Den venezianske glassnøkkelen

En Sherlock Holmes anekdote

Det var en bitende, kald formiddag tidlig om våren. En blek og forkommen sol hang matt over Baker Street som minnet mer om en landevei i Sibir enn en fasjonabel gate i travle London. Nesten ingen var ute. Kun av og til dro en vogn forbi utenfor med stivfrosne kusker og dekke på hestene. Bare synet av dem var nok til at jeg kjente kulden bre seg gjennom kroppen. Jeg gned hendene mot hverandre, og skyndte meg bort til kaminen hvor det brant lystig. I det jeg skulle til å sette meg i den samme stolen hvor jeg hadde tilbrakt de siste timene med å lese dagens aviser, banket det på døren og fru Hudson kom inn bærende på et brett med en tekanne og to kopper.
«Uff,» sa hun vennlig, og ristet oppgitt på hodet. «Og dette skal liksom være vår! Nei, man må få noe varmt i livet på en slik dag hvor kulden går gjennom marg og ben. Eller hva mener De, doktor Watson?»
«Å, ja, så absolutt, fru Hudson,» svarte jeg, og grep begjærlig koppen hun rakte meg.
«Og hva med Dem, herr Holmes?» fortsatte fru Hudson i retning av min gamle venn som uanfektet av vår samtale, travet kjederøykende frem og tilbake foran skrivebordet.
Selv om klokken etter hvert hadde nærmet seg to om ettermiddagen, gikk Sherlock Holmes fremdeles kledd i slåbroken. Rundt halsen hadde han et langt silkeskjerf, og et par persiske snabeltøfler, minst ett nummer for store, prydet de rastløse føttene.
Man kan mene om hva man vil om den saken, men jeg vet at mange ikke ville anse påkledningen som egnet en gentleman. I hvert fall ikke etter klokken tolv om formiddagen. Hvis jeg selv skulle sette fingeren på noe, måtte det være at silkeskjerfet var for langt. Men siden ingen hadde spurt etter min mening, holdt jeg den for meg selv. Tenker jeg etter, tror jeg i grunnen at det var best slik. Personlig hadde jeg på dette tidspunktet uansett for lengst gitt opp å få Holmes i tale denne formiddagen. Jo da, jeg hadde forsøkt. To eller tre ganger. Jeg husker ikke nøyaktig. Men, diskré, selvfølgelig. Et høflig kremt. En spørrende kommentar til gårsdagens hesteveddeløp. Taushet. Holmes så ikke en gang opp fra bøkene. Selv ikke da jeg begynte å lese høyt fra et referat fra en ganske interessant rettssak, reagerte han. Nå kan man alltid diskutere hvor interessant saken egentlig var. Det skal jeg villig innrømme, men gitt Holmes’ noe spesielle legning for kriminalsaker, hadde jeg visst håp om at det skulle lykkes meg å fange hans oppmerksomhet. Men da jeg hadde lest et helt avsnitt uten at det kom så mye som et kny fra ham, innså jeg omsider det fåfengte i mitt forehavende og konsentrerte meg igjen om avisene.  

2
Som sagt hadde Holmes knapt ytret et ord hele dagen, men var like taus og utilnærmelig som en avsatt fransk keiser. Helt fra morgenen av hadde han, kjederøykende og dypt konsentrert, enten sittet bøyd over skrivebordet, fullstendig oppslukt av bøkene og papirene som lå spredd utover som resten av Napoleons hær etter slaget ved Waterloo, eller travet rastløst frem og tilbake.
Heldigvis affiserte ikke slike ting meg lenger.  Der hvor andre lett kunne ha følt seg såret av det de ville ha oppfattet som åndsfraværende arroganse, var jeg derimot så innforlivet med ham, at jeg visste nøyaktig hvor jeg hadde ham. Med hånden på hjertet tør jeg hevde at det samme gjaldt ikke for mange andre. Selv den gode fru Hudson kunne styrte opprørt ut etter å ha servert ham te. Jeg må uvilkårlig trekke på smilebåndet over hvor lite som skal til før menneskene misforstår hverandre. For meg var det hele uhyre enkelt: Holmes var Holmes, og kunne fortsette å være Holmes i all evighet. Men nå skal det også sies at jeg i årenes løp var blitt svært godt kjent med det andre ikke ville nøle med å karakterisere som ‘bisarr oppførsel’ fra Holmes’ side. Jeg sikter her først og fremst til et visst anstrøk av eksentrisitet som nok, og det faktisk selv her i England, kan virke både uvanlig og til tider også skremmende. Men for min egen del, tør jeg påstå at det ikke lenger var noen sider ved Holmes’ komplekse personlighet som overrasket meg. På dette gir jeg mitt ord. Og jeg er lege, så mitt ord veier tyngre enn de flestes. Taushetsplikten, den hippokratiske eden, og så videre. Jeg kan med tilfredshet si at jeg følte meg avslappet og fullstendig trygg i Holmes’ selskap. 
Nå er det ikke gitt at man forstår seg på menneskesinnet selv om man er lege. Dessverre vet jeg om flere eksempler på det motsatte, men på dette feltet er min munn lukket. Dessuten hadde mitt nære vennskap med Sherlock Holmes, radikalt utvidet min innsikt i menneskets sammensatte natur. Derfor kan jeg med en viss berettigelse slå fast at nevnte trekk ved Holmes’ personlighet, utelukkende skyldtes hans geniale og helt unike intellekt. Gjennom egen erfaring og observasjon, hadde jeg kommet til at hans til tider noe eksentriske oppførsel tjente som en ventil for det intense og voldsomme trykket dette alltid årvåkne og søkende mennesket konstant levde under. I det øyeblikket vi ikke lenger lar oss overraske, enn si begeistre, over våre medmennesker, er vi ikke lenger siviliserte. Det er nå min mening. 

3  
Men tilbake til denne formiddagen en tidlig vår i 221b Baker Street. Tenker jeg etter, hadde den i grunnen vært litt utypisk. Til Holmes å være hadde den nemlig forløpt påfallende stille. Forståelig nok iakttok jeg med en viss uro min venn i smug over avisen. Han tente den ene sigaretten med restene av den andre, gjorde av og til noen notater, la vekk en bok, grep raskt en den neste, noterte igjen, la hodet bakover og betraktet fiolinen som hang på veggen med en uutgrunnelig mine.Plutselig stoppet Holmes midt i travet, og utbrøt lettere fraværende:
«Te? Selvfølgelig! Hvor elskverdig av Dem, fru Hudson!»
Jeg kunne se at Holmes’ rosende ord gikk rett i hjertet på den gode fru Hudson. Jeg tror faktisk at hun rødmet. Også jeg kjente et stikk i hjertet. Dessverre av sjalusi, for Holmes hadde tilsynelatende glemt at jeg trofast og pliktoppfyllende hadde holdt ham selskap hele denne lange, tause formiddagen.
Men dette er bagateller. I egenskap av Holmes’ venn og fortrolige, hadde jeg for lengst gjort det til en leveregel å heve meg over slike trivialiteter. Tvert om følte jeg meg beæret over å kunne kalle en slik mann for min venn. Det var det sant å si ikke mange som kunne. De kunne sladre om ham nede på Yarden så mye de ønsket, men Holmes raget milevis over alle. Fornøyd med mine slutninger la jeg en sukkerbit i tekoppen og rørte rundt. Heldigvis, konstaterte jeg, virket det som om Holmes’ gode humør holdt på å vende tilbake. Denne noe kjedelige formiddagen kunne, for alt hva jeg visste, til slutt bli kronet med en bedre middag på den nyåpnede, franske restauranten Dordogne. Ifølge The Times, som jeg nettopp hadde lest, og det til og med for andre eller tredje gang denne formiddagen, var kjøkkenet eksellent. Kunsten er, sa jeg til meg selv, å heve seg over trivialitetene og isteden anlegge et langsiktig perspektiv på tingene.
Jeg ble forstyrret i mine betraktninger av at Holmes uventet ropte:
«Et øyeblikk, fru Hudson!»
Fru Hudson, som var i ferd meg å gå ut av døren, snudde seg og stirret spørrende på ham.
Var det en liten nyve øverst ved neseroten, antydningen av en lett bekymret rynke på pannen? Jeg satte straks tekoppen tilbake på asjetten. Hvorvidt det kom av Holmes’ ettertenksomme ansiktsuttrykk eller fru Hudsons mimikk er ikke godt å si, men jeg merket at ørene med ett ble merkelig varme.  

4
«Tut-tut, fru Hudson, denne dagen forlanger noe mer av oss enn te. Tillat meg derfor å takke nei. Vi trenger noe som bringer våre frosne sjeler nærmere våren, om De forstår meg?» kom det oppstemt fra Holmes.
Fru Hudson ble stående å stirre urolig på ham. Men istedenfor å fortsette samtalen med henne, snudde Holmes seg mot meg, og sa:
«Å, denne stemoderlige, engelske våren! Fryktelige saker, er det ikke Watson?»
Endelig snakket han til meg!
Jeg kjente en bølge av lykke skyllet gjennom kroppen, og skalv lett på hendene. Jeg skulle til å si noe tilbake, da Holmes raskt la en finger over leppene. 
Gode, gamle Holmes, sa jeg fortrøstningsfullt til meg selv, så herlig å ha ham tilbake. Jeg skulle til å sette tekoppen til munnen, da Holmes skrittet ut så det blafret i slåbroken og kløp fru Hudson lekent i kinnet. Dette var så uvant, ja, enkelte ville si et uhørt brudd på engelsk kutyme, at jeg holdt på å miste tekoppen i gulvet.
«De er vår skytsengel, fru Hudson!» ropte Holmes. «Jeg ser på Dem at De med en gang forstod at jeg har italiensk rødvin i tankene»!
Italiensk rødvin? Hørte jeg riktig? Her, i 221b Baker Street, i London, litt over klokken to om ettermiddagen, forlangte Sherlock Holmes italiensk rødvin?
Hendene mine skalv så voldsomt at tekoppen falt i gulvet og knuste.
«Å, Gud, tekoppen min!», gispet fru Hudson.
Skyldbetynget betraktet jeg bitene av knust porselen, og stotret perpleks frem: 
«Vin, Holmes, virkelig? På denne tiden av døgnet?»  
«Godeste doktor Watson,» svarte Sherlock Holmes avmålt, «hvor uheldig De ofte er i det avgjørende øyeblikk. Man skulle nesten tro De var ansatt i Scotland Yard. Vel, vel, vi får bare håpe De er stødigere på hånden når De årelater Deres pasienter. Fru Hudson hjelper sikkert til med å få ryddet vekk rotet. Snart må De omsider forstå, Watson, at det er hodet, ikke hendene, man skal holde kaldt!»
Et vanlig menneske som ikke var vant til de forskjellige sidene ved Holmes’ personlighet, og stormkastene i hans geniale sinn, ville sikkert ha blitt fornærmet over en slik irettesettelse. Men jeg er ikke så rent lite stolt av å kunne stolt si at dette gjaldt ikke meg. Jeg nøyde meg med å registrere at fru Hudsons ansikt virket like blekt som vårsolen utenfor vinduet, kremtet, og sa:
«Men italiensk, Holmes …? Virkelig, gamle venn, italiensk rødvin? Er dette en dag for slikt? Tilgi at jeg gjentar meg selv, men det er min plikt, som venn, og ikke minst som lege å .. .»
Holmes løftet brydd løftet hånden.
«Nødvendigheten, Watson, forlanger det av oss!» utbrøt han så alvorstungt som om han akkurat hadde avsagt et tragisk dødsbudskap. Den stakkars fru Hudson tok seg instinktivt til brystet.

5  
«Nødvendigheten, Holmes?» spurte jeg uforstående.
«Ja, nettopp, kjære venn, nødvendigheten,» fortsatte han like alvorstynget, før han litt mildere la til: «Og kjærligheten.»
Fru Hudson hulket plutselig hjerteskjærende, men tok seg fort sammen. Hun stirret betuttet ned i gulvet, og tørket øynene med et lommetørkle. Merkelig. Led hun av øyekatarr? Det eneste som forhindret meg i å undersøke henne der og da, var at jeg hadde viktigere ting å tenke på. Nemlig Holmes. På tross av alle sine fortrinn og utmerkede intellekt, hadde Holmes så lenge jeg hadde kjent ham, fullstendig neglisjert egen helse. Uten hensyn til seg selv hadde han drevet kroppen til det ytterste. Som venn, og dertil lege, var det lite annet jeg kunne gjøre enn å komme med gode råd når anledningen bød seg, noe som dessverre var uhyre sjeldent. 
Mens jeg i stillhet overveide hvilke medisinske skritt jeg eventuelt skulle ta, og hvilke remedier som kunne være passende, følte jeg samtidig et enormt ubehag ved tanke på den italienske rødvinen. Etter min mening smakte italiensk rødvin stort sett som en blanding av blekk og sodavann. Den var, på sin egen sangvinske måte, like omtrentlig i omgangen med smaksløkene som italienernes sorgløse forhold til vitenskapelige sannheter. Altså ikke i samsvar med min strengt, vitenskapelige grunnholdning. Og bare for å nevne det så det er sagt, nei, jeg har ikke glemt at Plinius den eldre og Scribonius Largus tilskrev steinbitt, og for eksempel Torpedo fuscomaculata, en slags nummen effekt av elektriske sjokk. Effekten kunne minne om en slags mesmerisme, et uglesett tema innen mitt fagfelt, medisinen. Kanskje ikke så rart. Han var jo en underlig skrue, Franz Anton Mesmer, selv om han ikke var italiener, men like tysk som Schopenhauer. Oppvokst på sauerkraut og wurst. Det kan til tider virke som om det kommer en del merkelige mennesker med høyst aparte ideer fra Tyskland. Mesmer var definitivt en av dem. Jeg hadde aldri diskutert Mesmers teori om magnétisme animal med Holmes. En indre stemme hadde hvisket at jeg burde la det være. Alt til sin tid, sa stemmen. Klokelig holdt jeg derfor også munn om elektriske åler, og at to svært viktige menn innen temaet elektrisitet, nemlig Luigi Galvani og Alessandro Volta, begge var italienere, og som sådan manglet den på stødige, protestantiske ryggraden av fakta og etterrettelighet. 

6
«Min kjære Holmes, er det Deres fulle alvor at vi, midt på ettermiddagen, skal drikke en flaske …» jeg kjempet med ordet «… en flaske italiensk rødvin?
Holmes kastet hodet bakover og lo sin særegne, korte latter.   
«Men, så absolutt, kjære venn, så absolutt!» svarte han muntert. «Og ikke bare en, men forhåpentligvis minst tre eller fire!» 
«Gode Gud!» stønnet jeg oppgitt.
Tanken på at jeg å skulle tylle i meg mer enn ett glass av den blekkaktige vesken gjorde meg ør i hodet. Kjente jeg etter, merket jeg også tegn til kvalme. Holmes måtte ha forstått hvordan jeg hadde det, for han fortsatte oppløftende:
«Fortvil ikke, kjære doktor! Dette er nemlig dagen titanene skal møtes. Nødvendigheten og Kjærligheten, de to titanene som bestemmer menneskenes liv. Og vi, De og jeg, Watson,» sa han med sitt uutgrunnelige smil, «skal utforske hvem av dem som er sterkest. De kan gjerne kalle det for et vågalt eksperiment, kjære venn, men bare tenk hvor Deres kjepphest, vitenskapen, ville ha vært uten vågale eksperimenter? Fremdeles på alle fire i fremskrittets lekegrind. Se nå ikke så slukøret ut, da mann. Friskt mot, Watson, friskt mot! Jeg kan nemlig love at vårt forehavende vil bli utført i et meget fornemt selskap.»
Jeg må ha sett ualminnelig skeptisk ut, for Holmes skyndte seg å legge til:
«Ja, De hørte riktig, Watson, et meget fornemt selskap. Og tar jeg ikke mye feil venter man allerede på oss. Her er ingen tid å spille, Watson, vi må øyeblikkelig reise til Italia!»
Jeg trodde knapt mine egne ører.
Aldri tidligere hadde jeg hørt Holmes ytre noe så aparte og uventet som det han nettopp hadde sagt. Nødvendigheten og kjærligheten? Hva i all verden hadde dette med vitenskap å gjøre? Og hva mente han med ‘et meget fornemt selskap’? Det var opplagt at Holmes måtte ha invitert til dette uten å ta seg bryet med informere meg. Dreide det seg om enda et eksperiment? På toppen av det hele utført med flere flasker italiensk rødvin som instrumenter?
Jeg kastet et blikk bort på fru Hudson for å se hvordan hun reagerte på Holmes’ ord. Den stakkars kvinnen stod som naglet til gulvet. Ansiktet var ikke lenger blekt, men hvitt som et nyvasket laken. Jeg måtte snarest mulig se å få undersøkt henne. Hadde det ikke stått en notis om utbrudd av tyfus i The Times? Jeg anstrengte meg for å huske, men følte jeg uforklarlig svak, og tankene fortapte seg i et villnis av forvirring.
«Italia, Holmes?» maktet jeg til slutt å å få frem. «Skal vi til Italia?»

7
Jeg kunne allerede i utgangspunktet styre meg for å foreta lengre turer i det hustrige vårværet. Iført min gode og varme frakk kunne jeg i nødsfall driste meg ut for å kjøpe tidsskrifter og tobakk, men å reise til Italia? Det var ingen garanti for at været var noe bedre der enn her. Og hva med hesteveddeløpene? Dessuten forstod jeg ikke et kvekk av italiensk. The Times var garantert ikke til å få kjøpt og, nesten enda verre, de hadde helt sikkert ikke ekte, engelsk te.
Holmes gjorde ikke mine til å svare meg, men sa isteden henslengt til fru Hudson:
«Vennligst send bud ned til Jameson & Co. etter en fem-seks flasker italiensk rødvin til oss, fru H. To av dem kan være fra Piemonte. Dessuten en eller to flasker Chianti. Og, fru Hudson,» tilføyde han heftig, «minst et par tre flasker Amarone fra Veneto regionen! Bare gi Jameson beskjed, og hils fra meg. Send også med en notis hvor De ber ham om å legge med litt italiensk skinke og et par oster. Oliven hadde forresten også smakt godt. Jeg vet at gamle Jameson har et lager av forskjellige utsøkte delikatesser på bakrommet.»
Fru Hudson stod betuttet og fomlet med lommetørkledet. 
Det var ikke godt å si hva hun tenkte. Jeg mener, for meg var det i hvert fall ikke godt å si hva hun tenkte. Hva en kvinne egentlig tenkte, stod for meg som gåtefullt og uhyre sammensatt, som om de enkelte faktorene tidvis kjempet om å motsi hverandre. Men hvis fru Hudson spurte seg om hvorfor en gentleman tidlig på ettermiddagen foretrakk vin fremfor te, kan det ikke ha vært lystige utsikter hun så fremfor seg. I likhet med meg hadde hun gjennom årenes løp opplevd mye når det gjaldt Sherlock Holmes, og den helt særegne måten han hadde valgt å leve på. I det samme innså jeg like klart som soloppgangen over Pentland Hills at hun delte min bekymring. Vin på denne tiden av døgnet? Foruroligende. Og absolutt ikke særlig engelsk. Dette siste tror jeg fru Hudson og jeg var hjertens enige om. Spørsmålet hun ganske sikkert stilte seg var om Sherlock Holmes igjen var ute på ville veier? Det var jo på en måte nærliggende. Jeg husket med gru tilbake til den tid da han stengte seg inne og nektet å åpne for noen. Selv ikke fru Hudson fikk slippe inn. Jeg glemmer aldri det skremmende synet av Holmes’ radmagre skikkelse. Med lett bulende, tomme øyne, satt han ubevegelig i stolen med fiolinen i fanget. Kanyler og sprøyter lå sammen med avrevne biter av gasbind på gulvet rundt stolen.
Jeg forsøkte å vifte vekk de vonde minnene, men følte meg med et kald, og satte meg nærmere inntil kaminen. Holmes lot overhodet ikke til å la seg affisere av det høyst uvanlige, og for oss andre to foruroligende, i situasjonen. Bryskt avfeide han alle dystre funderinger med å si like kortfattet og saklig som om han nettopp hadde bestilt en bolle salat og en kanne grønn te: 
«Takk, det var alt, fru Hudson.»
Og som et ugjendrivelig tegn på at samtalen var over, snudde han ryggen til oss, og bøyde seg igjen over bøkene på skrivebordet.

