En klar dag

Luften i bussen var tung og ubehagelig. Folk stod presset mot hverandre, pustet hverandre inn i ørene, øynene søkte alle andre steder enn medpassasjerene. Noen fiklet med mobiltelefonene, hadde plugger i ørene og nikket fraværende til musikk ingen andre hørte. En yngre kvinne kjempet med å buksere en barnevogn inn mellom alle menneskene. Barnet forsøkte forgjeves å få av seg luen. I frustrasjon kastet det en av vottene på gulvet. Tett trafikk foran og bak oss. Bussen beveget seg i rykk og napp gjennom bilkøen. Når dørene ble åpnet på en holdeplass strømmet det inn frisk luft. Der jeg stod og holdt meg fast, like ved en av dørene, trakk jeg den begjærlig inn. Jeg lurte på om jeg også skulle dra frem mobilen. Sveipe meg gjennom listen med bokmerker. Jeg lirket hånden ned i lommen. Så tett som vi stod presset mot hverandre, var det i ingen lett operasjon. Endelig fikk jeg tak i den. Hånden klemte rundt mobilen. Akkurat da jeg skulle til å dra den opp, ombestemte jeg meg. Resignert tenkte jeg at det var likevel ingen ting på nettet jeg var interessert i. Ikke nå. Et kort øyeblikk følte jeg meg temmelig håpløs. Her hadde jeg øyeblikkelig tilgang til mer informasjon enn menneskene hadde hatt noen gang tidligere i historien, og hadde likevel sagt til meg selv at det var ingen ting der. Hva skal man kalle slikt? Bornert oppførsel? Jeg så rundt meg. Tydeligvis var de fleste passasjerene av en annen mening. Men jeg var ikke interessert i kjendiser, andres ekteskapstrøbbel eller eksperttips om hvordan man ble slank til sommeren. Sommeren. Navnet lå som et uoppfylt løfte i langt ute horisonten. Ute var det tidlig vår. Det var bitende kaldt, men tegnet til å bli en klar, fin dag. Fra bussvinduene så jeg at det fremdeles lå hauger med skitten snø hist og her. Det virket som om flere av de mer lettkledde passasjerene allerede hadde forskuttert sommeren. Mannen i shorts, for eksempel. Jeg stirret fascinert på de hårete lårene. Det var noe med å få fremmede menneskers kropper litt vel nær inn på. Nå hadde jeg sikkert reagert motsatt hadde det vært en ung jente med lange, slanke lår under shortsene. Hårete manneben tiltrakk meg ikke. På to seter rett fra der jeg stod satt to kvinner. Den yngste av dem var kanskje på min alder eller noen år yngre. Det var hun ikke alene om. Nesten alle hadde med ett blitt yngre enn meg. Jeg hadde ennå til gode å begripe når det hadde skjedd. Måtte ha skjedd om morgen etter en blodmåne. Den yngste hadde en dyp, mørk hudfarge og skravlet høyt i vei på et språk jeg ikke forstod. Hadde jeg ikke vært så opptatt med å tenke på hvor jeg var på vei, kunne jeg ha funnet henne tiltrekkende. Særlig når hun åpnet munnen og lo så hun ristet. Latteren var befriende. Det tilhørte sjeldenhetene at noen lo høyt på norske busser. Etter ansiktsuttrykket å dømme var ikke den andre kvinnen, sikkert eldre, like begeistret over latterutbruddene som meg. Med stram munn tviholdt hun på handlekurven på fanget. Kneippbrød og melk, tenkte jeg. VG og en sjokoladeplate. Strikkeoppskrifter. Norsk Ukeblad. Handleturen er dagens høydepunkt. Etterpå venter en lang og kjedelig ettermiddag, etterfulgt av en enda lengre og kjedelig kveld foran TV’n i stuen. Omsider legges strikkepinnene til side. En bit sjokolade knipes av. Eller kanskje hun allerede hadde delt opp sjokoladeplaten i mindre biter på kjøkkenet, og lagt de i en skål med blomstermønster (forglemmegei?) hun plasserte midt på bordet? Ikke for langt unna, men slik at hun ikke trengte å strekke seg ubehagelig langt fremover for å gripe en av bitene? Umulig å si. Kaffekoppen står ved siden av. Pulverkaffe? Antagelig. For mye bryderi å lage en kanne med kokekaffe for ett menneske. Det ligger en brodert kniplingsduk på bordet. I vinduskarmen et par blomsterpotter. Bortsett fra lyden fra TV’n er det helt stille i leiligheten. Jeg lytter, Nei, ikke helt stille. Ute på kjøkkenet, som for øvrig er rent og ryddig, drypper det svakt fra en kran. Men det er så godt som umulig å høre for TV står stort sett på hele dagen. Frokost-TV er et must. Her må jeg skyte inn at jeg aldri har forstått hvordan noen makter å stille opplagte og smilende i et TV-studio tidlig på morgenen. Jeg kan ikke begripe hva som motiverer dem. Jeg vet bare at jeg aldri hadde klart det. Nå er ikke disse TV-ankerfestene i studio meg heller. Og jeg er ikke dem. For dem er dette en del av jobben. For meg ville det være et eksistensielt spørsmål. Ute er det mørkt, bitende kaldt, snøen pisker deg i fjeset. Hva er det som får deg til å stå opp før hanen galer, begi deg ut for å trosse elementene, og med morgenfriskt engasjement levere en hel masse pjatt før andre (les: meg) kaster vekkerklokken i veggen? Man må være utrolig motivert for å orke å gjøre noe slikt. Opp i otta, trosse kulden, la seg sminke og bli dandert på håret, før man setter seg vel til rette med en spotlight midt i fjeset og smiler morgenfrisk inn i et TV-kamera. Jeg lot det synke inn. Betalingen må være guddommelig. Nå er sikkert invitasjonene til diverse kjendisfester, og det å mingle med de som betyr noe ubetalelige frynsegoder i seg selv. Å være en del av the in crowd. Ramsey Lewis Trio hadde en fantastisk innspilling av The In Crowd fra 1965. Bryan Ferry hadde også sunget den. På albumet Another Time, Another Place fra 1974. Ferry hadde dessuten sluppet det beste albumet med Dylan covers, Dylanesque fra 2007. Men når det gjelder å mingle, hjalp selv ikke Ferrys coverlåter. Jeg fikk hetta.

