamlingene, [8] som ofte fremstår som selve antitesen til den «radikale selverkjennelsen» han gjennomgående etterlyser. Det å sette seg selv og egen personlighet til side synes å være en uoverkommelig øvelse. Trangen til å høre lyden av sin egen stemme er sterkere enn behovet for ettertanke. Den vennlige og sympatiske, men noe naive Rudolf Grosse forsøker å berolige de rådløse med mytologisk spinn: «Én ting er sikkert: Han (Steiner) har ikke forlatt Antroposofisk Selskap, for det var hans skjebneforbindelse. Og vi forlater ikke ham.» [9]
Noen ville kanskje oppleve et slikt nyreligiøst utsagn som beklemmende, og at det legger tunge, moralske føringer på medlemmene og medlemskapet. Man kan også se det som et forsøk på å finne et høyere samlingspunkt i et selskap som med sine endeløse, følelsesladete diskusjoner er seg selv nok. Aktuelle rapporter fra datterbevegelsene på områder som antroposofisk medisin, jordbruk, pedagogikk, osv., avfeies som oftest med at man har viktigere og mer påkrevende anliggender å ta seg av. [10] Imidlertid begynner fruktene av datterbevegelsenes virke for alvor å vise seg på 1970-tallet seg idet de tiltrekker seg en ny generasjon av ungdom. Denne nye ungdomsgenerasjonen søker alternativer til samfunnets etablerte strukturer, og datterbevegelsene opplever etter hvert en nærmest eksplosiv interesse. Samtidig anes konturene av en problemstilling som etter hvert vil blir mer synlig: en gryende avstand mellom sentrum (Selskapet) og periferien (datterbevegelsene). Allerede tidlig på 1980-tallet advarte Jørgen Smit om at skolebevegelsens «voldsomme ekspansjon» led av mangel på substans. [11]
Problemstillingen faller utenfor rammene av bokens intensjon, som er Selskapets historie, ikke datterbevegelsene. Ravagli nøyer seg derfor med å gjengi nevnte advarende sitat av Jørgen Smit. I mine øyne fremstår problemstillingen som et paradoks: på den ene side mangelen av substans, et begrep jeg velger å tolke i retning av skolerte antroposofer, på den annen side bevegelsenes ekspansive vekst. Man forsøkte å løse situasjonen ved å opprette en rekke utdanningssteder, men innføringskurs i antroposofi og pedagogikken gir kun en abstrakt og overfladisk forståelse. Skal metoden blir noe mer enn kateterlærdom og et spørsmål om pedagogisk teknikk, må den springe ut av en følelse av livsnødvendighet:
«Derfor kan kun slike mennesker være antroposofer, som opplever visse spørsmål om verden og menneskets vesen som livsnødvendighet, slik man opplever sult og tørst.» [12]
Fraværet av en slik opplevelse medfører over tid at datterbevegelsene forvitrer, og verdigrunnlaget eroderer. Prisgitt samtidens herskende tankeretninger fylles det idemessige tomrommet med lettfordøyelige klisjeer og forenklet marxistisk terminologi. Men å påstå at Steiner-pedagogikken kan løsrives fra antroposofien, er som med bind for øynene å hevde at jorden er flat. Uten Rudolf Steiner og antroposofien ville det ikke ha eksistert noen datterbevegelser, og følgelig hverken steinerskoler eller bio-dynamisk jordbruk.