8  
Taus som en østers satt Holmes bøyd over bøkene. Når sant skal sies, var det i grunnen svært velkomment. Jeg trengte ro til å samle tankene. Vanligvis skal det mye til før jeg blir urolig.  Men jeg innrømmer at selv til ham å være hadde Holmes’ oppførsel denne formiddagen vært noe opprivende. Og jeg er, som nevnt, vant til litt av hvert fra den kanten. Jeg trøstet meg med at et slikt genialt intellekt, av og til må få utløp for det voldsomme, indre trykket som konstant presset på, og slo meg til ro med at dette siste påfunnet slik sett fungerte som en sikkerhetsventil.
Uansett var det lunt og godt å sitte nær kaminen. Varmen spredte seg behagelig fra føttene og oppover leggene. I mitt stille sinn velsignet jeg den eller de som i sin tid oppfant kaminen. Uten den, sa jeg til meg selv mens jeg distré bladde i avisen, hadde det ikke vært mulig å leve i England. Av og til skottet jeg over avissidene bort på Holmes. Utilgjengelig som en sfinx satt han fordypet i over bøkene på skrivebordet. Hva er det han studerer med en slik altoppslukende interesse, spurte jeg meg selv. Baedekers italienske reiseguide? Var han på sporet av Plinius den eldre’ tapte skrifter?
Jeg fryktet det verste, og søkte fornyet tilflukt i avisen. Ikke lenge etter at jeg, Gud vet for hvilken gang, hadde lest om igjen reportasjen fra hesteveddeløpene, banket det endelig på døren og fru Hudson kom inn.
«Budet fra Jameson & Co. har kommet, herr Holmes,» sa hun lavt og fiklet med lommetørkleet. Ingen tvil, det måtte være noe med øynene. Jeg bestemte meg for å undersøke henne så snart det bød seg en anledning.
«Strålende!» utbrøt Holmes muntert, og så for første gang på aldri så lenge opp fra skrivebordet. «Be budet komme inn, fru Hudson.»
«Tut-tut, Watson!» henvendte Holmes til meg etter at fru Hudson slukøret gått sin vei, «Nå kan vi straks gå om bord!» 

9
Gå om bord? I hva? En romersk galei fortøyd ved Themsen? Jeg tilstår at jeg ble så forfjamset at jeg ikke visste hva jeg skulle svare, men merket en dyp bekymring for hans sinnstilstand. Heldigvis viste fru Hudson seg straks igjen i døråpningen.
«Budet fra Jameson & Co., herr Holmes,» sa hun kort.
En tettbygget og grov skikkelse med en skitten sixpence på hodet kom til syne i døråpningen bærende på en trekasse. Etter det misfornøyde ansiktsuttrykket å dømme måtte kassen være ganske tung.
«Å hen jeg skal setta varene, da?» spurte han med øldrikkerens umiskjennelig, grøtete stemme.
Til svar gjorde Holmes kast med hodet i retning av bordet. Iført et par støvler som ikke kunnet ha vært pusset siden slaget om Hastings, trampet budet på det nydelige, håndvevde teppet fra Astrakhan. Indignert over budets oppførsel skulle jeg akkurat til å si noe da et advarende blikk fra Sherlock Holmes brått fikk meg på andre tanker. Budet satte kassen så hardt fra seg på bordet at det klirret i flaskene, løftet kort på sixpencen, men akkurat lenge nok til at jeg fikk et glimt av en fyldig, rød hårmanke, snudde seg og trampet like tungt ut igjen som da han kom inn.
Fru Hudson lukket døren etter ham, og kastet et beskjemmet blikk i min retning.
«Ikke tenk på det med teppet, doktor Watson,» sa hun vennlig, «i morgen skal jeg ta det ut i bakgården og banke det.»
Jeg kunne ha omfavnet den eiegode fru Hudson, men bekymringene for Holmes holdt meg tilbake.
«Ønsker De at jeg åpner en av flaskene, herr Holmes?» spurte fru Hudson med en underlig flat stemme.
«Nei, mange takk fru Hudson,» svarte Holmes. «Den slags overlater vi til den gode doktor Watsons stødige hender. Han er jo den av oss som er mest kvalifisert til å foreta kirurgiske inngrep.»

10
Ante jeg en egen undertone i Holmes’ stemme? En klang av en slags undertrykt munterhet jeg sjeldent har opplevd hos min gode venn?
«Jameson har sendt med et par hekto oppskåret skinke, noen oster og oliven,» fortsatte fru Hudson med en stemme like sur og gretten som vårvinden i Baker Street.
«Utmerket, fru H.!» utbrøt Holmes. «Da skulle det være alt.»
Han avsluttet setningen med en avfeiende håndbevegelse som fikk fru Hudson til å forlate værelset med et uttrykk i ansiktet som om hun nettopp hadde tatt i en av Plinius den eldres elektriske fisker. Døren var så vidt lukket bak henne, før Holmes sa bydende:
«Watson, min venn, flaskene er Deres!»
Tung om hjertet grep jeg vinåpneren, og gikk til verks. 
«Forsiktig, Watson, forsiktig!» ropte Holmes da jeg hadde fått lirket opp korken på den første flasken. Han grep varsomt korken og snuste like ivrig på den som en av Scotland Yards blodhunder.
«Vidunderlig, Watson, vidunderlig!» utbrøt Holmes med et nærmest salig uttrykk i ansiktet. «Underlig nok,» fortsatte han ettertenksomt mens han nøye betraktet korken han holdt i høyre hånd mellom tommelen og pekefingeren «er det først nå jeg virkelig har fått øynene opp for Goethe.»
«Goethe, Holmes?»
«Tut-tut, doktor,» svarte Holmes hemmelighetsfullt, «De hørte riktig, Watson. Men jeg må be om litt tålmodighet.»
Jeg skjenket i glassene. Riktignok skalv hendene mine fremdeles, men jeg klarte så vidt å unngå å søle. Skal jeg være helt ærlig, må jeg innrømme at den italienske rødvinen ikke smakte så verst, selv om det å drikke italiensk rødvin tidlig på ettermiddagen midt i travle London på prinsipielt grunnlag bød meg sterkt imot. 
«La oss skåle for Italia og kjærligheten!» utbrøt Holmes.
Det var så vidt jeg ikke satte vinen i halsen. Gode Gud, det var ikke til å tro! Jeg skulle til å spørre ham om det var lenge siden han hadde målt temperaturen, men ute av stand til å kontrollere stemmen, stammet jeg isteden frem:
«Kjæ … kjær … kjærligheten, Holmes?» 
Holmes betraktet meg med et uutgrunnelig blikk.
«Gamle gutt,» fortsatte jeg beveget, «jeg ante virkelig ikke … at De … og det i Italia, Holmes?» fortsatte jeg etter omsider å ha klart å overkomme klumpen i halsen. «Vel, la meg som den første få lov til å gratulere Dem, kjære venn!»

11
Sant å si svimlet det for meg. Utrolig som det var, kunne det likevel ikke bortforklares: Sherlock Holmes var forelsket. Han av alle! Så det, sa jeg ettertenksomt til meg selv, var altså den egentlige grunnen til snakket om nødvendigheten og kjærligheten. I det samme la jeg merke til at Holmes betraktet meg med det samme ansiktsuttrykket jeg ofte hadde sett rett før han grep inspektør Lestrade i å trekke feilaktige slutninger.
Med ett føltes kinnene mine svært varme. Tok jeg feil? Var det heller snakk om en ny sak? Om det kom av vinen eller den følelsesmessige anstrengelsen var ikke godt å si, men noe ved det blikket fikk meg til å føle meg ille til mote. I befippelsen tok jeg en stor slurk av rødvinen. Jeg registrerte knapt at den merkelig nok ikke smakte av blekk, men snarere av frukt og en undertone lakris, og sank matt sammen i stolen.
«Føler De Dem ikke vel, Watson?» spurte Holmes.
Hadde stemmen et anstrøk av ironi? Jeg var ikke sikker. Slettes ikke sikker. Dette var en forvirrende dag. Og at jeg følte meg utilpass var i hvert fall helt sikkert. Det lå en merkelig uro i luften. Kommer nok av våren, forsøkte jeg å trøste meg selv med. Naturens forventning og alt det der. Jeg tok en ny slurk av vinen.
«Kanskje De har lyst til å smake på en av de italienske ostene gamle Jameson har vært så omtenksom å sende med?» kom vennlig fra Holmes. «Eller litt skinke? Den italienske skinken skal visstnok ha en helt særegen smak.»
«Nei … nei, takk,» hikstet jeg.
«Nåvel, min kjære Watson,» fortsatte Holmes alvorlig, «uansett gleder det meg at De liker vinen. Personlig skulle jeg helst ha latt være. Imidlertid forlanger omstendighetene at vi legger slike personlige preferanser bak oss, og konsentrerer oss om saken. Noe som i første omgang vil si vår reise til Italia.»
Jeg sank lenger ned i stolen. Italia, reise! Som jeg hadde håpet å slippe å høre disse ordene igjen. For å si det som det var likte jeg meg i London. Den engelske våren var på ingen måte perfekt. Den kunne være sur og kald, som i dag, men når alt kom til alt var det ingen ting som kunne måle seg med våren i London. Dessuten kunne jeg i London jeg lese mine aviser, og bortsett fra i dag, drikke fru Hudsons utmerkede te i fred og ro. Jeg kunne gå i klubben, hilse på bekjente og minst like viktig, se på hesteveddeløpene og etterpå ta en pint på puben. Apropos klubber. Én eneste gang hadde det tilfalt meg å ledsage Sherlock Holmes til det jeg vil kalle Londons mest fornemme herreklubb, The Diogenes Club. Formålet med vårt besøk hadde vært å konsultere Sherlocks sju år eldre bror Mycroft, som også var en av grunnleggerne av klubben, i en sak som involverte en gresk oversetter. Og, fortsatte jeg lengselsfullt, om ikke altfor lenge kunne jeg beundre de første blomstene i Kensington Gardens. I motsetning til livet i London, var tanken på å være omgitt av skravlende italienere nærmest uutholdelig. Men selvfølgelig, sa jeg til meg selv i et forsøk på å stramme meg opp, ville jeg reise sammen med ham. Om så var ville jeg følge min venn til verdens ende, sa jeg bestemt til meg selv, og i verste fall et Italia fullt av gestikulerende skravlebøtter og ramlende eselkjerrer.

12  
«Til Italia, Holmes? Vi to? Nå med en gang?»
Antagelig må jeg ha sett temmelig forvirret ut der jeg satt foran kaminen, for Holmes gikk til det uvante skritt å legge en beroligende hånd på skulderen min.
«Kjære venn, De kan ta det helt med ro,» sa han rolig og behersket, «Bli bare sittende, og nyt vinen og den behagelige varmen fra kaminen. Det aner meg at De misforstår en smule. Vi skal slettes ikke bytte bort den herlige engelske våren her i London med en lengre utflukt. Noe slikt er overhodet ikke i mine tanker. Nei, min venn, vår reise skal foretas i åndens verden. For denne saken er en studie av menneskeånden, Watson, og Italia er bare en kulisse for begivenhetene vi skal utforske. Men at det er dramatikk på høyt nivå, garanterer jeg Dem. Og som De kanskje husker, nevnte jeg at vi skal ha besøk av et fornemt selskap. Vi har nemlig ikke med småkjeltringer fra Londons underverden å gjøre, men et pasjonsdrama som angår store og betydningsfulle sjeler,» avsluttet Holmes alvorlig.
Jeg trakk pusten. Eller holdt den. Forresten, det jeg gjorde var at jeg tømte i meg resten av vinen. Forbløffende nok var den italienske rødvinen overraskende god. Nærmest som en reflekshandling, reiste jeg meg og etterfylte glasset, før jeg igjen sank tilbake i stolen. Da jeg reiste meg trakk Sherlock Holmes hurtig til seg hånden som inntil da hadde hvilt på min skulder. Bevegelse signaliserte at dette korte anstrøket av kroppslig intimitet hadde kostet ham uendelig mye. Imidlertid fikk Holmes’ ansikt raskt tilbake sitt pregnante uttrykk av vaktsom ettertenksomhet, et uttrykk som kunne drive den geskjeftige inspektør Lestrade til desperasjonens rand. Så godt som alltid varslet det nemlig at mens Lestrade og hans folk på Scotland Yard trodde de nærmet seg løsningen på en sak, visste han, Sherlock Holmes, at de famlet i blinde. Noe han ikke unnlot å gjøre dem oppmerksom på. Selvfølgelig etter at den oppblåste inspektør Lestrade som vanlig hadde dummet seg ut.  

13
«Men nå til saken, doktor!»Holmes gned seg ivrig i hendene, og fortsatte panegyrisk:
«Jeg har,» sa han og pekte på bøkene på skrivebordet, «kommet over et aldri så lite litterært kjærlighetsmysterium. Tiden er kommet for å kaste anker. La oss gå om bord!»
Det håpefulle blaffet som nettopp hadde varmet mitt hjerte sluknet brått.  Om bord? Uroen skylte på nytt over meg. Jeg falt i tanker om de såkalte naumachier, sjøslagene man iscenesatte i det gamle Roma. På en innsjø som keiser Augustus hadde latt grave ut på den andre siden av Tiberen, foranstaltet Titus en skipskamp som fremstilte et slag mellom athenerne og syrakusanerne. Domitian, som i ett og alt ønsket å overgå sin bror, oppførte en forestilling på en stor nyutgravd sjø hvor det deltok nesten så mange skip som i en regulær krigsflåte. Var det noe slikt Holmes hadde i tankene? For mitt indre øye så jeg Baker Street forvandlet til en innsjø. Omgitt en frådende vannmasser klamret fru Hudson, dette hjertegode mennesket, seg fast til en planke. En skikkelse i toga jeg antok var inspektør Lestrade, forgjeves forsøkte å kaste ut en line til henne, men en stor hund jeg til min skrekk gjenkjente som beistet fra Baskerville, dukket i det samme opp fra vannmassene og snappet linen til seg.  
For å fordrive det skrekkelige synet og beholde sinnsroen, tok jeg en stor slurk av glasset.
«Så, så, kjære venn, De har igjen fått dette bleke draget om nebbet. De er vel ikke blitt forkjølet?»
«Jeg ble plutselig litt sulten, Holmes,» svarte jeg spakt.
Sannheten var at jeg ikke var det minste sulten, men siden jeg ville ikke nevne det fryktelige synet for Holmes, kom jeg ikke på noe annet å si.
«Det er jo for en slik anledning jeg bad fru Hudson sørge for at gamle Jameson la med noen av de delikatessene han ruger over på bakrommet. Forsyn Dem, Watson!»
På ustø ben kom jeg meg opp fra stolen og vaklet bort til kassen budet hadde plassert på bordet. Og der, ganske riktig, pent innpakket lå noen fristende skiver nyskåret skinke. Jeg nappet til meg et par svært så delikate skinkeskiver, og kom til at ost i grunnen også hadde smakt godt. I det ene hjørnet av kassen lå noen mindre pakker. Hver og en av dem var forsynt med en håndskrevet lapp som fortalte hva osten het og hvilken type det var. Jeg bestemte meg for å prøve asiago og branzi. Begge fjelloster, ifølge merkelappen. Jeg rullet den ene skinkeskiven rundt den ene osten, den andre rundt den andre og satte meg fornøyd tilbake i stolen.  

14 
Skinken og ostene smakte fortreffelig. Da jeg med hjelp at fylt rødvinsglass hadde skyllet ned de siste restene, følte jeg meg som et nytt menneske.
«De har fått tilbake fargen i kinnene, ser jeg, Watson. Hold Dem fast, gamle venn, for nå sitter De i en ekte, veneziansk gondol.»
Hørte jeg riktig?
«En gondol, Holmes?» spurte jeg vantro. «Er stolen en gondol?»
Igjen ble jeg dypt bekymret for min venns mentale helbred. Burde jeg tilkalle fru Hudson slik at hun kunne avlede Holmes mens jeg foretrakk en diskré medisinsk undersøkelse, for eksempel ved å måle refleksene? Det hele var svært forvirrende. For å vinne tid, drakk jeg litt mer vin. Den italienske rødvinen ble faktisk bare bedre og bedre. Litt fruktig, men i dette hustrige vårværet var det i grunnen bare deilig. Før jeg fikk bestemt meg, lente Holmes seg inntil meg og sa lavt:
«Ganske riktig, doktor, stolen er en gondol. Men Deres glass er jo nesten tømt,» tilføyde han overrasket. «Dette skal vi straks gjøre noe med,» la han til, «men akkurat nå sitter De og jeg i en gondol i Venezia. Det er vår, nærmere bestemt april måned i året 1819, og gondolen har kurs for Lido. Se, Watson, der ute ligger den vakre Lido!»
Holmes, som hadde satt seg på kne ved siden av stolen, pekte i retning av vinduet hvor en svak, rødlig glans fortalte at den lett forkomne vårsolen holdt på å gå ned over Baker Street.
«Kom, Watson, vi må skynde oss i land!» fortsatte Holmes ivrig, «Teppet går straks opp for første akt i vårt pasjonsdrama. Tar jeg ikke feil,» hvisket Holmes, «er de der borte!»
«Hvor, Holmes?» hvisket jeg tilbake og myste mot vinduet.
«Der, på stranden, et lite stykke unna. Men, hysj! Vi må være helt stille så vi ikke forstyrrer det unge paret. Å betrakte et ungt, forelsket par tilhører en av de største gledene i livet, ikke sant, Watson?»
Sjokkert visste jeg ikke hva jeg skulle svare. Holmes hadde aldri tidligere noen gang ytret seg slik om ungdommelig forelskelse. En av de største gledene i livet? Akkurat da var jeg takknemlig for at fru Hudson ikke var til stede og hørte hva han sa.  «Arm i arm, gamle venn,» fortsatte Holmes, som stirret henført mot et ubestemmelig punkt mot den raskt mørknende kveldshimmelen utenfor, «spaserer Arthur Schopenhauer med sin dulcinea. Den unge, tyske filosofen er tydeligvis svært forelsket. I dette øyeblikket er han så lykkelig som noe menneske kan være,» fortsatte Holmes med en så sterk innlevelse at jeg et sekund eller to innbilte meg at jeg så det unge paret foran meg.
«Å, lykken er en omskiftelig følgesvenn, Watson, for der han går er den unge filosofen er lykkelig uvitende om at han straks skal kastes ut i følelsenes malstrøm!» utbrøt Holmes uventet heftig.
«Schopenhauer,» mumlet jeg forvirret, «Forelsket? Men er ikke han tysk, Holmes? En ung og forelsket tysk filosof her, på Lido?»
Jeg vil gjerne poengtere at jeg hadde jeg befunnet meg i utallige farlige og krevende situasjoner sammen med Sherlock Holmes. De hadde lært meg å alltid stole på hans dømmekraft. Men at den tyske filosofen Arthur Schopenhauer skulle gå arm i arm med en ung dame på Lido denne vårmorgenen, begynte å bli i meste laget, selv for meg.
Avmålt sa jeg derfor: 
«Er De sikker på dette, Holmes?»
«Absolutt, gamle venn!» svarte Holmes oppglødd, reiste seg og tok en stor slurk av vinen.
«Fortreffelig, synes De ikke, Watson?»
Holmes nikket med hodet i retning av det tomme glasset han holdt i hånden.
«Så visst, Holmes!» var alt jeg klarte å si.
«Jeg ser at Deres glass er like tomt som mitt, min venn. Før vi fortsetter åpner jeg likegodt enda en av gamle Jamesons flasker.»