Uansett hadde det blitt en kort karriere i Frokost-TV. Jeg hadde fått sparken etter å ha spilt Creedence Clearwater Revivals drøye 11 minutter lange versjonen av I Heard It Through The Grapevine fra 1970 på direkten. Marvin Gaey hadde spilt inn en soft soul versjon av samme låt i 1983. Den hadde passet bedre. Men jeg holdt en knapp på Creedence. Stemmen til John Fogerty kledde låten bedre enn Marvin Gayes, sier jeg til meg selv og smugtitter på de to kvinnene to seterader foran meg på. Av og til ler den yngre hjertelig. Hun trenger garantert ikke Frokost-TV for å komme i humør. Jeg ser meg rundt for å se om også andre tenker det samme som meg. Men alle ser i andre retninger. Nesten som om de ikke er til stede. Kanskje de egentlig ikke er på denne bussen? En ung mann i dress og med i propper i ørene begynner plutselig høyt og tydelig på en lang utlegning om en kontraktsinngåelse. Var det noe med en båt? Jeg spisser ørene. Interessant, kanskje jeg kan snappe opp ett og annet. Men, vent, det var visst ingen båt, snarere noe med et eller annet salg av et produkt, et firma? Pokker så fort han snakker. Ingen hemninger der i gården. Legger ut så minst halve bussen hører det. Detaljerte utlegninger om kolleger og arbeidssituasjonen. Trekker han aldri pusten? Dessuten var han ikke fra Oslo. Kunne ikke være fra Oslo. Umulig. Ikke med den dialekten. Rogalending? Jeg forsøker uten hell å plassere dialekten, og må til slutt slå meg til ro at han kommer fra et uspesifisert sted på sørvest-landet. Som om det betyr noe hvor han kommer fra. Rogalendinger kan jo være like gale som folk i Oslo. Eller Tynset eller Tromsø. Det har tatt fullstendig overhånd, sier jeg til meg selv i det bussen svinger inn på en holdeplass. Over hele jorden. «We’re all loco now,» som en av skikkelsene i bøkene til Kinky Friedman sier.

Dørene går opp. Jeg skyver tankene ut av hodet. Rogalendingen går av, fremdeles ivrig pratende om denne mystiske kontrakten. Må være noen svære greier. Eller noe så uvesentlig at man kan snakke høyt om det på en buss. Du kan aldri vite. Menneskene ser ting forskjellig. Det som er stort for deg er lite for meg, og omvendt. Dessuten begynner det langsomt å tynnes ut blant passasjerene. Holdeplassen vi nettopp hadde stoppet ved var den siste sentrumsnære på ruten. Rogalendingen var ikke alene om å gå av. Et øyeblikk oppstod det rene køen ved dørene. Når de omsider lukkes, og sjåføren setter på blinklyset, er vi ikke mange igjen. Kvinnen med barnevognen er borte. Mannen i shorts også. Jeg lurer på hvor han skal. Shorts, i dette været? Jo da, vel er det tidlig vår, men vinden er bitende kald. Og hadde ikke de svarte hårene på lårene stått rett ut som vibrerende følehorn? Jeg håper de eller den han eventuelt skal besøke vet hva som kommer. Han har uansett forsvunnet ut av min verden. Men det er rart det hele. Ta kosmos, for eksempel. Alle planetene, stjernene, galaksene. Jordkloden. Ta landene, de enorme geografiske utstrekningene, de like enorme forskjellene i klima og vegetasjon. Forskjellene i kultur og språk. Styresett. Holdninger. Oppfatninger. Da får man et inntrykk av hva jeg sikter til. Av alle uendelige muligheter: han og meg på samme buss. Bare det på få sted, tid og dato til å gå opp virker fullstendig uoverkommelig. Like greit jeg ikke studerte spillteori. Jeg regner med at vi aldri skal se hverandre igjen. Han og jeg skal aldri utveksle to ord sammen. Ikke bade på samme strand. Allegorien var faktisk ikke er helt ueffen gitt de stygge shortsene av lyseblått kunststoff han gikk i. Det er ikke det at jeg føler meg ensom. Bare litt mindre omgitt av mennesker enn jeg egentlig ønsker. Følelsen er både god og beklemmende på en urolig måte. Det er som den forsøker å minne meg på noe. Får ikke tak i det. Ikke sikker på om jeg ønsker å få tak i det heller. Særlig ikke hvis det innbefattet et større samkvem med mannen i shorts. Gi meg heller den fargede damen med den befriende latteren, tenker jeg og puster med en gang lettere.

På setene to rader foran meg begynner plutselig ting å skje. Den eldste kvinnen som har tviholdt på handlekurven, rører på seg. Forståelig, vi nærmer oss en holdeplass. Hun vil sikkert være forberedt i tide. Jeg finner et ledig sete, setter meg. Vindusplass. En vårlig sol titter frem over takene på bygårdene. Jeg nyser, lener meg tilbake, tenker ikke på noe spesielt. En stund etter er vi ved utkanten av byen. Ved neste stopp går hun av. Lirker seg forsiktig ut døren på ustø ben. Ett skritt av gangen. Sjåføren kaster utålmodige blikk i speilet. Jeg innbiller meg at hun er lettet da hun omsider står ute på fortauet. Det ligger et handlesenter ikke langt unna holdeplassen. Hun skal sikkert dit. Jeg håper du finner det du trenger, sier jeg til henne. Ikke høyt, inne i meg. Burde jeg vinke? Men hun ser ikke på bussen, ser ikke på meg, stirrer rett fremfor seg. Jeg innbiller meg at munnen ikke er fullt så stram lenger. Jo, hun er sikkert lettet, fortsetter jeg. I det vi igjen svinger ut på veien blir jeg oppmerksom på at noe er annerledes. Jeg kan ikke med en gang sette fingeren på hva det er. Luften er så smått bedre. Men det er ikke det. Så skjønner jeg hva det er. Stillheten. Den yngre, fargede kvinnen har lagt vekk mobilen. Underlig nok føles stillheten beklemmende. Latteren hennes hadde vært det eneste forsonende trekket ved bussturen. Hadde jeg hatt nummeret, ville jeg ha ringt i håp om å få høre den igjen.