På 1970-tallet skyter tilstrømningen av elever til steinerskolene fart, samtidig som det overalt lenge har vært en konstant mangel på kvalifiserte lærere. Den prekære situasjonen fører til opprettelsen av flere utdannelsesinstitusjoner for steinerpedagoger. Etter tiårs tornerosesøvn må den plutselige bølgen av interesse fra omverdenen ha føltes som en befriende og overveldende bekreftelse på alt man hadde håpet på og levd for. Endelig blir man sett. Endelig kommer det etterlengtede gjennombruddet. Slik sett er det forståelig at man tråkker gasspedalen i bunn og går «all in». I første omgang avhjelper dette situasjonen, men en ting er å møte samtidens flyktige behov, noe annet er at den enorme tilstrømningen utgjør en reell fare for en forflatning. Jørgen Smit karakteriserer dette slik: «Man blir sugd inn, alle kreftene renner ut, og den store oppgaven er egentlig denne: hvordan vi i denne økende aktiviteten tilstrekkelig kan styrke de sentrale kreftene i antroposofien slik at balansen opprettholdes?» [13]
Antall aktive medlemmer er fremdeles få, og utfordringene, særlig kampen mot statlig byråkrati og sterke kapitalkrefter, spesielt innen farmasøytisk industri, fremstår ofte som uoverkommelige. For i kjølvannet av opprettelsen av nye skoler, helsepedagogiske sentre, sykehus osv. kommer en økende motstand stadig sterkere til syne. Men også selve samfunnene er i støpeskjeen.Etter 50- og 60-tallets politisk mer stabile og roligere tiår, preges 70-tallet av politisk radikalisering, særlig i Tyskland, hvor hippienes nå mer visne blomsterkranser byttes ut med Rote Arme Fraktions (RAF) maskingeværer. Mens en ytterliggående venstreside vil frelse verden med terror og politiske mord (RAF), forsøker antroposofene gjennom en praktisk forvandling av dagliglivet å møte tidens sosiale spørsmål. En av skikkelsene Ravagli i så henseende særlig fremhever, er legen Gerhard Kienle, [14] grunnleggeren av det antroposofiske sykehuset i Herdecke. Med begrensede midler og utømmelig energi, er det fremdeles den dag i dag hans fortjeneste at antroposofisk medisin står så sterkt som den gjør. Historien om Antroposofisk Selskap på1970-tallet kan nemlig også leses som historien om enkeltindividers utrettelige kamp mot tidens herskende tankeretninger, akademias uansvarlige flørting med marxismen, mektige kapitalkrefter og likeglade politikere, samt et voksende offentlig byråkrati næret av statens umettelige appetitt på å bemektige seg kontrollen over individet fra barnehagen til graven. For i malstrømmen av stridstemaer og misforståelser som preger Selskapet, er det lett å miste bakteppet av syne:
«Menneskeheten er nå engang kommet inn i den epoke hvor de kan bruke sine krefter fritt, og menneskeheten må virkelig kunne håndtere disse frie krefter. Det vil si at menneskeheten selv må avgjøre om den vil ha spiritualiteten, eller om den ikke vil ha den. Vil den det, da er et fremskritt for menneskeheten mulig. Vil den det ikke, er Vestens undergang beseglet.»
Men, poengterer Ravagli, Steiner var ingen profet, han var en åndsvitenskapsmann. Der hvor profetens profetier er ment å utrykke en fjern og utilgjengelig guddoms vilje, er åndsvitenskapsmannen en forsker i åndens virkelighet. Hos Steiner var ikke det historiske forløpet forutbestemt. Til det spiller den menneskelige friheten en for stor rolle. Fremtidige hendelser kan antydes eller skisseres, men alt avhenger av menneskets frie vilje.
[2] Ravagli, s. 23
[3] AiN, Nr. 3/2024
[4] Ravagli, s. 40
[5] Michael Birnthaler: Rudolf Steiner und die Weihnachtstagung, s. 178, Edition Weltenwandler, Freiburg 2023
[6] Rudolf Grosse, 1905–1994, formann fra 1966 til 1984
[7] Ravagli, s. 121
[8] s. 118
[9] s. 160
[10] s. 121
[11] s. 516
[12] Rudolf Steiner: Antroposofiske ledesetninger, s. 14, Antropos Forlag, Oslo 2009
[13] s. 235
[14] 1923–1983, https://anthrowiki.at/Gerhard_Kienle