15
Jeg tror det var en Chianti denne gangen, men innrømmer at jeg glemte å se nærmere etter. Uansett hvilken type vin det var, var den minst like god, om ikke enda bedre, enn de foregående. Heldigvis følte jeg meg etter hvert lettere til sinns enn tidligere på denne dagen. Jeg stappet pipen og tente den. Da dette var gjort, tok jeg en ny slurk av vinen, lente meg tilfreds tilbake i stolen og sa:
«Vennligst fortsett, Holmes!»
Sherlock Holmes lot seg ikke be to ganger.
 «En forelsket, tysk filosof! Hva gir De meg, Watson! Forbløffende, ikke sant? En franskmann ville ha kalt det for en selvmotsigelse. Et naturstridig fenomen. Men, kjære doktor, livet ytrer seg ikke bare som de polære krefters magiske tiltrekning og frastøtning av hverandre, men også i høyeste grad som en kjede sammenvevd av tilsynelatende uforklarlige tildragelser. For det utrente øyet, som for eksempel inspektør Lestrades, ser alt ut som det er tilfeldig virvlet sammen i en røre av begivenheter, men vår deduktive metode viser at det forholder seg stikk motsatt. Det enkelte ledd er nemlig nøkkelen til å forstå hele kjeden. Metode, Watson, alltid metode.»
Han hadde ikke før snakket ferdig, før Holmes styrtet bort til skrivebordet og kastet seg over en av bøkene. Med den i hendene gjenopptok han den forstyrrende uvanen med å trave frem og tilbake foran skrivebordet.
«Hør, hør, Watson,» ropte han ivrig. «Her er første ledd i kjeden:»
”Om gjenstanden for den venezianske pasjon,” (1) leste Holmes høyt, ”er det eneste sikre at det dreide seg om en viss Theresa. Men dette var også fornavnet til grevinne Guiccioli, som i mars 1819, en måned før Schopenhauer for annen gang kom til Venezia, var blitt kjent med Lord Byron. Til baron Robert von Hornstein fortalte filosofen senere: Jeg hadde et anbefalingsbrev til Byron fra Goethe. I Venezia hadde jeg tenkt meg til ham med Goethes brev, da jeg en gav det helt opp. Med min elskede … ”.Holmes så opp fra boken, og utbrøt like stolt som en veddeløpshest som allerede fra starten vet at den har vunnet løpet:
«Overmåte betydningsfullt, Watson!» 
Sant å si hadde han lest så hurtig at jeg hadde store vanskeligheter med å få med meg alt. Jeg skulle til å spørre Holmes om han kunne lese det en gang til, men før jeg kom så langt fortsatte han oppstemt:
«Merk Dem uttrykket ‘med min elskede’. Virkelig rørende. Ren og uforfalsket romantikk. Skål for tysk filosofi!»
Vi hevet glassene og drakk.
Jeg skulle til å si at jeg anså uttrykket som et forsonende og rent ut menneskelig trekk ved tysk filosofi, da Holmes rynket pannen og kom med følgende dystre hjertesukk:
«Jeg redd for at vi allerede her, på Lidos vakre strender, kan ane kimen til Schopenhauers filosofiske pessimisme. Som mange bittert har erfart, vil en så naiv og romantisk holdning i ungdommen uunngåelig vil føre til store skuffelser. Jeg er redd for at dette kan mange skrive under på. Ikke minst mannen viss anbefalingsbrev Schopenhauer går rundt med i lommen. Ja, Watson,» fortsatte han alvorlig da han så mitt spørrende ansikt, «jeg sikter til Goethe, forfatteren av Den unge Werthers lidelser. Ingen har som ham skildret hva ulykkelig kjærlighet kan gjøre med et ungdommelig sinn. Og tar man ikke livet av seg, kan det, særlig når det er snakk om en sart og følsom sjel som Schopenhauer, utvikle seg til defaitisme.» 

16  
Holmes ord gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Om det var en bivirkning av rødvinen eller en allergisk reaksjon på den italienske fjellosten er umulig å avgjøre, men luften ble plutselig fylt med en slags dugg, nærmest en slags tåke. Da jeg skulle sette fra meg det halvtomme vinglasset var det så vidt jeg skimtet bordkanten. Jeg tørket omhyggelig øynene. Akkurat som fru Hudson, sa jeg til meg selv, og ble ytterligere styrket i mine mistanker om at hun led av  smittsom øyekatarr. Holmes på sin side virket fullstendig uberørt av sykdommen. Med boken fremdeles i hendene travet han så hurtig frem og tilbake foran skrivebordet at jeg ble svimmel av å se på ham.
” … gikk jeg og spaserte på Lido, da min dulcinea ,” leste Holmes høyt fra boken han holdt i hendene.
«Å, denne forfengelige filosof!» utbrøt han irritert, før han fortsatte med en så høy og tydelig stemme at jeg var sikker på at fru Hudson ville hørt hvert eneste ord om hun så stod på hodet i kullkjelleren:
”… i største sinnsbevegelse skrek opp: ”Ecco il Poeta Inglese!” og Byron suste forbi meg til hest, og La Donna klarte ikke å rive seg løs fra dette inntrykket hele resten av dagen. Da besluttet jeg ikke å avlevere Goethes brev. Jeg fryktet for å få horn. Hvor jeg siden har angret på det!”
«Interessant, Watson,» utbrøt Holmes heftig, «Overmåte interessant! Disse få linjene inneholder hele romaner av menneskelige følelser. Det er slik, gamle venn, at verdenshistorie skapes. Il Poeta Inglese,» gjentok Holmes, «Med disse ordene er katten ute av sekken. Og det er en meget fornem rasekatt, min venn, for det er ingen andre enn Lord Byron, Watson, vår stakkars, landsforviste dikter.»
Byron, sa jeg nølende til meg selv, mannen som satte sosietetslivet i London på hodet, til hest en vårmorgen på Lido utenfor Venezia? «Jeg ser at De kjemper, doktor,» kom det uventet mildt fra Holmes, «og det er forståelig, men jeg måtte oversette direkte fra tysk.»
«Tysk, Holmes?» svarte jeg lettere fraværende. 

17
Jeg kjente et friskt pust av salt og hav mot ansiktet, og hørte lyden av dovne bølger mot hvit sand. Rett ved siden av meg spaserer et ungt par. Jeg kjenner igjen den tyske filosofen Arthur Schopenhauer. Ung og blek. Svært blek, tynn. Ikke spesielt taletrengt, keitete bevegelser. Et uheldig utgangspunkt, særlig for en ung og alvorlig filosof. På toppen av det hele er han tysk. Ingen ideell kombinasjon for å erobre italienske kvinnehjerter. Jeg anstrenger meg for å få et glimt av ansiktet til den unge kvinnen som går ved siden av ham, men et varmt og mykt vindkast skjuler det bak hennes hår. Etter skikkelsen å dømme må hun være rundt 18 år gammel. Schopenhauer sier et par ord på italiensk. Hun ler. Latteren er vakker, lyset er vakkert, Lidoen er vakker, kvinnen, la dulcinea, sikkert vakrere enn alle de andre tingene til sammen. Scenen er idyllisk.
Da med ett, i synsranden hvor hav og himmel møtes, skimtes konturene av en rytter. Straks etter høres lyden av galopperende hover mellom måkeskrikene. En kappe flagrer i vinden. Rytteren nærmer seg hurtig. Den unge kvinnen blir urolig. Med ett roper hun:
”Se, den engelske poeten!”
Og, ganske riktig, det er ham. Den verdensberømte og skandaleombruste poeten, Lord Byron, suser forbi i vill fart. Synet er rent ut mytologisk. Jeg vet ikke om den unge filosofen ser det samme som meg. Antagelig gjør han det ikke. Da forholder det seg annerledes med den unge kvinnen. Hun stirrer betatt etter rytteren. Hun har sikkert hørt om ham. Hvem har ikke det? Hele England har hørt om ham. Hele Italia, ja, overalt i hele Europa er Byrons navn er på folks lepper. Og i Venezia? I Venezia snakker man ikke om annet enn il Poeta Inglese. Den forfalne, synkende og fortryllende byen summer av rykter om Byron og hans skandaløse skjørlevnet i Palazzo Mocenigo ved Canale Grande. Det finnes ikke en gondolier som ikke kan avsløre intime detaljer om dikterlordens siste erobringer. Kelnere og hotellansatte tjener gode penger på de engelske turistene som valfarter til byen for å få et glimt av sin berømte landsmann. 

18
Som fra langt borte hører jeg en intens, messende stemme:
«Spiss ørene, Watson, for nå skal vi avlegge vår landsmann, den landsforviste dikteren George Gordon Byron, et besøk. Men vi må for all del ikke gjøre noe som påkaller oppmerksomhet.»
«Selvfølgelig, Holmes.»
Holmes begynte å liste seg rundt i rommet mens han hvisket:
«I Palazzo Mocenigo hersker Byrons elskerinne uinnskrenket. Det er den 22-årige Margarita Cogni, gift med en baker og verre enn en lunefull tiger. Hun er så sjalu at Byrons gondolier, den kraftige rødtoppen Tita, og hans trofaste tjener, Fletcher, skjelver ved synet av henne. Percy Bysshe Shelley og Mary Godwin har allerede ved en anledning opprømt forlatt palasset. Men Shelley rekker å notere en liste over husholdningens menasjeri. En interessant liste, Watson! Bare en brøkdel av menasjeriet ville ha vært nok til å sende fru Hudson til et nervesanatorium.»
Holmes lo en stum latter før han fortsatte:
«Shelleys liste over Byrons menasjeri inneholder ti hester, åtte store hunder, tre apekatter, fem katter, fem påfugler, en ørn, en kråke, en falk, to perlehøner og en egyptisk trane.» (2)
Holmes tittet muntert i min retning, og la til: «Høres nesten ut som en beskrivelse av Scotland Yard, ikke sant? Mangler bare et esel, nemlig den godeste inspektør Lestrade.»
Han lo igjen sin korte, abrupte latter. 
«Enkelte vil også ha det til at menasjeriet i tillegg innbefattet en tam ulv og en rev. I palassets første etasje er det et øredøvende spetakkel av gjøende hunder, skrikende aper og fugler som synger. Og på toppen av dette skjærer stemmen til Byrons elskerinne igjennom enhver annen lyd. I annen etasje er gjestene forsamlet i lystig lag, og i tredje sitter vår hjemløse landsmann og dikter.»
Holmes’ fremstilling er så levende at jeg må klype meg i armen for å forvisse meg om at jeg sitter i en stol i 221b Baker Street i London. Vel er jeg uvant meg å drikke rødvin på denne tiden av døgnet, men det var jo kun snakk om et par flasker lett og forfriskende italiensk vin. Uforståelig. For å samle meg, tørker jeg tørker hurtig pannen med et lommetørkle. 

19
«Si meg, hører De egentlig etter, Watson?»
Spørsmålet overrumplet meg. I ett øyeblikk var jeg i Byrons Palazzo Mocenigo, i det neste i fru Hudsons innkvartering i Baker Street i London.  Det hele var temmelig forvirrende. Som om ikke det var nok, oppdaget jeg at halsen var tørr som sandpapir. Det var sårt å svelge og tungen lå som sløyd fisk i munnen. Lettere desperat pekte jeg på det tomme glasset.
«Men, min gode venn, hvorfor sa De ikke det med en gang?» utbrøt Sherlock Holmes lettet, og travet bort til bordet hvor Jamesons kasse med flaskene stod.
«Hva med å prøve et glass av en Amarone vår venn Jameson har sendt med?»
Jeg nikket takknemlig tilbake. Like etter var mitt glass fylt opp. Og uansett om det å drikke vin på denne tiden av døgnet stred mot mine, og jeg tror svært mange engelskmenns prinsipper, kunne jeg ikke nekte for at Amaronen var vederkvegende. Jeg var på nippet til å si noe i den retningen, da Holmes kastet seg ut i en glødende beskrivelse av Byrons fremtoning:
«Hadde han vist seg på Piccadilly, hadde det blitt litt av en oppstandelse. Såpass kan jeg si Dem, Watson. For egen del kan jeg tilføye at jeg, som et resultat av et av skjebnens mange luner, endelig hadde fått en verdig konkurrent i kunsten å forandre utseende. Det venezianske menasjeriets mester, Lord George Gordon Byron, er nemlig ikke til å kjenne igjen fra den spjælete ungdommen som et par år tidligere hadde flyktet fra London og kreditorene i en vogn som var en tro kopi av Napoleons keiserlige ekvipasje. Den Byron som sitter i tredje etasje i Palazzo Mocenigo, og dikter og kjeder seg om hverandre, minner i forsvinnende liten grad om den nærmest magre og forfinet ung mannen som fra dekket svinger med hatten og vinker inn til vennen John Cam Hobbhouse i det båten legger fra kai i Dover, uvitende om at han aldri skal se England kyst igjen. Byron har lagt voldsomt på seg. Fingerknokene er dekket av fettvalker, håret langt med grånende krøller. Han bruker timer på å kle seg, og går kledd som en blanding av albansk prins og veneziansk doge. Og han kjeder seg. Kjeder seg inntil fortvilelse. Det eneste som døyver kjedsomheten er diktningen. Men den er en fåfengt og forgjengelig syssel, synes han selv, og gremmes. Ja, Watson, han gremmes!» utbrøt Holmes fortvilet.
«Det er jo fryktelig, Holmes,» svarte jeg minst like oppbrakt av synet av den pløsete Byron iført sitt albanske kostyme, viss ikke mer.
«Ja, min venn,» kom det ettertenksomt fra Holmes, «Kombinasjonen av dikter og adelsmann er ikke lett å bære. Men vi må ikke la oss forlede. Som De husker nevnte jeg at Byron, faktisk som den eneste, kunne ha konkurrert med meg når det gjaldt forkledningens edle kunst? Så her må vi være årvåkne. Inspektør Lestrade ville utvilsomt blitt tatt ved nesen, og ikke ha forestilt seg at Byron var den inkarnerte forvandling. Det forholder seg nemlig slik, min venn, at den Byron som i april 1819 i galopp dundrer forbi Schopenhauer og hans dulcinea på Lidos hvite strender, igjen er en annen. For teppet har gått opp for neste akt. Bakerkonen og elskerinnen, Margarita Cogni er kastet på dør. Festen i Palazzo Mocenigo er over. Byron, merkbart slankere, sitter stolt og rank ledig i sadelen. I sin fremtoning er han langt mer engelsk nå enn for bare ett år siden. Forkledningen er kastet, og antrekket mer verdig en sporty, engelsk gentleman.»

20 
Mettet av inntrykk lente jeg hodet bakover og lukket øynene. Jeg må innrømme at beskrivelsen av Byron i Venezia hadde vært temmelig opprivende. Vi engelskmenn har en viss forpliktelse i å oppføre oss ordentlig. Det er nå min mening, og noe jeg forsøker å overholde så godt det lar seg gjøre. Med øynene lukket så jeg for meg Lord Byrons stolte og ranke skikkelse høyt til hest mot en bakgrunn av blått hav, hvit sand og blå himmel. I motsetning til Byron, fremstod den unge, tyske filosofen, som antagelig aldri har sittet på en hest, som tafatt og puslete. Hadde jeg vært hans lege ville jeg ha undersøkt ham grundig. Den unge Schopenhauer er nemlig langt blekere enn hva unge menn bør være under den varmende, italienske vårsolen. Nå skal man ikke se bort fra at det jo alltid vært noe eget med filosofer, særlig unge, tyske filosofer. Hvorvidt det kom av de store mengdene av poteter og fete pølser de satte til livs allerede fra barnsben av, skal jeg ikke uttale meg om, men det var ikke til å unnslå at det hvilte noe tungt over dem man ikke finner hos våre mere sangvinsk anlagte landsmenn. Jeg vil ikke si mer humørløst. Nei, for all del! Noe slikt var slettes ikke i mine tanker. Dessuten er de generelt mer asketiske i sin livsførsel, og med en hang til å overdrive hvor man heller burde forenkle. Dette er nå min mening. Hva det skyldes ligger utenfor min erfaringsramme å si noe om. Alt jeg vet, er at engelske diktere og filosofer synes å ha et annet forhold til naturen enn sine tyske kolleger. Der hvor tyskerne på en aparte måte tiltrekkes av dystre skoger og selvmord, er det snarere som om våre løftes opp i lyset. Men så er også naturen på våre britiske øyer vennligere enn på kontinentet. Dessuten har lyset i England en slags keltisk optimisme i seg. Lys er jo i grunnen en underlig sak. Jeg tenker ikke spesielt på optikken som vitenskap, men mer på hvordan lysets kvalitet virker annerledes ved havet enn innenlands. Og på de britiske øyer er omgitt av hav på alle kanter. Jeg tror at dette gjør at lyset reflekteres på en spesiell måte. I Tyskland, derimot, er man stort sett innenlands. Vel, rent bortsett fra en liten kyststripe nordvest og nordøst i landet. Og i innlandet hersker andre forhold for lyset. Marker, skoger, fjell. Jeg må si jeg foretrekker kysten. Ingen ting er så forfriskende som en fottur langs kysten av Devon. 