Gud vet at jeg trenger å høre en glad latter. Det er en klar dag og tidlig vår, og jeg er underveis til Einar. En oppmuntrende latter hadde kommet godt med. Jeg kunne ha ringt henne uansett. Men den fargede kvinnen sitter taus og ser ut av vinduet. Hvor kommer hun fra, spør jeg meg selv, hvordan har hennes liv vært før hun havnet på denne bussen? Jeg ser for meg minst en landsby i et land jeg ikke kjenner. Jeg ser avmagrede kuer og inntørkede, støvete jorder. Det er du som er helt på jordet, sier jeg til meg selv, og tvinger meg til å tenke på det forstående besøket. Jeg burde ha hatt med meg en ordentlig gave. Kanskje en drueklase og et par bananer. Og en pakke kjeks. Sånne med sjokoladebunn og rosiner. Jeg kjenner smaken av dem i munnen. Jeg kunne ha spist opp hele pakken før jeg kom frem. Var det var derfor jeg ikke hadde de med? Men i det minste en liten blomsterbukett. Det kunne jeg hatt med. Problemet med alle disse tingene er at de er så jævlig konvensjonelle. Alle har med druer og bananer. Alle står medfølende i døren med en bukett blomster og SORG skrevet med store bokstaver i pannen. Og Einar er, eller i hvert fall var, ikke konvensjonell. Han var en rebell. Og jeg kan ikke komme på besøk til en rebell, en mann som er like stolt av sine politianmeldelser for ulovlig besittelse av hasj som han er sin merittliste for notorisk overtredelse av den offentlige ro og orden, med en drueklase. Jeg mener, man trenger ikke være Einstein for å forstå at noen ting sier seg selv. Men jeg kommer ikke tomhendt. Jeg har med noe. En flott gave, synes jeg, da. I lommen har jeg nemlig en CD av Howlin’Wolf: Ain’t Gonna Be Your Dog, fra 1994. På YouTube ligger et klipp av Howlin’ Wolf fra 1964 hvor han spiller låten Smokestack Lightning. Liveopptak i sort/hvitt. Eminente musikere. Nå er det ikke bare musikken som fasinerer meg. Det er helheten i opptaket. Howlin’ Wolf, en stor og kraftig kar, i dress. Hvit skjorte og slips. Musikerne likeså. Akustisk bass. Ingen fakter. Ingen show-off. Rent, sobert og rett i mellomgulvet. Internett kan være rene skattkisten. Minst like bra er en konsert med Big Joe Turner fra England i 1965. Også den på YouTube, og også han, som musikerne i bandet, i dress. Men i motsetning til Howlin’ Wolf har Big Joe Turner en tversoversløyfe. Var dette toppen? Bob Dylan ville sikkert ha svart at svaret blåser i vinden. Det har han sagt lenge. En del av meg syntes dette var jævla svada. Litt sånn speiderguttgreie. Saken var at Einar likte Dylan. Vel, mer enn likte. Dyrket passet antagelig bedre. Han hadde gjendiktet flere av sangene hans. Særlig den unge Dylan var som skapt for gjendiktninger. Det gikk ikke med Howlin’ Wolf, og heller ikke med Big Joe Turner. 

Busstanker, sa jeg til meg selv. Først stønner og bærer du deg over at det ikke er noe på nettet, og nekter på grunn av en eller annen anfektelse å ta frem mobilen, og like etter fortaper du deg i tanker om konsertopptak på YouTube. Må skyldes en slags inkonsistent mental holdning. En splittelse mellom en monden verdslighet og eneboermunkens puritanisme. Slik kan man holde på. Man kunne bli lettere oppgitt av mindre. Likevel ante det meg hva disse tankene kom av; det forestående besøket hos Einar. Det gjorde meg uroligere enn jeg ville innrømme. Nå var det var ikke det å besøke Einar, å se ham, møte ham, jeg gruet meg til. Det var at besøket ville stille meg til veggs. Helt siden samme morgen hadde taslet ut på det lille kjøkkenet for å sette over espressokannen, hadde jeg visst det. Ingen ord. Ordene, de helt nødvendige men umulige ordene, befant seg i et avlåst venteværelse. Jeg hørte dem rope gjennom den usynlige veggen. Vissheten om at de var der, men at jeg ikke kunne nå dem, fikk meg til å føle meg sjelelig avkledd. Jeg hadde alt jeg trengte (bortsett fra en kjæreste). Jeg hadde hulen, espressokannen, en stor samling av musikk, kasse på kasse med bøker og flere gitarer enn jeg kunne spille på. OK, jeg hadde hverken bil eller hytte. Ikke en gang et skarve sjøfly. Men jeg var fornøyd med det jeg hadde. Det passet meg. Andre fikk leve sine liv, jeg levde mitt. Likevel følte jeg meg sjelelig avkledd der jeg stod med nakne føtter på det kalde kjøkkengulvet og ventet på at kaffen skulle bli ferdig.