21
Jeg måtte ha duppet av et øyeblikk. Opptatt som han var med sitt, hadde heldigvis er ikke oppdaget noe. Jeg rettet meg opp, og lot som om jeg leste avisen. Merkelig hvor lite vin som skal til midt på dagen. Min venn Holmes ville sikkert ikke stusset over hvordan menneskesinnet plutselig kan forbinde de underligste fenomener. Han er jo er et glimrende eksempel på dette selv, uten at jeg tror det er fornuftig å si det høyt. Noe av det unike med Holmes er at hos ham synes all form for refleksjon synes å være en bevisst prosess, mens den hos de fleste andre, inspektør Lestrade inkludert, fremstår å være styrt av innfall. Vinen fra Jameson & Co. var forresten ganske utsøkt. Burde jeg kanskje hviske fru Hudson noen oppmuntrende ord i øret? Jeg må dessuten straks få tatt en titt på denne øyekatarren og stilt diagnosen. Stakkars, som hun led da budet fra Jameson kom. Jeg får dårlig samvittighet av å tenke på det. Vi får inderlig håpe at det er snakk om et forbigående blaff hos min gode venn. Jeg ville virkelig bli alvorlig bekymret hvis han begynte å drikke vin hver eneste formiddag. Dette mener jeg ikke utelukkende som lege, men fremfor alt som hans gode venn. I grunnen får Holmes altfor lite frisk luft og mosjon. Livet i London har selvfølgelig mye interessant å by på, men intet, og nå uttaler jeg meg som lege, er like helsebringende som å vandre i Guds frie natur. Ingen ting kommer opp mot i en fottur ved havet. Å høre bølgene slå mot Devons kyst, kjenne den friske smaken av salt mot leppene, akkurat slik den unge, tyske filosofen og hans dulcinea må ha vandret i fred og ro inntil … 
Jeg ser scenen tydelig for meg. Den er et tidløst bilde av mytologisk karakter. To unge mennesker, en mann og en kvinne, side ved side, arm i arm, hav og sol. Og så, ytterst i synsranden, en rytter. Det er som om rytteren plutselig har steget opp fra der hvor sol og hav møtes. Det unge paret stopper. Lyden av galopperende hestehover kommer nærmere. Hesten vrinsker. Med ett har hest og rytter kommet så nær at de ser svetten drive av flankene. Konsentrert om rittet, enser rytteren dem ikke. Et glimt av et følsomt, aristokratisk ansikt. Grånende krøller blafrer i vinden. Den unge kvinnen puster heftig. Oppslukt følger hun rytteren med øynene. Armen hennes glir ut av den unge filosofens, og hun roper i største sinnsbevegelse: Se, den engelske poeten! Opptrinnet har ufravikelig noe gresk over seg. Scenen kunne vært tatt rett ut av Homer. Lido om morgenen. Rytteren som galopperer fordi, en ung kvinne som roper i affekt. I samme øyeblikk raser den unge, tyske filosofens verden sammen. Han griper seg til brystet. Anbefalingsbrevet fra Goethe brenner mot huden. Jeg kjente sanden under føttene, og ansiktshuden glødet varmt av solen, og jeg skvatt høyt da en kjær stemme plutselig sa høyt inn i øret mitt:
«Tut-tut, Watson!»
Omtumlet stirret jeg rett inn i Holmes’ kjempestore og betraktende øye. Skremmende stort var et også. Det tok noen sekunder før jeg oppdaget at han studerte meg inngående gjennom et forstørrelsesglass.
«Den italienske rødvinen har gjort Dem godt, kjære venn,» kommenterte Holmes saklig og betraktet rolig ansiktet mitt gjennom forstørrelsesglasset. «De har en mye friskere farge i kinnene enn tidligere i dag.»
Fornøyd la han forstørrelsesglasset fra seg på skrivebordet.
«Vin og romantikk, Watson,» sa Holmes med et lurt smil, «kan fordreie selv det beste hode. Et øyeblikk var jeg redd for at De hadde sovnet, kjære doktor. Det ville i så fall ha vært svært uheldig. Men ut fra mine studier av aktiviteten bak Deres lukkede øyelokk, forstår jeg at De bedrev en slags indre øvelse. En slags meditasjon over fenomenene hvis jeg ikke tar feil? Noe ikke helt ulikt det enkelte indiske fakirer utøver når de klatrer opp taukveiler eller flyr på tepper? Vel, vel, Watson, jeg har etterfylt glasset Deres. Vennligst drikk litt for å samle krefter. Vi har mange uløste oppgaver som venter, og ingen tid å miste!»

22
Faktisk var jeg uventet tørst. Etter at vi begge hadde tømt glassene, stilte Holmes seg tett inntil stolen min, rettet en pekefinger mot brystet mitt og sa alvorlig:
«Jeg er sikker på at De i Deres nettopp avsluttede introspeksjon stilte Dem det avgjørende spørsmålet: En galopperende og verdensberømt dikter eller ikke, blir ikke uansett reaksjonen til Schopenhauers dulcinea,» Holmes’ lepper foretrakk seg i et sardonisk smil, «kun forståelig hvis, og merk mine ord, Watson, hvis det dreier seg om én og samme kvinne?»
Jeg følte meg som en hest som har forspist seg på havre, men fikk da til slutt stotret frem:
«Samme kvinne, Holmes?»
Med hånden på hjertet må jeg innrømme at jeg hadde visse problemer med å få det hele og fulle overblikket over situasjonen. Hodet føltes også mye tyngre enn vanlig. Tungen lå matt og doven i munnen, ikke helt ulikt Scribonius Largus’ steinbitt, bortsett fra at min, i motsetning til hans elektriske variant, var fullstendig utladet. Kjente jeg godt etter, kunne jeg ikke utelukke at jeg kjente en svak bismak av blekk. For å skjule min forlegenhet søkte jeg tilflukt i vinglasset Holmes snarrådig hadde etterfylt. Samme kvinne? Hva i all verden mente han med det? Nei, jeg hadde overhodet ikke stilt meg dette, etter Holmes’ skjønn, ‘avgjørende spørsmål’.
«Aha, doktor,» kom det litt vel kjølig fra Holmes, «jeg ser på Dem at De tror at kjærlighet er en slags blindtarmsoperasjon. Gid det var så vel, kan man være fristet til å si. Men, nei, dessverre. Kjærligheten er langt mer alvorlig. Av og til også med langt verre implikasjoner.
Liv og død, og så videre. For blir man rammet av den, min venn, finnes det ingen anatomiske plansjer eller bedøvende kloroform … .»
Holmes hadde ikke snakket ferdig før han grep seg til pannen. Plutselig virket det som om han ble brakt ut av fatning. Han tok noen ustø skritt i retning av skrivebordet, før han ble stående å hive etter pusten med kinnene dratt innover. Ansiktshuden strammet seg, håret gled ned i pannen. Å se ham slik var uhyggelig.   

23
«Er det noe i veien, Holmes?» utbrøt jeg.
Grepet av en stigende uro skulle jeg til å reise meg, rede til å støtte min venn som kun med største besvær maktet å holde seg oppreist, men til svar kom det spakt fra Holmes: 
«Nei, nei, bli for all del sittende, Watson. Jeg er … Det var …. Noe kom med ett over meg,» la han unnvikende til.
«De må endelig si fra hvis det er noe jeg kan gjøre,» repliserte jeg.
I det samme slo det meg at selv om jeg kjente Holmes bedre enn noen andre, var det likevel mye jeg ikke visste om ham. Dette gjaldt fremfor alt ungdomstiden. Du skal se, sa jeg til meg selv, at Sherlock Holmes selv en gang har vært ulykkelig forelsket. Refleksjonen fikk meg til å føle meg svært tilfreds med meg selv. Var nesten så jeg ropte: Hør, Holmes, jeg kan, jeg også! Men siden beskjedenhet er en av de dydene vi setter høyest her i England, var det mer enn nok med å ha innsett sammenhengen. Dette var jo den eneste plausible forklaringen på dette som plutselig kom over ham og plaget ham slik. Godt resonnert, gamle Watson, sa jeg fornøyd til meg selv. Henvendt til Holmes sa jeg med en ny besluttsomhet i stemmen:
«Hva det nå enn er, kjære Holmes, foreslår jeg at De legger det bak Dem!» 
Ordene må umiddelbart ha hatt hadde den tilsiktede effekt, for i neste øyeblikk rettet Holmes ryggen og dro på plass håret som hang ned i pannen. Deretter tok han, til min store lettelse, av seg det lange, hvite silkeskjerfet han hadde gått med hele dagen og la det ytterst på skrivebordet. Synet av skjerfet hadde ergret meg hele formiddagen. Altfor mye dandy etter min smak. Absolutt ikke Holmes verdig. En gentleman går enten med slips eller sløyfe. Men gitt det miserable vårværet var jeg villig til å tilgi ham. Dessuten skulle jeg straks få helt andre ting å tenke på. Holmes vendte seg halvveis mot meg, og sa lavt og tydelig beveget noe jeg aldri kommer til å glemme:
«De er en sann venn, Watson!»
Overveldet visste jeg ikke hva jeg skulle svare. Værelset ble igjen fylt av den samme uforklarlige duggen som tidligere. Jeg tok frem lommetørkleet og tørket øynene. Den forbaskete øyekatarren måtte være svært smittsom. Jeg hadde akkurat foldet sammen lommetørkleet og stukket det tilbake i lommen, da Holmes hevet glasset og utbrøt:
«På Deres helse, doktor!»

24
Da glassene igjen skulle etterfylles (jeg har fullstendig oversikten over hvor mye vi allerede hadde drukket), oppdaget jeg skuffet at denne flasken også var tømt. Det var fristende å spørre av hvem, men siden det ikke befant andre seg i rommet enn Holmes og meg, virket dette som et lite konstruktivt tiltak. På den annen side kunne man heller ikke utelukke at Jameson hadde levert vesentlig mindre flasker enn det som var vanlig størrelse. Holmes hadde imidlertid vært raskt på pletten, og en nyåpnet flaske Ripasso fordrev straks den ulmende mistanken. Jeg sendte i mitt stille sinn en takk til den utmerkede måten firmaet Jameson & Co. hadde effektuert Holmes’ bestilling på.
«De forstår, doktor, kjærligheten er hinsides enhver logikk,» kom det oppkvikket fra Sherlock Holmes etter at vi begge hadde kost oss litt med Jamesons Ripasso. Tilfreds konstaterte jeg at han nå virket helt kurert etter intermessoet i sted. Håret lå igjen omhyggelig glattet bakover, og skikkelsen hadde fått tilbake sin gamle spenst. Jeg kan ikke nekte for at jeg betraktet min gamle venn med en stor porsjon stolthet. Holmes var en ener blant menn. Hans like fantes ikke på de britiske øyer. Og å lete etter noen av hans kaliber på kontinentet … blant froskespisende franskmenn og øldrikkende teutonere? Jeg måtte nesten le. Det sa seg selv at det ikke en gang ville være bryet verd.
«Ett eksempel på dette, Watson,» tilføyde han ettertenksomt, «kan være den 74-årige Goethe forelskelse i den 19 år gamle Ulrike von Levetzow.»
Holmes stirret en kort stund drømmende ut i luften før han fortsatte:
«Men i motsetning til vanlige dødelige som skjærer tenner av selvmedlidenhet, forvandlet Goethe denne siste forelskelsen til den storslagne Marienbad-elegien.»
Fremdeles med det samme ettertenksomme ansiktsuttrykket nippet Holmes til vinen.
«For øvrig, kjære venn, kan nevnte eksempel også tjene som eksempel på hvordan Goethe etterlevde sine egne begreper om polaritet og det tyske «Steigerung», som kan oversettes med å bli løftet opp eller intensivering. Polariteten, Watson, forstår vi som de aldersmessige motpolene Ulrike og Goethe, og Steigerung» eller intensivering, er det erfartes uttrykk i form av i Marienbad-elegien.» 
Jeg var altfor imponert over det Holmes nettopp hadde sagt til at jeg fikk frem et eneste ord. Heldigvis var det heller ikke nødvendig, for Holmes hadde så vidt snakket ferdig, før han energisk la til:
«Deilig vin, forresten!»
Han tok en stor slurk av glasset, smattet litt med leppene før han satte det fra seg og sa malmfullt med en stemme som hvert eneste øyeblikk på døgnet kunne avlese begivenhetenes skjulte budskap:
«Når det gjelder kjærligheten finner vi ingen åpenbar sammenheng mellom årsak og virkning, symptom og sykdom. Leddene i kjeden skjuler seg i et ufattelig komplisert mønster av behov og begjær som kun en dyp innsikt i menneskets natur kan avlese. Men, fortvil ikke, Watson, dette er kjernen i en ekte kriminologisk etterforskning.»
Han hevet hånden til tegn på at han trengte ro til å fullføre sine tanker.
Ingen fare, Holmes, tenkte jeg. Der jeg satt behagelig i stolen, hadde jeg aldeles ikke til hensikt å forstyrre min venn. Fordypet i sitt indre univers trasket Holmes taust frem og tilbake foran skrivebordet. Av erfaring visste jeg at i Holmes’ indre univers lynte og gnistret det av enestående analytiske betraktninger. Det var både en glede og en ære å være hans fortrolige ledsager i slike prosesser, og jeg ventet forventningsfullt og spent på hva han ville si. 

25
«Men også andre ting spiller inn, Watson!» utbrøt han uventet, «Lunefulle og skjebnesvangre ting man kun med den aller største vanskelighet kan finne ut av griper plutselig inn og forandrer hele hendelsesforløpet!»
Holmes’ stemme lød mørkere og tyngre for hvert ord.
«Dette uforutsette griper inn og forstyrrer sfærenes harmoni,» fortsatte han lavt og pustet dypt. Da han igjen åpnet munnen for å si noe, var det med en så dyster undertone i stemmen at jeg nesten lot meg rive med ned i det avgrunnsdype svelget som ut av intet syntes å ha åpnet seg foran min venns føtter:
«Og dette fryktelige som i et uoppmerksomt øyeblikk styrter frem fra eksistensens ødemarker og på et blunk legger deduksjonens opphøyde matematikk i grus, heter vilkårlighet.»
Blek og avmektig senket Holmes hodet og stirret ned i gulvet. Da han igjen begynte å snakke var det som en annen Holmes, en eldre og tydelig preget utgave, hadde tatt min venns sted. «Vilkårligheten, Watson,» sa Holmes nedstemt, «er lumsk og uberegnelig!»
I sannhet sterke ord til Holmes å være.
Jeg har trofast fulgt ham gjennom mange farefulle situasjoner og dunkle bakgater. Og er det én ting jeg har lært å frykte hos ham, er det tilbøyeligheten til, og dette er et uttrykk jeg nødig bruker om trekk ved Holmes’ personlighet, en viss nedstemthet. Jeg kunne likegodt ha sagt depresjon, eller også desperasjon, uten at noen av dem er fullt ut dekkende for svingningene i hans sinn, eller rettferdiggjort i Holmes’ unike person. Til det er begrepene altfor trivielle. Man kan sikkert si mye forskjellig om Holmes, men triviell er han definitivt ikke. Derimot er han annerledes enn alle andre mennesker jeg har møtt. Min antagelse er at denne tilstanden av nedstemthet derfor blir verre enn hos andre. Der hvor et vanlig menneske med en vanlig intelligens … nei, dette er heller ikke riktig … . Jeg kjenner en rekke svært fornuftige mennesker. Fru Hudson må, sånn stort sett, kunne kalles fornuftig. Bare for å nevne én.
Sant å si hadde rommet langsomt begynt å gynge. Der jeg satt føltes som om jeg faktisk var om bord i en gondol.
Endelig forstod jeg fru Hudsons skeptiske mine. Vi engelskmenn burde aldri drikke annet enn te om formiddagen. Et menneske som kommer til kort ovenfor virkelighetens krav, sa jeg til meg selv, som for eksempel inspektør Lestrade, blir sjeldent nedstemt på samme måte som Holmes. Som oftest reagerer de med å trekke på skuldrene eller skylder på andre. Slike mennesker, fortsatte jeg og sukket, forstår lite av verden og livet. Det vil de selvfølgelig ikke innse. Til det er deres personligheter for begrensete. Dessuten er de overalt omgitt av likesinnede. Men også på dette vis er Holmes annerledes. Hos ham kan den samme mentale intensiteten som briljer med sitt skarpsinn, under visse forhold vende seg innover med en voldsom, destruktiv kraft. Hans unike intellekt utfører i løpet av sekunder en så avansert deduktiv analyse av den menneskelige eksistens, at den etterpå utmattet imploderer som en fjerntliggende galakse.
Jeg fryktet derfor det verste.

26  
Til min uutsigelige lettelse skulle det seg vise seg at jeg enda en gang hadde bekymret meg uten grunn. Holmes satte resolutt fra seg det tomme glasset, og bykset bort til fiolinen. Han hektet den ned av veggen, la den varsomt til haken og grep buen. Like etter ble rommet fylt av overraskende og ukjente, men på en måte fascinerende toner. Jeg lyttet andektig. Hva i all verden var det han spilte?
De færreste aner hvilken mester Holmes er på fiolinen. Musikken han nå tryllet frem var noe helt annet enn det nærmest atonale uttrykket for ensomhet han i spesielt nedstemte stunder pleide å fremkalle. Etter å ha lyttet en stund, kom jeg til at hva det nå enn var han spilte, var det så avgjort ikke var engelsk. Til det var tonene fra fiolinen for søtladne og innsmigrende, dramatikken for mild og mildheten for overdådig. Om enn motvillig, må jeg likevel tilstå at musikken frembrakte en stemning vi svært sjeldent opplever på de britiske øyer. De fremmedartede tonene appellerte nemlig til følelsenes ytterpunkter.
Jeg er redd jeg er en bedre lege enn musikkanmelder, og at min beskrivelse ikke yter musikken rettferdighet. Derimot var synet av den musiserende Holmes ytterst betagende. Selv nå får jeg en klump i halsen når jeg tenker på det. De lange, tynne fingrene behersket instrumentet til fulle. Holmes’ ansikt hadde et overjordisk drag av skjønnhet og konsentrasjon. Jeg var uhyre lettet over å se at nedstemtheten hadde forsvunnet fra hans intrikate og unike sinn, for øvrig ikke ulikt en fiolin, men titusen ganger mer finstemt og delikat.
Jeg var heller ikke var alene i min fascinasjon av denne fremmedartete og følelsesmettede musikken. Jeg hadde akkurat med nød og neppe (hendene mine skalv av sinnsbevegelse) tent pipen, da døren ble åpnet og fru Hudson stakk hodet inn. Det stakkars vesenet så virkelig ikke godt ut. Man kunne saktens spørre seg om hun hadde forlest seg på Dickens.«Puccini, fru H.!» ropte Holmes begeistret. «Intet er som Puccini og italiensk vin en solfylt vårdag i Venezia!»
Med armene hengende kraftløst ned lang siden, stod fru Hudson som lammet i døråpningen. Jeg skulle til å spørre henne ut om øyekatarren, da den eiegode kvinnen sendte meg et sørgmodig og lengselsfylt blikk. Kanskje, sa jeg til meg selv, minnet musikken henne om en ungdommelig romanse? Gitt dagens utgave av fru Hudson, hørtes det fullstendig usannsynlig ut, men helt utenkelig var det vel ikke? Jeg mener, hvem i London skulle ha trodd at Sherlock Holmes ville spille Puccini på fiolinen? Ikke inspektør Lestrade. Og heller ikke jeg.
Influert av Holmes’ gode humør, vinen og Puccinis smektende toner, valgte jeg imidlertid å overse fru H’s blikk og resignerte kroppsholdning. Derimot våknet legen i meg.
«Smittsom øyekatarr, fru H.!» ropte jeg.
Pussig nok var min stemme usedvanlig slørete. Særlig virket det som om jeg hadde et uforståelig problem med å uttale ”katarr”. Nå viste det seg at det likevel ikke spilte noen avgjørende rolle, for døren hadde allerede lukket seg bak henne.

27
Utenfor senket mørket seg over Baker Street, men ilden på kaminen spraket lystig, værelset var lunt og varmt, og stemningen god. Det eneste som truet med å ødelegge den gode følelsen, var den gnagende tanken på at jeg burde ha undersøkt fru Hudson. Jeg trøstet meg med at man kan ikke få til alt på en gang. Litt etter litt, Watson, sa jeg til meg selv, mens jeg dvelte ved virkningen av Puccinis på en måte vakre, men svært uvante og søtladne toner. «Hva med en sigar, Holmes?» spurte jeg godlynt.
Holmes hadde nettopp hengt fiolinen tilbake på veggen.
«En briljant idé, Watson!» humret han fornøyd tilbake, «De kommer Dem, Watson, så visst kommer De Dem,» fortsatte Holmes og begynte å lete etter sigarene. 
«Hvor la jeg sigarene? I fiolinkassen?» Holmes knipset utålmodig med de lange, slanke fingrene. «Nei, selvfølgelig ikke i fiolinkassen! Hvor har jeg hodet? Fiolinkassen er jo forbeholdt … .»
Holmes avbrøt brått seg selv, og skottet undersøkende bort på meg. Selv etter Holmes’ målestokk ville det å oppbevare sigarer i fiolinkassen være noe uvanlig, men jeg hørte kun etter med et halvt øre. Resterende halvannet øre var fremdeles fylt av Puccini. Jeg har slettes ikke til hensikt å kritisere den italienske komponistens musikk. Til det har jeg for stor beundring for flere komponister, særlig vår egen, engelske Henry Purcell. Haydn var heller ikke så verst, antagelig fordi han hadde oppholdt seg lenge i London. Derimot var Beethoven altfor dramatisk og tungsindig for min smak. Og når det gjaldt Puccini, kunne han umulig å ha vært født i England. Bare tanken fikk meg til å riste kraftig på hodet. 
«Hodet!» hylte Holmes, «Selvfølgelig, Watson, hodet! De er jo full av geniale innfall i dag, gamle venn.»
Mens Holmes kastet seg over den gamle hodeskallen han brukte som brevpresse, og insisterte på var skallen til indianerhøvdingen Pontiac, rødmet jeg over hans rosende ord.
«Gode, gamle Pontiac,» utbrøt Holmes mildt og kjærtegnet hodeskallen, før han snudde seg mot meg med en sigar i hver hånd.
«Dominikansk. Håndrullet. Spesielt importert av Jameson & Co. for herværende herrer i 221b Baker Street,» la han stolt til. 

28
Den dominikanske tobakken var mild, men samtidig fyldig på en mettet og litt søtlig måte. Jeg strakte makelig på bena. Holmes på sin side virket usedvanlig opplagt. Uten antydning til tretthet gjenopptok han vandringen frem og tilbake foran skrivebordet.«Hør nå, min venn,» sa han, «som De sikkert nå for lengst har forstått, snor sammenhengene seg inn i hverandre og danner en lang kjede, hvis natur i sin helhet er forståelig for oss i det vi blir åpenbart ett eneste ledd av den.» 
Holmes tok et drag av sigaren.
«De er med meg, doktor?» spurte han så skarpt at jeg uvilkårlig rettet meg i stolen.
«Så absolutt, Holmes,», svarte jeg indignert, og lot som om jeg børstet vekk noe fra jakkeslaget. «Vær så snill å fortsette.»
«Godt, godt!» svarte Holmes. «Dessverre er det ikke gitt at årsak og virkning bryter paradoksenes kausalitet. Dette er jo ingen enkel algoritme, men det usynlige menneskets mønstre. Og riktignok snor det første seg inn i det andre som igjen tvinner seg rundt det tredje, men…»
Måten Holmes uttalte dette «men» på fikk meg til å spisse ører. Luringen Holmes har noe skjult oppe i ermet, tenke jeg. Det ville ikke være første gangen heller. Jeg var innforstått med at de fleste hadde en temmelig stereotyp oppfatning av Sherlock Holmes. Men den Holmes jeg kjente hadde mange ansikter, og avhengig av omstendighetene bar ansiktene forskjellige masker. Det var nemlig ikke bare i det ytre at Holmes var en forkledningens mester. Også når det gjaldt hvem han ønsket å fremstå som i en gitt situasjon, kunne han anta forskjellige skikkelser. Dette hadde flere ganger vist seg som et uvurderlig virkemiddel når det gjaldt å avsløre fordekte og utspekulerte kriminelle.
Der jeg betraktet den sigarrøykende Holmes som travel frem og tilbake foran skrivebordet dekket av bøker og notater, slo det meg at de færreste ville ha trodd at det bak denne forkledningen av en tilsynelatende livsfjern og intellektuell bokorm, skjulte ikke bare en av Europas skarpeste hjerner seg, men også den største detektiven England noensinne har fostret.
I det samme laget Holmes en perfekt røykring. Han betraktet den en stund, med før han fortsatte:
«… men, det er ikke nødvendigvis slik at de enkelte leddene, for eksempel det tredje, fremstår som forventet. Å, nei, min venn,» sa han mens et lett anstrøk av ironi, «med mindre man er ansatt i Scotland Yard kan man ikke hoppe fra ledd til ledd som en annen frosk.»
«Nei, selvfølgelig ikke, Holmes,» svarte jeg, og håpet jeg hørtes mer våken ut enn hva jeg følte meg.
Sannheten var at jeg ikke forstod et kvekk av hva han hadde sagt. Særlig dette med frosken forvirret meg. Jeg kom til at utsagnet måtte være myntet på inspektør Lestrade. I mine øyne var han den eneste aktuelle kandidaten.
«Jeg er glad De er enig,» utbrøt Holmes, synlig lettet. «Og det sier i grunnen seg selv, mener jeg. For slik kjedens tredje ledd inneholder annet ledd som igjen inneholder første ledd, kan man, hvis man behersker den metodiske analysens kunst, allerede av første ledd utlede de andre leddene. Kort sagt, Watson, der hvor inspektør Lestrade og hans kumpaner kun ser det selvfølgelige, må vi se nødvendigheten!»
«Jeg kunne ikke sagt det bedre selv, Holmes,» skyndte jeg meg å svare.
«Utmerket, gamle gutt,» kom det kontant fra Holmes, «Og dermed, til saken!» 

29  
Holmes snudde seg så raskt mot skrivebordet at den ene persiske snabeltøffelen skled av foten hans, pekte på en av bøkene og utbrøt heftig:
«Enda en som ikke maktet å heve seg opp til en høyere anskuelse av begivenhetene, var den unge og forelskede tyske filosofen Arthur Schopenhauer!»
Selv om jeg var vant til Holmes mange og hurtig skiftende sinnsstemninger, satte utbruddet likevel satte en støkk i meg. Dette skyldtes ikke selve utbruddet, men sannheten var dessverre at jeg hadde glemt hele affæren ute på Lido. Jeg skyndte meg å gjemme ansiktet bak en tett vegg av sigarrøyk.
«Og derfor,» fortsatte Holmes oppbrakt, «avleverte den tosken ikke Goethes anbefalingsbrev!»
Bare han nå ikke blir enda mer krakilsk, tenkte jeg, og grep vinglasset som om det var en redningsbøye.
«Jeg går ut fra at De er familiær med Schopenhauers verker, Watson?»
Spørsmålet var i utgangspunktet uskyldig, men en egen undertone i Holmes’ stemme fikk meg umiddelbart til å være på vakt. Alt jeg kunne gjøre var å nikke stumt tilbake. For hva skulle jeg si? At Schopenhauers filosofi uheldigvis ikke var pensum på medisinstudiet?
«Fortreffelig, Watson,» fortsatte Holmes tilfreds, «Det gjør alt så mye enklere. Tillat meg også å tilføye at noe annet hadde skuffet meg.»
Jeg kjente ett stikk i hjertet, og tømte skyldbetynget vinglasset.
«Som De da sikkert kjenner til, Watson, forfekter Schopenhauer med en særegen filosofisk patos at, og jeg siterer, ‘verden er min forestilling’. Men dette defaitistiske synspunktet er ubrukelig i en kriminologisk etterforskning. Med en slik tilnærming når man ikke inn til kjernen, min venn, og dermed går den mistenkte fri. Satt inn i vår sammenheng kan man si at resultatet av en slik motløshet er at at Goethes anbefalingsbrev forblir i lommen!»
Holmes viftet iltert med sigaren.
«Nødvendigheten, Watson, nødvendigheten! Første, annet og tredje ledd,» utbrøt Holmes irritert. «Schopenhauer, Byron og Goethe,» fortsatte han og slo ut med hendene slik at aske fra sigaren drysset ned på det kjære teppet fra Astrakhan, «er alle omhyggelig tredd på en dulcineas bevrende hjertestreng. For verdenshistoriske vinder blåser over Lido’ strender, min venn, og forfengeligheten er som sand i en dåres øyne!» 

30
Det var vanskelig å få et ordentlig inntrykk av Holmes ansikt gjennom den tette tobakksrøyken, men i et glimt tror jeg så konturene av et ulvelignende smil.
«Si meg nå hva De tror, Watson,» kom det tilgjort nonchalant fra Holmes, «Elsket Schopenhauer og Byron samme kvinne? Er Schopenhauers dulcinea den samme som Byrons siste italienske elskerinne, Theresa Guiccioli?»
«Hepp, hepp, Holmes,» mumlet jeg tafatt.
Gode gud, jeg kunne ha slått meg for munnen!
Hepp, hepp? Tenk å si noe sånt, og det på dette uhyre viktige stadiet i etterforskningen! Skrekkelig pinlig. Ikke mitt livs største øyeblikk, for å si det mildt. Saken ble ikke bedre av at Holmes akkurat hadde rost meg for min årvåkenhet. Navnene Byron, Goethe, Schopenhauer, og Theresa Guiccioli surret rundt i hodet mitt. Holmes var tydeligvis altfor opptatt med sine egne tanker til at han oppfattet hva jeg nettopp i vanvare hadde sagt. Til min store lettelse tok han isteden opp en bok på skrivebordet, og leste høyt:
”Hun satt alene i sitt værelse med en haug av bøker om seg – Dante, Byrons dikt, Alfred de Mussets og Victor Hugos dikt, diktene av Martin Tupper og Alfred Tennyson, Nathaniel Parker Willis, en amerikansk lyriker hun hadde truffet i Paris, og Edgar Allan Poe. Apatisk åpnet hun Greven av Monte Cristo – Alexandre Dumas – hun hadde spasert i Colosseum med ham en gang – han tilba henne som en gudinne – kunne ikke tilgi henne at hun hadde giftet seg med Octave – hadde gjort godmodig narr av henne i sin roman.”  (2)
Holmes la boken langsomt fra seg og sa henført:
«Min venn, på tross av dette biografiske rissets ufullstendige og tidvis klossete formuleringer, skimter vi likevel konturene av en meget spesiell og betydningsfull kvinne. Her i London hadde hun vært en formidabel motstander,» tilføyde han ettertenksomt og stirret drømmende ut i rommet, før han plutselig gjorde noen merkelige bevegelser i luften med den ene hånden. I ettertid antar jeg at det var et forsøk på å gjenkalle Puccinis smektende toner.

31
«Dermed har vi endelig formulert formålet med etterforskningen,» kom det bestemt fra Holmes, «og det er å avsløre om Schopenhauers dulcinea og Byrons Theresa, er én og samme kvinne.» 
Han betraktet meg med hevete øyenbryn.
«Det er kanskje unødvendig, Watson, å nevne at dette spørsmålet selvfølgelig har gått alle verdens filologer, kunsthistorikere og akademikere hus forbi? Men De har jo selvfølgelig lenge vært klar over at hva vår oppgave består i?» 
Noe rådvill kremtet jeg bekreftende. Denne rådvillheten kom ikke bare av at jeg overhodet ikke vært klar over formålet med etterforskningen, men også skyldtes at jeg ikke kunne løsrive øynene fra hånden til Holmes. Som om den fremdeles var trollbundet av Puccini, hadde den, på egen hånd kunne man si, fortsatt med å gjøre noen musiske bevegelser i løse luften. Det var uhyre fascinerende å se på. Bevegelsene var bisarre og vakre på en selsomt betagende måte. Mens Holmes snakket, utførte den slanke og elfenbenshvite hånden med sine lange, følsomme fingre, elegante bevegelser, nesten som den dirigerte et usynlig orkester. 
Imidlertid lot det ikke til at Holmes selv var klar over fenomenet, for uten å nøle fortsatte han: «Som alle kulturelt interesserte mennesker vet, lokket den 19-årige Theresa Guiccioli i desember 1819 Lord Byron til den støvete provinsbyen Ravenna.»
Plutselig stoppet hånden til Holmes midt i en uhørlig takt. I neste øyeblikk lente han seg over skrivebordet, grep en ny bok og gjenopptok høytopplesningen:
”… mot slutten av desember 1819, la Byron Venezia, og dets søte liv, bak seg. Om noen få uker ville han bli trettito år gammel – som en kvasilegitim elsker av en gift kvinne.” (3)
«Tut-tut, De griner på nesen, Watson! Hva med engelsk moral og så videre, tenker De sikkert. Men vi er ikke i England, min venn. Vi er i syden, i Italia, hvor de varmblodige barn av Middelhavets sol har et helt annet syn på moral enn inspektør Lestrade og fru Hudson. Dessuten kan jeg forsikre Dem om at Byron utførte sine plikter som elsker av en gift kvinne, det som italienerne kaller for cavalier servente, til alles tilfredshet. Theresa var tilfreds, hennes ektemann også, i hvert fall i begynnelsen, og ikke minst var den unge grevinnens egen familie svært tilfreds. I motsetning til den mye eldre ektemannen, var Byron en mann etter deres smak. Og glem nå for all del at dette ikke handler om en vanlig engelskmann, men om vårt fedrelands mest skandalebefengte dikter. Vel, nok om det. La oss igjen vende tilbake til utgangspunktet for vårt studium, nemlig den Schopenhauerske pasjon.»
Heldigvis hadde Holmes denne gangen åpenbart ikke til hensikt å vente på en kommentar fra meg. Jeg pustet lettet ut, særlig fordi jeg på det personlige plan hadde store vanskeligheter med å forstå denne temmelig lettsindige, italienske væremåten. Holmes grep igjen den første boken han hadde sitert fra, og leste høyt mens han travet frem og tilbake foran skrivebordet:
” … er det eneste sikre at det dreide seg om en viss Theresa. Men dette var også fornavnet til grevinne Guiccioli, som i mars 1819, en måned før Schopenhauer for annen gang kom til Venezia, var blitt kjent med Lord Byron.” (4)

32
Jeg vil påstå at jeg av natur er jeg en oppmerksom tilhører. Men rødvinen og varmen fra kaminen må ha hatt en slumrende innvirkning på meg, for Holmes kunne like gjerne ha snakket om Euklids geometri. Øyelokkene føltes enda tyngre enn tidligere. Jeg kvalte en gjesp, og enda en.
«Fortell meg, Watson, hva hørte De nå?» kom det skarpt fra Holmes. 
Forbløffet oppdaget jeg at han stod rett foran stolen og betraktet meg like strengt som en dommer i Old Bailey.
«Hva …. hva jeg hørte, Holmes?»
Holmes la fingertuppene omhyggelig mot hverandre.
«Ja, Watson, hva De hørte,» gjentok han skarpt.
«Men … kjære Holmes,» stammet jeg forlegent frem, «jeg hørte Deres stemme … .»
«Tjst-tsjt, Watson!» avbrøt Holmes meg utålmodig, «Hva i det jeg nettopp leste inneholder noe vesentlig for etterforskningen?»
Jeg fikk en ubehagelig klump i halsen. Hadde Holmes nettopp lest noe som inneholdt noe vesentlig for etterforskningen? Var det årstallene? Navnene? I så fall måtte jeg melde pass. Disse italienske navnene gikk helt i surr for meg. Dessuten var de også umulige å uttale.
«Et øyeblikk, gamle gutt,» sa jeg i håp om å vinne tid, «jeg skal bare tenne pipen først. Som De jo vet tenker man bedre under innflytelse av nikotin, og dessuten ….»
Bryskt avbrøt Holmes meg:
«For annen gang, Watson!»
«For annen gang, Holmes?» utbrøt jeg ulykkelig.
I befippelsen over det jeg oppfattet som misnøye fra Holmes’ side, mistet jeg den tente fyrstikken på kneet. Til min gru så jeg at den laget et stygt hull i det praktfulle tweedstoffet.
Holmes må ha lagt merke til min reaksjon på den ødelagte buksen, for han kastet et blikk på hullet og sa kort: «Det tar fru Hudson seg av. Konsentrer Dem, doktor!» fortsatte han formanende, «De har nettopp hørt at grevinne Guiccioli i mars 1819 ankommer Venezia for annen gang.»
Holmes tronet over stolen jeg satt i. «Annen gang, Watson,» gjentok han stolt. «Og annen gang er første ledd, min venn!»
Jeg var altfor oppskaket over at en av mine beste bukser nettopp var blitt ødelagt til å samle Annen gang var første ledd? Dreide seg igjen om en av Euklids aksiomer? Ved nærmere ettertanke slo jeg det vekk. Umulig, geometrien er ikke leddelt, sa jeg til meg selv. Holmes ble mer og mer utålmodig, og til slutt fikk jeg på et vis stotret frem:
«Fascinerende, Holmes!»
«Utmerket, Watson, jeg visste De var til å stole på,» kom det fra en tydelig fornøyd Holmes. «Men legg merke til at teksten ikke med ett ord nevner at det dreier seg om Schopenhauers dulcinea, og det selv om fornavnet er det samme og alderen stemmer. Altså har vi ennå intet avgjørende bevis, men foreløpig kun indisier samt en viss begrunnet mistanke. Likevel går etterforskningen fremover, Watson. Og siden annen gang er første ledd, hva tror De er annet ledd?»
«Et filosofisk spørsmål, Holmes,» svarte jeg spakt.
Jeg vet ikke hvorfor jeg sa det. Hadde det vært opp til meg hadde annet ledd vært et snarlig besøk hos skredderen.
«Briljant, Watson, briljant!» ropte Holmes begeistret, «Det er jo akkurat det som er saken! For vi hørte jo Schopenhauer i april 1819 ankom Venezia for annen gang!»
«Besynderlig!» utbrøt jeg perpleks. 

33
«I sannhet besynderlig, Watson,» svarte Holmes ettertenksomt, «Faktisk meget besynderlig. La meg oppsummere: Hittil har vi tilsynelatende to kvinner med samme navn. Vi vet at i hvert fall én av dem ankommer Venezia to ganger, og det innenfor samme tidsrom, og dessuten …»
Plutselig begynte han å småløpe frem og tilbake.
«Og dessuten,» fortsatte han med så høyt og skingrende at jeg hvert øyeblikk ventet å se fru Hudsons bleke ansikt i døren, «gjelder det samme for en av sakens hovedpersoner, nemlig den unge, tyske filosofen Arthur Schopenhauer! Besynderlig, min venn? Tut-tut, langt ifra! Her driver helt andre og sterkere krefter enn besynderligheter sitt spill med oss. Dette er nødvendigheten, Watson. Og den skal man ha den største respekt for, min venn.»
Holmes tok seg til pannen med en mine som avslørte en intens tankevirksomhet.
«Mennesker uten klassisk dannelse,» fortsatte han lett nedlatende, «tror at de med hvert nytt innfall oppfinner kruttet på nytt. Inspektør Lestrade, for eksempel, ville på dette punkt i etterforskningen ha arrestert de involverte parter under påskudd av fare for bevisforspillelse.
Men denne saken hviler fremdeles på en like usikker grunn som Venezias palasser. Nei, min venn, vi må gå metodisk til verks. Tålmodig må vi la de enkelte leddene fortelle oss sin historie.» 
Med ett virket Holmes’ ansikt dratt og herjet. Håret vått av svette, og slåbroken hang slapt rundt ham. Forundret observerte jeg den hurtige forandringen, men holdt klok av skade munnen lukket.
«Slik er det nemlig når det ikke er tilfeldighetene som hersker,» sa Holmes så lavt som om han snakket til seg selv, «men nødvendigheten.»
Han gikk langsomt bort til vinduet, trakk deler av gardinen til side og kastet et blikk ut over Baker Street, før han tydelig beveget sa:
«Som Promethevs sier i det han lenkes til klippene av Zevs’ lakeier, Vold og Makt: En må bære den tilmålte del så lett som mulig og erkjenne at nødvendigheten er uimotståelig sterk.” (5)
Med lutende rygg slepte Holmes seg bort til ørelappstolen, og sank blek og utmattet sammen i den, lukket øynene og sovnet.