Det var bare så vidt jeg ikke mistet holdeplassen hvor jeg skulle av. Jeg kunne takke den fargede kvinnen med den glade latteren for at jeg ikke ble med videre. Bussen stoppet. Dørene gikk opp. Hun skulle akkurat til å gå ut av bussen da mobilen hennes plutselig ringte. Det må ha vært den uventede lyden av mobilen som nærmest vekket meg. Å faen, tenkte jeg, er vi allerede her? Jeg spratt opp og tumlet ut rett før den utålmodige sjåføren lukket dørene. Ute på fortauet trakk jeg begjærlig inn den friske luften. Bortsett fra den fargede kvinnen og meg var det ikke ett menneske å se. Landlige omgivelser, selv så forholdsvis nær byen. Et par hus langs med veien. På den andre siden et langstrakt jorde som skrånte ned mot noen trær uten blader. Ennå altfor tidlig. Veien gjorde en sving opp en bakketopp og ble borte. Jeg merket at jeg hadde sittet lenge stille, og stod en stund og blunket med øynene i det sterke sollyset. Holdeplassen lå tett inntil et hagegjerde. En gang i tiden hadde det vært hvitmalt. Nå hadde det for lengst sett sitt siste malingsstrøk. Råtten snø iblandet grus og sigarettsneiper klamret seg fast inntil gjerdeplankene. Det var ikke noe skur på holdeplassen. Ingen benk. Kun en stolpe med et skilt med tegnet av en buss og en overfylt søppelkasse. Under skiltet var det skrudd fast en rutetabell. Uleselig. Noen hadde klint store mengder rød tusj over tabellen. Som om ikke det var nok, hadde en eller annen kødd også forsøkt å sette fyr på den. Nede i venstre hjørnet var det merker av flammer i den harde plasten. Jeg snudde meg rundt for å se om jeg kunne få øye på den fargede kvinnen. Hun var ikke å se. Måtte ha gått inn i et av de nærmeste husene. Jeg grep meg i å savne henne. Latteren som kunne smelte sten. Midt i evigheten hadde vi delt samme buss i ca. 30 minutter. Omtrent som med fyren i shorts. Forskjellen var at det var ingen ting ved ham jeg savnet. Jeg trakk på skuldrene og begynte å gå. Ikke langt unna holdeplassen tok en bred grusvei av til høyre. Den gikk langs med bilveien opp bakken et lite stykke, før den igjen svingte av mot høyre. I begynnelsen hadde den gått mellom hus på begge sider, men lengre oppe la den husene bak seg. Isteden strakte den seg som en rett snor mellom to jorder. Her og der vokste det noen lave busker hvor småspurv holdt til. Ute på jordene lå snøen fremdeles. Solen skinte fra en blå og skyfri himmel, luften frisk var og klar. Jeg hadde ikke gått langt før de store bygningene kom til syne. Først takene, så øverste etasje og etter hvert, da jeg hadde kommet meg opp bakken og så smått begynte å bli svett under alle klærne, resten av bygningene. De var ikke noe videre å se på. Ingen arkitektoniske vidundere. Hva de nå hadde tenkt på da de bygget dem, hadde ikke estetikk kommet med i betraktningen. Store, funksjonelle bygg i grå betong. Midt foran lå en stor parkeringsplass. Halvfull. Jeg kunne trenge en røyk, men dette var ikke stedet. Definitivt ikke. Jeg dro frem den lille pakken med Kleenex (eukalyptus med balsam) fra en av lommene og snøt meg. Etterpå krøllet jeg det sammen og stakk det i lommen. For sikkerhets skyld tok jeg først frem enda en Kleenex, og pakket den brukte inn i den ubrukte, presset de hardt sammen til en bylt som jeg la i lommen. Vi har alle våre vaner.

Bygningene var omtrent like store. Den til høyre litt høyere. Store firkantede vinduer. Akkurat slike vinduer jeg ikke likte. Gjorde bygningene blinde, livløse. Tanken bak var sikkert god; mest mulig lys inn i rommene hvor sengene stod, men resultatet stod ikke i forhold til intensjonene. Som om det var noe nytt. Jo da, lyset strømmet inn og gjorde rommene ulidelig varme om sommeren, men hovedproblemet var at de fremhevet bygningenes upersonlige stil. «Når du kommer hit», syntes bygningene å si, «er du ikke lenger den du var. Du er en av oss nå. Og vi bestemmer hvem du skal bli.»

Nesten fremme ved parkeringsplassen gikk den gruslagte veien over til å bli asfaltert. I enden av den minste bygningen stod et par benker, noen stoler og to, tre bord. Her kunne de mest tverre og ihuga ta seg en blås. Eller man kunne sitte der sammen med besøkende, lykkelig over enda en gang å få slippe ut og å kjenne vinden mot ansiktet. Fremdeles for tidlig på året til at man kunne sitte der. Inngangspartiet var som inngangspartier flest i offentlige bygg. Dørene åpnet seg automatisk. Innenfor var det en bemannet informasjonsskranke. Rett ved siden av lå en kafe hvor de solgte drikkevarer og enkle smørbrød. Vegg i vegg lå en kiosk. Utvalget av ukeblader overgikk alt hva jeg ellers hadde sett. Likevel var det ikke dette man først la merke til når man kom innenfor. Det var lukten. Sykehuslukten. En bedøvende krysning av naftalin og kroppslige utsondringer av forskjellig kvalitet og konsistens. Jeg hadde lest en gang at enkelte forskere mente at enkelte dyr kunne lukte seg frem til om mennesker er syke. For alt jeg visste var det godt mulig. Sykehus luktet sykdom. De kunne lufte med de store, firkantede vinduene så mye de ønsket. Lukten hang uansett fast. I veggene, taket, møblene. Umulig å få has på. Den hadde krøpet inn i alle sykehuset krinkler og kroker. Den hadde klistret seg fast til linoleumen og tatt bolig i lufteventilene. Og der lå den og ruget før den snek seg frem om natten når alle sov, eller forgjeves forsøkte å sove, og spredte sin umiskjennelig dunst av håpløshet. I det jeg gikk inn døren slo det meg at stedet minnet om låten Hotel California av The Eagles:

«You can check in any time you like,

but you can never leave.»

Jeg kunne tilføye: i live. Du ble trillet inn, kanskje med slanger festet til ymse steder, halvt i ørska, ofte i store smerter, og når det hele var over, slangene koblet fra, og alt var blitt stille, merket du ikke lenger om du ble trillet eller båret ut.

Jeg nikket til vakten bak skranken, gikk videre. Jeg kom ikke til å dele mine refleksjoner om Hotel California med Einar. Hadde jeg derimot nevnt Tom Petty & The Heartbrakers, ville han nok å ha vært lydhør. Petty og bandet hadde turnert med Dylan. I 1986 og i 1987. Visste Einar at jeg hadde sett dem i Gøteborg i 1987? Var mulig han hadde fortrengt det. Like mulig var det at jeg hadde unngått å nevne det. En forglemmelig affære. Antagelig hadde jeg ikke sagt noe om konserten. Gamle rebeller kunne være svært hårsåre. Vel likte jeg også Dylan, men jeg delte ikke Einars nærmest religiøse hengivenhet for mannen. Det gikk lenge mellom hver gang jeg hørte på Dylan, kanskje til og med år. Dette var også noe jeg klokelig holdt for meg selv. For Einar var Dylan ungdommen. Einars ungdom. Så lenge han hadde Dylan, kunne han fremdeles føle seg ung. Inntil han ble syk hendte det at han satt oppe om nettene og gjendiktet tekstene fra The Freewheelin’ Bob Dylan fra 1963.Av og til virket det som om han ikke hadde gjort annet enn å gjendikte Dylan.