34
Luften i værelset var innestengt og varm. Jeg liker ikke å innrømme det, men jeg følte jeg ikke i topp form. Dessuten var jeg tørst. Infernalsk tørst. Det var som om halsen og munnen var belagt med et slags blekkaktig materiale. Betuttet så jeg meg om etter noe å drikke. Bordet var dekket av tomme vinflasker. Burde jeg tilkalle fru Hudson, og be hennes sende et nytt bud fra Jameson & Co.? Jeg kom meg møysommelig på bena, og gikk bort til vinduet hvor Holmes for ikke så lenge siden hadde stått. Et blikk ut av vinduet ned på Baker Street fortalte meg det måtte være langt over stengetid. Kroppen var stiv og støl, og jeg lettere småfrossen. Den som bare hadde hatt en kopp varm te å styrke seg på, tenkte jeg fortvilet. Jeg gikk bort til ørelappstolen og betraktet den sovende Holmes. Han var fullstendig utkjørt. Best å ikke forstyrre ham. Ringte jeg etter fru Hudson, ville jeg garantert vekke ham. Altså ingen te. Jeg fuktet leppene med tungen. Det hadde ikke hjulpet i Afghanistan og hjalp heller ikke i London. For mitt indre øye passerte tekanne etter tekanne revy. Darjeeling, Earl Grey, Assam. Jeg gned de kalde hendene mine mot hverandre for å få varme i dem. Holmes satt i ørelappstolen med hodet lent bakover. Munnen var åpen, det svette håret hadde falt forover i pannen og han snorket. Han, den sagnomsuste detektiven Sherlock Holmes snorket som en øldrikkende, tysk grenader fra Flensburg.
Man kunne bli katolikk av mindre.
En enda sterkere grunn til å vakle i troen var, i mine øyne, det ugjendrivelige faktum at etterforskningen stod i stampe. Men dette var likevel ikke det verste. Jeg hatet å innrømme det, men en en gnagende tvil på min venns vegne hadde begynt å plage meg. Saken var at jeg ikke kunne fri meg for mistanken om at gode, gamle Holmes hadde kastet kortene. Nei, Watson, det er umulig, sa jeg til meg selv. Holmes gir aldri opp. Inspektør Lestrade kapitulerer og kommer krypende til 221b Baker Street med bedende hundeøyne, men Sherlock Holmes? Aldri.
Denne barske enetalen burde ha gitt meg motet tilbake. Men dessverre. Situasjonen ble ikke bedre av at den utdøende ilden fra kaminen kastet et flakkende skjær ut i rommet, noe som bidro til å understreke en forloren stemning av uvirkelighet. Av redsel for å vekke Holmes beveget jeg meg så stille jeg bare kunne, men kom i ren distraksjon til å klappe hodeskallen til Pontiac. Berøringen fikk meg til å hoppe høyt. Iskald og brennende på same tid. Verre enn et slangebitt, tenkte jeg og bet meg i leppen for ikke å skrike.
«En sann villmann,» mumlet jeg skjelvende, og skyndte meg å tørke hånden med lommetørkleet. Pontiacs hodeskalle burde for lengst ha vært i frihetens jord, begravd i de store, amerikanske skogene. Jeg skottet forsiktig bort på den. I det flakkende skjæret fra kaminen gliste den uhyggelig og utilnærmelig ut mot meg. Det var som om de tomme øyehulene betraktet meg med et årtusen gammelt blikk. Det som en gang hadde vært en munn, men nå var et gapende hull, ropte taust ut sin lengsel etter præriens stjernehimmel.
Forsiktig grep jeg silkeskjerfet Holmes skjødesløst hadde kastet fra seg, og la det varsomt over Pontiac.
«Gå til dine forfedre,» sa jeg med en uforklarlig følelse av hengivenhet.
Så rettet jeg ryggen og tente på skrivebordslampen. 

35
Lyset fra skrivebordslampen fordrev heldigvis den uhyggelige stemningen. I det blafrende lyset fra kaminen hadde værelset, med hodeskallen og Holmes’ ubevegelige, snorkende skikkelse, minnet om et hedensk gravkammer.
Tenk, gamle gutt, formante jeg meg selv. Hadde ikke Holmes sagt at man må holde hodet kaldt? Kaldt hode og tenk klart. Jeg gjorde et forsøk.  Livet, eller kanskje Holmes ville ha sagt nødvendigheten, hadde ført meg sammen med det mest klarttenkende menneske England noensinne hadde fostret. Så jeg av alle burde vite hva et klarttenkende menneske er. Men det akkurat nå satt Englands mest klarttenkende menneske og snorket som et fyllesykt murmeldyr i ørelappstolen.
Jeg, John Watson, var overlatt til meg selv.
Ingen oppløftende situasjon.
Jeg pustet langsomt inn, pustet langsomt ut, og talte til ti hver gang. Samtidig gjentok jeg for meg selv: Tenk klart, tenk klart. Ordene svirret som et mantra gjennom hodet. En andalusisk poet ville sikkert ha sagt at ordene falt som dråper i sjelens bønn. Et vakker bilde, forresten. Jeg dvelte ved det, og langsomt oppstod en form for velgjørende, indre stillhet. Da jeg kjente meg restituert, gikk jeg bort til speilet, rettet på slipset og glattet ut jakken. Hullet i buksen var fremdeles irriterende, men antagelig ikke verre enn at en av Londons flinke skreddere kunne løse problemet.
Tilfreds med å ha funnet tilbake til mitt kraftfulle og våkne selv, begynte jeg å gå frem og tilbake foran skrivebordet, slik Holmes hadde gjort. Men i motsetning til ham, beveget jeg meg langsomt og stille, kun av og til avbrutt av at det knirket høyt i lærsålene i de håndsydde skoene fra  Edward Green.
Det første du må gjøre er å anlegge en metodisk betraktning, sa jeg til meg selv. Ifølge Holmes utgjør sakskomplekset en kjede bestående av forskjellige ledd. Men hva slags kjede?
En kjede kan jo være så mangt. Jeg forsøkte å forestille meg kjedet Holmes siktet til, men uansett hvor hardt jeg anstrengte meg så jeg alltid Marie Antoinettes halskjeder foran meg. Ett av dem skulle visstnok ha bestått av 331 naturperler og diamanter. Det sier seg selv at det kjedet måtte bestå av forferdelig mengde ledd. Gjorde meg fullstendig motløs. Ikke lenge etter kom jeg til at alt etterforskningen bygget på var spekulative antagelser og vage indiser. Sannsynligheten for at det skulle dreie seg om én og samme person, altså den samme Theresa, forble en vidløftig teori. Sjarmerende nok, for så vidt, og kanskje av interesse for Euklid, hvis han hadde levd, men absolutt ikke nok til å felle en rettskraftig dom. Hvordan man enn snudde og vendte på det var ikke det sannsynlige noe bevis. Ifølge Holmes var etterforskning en vitenskap, og han, Sherlock Holmes, dens fremste representant. Noen, inspektør Lestrade inkludert, ville sikkert tilføye at han også var den eneste representanten. Hvorom enn ting forholdt seg hersket det uansett unison enighet om at i likhet med all annen vitenskap, må holdbarheten i etterforskerens konklusjon etterprøves og kunne stå imot enhver innvending. Jeg var langt fra overbevist om at det forholdt seg slik i mysteriet med de to Theresaene. Derimot merket jeg en stigende følelse av at gondolen lakk som en sil, og at Holmes og jeg når som helst risikerte å drukne i Canal Grande. Bare tanken på det grumsete vannet, og alle de illeluktende uhumskhetene som fløt rundt i kanalen, gjorde meg utilpass. 

36
Var det ikke mistenkelig stille i leiligheten?
Bortsett fra snorkingen til Holmes, og den lett anemiske sprakingen fra kaminen, var det ikke en lyd å høre. I det samme meldte den grusomme tørsten seg igjen. Hodet ble med ett merkbart mindre klart. Det var som om Londontåken umerkelig hadde den sivet inn gjennom det lukkede vinduet, og nå innhyllet Byron, Theresa 1 og Theresa 2, Schopenhauer, Goethe, Holmes og meg, i et ugjennomtrengelig slør.
Vilkårlighetens slør?
Forferdelig, for et nederlag!
Besluttsomheten som hadde holdt meg gående, ble brått erstattet av en tung sinnsstemning. Jeg husket godt første gangen jeg, ledsaget av fru Hudson, trådte over dørterskelen. Værelset så ut som om en blanding av en eksklusiv herreklubb og et arkeologisk hittegodskontor. Av natur er jeg en ordensmann, kanskje litt pertentlig, for ikke å si litt av en pedant i min omgang med gjenstander og løsøre. Heldigvis tok det ikke lang tid før min gode venn til fulle beviste at det kaoset som hersket i leiligheten, egentlig uttrykte en annen form for ordenssans enn den sedvanlige. Holmes’ geniale hjerne, dette unike instrumentet hvor detaljer og faktiske forhold ble analysert og eksaminert i rivende fart, var altfor opptatt med disse prosessene til å forholde seg til dagligdagse og trivielle ting som hjemlig orden.
Kvelden hadde for lengst blitt til natt, og nattlige funderinger har aldri vært noe for meg. Menneskehjernen blir nemlig noe ukalibrert etter midnatt. Jeg tittet på uret. Hadde klokken virkelig blitt så mye?
Borte i ørelapp stolen satt Holmes og sov. Pusten gikk jevnt og trutt. For så vidt et godt tegn. Et godt tegn? Så vidt jeg kunne huske hadde det aldri tidligere hendt at Sherlock Holmes hadde sovnet, for ikke å si snorket som et sagbruk, midt i en etterforskning. Og selv om det i dette tilfellet var snakk om en fiktiv etterforskning rundt begivenheter som hadde utspilt seg for mange år siden i et annet land, kunne det umulig være et godt at Holmes bokstavelig talt sovnet fra den.
Burde jeg likevel tilkalle fru Hudson? Å vekke Holmes ville ikke være uproblematisk.  Morgenene var i utgangspunktet aldri hans beste tid på døgnet. Det skulle lite til før han ble oppfarende og krakilsk oppførte seg som en rabiat tyrker. Og ikke minst, vekke ham til hva? Til en erkjennelse av at etterforskningen hadde lidd nederlag, og at han, Sherlock Holmes, ikke ville ha annet valg enn å svelge den Promethevske nødvendigheten, hard og ufordøyelig som den var?
Tanken på hva som eventuelt kunne skje det øyeblikket Holmes innså at han ikke hadde annet valg enn å la seg lenke til klippene, var ikke særlig oppmuntrende. Jeg kjente en instinktiv følelse etter å rope på fru Hudson. Den bitre erkjennelsen av at etterforskningen var havnet i en blindgate, ville knuse den Holmes som i artikkelen The Book Of Life stolt hadde fremlagt sin suverene metode: ”Alt i livet er en stor kjede, viss natur er kjent i det vi blir åpenbart ett eneste ledd av den.” (6)
La gå at artikkelen forekom meg å være en frivol blanding av skarpsindighet og absurditet, noe mange, særlig nede på Yarden, ville påstå var et generelt karaktertrekk ved Holmes. Det fikk være som det være ville. Folk påstår alt mulig slags tøv med stor overbevisning. Ofte var det til og med for meg på grensen til det uutholdelige å måtte høre på alt tøvet. Stakkars Holmes, hvor ensom måtte ikke han føle seg i en slik sammenheng? Men ingen ting av dette kunne forhindre den ubehagelige mistanken om at Sherlock Holmes, mannen med en uovertruffen mental kapasitet, omsider hadde kommet til kort.

37
Den som bare hadde hatt en kopp varm te å styrke seg på. Om jeg bare hadde kunnet ringe etter fru Hudson, men det kom ikke på tale å vekke Holmes, og fru Hudson, det arme vesenet, satt vel på kjøkkenet med rennende øyne og jamret av fortvilelse over dagens utskeielse.  Det var ikke til å komme utenom at jeg, selv ikke da vi stod ovenfor den fordømte drittbikkja ute på hedene ved Baskerville, hadde jeg følt meg så maroder som nå. Jeg var ganske enkelt skaket i mitt innerste, og opplevde det som om fundamentet under føttene holdt på å briste.
«Å, Holmes, gamle gutt!» stønnet jeg fortvilet.
Plutselig fikk jeg øye på et lite engelsk flagg borte i et hjørne. Union Jack, England! Synet av flagget fylte meg med glede. Mitt opprevne sinn opplevde et øyeblikks ro. Og det var akkurat hva jeg trengte. Som ved et lynnedslag fikk jeg en slags åpenbaring. Medisinvesken! Det lå alltid en lommelerke med whisky parat i den. Jeg passet nøye på å ha den liggende klar. Det hører med til en leges mange plikter å sørge for at man alltid har de mest nødvendige remedier for hånden. Lommelerken, forsynt med merkelappen Kun for medisinsk bruk, inneholdt ekte skotsk whisky av beste merke. Loch Lomond, single malt. Men hvor hadde jeg satt den? I dag morges da jeg kom inn, stod Holmes allerede bøyd over bøkene på skrivebordet. Han hadde knapt tatt seg tid til å snu seg for å hilse. Det var da voldsomt så opptatt han er, hadde jeg tenkt og gått bort til stolen ved kaminen for å lese avisen. Aha, stolen! I et sprang var jeg borte ved den. Og der, lent inntil ett av stolbena, stod medisinvesken. Jeg åpnet den i en fart, rotet febrilsk rundt og fant lommelerken. Nesten febrilsk skrudde jeg av korken med numne fingre. I neste øyeblikk pirret en forfriskende duft av høyland neseborene. Lenge leve Robert Burns, ropte jeg inne i meg, og satte lommelerken for munnen. Gud, noe så vidunderlig! For første gang forstod jeg hvorfor de amerikanske indianerne kalte den hvite manns alkohol for ildvann. En sval, herlig varme bredte seg gjennom kroppen. Fylt av takknemlighet løftet jeg lommelerken til hilsen mot hodeskallen til Pontiac.
Og nå, John Watson, til saken. Lettet over den behagelige kroppsvarmen tok jeg noen spenstige sprang gjennom rommet. Hopla, Watson, nå går det unna. Kassen fra Jameson & Co. stod fremdeles på bordet. Den italienske skinken hadde mot enhver antagelse smakt forbløffende godt. Selv om ingen skinke i verden selvfølgelig kunne måle seg med en ekte Yorkshireskinke, fristet det med en gjentakelse. Som tenkt, så gjort. Jeg tok et spenstig skritt mot bordet. Jo da, skinken lå der fremdeles. Ostene også. Og omhyggelig innpakket, til og med noen grønne oliven. Å si at jeg forsynte meg grådig ville være å overdrive, men man kan trygt si at jeg gjorde et godt innhugg i Jamesons italienske delikatesser.
Styrket og opplagt kom jeg til at saken altfor lenge hadde stått i stampe. Det var på høy tid med en ny gjennomgang. Og den skulle være nøyaktig. Første skritt, sa jeg til meg selv, var å sette opp en liste.
Punkt 1: Etterforskning i stampe.
Et blikk bort på den snorkende Holmes avgjorde at det ikke var mer å si om den saken.
Punkt 2: Revisjon av metoden.
Dette punktet gjorde meg imidlertid usikker. Å revidere Holmes’ metode ville bli en svært krevende og delikat prosess. En uunngåelig konsekvens ville nemlig bli at jeg måtte krysse klinge med Holmes. 

38 
Krysse klinge med Holmes? Tanken var langt fra fristende. Til og med inspektør Lestrade ville umiddelbart ha byttet ut krysse med spiddet. Igrunn og bunn var Lestrade en pliktoppfyllende kar. Korrekt, svært engelsk. Men skulle man tro Holmes, noe jeg ikke lenger var like overbevist om man skulle, også komplett udugelig. Et synspunkt som ifølge Holmes også innbefattet resten av folkene nede på Yarden. Til det var det fristende å innvende at gitt våre etterforskningsresultater hittil, var ikke inspektør Lestrade den eneste udugelige blant oss.
Jeg følte det som om alt jeg grep etter oppløste seg. Denne forbaskete saken begynte å gå meg på nervene. Jeg ble ikke mindre nervøs da jeg med ett syntes jeg så Lord Byron titte frem fra bak fiolinen. For å unngå det skjelmske smilet han sendte meg, snudde jeg mot vinduet. Men hva var det? Konturene av en ung, blek filosof kom til syne rett ved gardinen. Mann deg opp, Watson! Fortsatte det slik, steg vel snart en barmfager og vakker italiensk dulcinea frem fra kaminen. Holmes og hans forbaskete gondol. Det eneste fornuftige ville være å sette seg i en stol ved kaminen med et ullpledd over bena, og unne seg en liten lur. Men ingen skulle komme å påstå at jeg, John Watson, ga seg uten kamp. Innbitt begynte jeg å vandre frem og tilbake foran skrivebordet, ikke ulikt hvordan Holmes tidligere hadde trampet i vei. Men i motsetning til ham, beveget jeg meg så stille som mulig, vel, bortsett fra knirkingen fra lærsålene. Holmes’ metode var, i hvert fall i teorien, like genial som sin opphavsmann. Og dessuten var den noe så sjeldent i etterforskningskretser som poetisk formulert. Dette forhindret dessverre ikke at jeg ble noe klokere på det forbaskete kjedet. Hva, om noe, bandt disse leddene sammen? Hva forhindret de enkelte leddene fra å være noe annet enn individuelle og autonome enheter tilfeldigvis strødd omkring i et meningsløst univers? 