Hadde verden stoppet da det albumet ble sluppet? Selvfølgelig ikke. Det haglet med folk. Mer eller mindre begavede lirte de av seg den ene sangen etter den andre. Men ingen ting grep Einar og meg på samme vis som Dylans udefinerbare magi. Man kunne sikkert hevde at Dylan, frasering eller ikke, sang som en kråke, og at det var umulig å få en meningsfull helhet ut av tekstene. Av alt det uvesentlige et menneske kan gå rundt å tenke på, var det dette jeg tenkte på i det jeg gikk forbi sykehusets kafé med sin tynne, kjønnsløse kaffe og smørbrød med reker som lengtet etter Atlanterhavet.

Ved et bord satt en eldre mann i slåbrok i en rullestol. Sammen med ham satt en kvinne jeg gjettet på var hans kone og en ung mann. Sønnen? Mannen i rullestol hadde gustenblek ansiktshud. Alle tre stirret taust fremfor seg. Kanskje de som meg endevendte hodene etter ordene som lekte gjemsel, eller kanskje de bare var fornøyd med å sitte slik. Noen burde skrive en bok om hva man snakker om når man ikke snakker sammen.

Jeg passerte den lille kiosken med landets største utvalg av ukeblader og små, pene blomsterbuketter innpakket i cellofanpapir. En ung, kortvokst jente med langt sort hår stod bak disken. Thailand? Vietnam? Vi kunne alle trenge litt buddhistisk sinnsro og likevekt. Jeg vinket til henne. Hun smilte og vinket tilbake. Jeg gikk bort til trappen og slepte meg med føtter som føltes som om de var støpt i betong opp til etasjen hvor Einars rom lå. Jeg kunne selvfølgelig ha tatt heisen. Den store, metalliske heisen i enden av gangen med plass til båre, pårørende og en bråte med helsepersonell, men jeg hadde ikke lyst. Ikke det minste. Var det meningen at jeg skulle ta den heisen ville det skje tidsnok. Hjertet sank ned i mellomgulvet. Det var rett før jeg kastet tyvepakningen med Marlboro jeg hadde i lommen i nærmeste søppelkasse. Foran meg lå en lang korridor. Dørene var nummererte og over hver dør var det montert en lampe. Rød eller blå, kan ikke si nøyaktig, husker ikke. Skrittene mine gjenlød i korridoren som en nord-koreansk soldat underveis til vaktskifte. De fleste dørene var lukket. Ikke så rart. Det var midt på dagen. Folk som ellers ville ha kommet på besøk var på jobb eller opptatt med andre ting. Innkjøp, for eksempel. Ny 50 tommers TV. På forretningsreise. Surfet på internett. Hørte på The Eagles. Kunne være ti tusen forskjellige ting. Endelig fremme banket jeg på døren. Ingen svarte. Som ventet. Jeg åpnet den, tittet rundt dørkarmen. I sengen borte ved vinduet lå Einar. Han så ikke på meg. Jeg gikk inn i rommet.

«Hei, Einar,» sa jeg.

Passelig muntert. Litt sånn godlynt og tilforlatelig. Som om jeg kun hadde vært ute et ærend. Umulig å vite hvilket humør Einar var i. Best å anslå en forsiktig tone. Men det var ikke bare bløff heller. Jeg hadde både gledet og gruet meg til å besøke ham. I dette dødens hus hersket grusomme smerter og grusomme savn uinnskrenket. Du kom ikke på besøk hit for å ha det moro. Bare den fordømte lukten var nok til at et uskyldig forsøk på latter begikk selvmord av skam i fødselsøyeblikket.

Mens han fremdeles var frisk skulle det mye til å se på Einar at bak alt det tilsynelatende ustrukturerte og uryddige, fantes noe så sjeldent som et uhyre våkent og reflektert menneske. Jeg hadde heller ikke forstått det med én gang. Til det var vi altfor forskjellige. Dessuten skjulte han seg godt. Gjemte seg bak fasaden av den evige 68-er. Vårt vennskap, som gradvis hadde utviklet seg, hadde da også i begynnelsen fylt felles bekjente med undring. Jeg forstod dem godt for det samme gjaldt meg, og ganske sikkert også Einar. Det var ingen selvfølgelighet at vi skulle bli gode venner. I enkelte spørsmål stod vi milevis fra hverandre. Jeg deltok ikke i noe som helst, hverken i såkalte sosiale medier på nettet eller andre steder. Einar, derimot, lovpriste internett og alle fordelene det medførte. Mens jeg savnet brev i frankerte konvolutter, bejublet Einar teknologiske løsninger. Einar likte datamaskiner, jeg foraktet dem. Og som ved en skjebnens ironi skulle det bli akkurat datamaskiner som førte oss sammen. Vårt vennskap oppstod bokstavelig talt over et tastatur. Jeg hadde en gammel datamaskin som brukte en evighet bare på å starte. Å gå fra et program til et annet var rene marerittet. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Gadd ikke heller. I grunnen hadde jeg innforlivet meg med at slik var det. På en fest hos noen felles venner kom samtalen av en eller annen grunn inn på datamaskiner. Brydd forklarte jeg Einar situasjonen. Maskinen var seigere enn snørr.

«Slik trenger du ikke å ha det,» sa han kategorisk.

Det var jaggu litt av et utsagn, tenkte jeg, imponert over selvbevisstheten i stemmen. Men jeg

var jo enig. Jeg behøvde ikke å ha det slik. På den andre siden orket jeg ikke tanken på å oppsøke en av de elektroniske kjedebutikkene, og stå som et uvitende fjols foran en glatt ekspeditør. Vedkommende ville garantert snakke meg trill rundt. Resultatet ville bli at jeg kom ut av sjappa med en PC som kostet flesk, og jeg ikke forstod bæret av.

«Det du trenger er en Mac,» sa Einar med en stemme som om dette var helt innlysende.

«Mac?»

Var ikke det datamaskiner beregnet på arkitekter, designere og sånne kule typer? En gammeldags skrivemaskin ville ha holdt. Helt sikkert. Og blåpapir. Kinky Friedman hadde skrevet alle krimromanene sine på en gammel, manuell Smith-Corona skrivemaskin.

«Det der tror jeg ikke noe på,» kom det bastant fra Einar, «Du bare flørter med å være gammeldags.»

Han var inne på noe der. Var bare så vidt jeg ikke rødmet.

«Dessuten har jeg et problem til.»

«Fælt så mange problemer du har på én gang,»

Einar dro på smilebåndet.

«Men få høre,» lo han.

«Jeg trenger å få alt jeg har på den gamle maskinen over på den nye. Og jeg har ikke anelse på hvordan det gjøres. Dyrt er det sikkert også.»

«Ta det med ro, Trygve,» kom det godslig fra Einar, «jeg skal hjelpe deg.»

Noen dager senere hjalp Einar meg med å bære en flunkende ny Mac gjennom bygatene. Han

hadde tatt seg fri og satt av formiddagen. Jeg hadde satt to sekspakker med pils i kjøleskapet. Ikke før var vi innenfor døren til hulen, før Einar satte i gang med å koble ledninger og åpnet programmer jeg ikke ante eksisterte.

«Nå overføres dataene fra den gamle maskinen til den nye,» forklarte han. «Det tar en god stund for den gamle maskinen din er jævlig treig. Det hadde du i hvert fall helt rett i. Jeg fatter ikke hvordan du har holdt ut med å jobbe med det rukkelet.»

Jeg burde sikkert ha svart noe fornuftig, men av en eller annen grunn lot det seg ikke gjøre.

«Jeg hater datamaskiner,» sa jeg spakt. «Intenst og inderlig. Tidstyver som forfalsker virkeligheten.»

Einar sendte meg et skeptisk blikk.

«Å, ja, det er såpass,» utbrøt han lakonisk.

«Datamaskiner gir meg en uggen følelse av at Arthur Koestler levde forgjeves.»

«Arthur Koestler?»

Einar så opp fra skjermene.  

«Er det noen som fremdeles leser ham?»

«Det er akkurat det som er poenget,» svarte jeg. «De humørløse pedantene,» jeg nikket i retning av de to datamaskinene, «gjør menneskene til analfabeter.»

«Ja, ja, Trygve,» kom det lett overbærende fra Einar. «Enda godt at du kjenner meg. Men denne overføringen vil ta sin tid,» fortsatte han med tungt. «Jeg har aldri opplevd en så treig PC før,» mumlet han oppgitt for seg selv.

Jeg gikk bort til kjøleskapet, tok ut to kalde pils, rakte den ene til Einar. Noe måtte jeg jo bidra med. Mens formiddagen umerkelig gled over til ettermiddag, hørte vi på musikk, snakket om Dylan, drakk pils. Da jobben med datamaskinene var gjort, og Einar gikk, hadde vi blitt venner for livet. 

Einar og jeg var ute på byen en kveld ikke lenge etter at sykdommen hadde blitt oppdaget. Etter at den første halvliteren gikk vi ut for å røyke. Einar tok et drag av sigaretten, løftet sakte på hodet og begynte å gråte. I gjenskinnet fra gatelyktene så tårene ut som is som smeltet.  

«Jeg er dødssyk,» sa han.

Stemmen var lav og grøtete. Som om noen plutselig hadde gitt meg et rapp over hånden, slapp jeg sigaretten jeg holdt mellom fingrene. Den falt ned på bakken.

«Det samme hendte meg da jeg fikk beskjed,» sa Einar og forsøkte å få det gamle smilet på plass. Det lykkes ikke særlig godt.

«Hva mener du med at du er dødssyk?» spurte jeg med en stemme som kunne ha tilhørt en tilfeldig forbipasserende. Det er ikke sant, tenkte jeg. Han bare kødder. Men Einar kødda ikke.

«Kom, vi går inn, tar en ny øl og jeg skal fortelle deg om det,» sa han.

Det var da vi igjen satt ved bordet at det kom. Tiden fra de første symptomene plutselig meldte seg og det første motvillige besøket hos fastlegen, til spesialistundersøkelser og prøver som ikke levnet noen tvil. Sykdommen hadde kommet snikende. Mens Einar ante fred og ingen fare, fortærte den ham innvendig som en psykotisk alien. Da den ble oppdaget var det allerede for sent.

«Jeg er egentlig ikke redd,» sa Einar. Han så ned i ølglasset. «Vel,» modererte han seg med, «det er egentlig en fordømt løgn. Jeg er dritredd. Angsten er nesten verre enn kreften.»

Mente han angst for smertene og døden?

«Angsten?» spurte jeg, «For det som kommer?»

«Ja, det også,» svarte Einar, «men faktisk mest for Brit og barna.»

Selv om barna for lengst var voksne, og Einar bestefar for andre eller tredje gang, var ikke tiden inne. Sykdommen hadde brutalt forandret alt. Han skulle ikke lenger være far, bestefar, ektemann. Og han skulle aldri mer opptre. Å opptre var en livsnødvendighet. Munnspillet og den akustiske gitaren. Dylan-gjendiktningene. For en som meg, som måtte ha blitt dopet ned for i det hele tatt å sette bena på en scene, og var mer enn tilfreds med å være en anonym studiomusiker, utgjorde denne siden av Einar en gåte. Menneskene drives av så mange forskjellige ting. Berømmelse. Penger. Kontroll. Makt. Einar passet ikke inn noen av stedene. Særlig når det gjaldt penger var han helt på bærtur. Å kalle ham generøs var en halv sannhet. Han ville uten videre ha spandert sin siste krone på en eller annen tufs av en kamerat. Det stod heller ikke så mye bedre til med berømmelsen. Det var som om hadde brukt mer tid på å løpe fra den enn å oppsøke den. På mange måter kunne man si at han levde mer for menneskene rundt seg, enn for seg selv. I en viss forstand levendegjorde han Bibelordet om at man skal elske sin neste som seg selv. Malurten i begeret var at Einar var ateist. Og ikke av det forsagte slaget. I en diskusjon om livssyn kunne han, mannen som ofte fremstod som Den siste hippie, strengt og formanende argumentere om krav til en vitenskapelighet man ikke forventet fra en fyr som de siste 40 årene ikke hadde satt sin fot i en frisørsalong. Derimot kunne man lett ha trodd at han hadde nilest tidsskriftet Illustrert Vitenskap siden barnehagen. Denne polariteten fascinerte meg. På den ene siden den uforpliktende og lekende poeten, på den andre den fornuftige og rasjonelle materialisten.