39
Jeg vet jeg uttrykker meg dårlig. Spør meg om medisinske problemstillinger, og jeg har svaret på rede hånd. Men når det gjaldt en kriminologisk undersøkelse utført etter Sherlock Holmes’ metode var jeg som en fisk på land.
En ting var å forstå de enkelte leddene, noe helt annet var hva som forårsaket at de dannet en lang kjede. Hadde hvert enkelt ledd en spesiell egenskap som gjorde at de lenket seg sammen? Tankene vandret umiddelbart tilbake til Franz Anton Mesmer og hans mesmerisme. Det vil si at det fantes en universell grunnkraft som forklarte fenomener som magnetisme og elektrisitet. Betydde det at den Holmske kjeden bestod av positivt eller negativt ladende egenskaper som gjensidig tiltrakk eller frastøtte hverandre? Det neste ville vel være å påstå at Gud var østerriker, en tanke som ganske sikkert ville bli hilst med glede av de operaelskende kakemomsene i Wiens salonger, men som garantert ikke ville bli like godt mottatt i Cambridge eller Oxford. Etter en opptreden der kunne John Watson, lege og selvutnevnt filosof, like godt skifte navn og mønstre på første båt til Australia.
Som ofte før i slike stunder av tvil og selvransakelse, søkte jeg trøst med en god pipe. Enda godt jeg hadde den kjære pipen. Hva var egentlig en mann uten sin pipe? Formodentlig et menneske, om enn i begrenset grad, men absolutt ikke en engelsk gentleman. Beroliget av nikotinen tuslet jeg bort til fiolinen og berørte det vakre treverket med fingertuppene. For et utsøkt kunstverk, tenkte jeg. Formfullendt, hensiktsmessig. Vent et øyeblikk, gamle Watson, sa jeg til meg selv, betyr det nødvendigheten er uttrykt i fiolinens utforming? 
Spørsmålet dirret i meg som en stram fiolinstreng. Jeg tørket meg nervøst over pannen. Var det ikke fryktelig varmt i værelset? Burde jeg ikke åpne vinduet? Nei, Watson, fortsatte jeg i samme sekund, trekk fra det åpne vinduet kan gi den sovende Holmes forkjølelse. Kanskje lungebetennelse. Trekk var årsaken til flere lidelser. Lungebetennelse, som nevnt, smittsom øyekatarr var en annen. Likevel listet jeg meg bort til vinduet og gløttet på gardinen. Ikke en sjel å se. Gassblussene kastet sitt urolige skjær over gaten. Lenger oppi Baker Street så jeg noen stige ut av en vogn. Hesten kastet på hodet, knegget godmodig. Leddene er ikke selvstendige enheter, løsrevet fra hverandre og uten en indre sammenheng, men deler av en større helhet …. båret frem av samme form, av samme idé? Altså på samme vis som fiolinen var manifestasjonen av fiolinens idé? Også fiolinen bestod av en rekke deler, eller ledd om man vil, hvor det enkelte ledd samtidig inneholdt helheten: fiolinens idé. Derfor kunne en etterforsker, særlig en av Holmes’ kaliber, ut av ett enkelt ledd utsi de andre leddene. Og ikke nok med det, men også hva som bandt dem sammen i en kjede, nemlig deres felles idé.
Jeg bykset tilbake til skrivebordet og rotet gjennom Holmes’ bøker. Svaret måtte befinne seg her, gjemt blant Holmes’ bøker og notater.
Kjeden, sa jeg til meg selv mens jeg ivrig bladde gjennom bøkene, uttrykker formens, eller ideens, forvandling. Fra den minste del til den fullkomne fiolinen.
Etterforskning er mer spennende enn hesteveddeløp, fortsatte jeg ivrig. Overbevist om at jeg stod foran et gjennombrudd, som lik en nøkkel av glass, ville låse opp det venezianske mysteriet, snuste jeg i luften som en sporhund som har fått teften av byttet.
Kildematerialet Holmes hadde samlet bestod av gebrekkelige og støvete bøker med eselører og løse sider. De lå spredd hulter til bulter mellom piperensere, italienske mynter og en vrimmel av notater og krøllete ark. Under hodeskallen til Pontiac, nå nærmest en god venn og fortrolig, fant jeg sågar et portrett av Byron kledd som albansk prins. Synet av ham fikk meg til å spørre meg selv hvordan det skulle gå med gamle England. Men, irettesatte jeg meg  selv, er ikke Byrons antrekk også ett ledd i kjeden? Er ikke det du ser et bilde på den forvandlingen som nødvendigvis må finne sted skal årsak på et senere tidspunkt utkrystallisere seg i virkning?Stadig nye tanker, stadig nye spørsmål.
Og stadig mer komplisert.
Sannheten var at dette begynte å bli for mye for meg. Ledd, kjede, årsak, virkning, forvandling. Italiensk rødvin og Puccini på fiolinen. Hele denne merkelige vårdagen. Ord og tanker surret rundt i hodet mitt. Glassnøkkelen lå sikkert gjemt i rotet på Holmes’ skrivebord, men hvor? I hvilken bok, på hvilken side? Eller var den formet som et stikkord, hurtig rablet ned på et krøllete ark med Holmes’ uleselige håndskrift? Rolig, gamle gutt, sa jeg til meg selv og bet tennene sammen, hva ville Holmes ha gjort?
Hva var det som opptok ham så sterk rett før han sovnet? Han hadde jo til og med spurt meg om jeg hadde hørt hva han hadde sagt. La meg se. Det var noe … hvorfor hadde Holmes lagt så stor vekt på at de impliserte partene traff hverandre for annen gang? 

40  
«Elementært!» ropte jeg begeistret.  
Skamfull skyndte meg å legge hånden over munnen, og myste skyldbetynget mot ørelappstolen. Nei, Holmes sov ufortrødent videre, virket det som om. Men at det virket som om han sov, behøvde ikke å bety at han gjorde det. Min gode venn var en slu rev. Såpass hadde jeg da forstått etter alle årene med vennskap. Luring kunne late som om, mens han i virkeligheten var lys våken og nøye observerte meg.
Jeg er stolt av å kunne si at vanligvis lager jeg ikke mye støy. Jeg er en mann av prinsipper, og jeg er tro mot dem. Og ett av mine ufravikelige prinsipper, var at en ekte gentleman aldri lager støy. Han skaper heller ingen problemer for sine omgivelser, uansett situasjon, men møter livets mange utfordringer med sinnsro og likevekt. Selvfølgelig fantes det ingen regler uten unntak. Det var derfor jeg som oftest gikk med en ladd pistol i lommen. Likevel, en gentleman lager ikke støy. Han volder hverken besvær eller problemer. Og, kanskje viktigst av alt, han ligger aldri andre til byrde. Hva andre gjør eller ikke gjør fikk være opp til dem. Tuftet på min oppfatning av en gentleman, var dette noen av mine urokkelige prinsipper. Man gikk alltid med en ladd pistol i lommen. Man holdt sine piper rene. Man holdt tann for tunge. Man pusset skoene. Og man diskuterte ikke høylytt med forloveder eller ektefeller.
Jeg kunne nevnt flere uskrevne regler for hvordan jeg mente en gentleman burde oppføre seg. Det meste burde være helt vanlige regler for allmenn dannelse. Til sammen var de navet i samfunnshjulet som fikk ting til å gå rundt på en ordentlig og korrekt måte, tenkte jeg der jeg stod stille og lyttet.
Alt var som før mitt begeistrede utbrudd, bortsett fra at Holmes hadde sluttet å snorke.
Fra ørelappstolen kom det nå kun rolige sovelyder. Dette var for så vidt ikke mistenkelig i seg selv, og ville garantert ha beroliget de fleste. Hadde det for eksempel vært inspektør Lestrade som satt og duppet i ørelappstolen med åpen munn, surklende svelg og tett nese, kunne man ha båret stolen med ham i den til King’s Cross Station uten at han våknet. Lestrade sov sikkert som en hest. Holmes, den spøkefuglen, ville sikkert ha sagt at han ikke gjorde annet på jobben heller. Men mannen i ørelappstolen var Englands største detektiv, kjent for sine unike evner til å forkle seg og å gli ubemerket inn i alle slags miljøer og situasjoner. Så, om jeg kunne være sikker på om han virkelig sov? Nei, man kunne aldri være sikker på noe når det gjaldt Holmes. For å forvisse meg om at tingene var slik de forekom å være, listet jeg meg på tåspissene bort til ørelappstolen, lente meg forsiktig over den sovende skikkelsen, holdt pusten og lyttet. Det var ingen tvil. Holmes sov fremdeles. Lettet listet jeg meg tilbake til skrivebordet.
Omsider hadde jeg forstått Holmes’ intensjon med å spørre om jeg hørte etter. For hvis det var slik at Byron og Theresa traff hverandre for annen gang i april 1819, når traff de hverandre for første gang? En eller flere av bøkene på skrivebordet måtte inneholde svaret. Men hvilken? Det ville ta timer å gå gjennom alle sammen. Umulig. Der og da tok jeg en svært modig beslutning. Holmes hadde sovet lenge nok. Nå måtte han vekkes. Og til det trengte jeg hjelp fru Hudson.

41 
«Ikke dårlig, kjære Watson, virkelig ikke dårlig!» utbrøt Sherlock Holmes da han hadde satt til livs det varme måltidet fru Hudson hadde vartet opp med.
«Vel hadde jeg foretrukket friske og nyplukkede kantareller, men steinsopp passet for så vidt bra sammen med baconet og rypebrystet,» fortsatte han og tørket seg rundt munnen med den kritthvite og nystrøkne servietten fru Hudson omtenksomt hadde lagt ved siden av tallerkenen. For min egen del satt jeg anspent ytterst på stolen og trippet urolig med føttene, ut av stand til å få ned en eneste matbit. Friske og nyplukkede kantareller? På denne tiden av døgnet? Og på denne tiden av året? Jeg sukket oppgitt.
Det hadde det vært litt av et styr å få overtalt fru Hudson til å sette i gang med matlagingen. Jammer og ve som hun hadde klaget. Klaget og skjent. Men jeg forble urokkelig. Denne gamle, engelsk egenskapen hadde kommet meg til nytte mer enn én gang i livet. Likevel var det på hengende håret. Konsumet av den italienske rødvinen, og ikke minst Puccinis søtladne toner, hadde skaket fru H. så dypt at hun følte seg krenket i eget hus.
«Hvem kunne ha tenkt seg en slik oppførsel fra herr Holmes?» utbrøt hun oppbrakt.
Jeg knyttet hendene i stille desperasjon og lot henne holde på. Med en blanding av smiger og ydmykhet fikk jeg til slutt beroliget henne nok til å fremføre mitt ærend. Men jeg innrømmer åpent og ærlig at det hadde vært øyeblikk hvor det var svært fristende å gi henne en morfinsprøyte.
«De forstår, fru Hudson,» sa jeg og anstrengte meg for å høres så fortrolig ut som mulig, «at Holmes arbeider med en svært viktig og spesiell sak!»
For å understreke alvoret så meg forsiktig over skulderen, og lot som om jeg lyttet etter fremmede lyder i natten.
«Han trengte ganske enkelt vinen for å gjenskape den riktige italienske atmosfæren. Baker Street befinner seg jo, som De formodentlig vet, langt unna Italia, og det var helt maktpåliggende for Holmes å leve seg inn i en italiensk sinnsstemning. Dessverre viste dette seg umulig uten en viss mengde italiensk vin. Og det er kun takket være Dem at det lykkes for ham å komme i rett lune. De har vært til uvurderlig hjelp, fru Hudson. Absolutt til uvurderlig hjelp,» gjentok jeg for å være helt sikker på at det gikk inn. «Imidlertid er det også slik at Holmes, som ikke er vant med å drikke rødvin på den tiden av døgnet, sovnet av anstrengelsene. De vet jo hvilken mental påkjenning spesielt vanskelige saker kan være for Holmes … .»
Jeg himlet med øynene og slo hjelpeløst ut med armene. Det gjorde susen. Fru Hudson fikk et moderlig og omsorgsfullt uttrykk i ansiktet. Tok jeg feil, eller piplet en tåre frem av øyekroken? Vanskelig å si i den dårlige belysningen. Det kunne også være den fordømte øyekatarren. Imidlertid valgte jeg å ta det som et tegn på at fru H. var på glid. Eller så var øyekatarren verre. Uansett, smi mens jernet er varmt, Watson, sa jeg til meg selv. Jeg lot som om jeg stod i fare for å bli oppslukt av melankoliens malstrøm, sukket igjen høyt og sa inntrengende:
«Dessverre har det seg slik at den totalt utmattede Holmes fremdeles sover, men det er avgjørende at vi kommer videre med saken. Den er altfor viktig til at vi kan risikere at han sover fra den. Og jeg tør ikke tenke på hva resultatet kan bli hvis han brått våkner til en uløst sak på tom mave. Jeg vet at klokken er mange, men jeg ber Dem, vær så snill og hjelp meg,» avsluttet jeg bønnfallende.
Hadde jeg ikke visst bedre kunne jeg ha innbilt meg at jeg hadde et sjeldent naturtalent når det gjaldt å omgås kvinner. 

42
«Og nå lurer De altså på hva jeg mente å henvise til da jeg sa at Byron og Theresa i april 1819 traff hverandre for annen gang?»
Holmes balanserte lekende det velfylte vinglasset mellom fingrene.
Uten å vente på svar, fortsatte han langt kjøligere:
«Fransk vin, sa De, Watson? Fra Dordogne?»
Holmes hørtes ut som om snakket om rottegift, men jeg lot som om jeg ikke la merke til det skeptiske tonefallet. 
«Ja, Holmes,» svarte jeg mutt.
Det var med en viss skuffelse jeg innså at min gode venn ikke aktet å spørre om hvordan jeg hadde klart å overtale fru H. til å servere varm mat klokken tre om natten. Vinen, derimot, var tydeligvis et viktig tema.
«Litt ung, synes De ikke?» fortsatte Holmes skeptisk før han med en elegant håndbevegelse tømte glasset. Mens fru H. var opptatt med grytene, hadde jeg lurt med meg en flaske rødvin fra kjøkkenet. Uten at fru H. merket det, hadde jeg raskt stukket flasken inn under jakken. Da maten var servert, og fru H. hadde trukket seg tilbake, satte jeg den på bordet.  
Jeg var ikke helt sikker på hva jeg nettopp hadde svart ja til. Var det til det første spørsmålet eller det andre? Og gjaldt det den franske rødvinen, spilte det ingen rolle hva jeg hadde svart, for flasken var allerede drukket opp.
«Vel, vel. Watson, jeg er altfor mett og doven til at jeg orker å reise meg, men tar jeg ikke mye feil, finner man blant bøkene på skrivebordet også en som inneholder et overmåte interessant sitat. Så vidt jeg husker er det som følger:
”Om kvelden den 1.april 1819 var de (Theresa og hennes ektemann, grev Guiccioli) igjen i Venezia. Theresa hadde vært ute aften etter aften for å gjøre sin mann til lags, og nå var hun trett og furten. Grev Guiccioli ville ha henne med til grevinne Benzoni. Theresa ba om å få slippe, men greven holdt på sitt. Den engelske lorden, som han hadde fortalt om året før, ville være der, og han ønsket at hun skulle treffe ham.” (7)
«Underlig, ikke sant?» kommenterte Holmes, «Sitatet gjør ikke saken mindre komplisert. Ser vi et øyeblikk bort fra spørsmålet om annen gang, byr det også på et par andre, nye gåter.» Bare tanken på nye gåter var nok til at jeg gjespet høylytt.
«Jeg ser at De er trett, Watson. Klokken er jo også blitt mye. Vi trenger definitivt noe å styrke oss på.»
Jeg kom til å gjøre et ufrivillig dupp med hodet. Holmes må ha tolket bevegelsen som et bekreftende nikk, for han fortsatte:
«Og jeg går ut fra at vi ikke kan spørre fru Hudson om å lage te til oss, ikke sant?»
«Nei, jeg tror ikke det ville være noen god idé, Holmes,» svarte jeg matt.  
«Tut-tut, gamle venn, fortvil ikke!» kom det muntert fra Holmes, «Jeg har noe liggende for slike spesielle anledninger.»
Nå vil jeg ikke påstå at Holmes hadde for vane å vente på at en motpart skulle svare på eventuelle spørsmål. Det vil si, det hadde han, men til gjengjeld var det situasjonsavhengig. Han kunne oppvise en engels tålmodighet når det gjaldt å uteske svar fra besøkende og mistenkte i sakene han arbeidet med. Derimot forekom dette sjeldent når det gjaldt inspektør Lestrade eller meg.
Jeg bare nevner dette i forbifarten. Et samliv mellom to mennesker aldri problemfritt. Og selv om Holmes og jeg ikke hadde noe samliv i tradisjonell forstand, hadde vi i mange år levd nært opptil hverandre. Jeg forsøker alltid å anlegge en pragmatisk holdning. Dette er ofte til stor nytte ved utøvelsen av legeyrket. En forhastet slutning lett få uønskede og irreversible konsekvenser. Dessuten var det min overbevisning at en lege, ved siden av å utvise nøysomhet og flid, måtte besitte et avbalansert sinnelag samt en fornuftig innstilling til alle livets spørsmål. 

43  
Likevel skal jeg ikke unnslå at det var noe mildt urovekkende ved Holmes hentydning til ‘spesielle anledninger’. Selvfølgelig burde jeg ha spurt meg selv om hva er så spesielt at selv Sherlock Holmes, om hvem mange ville påstått at hans liv i seg selv var en sammenhengende spesiell anledning, kaller det for en ‘spesiell anledning’? Men jeg var altfor trett. Klokken nærmet seg fire om morgenen, og jeg lengtet, om ikke mot min seng, så i hvert fall mot at denne saken med de Gud vet hvor mange Theresaene skulle oppklares. Dessuten hadde bildet av Byron, der han tittet frem fra bak fiolinen utkledd som albansk prins, gjort et uutslettelig inntrykk på meg.«Nå, gamle venn, hva blir det til?»
Holmes sendte meg et spøkefullt blikk.
Før jeg fikk summet meg til å svare, fortsatte han lettere irritert:
«Si meg, Watson, var det noe i fru Hudsons utmerkede middag De ikke tålte? Eller har De forspist Dem på gamle Jamesons italienske skinke? De får ha meg unnskyldt, men De virker enda mer distré enn vanlig. Et par kruttlapper vil sikkert få fart på hjernevinningene igjen.»
Uttrykket ‘kruttlapper’ burde jo ha fortalt meg at den Holmeske forståelsen av ‘spesielle anledninger’ selvfølgelig var like spesiell som alt annet ved denne unike skikkelsen. Gjennom vårt lange vennskap hadde Holmes aldri sluttet med å overraske med stadig nye innfallsvinkler til nær sagt enhver problemstilling. Men, som jeg tidligere har vært inne på, er jeg en mann av prinsipper. Man må alltid etterleve sine forehavender. Som lege og engelsk gentleman overvant jeg derfor den kriblende uroen i mellomgulvet, og svarte at man så visst kunne kalle dette for en ‘spesiell anledning’. 
«Fantastisk, Watson! Fornuften seiret!» jublet Holmes.