Det kunne virke som om det var flere ting som skilte enn forente oss. Einar var belest og oppdatert på det meste som hendte i samtiden. Han besatt en faretruende god hukommelse og en misunnelsesverdig evne til raskt å sette ting i system. Til en viss grad hadde jeg det også, men prosessen gikk uendelig langsomt. Før jeg hadde klart å buksere en byggekloss bort til en annen, hadde Einar ferdigstilt huset. Det var heller ikke til å komme forbi at han enkelte ganger syntes jeg var vel gammeldags på en sær, konservativ måte. Jeg hadde store vanskeligheter med å svelge akkurat det. Som om jeg mentalt levde i Wien i 1890, og arrogant avskrev Beat-generasjonen som et feilskjær? Jeg medgir at jeg fant Jack Kerouacs bøker omtrent like kjedelige som en konsert med Mark Knopfler, men jeg ville heller ikke ha holdt ut all kakespisingen på Wiens kafeer. Interessen for Dylan forente oss. Einars forhold til Dylan kunne tjene som et speil for den polariteten i ham som fascinerte meg. Uansett hvilke kunstneriske forandringer Dylan gikk igjennom, forble han et dypt religiøst menneske. Tro gjennomsyret hele karrieren. Noen ganger direkte uttalt, andre ganger i form av allegorier og referanser, men likefullt alltid til stede i tekstene. Paradokset var at ateisten Einar, med sin positivistiske rasjonalitet, nærmest tilbad den troende Dylan med samme hengivenhet Dylan la for dagen i sine mest religiøse sanger.

En franskmann ville ha forstått det, sa jeg til meg. Nølende og usikker stakk jeg nesen rundt dørkarmen til Einars værelse. Franskmenn er i sitt eget univers.

Akkurat som Dylan.

Einar løftet på hodet, så i min retning.

«Å, hallo Trygve,» kom det slapt.

Trygve? Jeg har aldri likt det navnet. Sa meg ingen ting. Det hadde ikke den fjerneste forbindelse til hvem og hva jeg var. Jeg følte meg så visst ikke som noen Trygve. I min verden var menn som Trygve solide skikkelser. Staute kjemper. Vikinghelter. Kongsemner. Vellykkede. Jeg var altfor rotete inne i hodet til å være en ekte Trygve. Hadde jeg vært tilhenger av en eller annen sjamanistisk kult hvor man fikk tildelt et nytt navn av en guru som et ledd i en innvielse, kunne dette ha latt seg ordne. Guruen kunne, for eksempel, ha insistert på at jeg trengte å komme i kontakt med mitt indre dyr. For alt jeg visste kunne det likegodt være en grevling som en bjørn. Men helst et kattedyr. Puma, tiger, snøleopard. Jeg fikk kløe av pelsen og lopper i blodet av katter, men beundret deres smidighet. En gang jeg trasket gatelangs hjemover etter en lang natt på byen, hadde en katt plutselig dukket opp fra mørket og slått følge med meg. I det samme jeg så den visste jeg hva den het: Harry Lime. Jeg burde selvfølgelig ha kalt den Dylan, eller i det minste for Bobby, men det fikk være grenser. Jeg hadde akkurat tenkt at de nattetomme gatene med den sparsommelige belysningen minnet om en scene fra filmen Den tredje mann, da katten uventet dukket opp.

«Harry Lime!» ropte jeg.

Katten gned seg malende inntil bena mine. Da jeg igjen begynte å gå, smatt den rundt bena mine og slo følge. Stille og øde bygater. Ikke en lyd bortsett fra mine skritt og mjauingen til Harry. Selv da jeg gikk gjennom en større park, fulgte den etter meg. Fremme ved blokken hvor jeg bodde, smatt den inn inngangsdøren og forsvant opp trappen. Mjauende og utålmodig ventet den utenfor hulen. Det er et tegn, sa jeg til meg selv, og forsøkte å overse at jeg følte meg som et naut. Dyr, ikke sant, sa jeg til meg selv, har en sjette sans. De velger hvem de skal tilhøre. Og Harry Lime har valgt deg, sa jeg stolt til meg selv. At jeg ikke var edru ofret jeg ikke en tanke.

Den natten sov Harry Lime ved fotenden av sengen.

Neste morgen styrtet jeg ut for å kjøpe kattemat og et bur. Buret kostet en liten formue. Jeg kunne fått en helaften på byen for den summen. Med buret under armen og boksene med kattemat dinglende i en plastpose skyndte jeg meg hjem. Men da jeg åpnet en boks med tunfisk eller hva det nå var, gjennomgikk Harry Lime en forvandling. Var det synet av buret? Var tunfisken bedervet? Hadde jeg vært for lenge borte? Hadde det å ha vært alene i en fremmed og ukjent leilighet gitt den et slags sjokk? Hulen var da ikke så verst? Så man bort fra det verste rotet, var den da ganske hjemmekoselig på en litt sær måte, var den ikke?

Hva det nå enn kom av, var Harry Lime en helt annen katt i dagslys enn om natten.

«Se, så fint bur, Harry,» sa jeg, og forsøkte å gi stemmen et ekstra heftig trøkk av genuin begeistring.

Katten betraktet meg med smale øyne. Jeg visste at et fantes mennesker som kunne snakke med katter. I Japan. Jeg hadde selv lest om fenomenet i Haruki Murakamis Kafka på stranden. Riktignok gikk evnen til å snakke med katter på bekostning av en rekke andre ting normale mennesker helst ikke ville gi slipp på, men med Harry Limeforholdt det seg sikkert annerledes. Utgjorde vi ikke et skjebnefellesskap? Var vi ikke to ensomme sjeler som hadde funnet hverandre en sen nattetime?