44
Holmes ansikt fikk igjen dette rovdyrpreget. Smidig som en katt smatt han under bordet og tok dro frem etuiet til fiolinen. Dette, tenkte jeg avmektig, kan bare bety én ting. 
«Skal vi pakke for avreise til Italia, Holmes, og det, på denne tiden av døgnet?» stønnet jeg hest.
«Om vi skal reise, gamle gutt? Ja, så absolutt!» svarte Holmes og la det støvete etuiet på skrivebordet, «Og det til Deres gamle trakter!»
«Mine gamle trakter, Holmes?»
Holmes var altfor opptatt med å åpne etuiet til å svare. Med et lurt drag om munnen gjennomsøkte han det før han i neste sekund rettet på hode og snudde seg mot meg med et febrilt uttrykk i øynene.
«Men … men …,» begynte jeg ute av stand til å skjule min overraskelse. «Det er da ikke mulig, Holmes! De mener da ikke at vi …. !»
Lenger kom jeg ikke. Stemmen sviktet. Måpende stirret jeg på Holmes. Han holdt en chillum i den ene hånden, og noe så ut som en diger klump seig og kraftig tobakk av rødlig farge i den andre. Det der, tenkte jeg så langsomt at det virket som om vegguret hadde sluttet å slå, er aldeles ikke tobakk, men førsteklasses afghansk hasjisj.
«Watson, kjære venn, De husker sikkert fra vårt første møte (8) og hvordan jeg i løpet av sekunder kunne fortelle at De hadde tjenestegjort i Afghanistan?»
«Selvfølgelig husker jeg det, Holmes! Svært godt, til og med,» svarte jeg, aldri så lite såret over at han kunne tro at jeg hadde glemt en opplevelse som hadde vært så avgjørende for mitt liv.
«Og da husker De også sikkert fra Deres tid i Afghanistan hvordan man tilbereder en
chillum?» 
Med en oppglødd og forventningsfulle mine rakte han meg chillumen og hasjklumpen.
«Så dette er Deres ‘kruttlapp’ for ‘spesielle anledninger’?» hvisket jeg ille til mote.
«Gratulerer igjen, Watson,» svarte Holmes. «Deres analytiske evner har kommet seg betraktelig det siste døgnet!» 

45
Nede på Baker Street skramlet dagens første vogner av gårde. En hest knegget, en kusk bannet. Luften i rommet var tung, nesten sedativ. Kaminen hadde slukket. Var bare så vidt liv i et par glør. Sherlock Holmes lå utstrakt på skrivebordet og stirret opp i taket. Slåbroken hadde glidd til siden og avslørte et par bleke og hårete ben.
Da Holmes hørte at jeg var våken, vendte han seg mot meg og sa:
«God morgen, Watson! Jeg antar at De gjerne vil ha vårt venezianske mysterium oppklart før fru Hudson serverer frokost? Tar jeg ikke mye feil, kan vi hvert øyeblikk vente henne. Og det vil i grunnen smake med egg og bacon.»
Tanken på mat gjorde meg uvel.
Leddene verket, jeg hadde vondt i hodet og knip i magen. Holmes ‘kruttlapp’ hadde sannelig gjort seg fortjent til navnet. Etter at vi hadde røkt, hadde Holmes lagt seg på skrivebordet, og jeg hadde sunket sammen i stolen. Like etter så jeg Lord Byron danse på Markusplassen med en smekker, ung dame med en meget velutviklet byste. I utkanten av plassen, på en av cafeene, satt Byrons hest og drakk en kaffe latte. Hesten må akkurat ha kommet fra Lido, for det dryppet sand og tang av hovene, og manen var dekorert med skjell og konkylier. Like bortenfor holdt en eldre, gråhåret herre, ulastelig antrukket i en lang, grå frakk, på å dressere en sort puddel. Men er det ikke Goethe? spurte jeg forbauset meg selv. I det samme kom en torgkone gående, bærende på en kurv full av vinflasker. Hun vinket blidt i min retning, og ropte: ‘Doktor, jeg er kurert for smittsom øyekatarr!’ Jeg skulle til å svare, da det begynte å kime fra klokkene i Markuskirken. I skyggene av kirken skimtet jeg konturene av en blek og forkommen skikkelse jeg gjenkjente som den unge, tyske filosofen Arthur Schopenhauer. Med et smertefullt uttrykk i ansiktet stirret han på det dansende paret på Markusplassen, og rev noe som minnet om et brev i småbiter. En gondol kom langsomt ned Canal Grande med en enslig passasjer. Et forstørrelsesglass stakk opp bak en utgave av The Times. Jeg reiste meg, og skulle akkurat til å utbryte: ‘Holmes, gamle venn, så hyggelig å se Dem!’ da avisen ble brettet sammen, og jeg så at det ikke var Holmes, men inspektør Lestrade som satt i gondolen. Merkelig, mumlet jeg, Lestrade her? Lenger kom jeg ikke for i neste sekund åpnet gondolieren munnen på vidt gap og utstøtte et indiansk krigsrop. Redselslagen oppdaget jeg at han var indianerhøvdingen Pontiac.
Så forsvant jeg inn i mørket. 

46
«Tut-tut, Watson, ikke fortap Dem i dagdrømmer!» 
En del av meg var fremdeles langt borte, og jeg fikk ikke plassert den stemmen. Er det Pontiac, summet det gjennom hodet mitt, skal han skalpere meg? Forvirret åpnet jeg øynene. En uforskammet opplagt Holmes stod lent over stolen jeg satt i. «Nå, endelig, Watson,» fortsatte han mildt irettesettende, «Det er på høy tid å våkne. Tiden flyr og vi må ha oppklart vårt venezianske mysterium før frokost. Men først en kort rekapitulering. Altså, vi avsluttet etterforskningen i natt med et sitat som beviste at det var Theresa Guicciolis ektemann som tidlig i april 1819 insisterte på at hun skulle møte Lord Byron. Si meg, er De med, Watson?»
Holmes betraktet meg utålmodig.
Jeg ble nok en gang slått av hvor forbløffende frisk og pigg han virket. Igjen kunne jeg bare konstatere at min venn ikke bare var velsignet med en unik hjerne, men også med en fysisk konstitusjon som overgikk de fleste andres, dessverre innbefattet min egen.
«Ja, selvfølgelig, Holmes!»
«Strålende, min venn, da fortsetter vi,» svarte Holmes, og gjenopptok med fornyet energi vandringen frem og tilbake foran skrivebordet. Jeg forsøkte å følge ham med øynene, men ble uvel da værelset begynte å gynge. Sannheten var at jeg følte meg elendig. Den som bare hadde hatt en kopp varm te.
«Hør godt etter, Watson,» forkynte Holmes strengt. «For det første forteller sitatet det for oss engelskmenn det besynderlige faktum at det er Theresas tilårskomne ektemann som insisterer på at hun skal treffe Lord Byron. Man kan jo mene hva man vil om slikt, men jeg er takknemlig for at private etterforskere ikke står like høyt i kurs som diktere.»
Holmes lo sin korte, stakkato latter.
«Sjalusi, et motiv som svært ofte spiller en aktiv rolle i mange av våre saker, Watson, er ikke et tema denne aprilkvelden i 1819. Og apropos motiver, jeg har forresten et sosiologisk spørsmål til deg: Hva skiller en eldre, gift italiensk greve fra en ung, tysk filosof?»
Hva i all verden var det for slags spørsmål? Jeg stønnet innvendig og forsøkte å tenke etter. Ungdom? Alder? Penger og eiendommer? Nei, ingen av delene. Altfor trivielt til å interessere Holmes. Det samme gjaldt titler og posisjon.
«Hepp, hepp, Watson, hva blir det til? Vi har ikke hele dagen, min venn,» utbrøt Holmes utålmodig og trommet med fingrene på skrivebordet.
«Nei, sannelig om jeg vet,» innrømmet jeg oppgitt.
«Horn!» brølte Holmes begeistret, og satte opp et rovdyrglis som hadde fått en ulvejeger til å ønske han hadde blitt sakfører.
«Den tilårskomne, italienske greven,» fortsatte han, «oppfostret til tonene av Puccini og søte småkaker, plages tydeligvis ikke av redselen av å få horn. Men spørsmålet om horn angår i høyeste grad en av de andre hanene i manesjen, nemlig den unge, tyske filosofen Arthur Schopenhauer.»
Holmes skulte bort på meg.
«De har vel ikke allerede glemt, Watson,» sa han lakonisk, «at det nettopp var redselen for å få horn som fikk filosofen til å beholde Goethes introduksjonsbrev i lommen?»
«På ingen måte, Holmes!» svarte jeg indignert.
«Glimrende, Watson,» repliserte Holmes.
Men det var noe ved det skjelmske uttrykket i øynene hans som likevel gjorde meg engstelig.
«Jeg hater å måtte ta opp igjen ting vi allerede har gjennomgått,» mumlet han lettere krakilsk for seg selv, før han igjen henvendte seg til meg:
«Dette med hornene kan virke som om det er en uvesentlig detalj,» fortsatte han mildere stemt, «men vi må vokte oss vel for å overse eller glemme detaljene. Selv den minste, og tilsynelatende ubetydeligste detalj, kan i en etterforskning plutselig vise seg å være det avgjørende leddet i kjeden. Og, forresten,» tilføyde han skjelmsk, «De vet jo hvem som gjemmer seg i detaljene, ikke sant? Da kan De snakke om horn, Watson! Og det et par virkelig store og stygge horn.»
Holmes gned seg ivrig i hendene.

47
Ærlig talt hadde jeg ikke den fjerneste anelse hva han snakket om. Omstendighetene tatt i betraktning lot jeg klokelig være å nevne dette for Holmes.
«Og presis derfor er det uhyre viktig at De og jeg, i motsetning til dovenpelsen Lestrade, er ekstra aktpågivende når det gjelder sakens detaljer. Så spiss ørene, Watson, og la oss betrakte enda en detalj. En riktig, liten lurendreier. Uhyre lett å overse, men av største, ja, avgjørende, betydning!»
Holmes nappet lynraskt til seg en bok jeg i farten ikke kunne huske å ha sett fra min nattlige gjennomgang av skrivebordet, og leste høyt:
”Om kvelden den 1.april 1819 var de igjen i Venezia.”
Holmes lukket boken med et smell.
«De fikk det med Dem, Watson?»
«Selvfølgelig, Holmes,» repliserte jeg avmålt, indignert over Holmes manglende tillitt til min årvåkenhet.
«Utmerket, gamle gutt. Altså, om kvelden 1.april 1819 er Theresa Guiccioli og hennes ektemann igjen i Venezia! Igjen, Watson! Med andre ord er ekteparet også i Venezia for annen gang!»
Oppglødd travet Holmes frem og tilbake foran skrivebordet som en fullblodshest.
«I denne saken vrimler det av tilsynelatende tilfeldigheter. Interessant nok spriker de ikke i alle himmelretninger, men har derimot det til felles at de går igjen hos de menneskene saken gjelder. Kuriøst, ikke sant?» avsluttet Holmes.
Han stirret et øyeblikk tankefullt ut i luften, før han hemmelighetsfullt la til:
«Her er sterke krefter i sving, min venn. Et mer poetisk menneske enn meg kunne ha kalt denne saken for et nøye regissert, veneziansk kammerspill.»
Holmes, som hittil hadde travet frem og tilbake, stoppet plutselig. Skikkelsen fikk igjen dette konsentrerte og tankefulle over seg. Synet var svært vakkert. Han er i en annen dimensjon, tenkte jeg. Det var som om Holmes hadde forvandlet seg til en indisk yogi og på mystisk vis skuet inn i evigheten. 

48
Vel, en ting var evigheten, noe annet, og langt mer presserende, var behovet for en kopp varm te. Hvor ble det av fru Hudson? Hun burde for lengst ha vært her. Jeg skulle akkurat til å spørre Holmes om jeg skulle hente henne, da han plutselig vendte tilbake fra evigheten og sa:
«Men vi lar dette ligge. La oss heller vende oppmerksomheten mot enda en detalj det kun indirekte antydes til i sitatet. Jeg sikter her til datoen ekteparet Guiccioli igjen, altså for annen gang, ankommer Venezia, det vil si 1.april 1819. Tenk nøye etter, Watson. Sammenfaller ikke dette tidspunktet omtrent samtidig med at Schopenhauer for annen gang kommer til byen?»
Det var da voldsomt hvor opptatt Holmes var at dette med annen gang, tenkte jeg, uten å ane hva jeg skulle svare. 
«Gjør det ikke, Watson?» spurte Homes med en stemme som ikke etterlot tvil om at han forventet noe mer fra meg enn taushet.
Jeg visste fremdeles ikke hva jeg skulle svare, og var sant å si mer opptatt av når fru Hudson ville komme med teen enn noe annet, men klarte heldigvis å lire ut av meg:
«Absolutt, Holmes!»
«Slik skal det være, gamle venn,» kom det fornøyd fra Holmes. «I henhold til tidslinjen etterforskningen opererer med, er det nå rett før Schopenhauers skjebnesvangre spasertur på Lido sammen med sin dulcinea.»
Henført, som om han hvert øyeblikk ventet å høre et brus av fjær og vinger, la Holmes til:
«Det ene leddet føyer seg inn i det andre, Watson, og vi kan igjen sitere Promethevs’ ord om at nødvendigheten er uimotståelig sterk. Altså, Theresa Guiccioli og Lord Byron møter hverandre i selskapet hos grevinne Benzoni om kvelden 1. april 1819. Dette er rett før Schopenhauers spasertur på Lido med sindulcinea, som også heter Theresa. Nettet snører seg sammen, Watson.»
Holmes gned seg fornøyd i hendene.
«Vi befinner oss nå ute på Lido sammen med den unge, tyske filosofen og hans dulcinea. I det Byron rir forbi blir vi oppmerksomme på en helt avgjørende detalj, nemlig den at ved synet av den galopperende dikteren, reagerer Schopenhauers Theresa med ‘største sinnsbevegelse’.»
Holmes rettet en pekefinger mot meg, og spurte:
«Og hva, min venn, tror De får en ung kvinne til å reagere så sterkt at hun, som det heter: ‘ikke klarte å løsrive seg fra dette inntrykket hele resten av dagen’ ”? (9)
«Forelskelse …,» svarte jeg forsiktig.

49
«Fantastisk, Watson, glimrende!» ropte Holmes begeistret, «Forklaringen på det heftige følelsesutbruddet er selvsagt at hun er opp over ørene forelsket.»
Jeg dro et lettelsens sukk. Endelig, tenkte jeg, er denne saken avsluttet, og jeg kan ringe etter fru Hudson. Men som om han hadde lest mine tanker, fortsatte Holmes alvorlig:
«Å, nei, min venn, mysteriet ennå ikke oppklart. Det gjenstår å få på plass noen helt sentrale og viktige brikker i dette venezianske puslespillet. Så, la oss vende tilbake til selskapet hos grevinne Benzoni. Den tilårskomne grev Guiccioli har overtalt sin yngre kone til å bli med. Formålet er utelukkende at hun skal treffe den berømte, engelske dikteren. De og jeg kan saktens riste på hodet over ektemannens intensjoner, men på dette punktet er sakens fakta ubestridelige. Det greven derimot ikke har forestilt seg er at møtet skal få kjærligheten til å blomstre i hans unge kones hjerte. Imidlertid forblir dette i mangel på tilgjengelig kildemateriale en spekulativ hypotese. Fristende, ja. Plausibelt, ja, men uansett ubrukelig som bevis. Vi må gå grundigere til verks, Watson.»
Oppslukt av sin egen fremstilling hadde Holmes begynt å småløpe rundt i værelset med slåbroken blafrende rundt seg.
«Her må det finere redskaper til enn de sløve hjernene på Scotland Yard. Som jeg nevnte minner denne saken om et nøye regissert kammerspill. Av og til minner det nesten til forveksling om et maskespill. Det er kanskje ikke uten grunn at menneskene i Venezia er så glade i dette karnevalet. Men her vi er i London, har De og jeg intet annet valg enn å stole på at vår deduktive metode. Og dermed, Watson, må vi stille oss spørsmålet om kjærlighetens såkorn allerede var plantet i Byrons og Theresas hjerter på et tidligere tidspunkt enn i selskapet hos grevinne Benzoni?»
Spørsmål traff meg som en tomahawk i pannen.
Trettheten var som blåst bort. Umåtelig imponerende, sa jeg til meg selv. Dette, fortsatte jeg stolt, er klassisk Sherlock Holmes på sitt aller beste.
«Gamle Promethevs visste hva han snakket om, Watson. Ikke bare er nødvendigheten uimotståelig sterk, men også mesterregissør,» utbrøt Holmes, og kastet seg som et utsultet rovdyr over bøkene.

50
«Aha, ding dong!» jublet han, «Det manglende ledd!»
Som en seierssikker, romersk imperator tronet Holmes høyreiste og ranke skikkelse foran skrivebordet med en oppslått bok i hendene.
«Kjære venn,» fortsatte han med den stemmen som mange ganger på nære nippet hadde drevet inspektør Lestrade til vanviddets rand, «la meg få lese høyt fra et brev Byron skrev til sin venn John Cam Hobbhouse. Brevet er datert Venezia den 6.april 1819, det vil si en kort uke etter nevnte selskap hos grevinne Benzoni:
” … Jeg har forelsket meg i en grevinne fra Ravenna (Theresa Guiccioli), som er nitten år gammel, og har en greve på femti …. Jeg ble så vidt kjent med henne i fjor, men de venter alltid ett år; i hvert fall generelt. Jeg traff henne først hos Abrizzis, og denne våren hos Benzonis …” (10).
«Der har De det siste leddet, Watson!» jublet Holmes. «De husker jeg nevnte dette med fellestrekkene i disse tilsynelatende tilfeldighetene? Men her finnes ingen tilfeldigheter, kun nødvendighet. For i likhet med flere av de andre impliserte traff Byron og Theresa også hverandre for annen gang i april 1819. De hørte jo nettopp at Byron skrev at de hadde truffet hverandre en gang tidligere, året før, det vil si i 1818, hos Abrizzis. Og den Theresa som under spaserturen med Arthur Schopenhauer reagerer med ‘største sinnsbevegelse’ ved synet at den galopperende Byron, gjenkjenner ikke bare en berømt engelsk dikter. Å, nei, min kjære venn, hun ser noe langt mer. Hun ser mannen hun elsker! Og dermed, tror jeg, vi kan erklære saken for oppklart og mysteriet løst.»
Jeg skulle til å gratulere ham, men Holmes ble stående med ryggen delvis vendt mot meg og betraktet materialet på skrivebordet som om han fremdeles lette etter noe.
«Så kan man jo alltids spørre seg om,» fortsatte han ettertenksomt, «hvem som er sterkest av kjærligheten og nødvendigheten?»
Uten mine til å ville besvare spørsmålet, snudde Holmes seg mot meg og sa rolig:
«Men jeg tror ikke vi skal tumle med dette spørsmålet på tom mage. Vær så snill og ring etter fru Hudson, doktor.» 
I det Holmes knyttet slåbroken tett sammen rundt livet, tilføyde han lavt, nærmest for seg selv:
«Dog er det nå en gang slik at alle tings hensikt og mål forblir skjult for menneskene inntil de lærer å lese den skriften som ligger rett foran deres øyne.»
Ordene fikk meg til å stusse. Hvor ulikt Holmes! Men i tiden som fulgte skulle jeg komme til å stusse over mye annet. Mer om det senere.

Bøker på Holmes’ skrivebord, etter hukommelsen:

(1) Walther Abenroth:
Arthur Schopenhauer in Selbstzeugnissen und Bild Dokumenten
Reinbeck bei Hamburg 1967, Rowohlt Verlag.

(2) Austin K. Gray: Teresa og Lord Byron, Oslo 1949, Gyldendal Norsk Forlag.

(3) Peter Quennell: Byron’s Life and Works – en biografisk introduksjon til boken Byron, redigert av Peter Quenell, London 1959, Collins.

(4) Se note 1

(5) Aischylos: Prometevs i lenker, Oslo 1985, Gyldendal Norsk Forlag.

(6) Sir Arthur Conan Doyle: A Study In Scarlet, London 1887

(7) Se note 2

(8) Se note 6

(9) Se note 1

(10) Peter Gunn: Byron. Selected Letters and Journals, Middlesex 1984, Penguin

John Michael Hudtwalcker, 2012, 2023