Jeg stod midt på stuegulvet på alle fire, og forsøkte å lokke Harry Lime med buret som minst hadde kostet meg en kveld på byen. Å stå på alle fire midt på stuegulvet var selvfølgelig noe jævlig tøys. Jeg hadde sagt til meg selv at det ville stille Harry Lime og meg mer på like fot. Kanskje jeg til og med klarte å innbille meg selv at jeg også hadde lest om dette i Murakamis roman. Litteratur er ikke ufarlig. Den kan gjøre ting med deg. Når du minst venter det står du plutselig på alle fire midt på ditt eget stuegulv. Rett før du legger ørene bakover og mjauer. Akkurat da det begynte å verke i muskler og ledd, slo det meg at jeg ikke visste om Harry Lime var en hann- eller hunkatt. Noe i Harrys øyne fortalte meg dette var ikke tidspunktet til å finne det ut.

«All right, glem buret.»

Slukøret kom jeg meg på bena.  

«Men spis nå i det minste litt av den deilige tunfisken!»

Jeg dyttet forsiktig skålen i retning av Harry Lime.

Den overså både meg og skålen.

«Melk, da, Harry, hva med en liten melkeskvett? Er bra for værhår og greier, vet du.»

Sant å si lød det innmari patetisk ut. For en gangs skyld var jeg glad for at jeg bodde alene. Jeg åpnet døren til kjøleskapet, tok ut en kartong med melk, helte en skvett oppi en skål og satte den rolig og langsomt ved siden av skålen med tunfisk. Harry Lime mjauet én gang. Så mjauet den en gang til. Strakte seg. Yes, tenkte jeg, skikkelig kumelk gjør susen. Vi er venner igjen. Den sjelelige tilhørigheten hadde overvunnet alle barrierer. Til helvete med alle bøker om dyr. En skvett melk i en skål, og alle tar hverandre i hender og poter.

Langsomt nærmet Harry Lime seg skålene. Han (eller hun?) stoppet et stykke unna skålen med tunfisk. Hadde jeg skåret den opp i passe porsjoner? Skulle jeg ha hatt varmt vann på? Kanskje most tunfisken til en masse? For sent å gjøre noe med det nå. Halen gjorde noen elegante bevegelser, og i neste øyeblikk dyttet den foraktelig vekk skålen med tunfisk med venstre pote. Jeg kunne ha sunket i gulvet.

Melken, tenkte jeg fortvilet, melken vil klare det. Finnes ingen katt i verden som ikke liker melk. Kanskje den var for sjenert til å spise og drikke med andre til stede? Burde jeg snu meg vekk? Se en annen vei? Kanskje katten hadde et svært ømfintlig fordøyelsessystem, påvirkelig av de minste ting, for eksempel som at noen, i dette tilfellet meg, sjelsfrende eller ikke, så på mens den spiste? Vissheten om å bli iakttatt stred på prinsipielt grunnlag imot kattens hygieniske instinkter? Men det kunne også skyldes noe enda verre. Hva hvis Harry Lime var gravid, enn si premenstruell? Jeg hadde jo ikke fått sett skikkelig på sakene. Dermed kunne ikke mulighetens utelukkes for at Harry Lime egentlig var en Henriette Lime.

Hva det nå enn var, det var ikke til å komme utenom at Harry viste sterke tegn på mistrivsel. Det kan tenkes det skyldes sollyset, sa jeg til meg selv. Jeg dro for stuegardinene. Halvmørket fikk stuen til å minne om et skittent akvarium. Vanskelig å se nøyaktig, men var det ikke kommet noe fiendtlig over Harry? Jeg lot som om jeg ikke merket det.

«Melken, Harry, hva med melken?» sa jeg lavt, vel vitende om at det totale nederlaget nærmet seg.

Skulle jeg late som om jeg var opptatt med noe på kjøkkenbenken? Rense sardiner, for eksempel? Men jeg hadde ingen sardiner. Derimot hadde jeg frysetørret kaffe. En kopp kaffe ville sikkert hjelpe på følelsen av nært forestående kapitulasjon. Mens Harry Lime slikket potene, kokte jeg opp vann og helte kaffen i en kopp. Jeg skulle akkurat til å sette den til munnen da en høy og hjerteskjærende mjauing fikk meg til å søle kaffe på gulvet. Harry satt foran inngangsdøren og mjauet. Høyere og høyere. Dette, tenkte jeg i rasende fart, kommer ikke naboene til å like. Det var lytt i gården og forbudt å holde kjæledyr. For mitt indre øye ringte det allerede på døren. Utenfor stod borettslagets formann. Kortklippet og stritt kort hår. Et par stygge briller. En mann med en perfid sans for nøyaktighet og orden. Han hadde aldri likt meg. Jeg hadde litt for mange rare besøkende, og spilte litt for ofte høy musikk på de merkeligste tider på døgnet. Gud vet hva som egentlig foregikk i min leilighet. Formannen snuste i luften. Hasj? Hele oppgangen stinker av hasj! Måtte komme fra min leilighet. Ingen andre i denne oppgangen drev med slikt. Ville ikke ha nyttet å forklare ham at det ikke luktet hasj, men en blanding av rulletobakk og kattepiss.

Jeg satte kaffekoppen fra meg i en fart. Ingen tid å miste. Den infame mjauingen gikk gjennom marg og ben. Harry Lime vil sikkert ut å lufte seg, sa jeg til meg selv. Jakte på en og annen spurv. Jeg burde selvfølgelig ha hatt nyutklekkede fugleunger på menyen. Mus, firfisler. Alt annet enn tunfisk på boks. Føkkings amatør. Jeg fikk på meg skoene og åpnet inngangsdøren på gløtt. I samme sekund smatt Harry Lime lynraskt ut og forsvant ned trappen. Jeg fikk så vidt et glimt av kattehalen mellom sprinklene i gelenderet før den ble borte.

«Harry!» ropte jeg fortvilet.

Til svar kom et høyt mjau fra nederste etasje.

Faen, bare ingen av de andre beboerne hører dette. Får formannen i borettslaget nyss om dette blir jeg sikkert tuppa rett ut. Det ville han garantert ikke ha noe imot. Jeg tok to trinn av gangen ned trappen. Harry Lime stod på to ben og skrapte mot inngangsdøren med potene. Han har tørna, tenkte jeg. Kommer det noen inn døren nå, fyker han rett i fjeset på vedkommende. Jeg nærmest meg forsiktig inngangsdøren. Harry Lime glodde olmt på meg. Halen stod rett til værs som en elektrisk feiekost.

«Sånn,» sa jeg mykt og åpnet langsomt døren, «nå skal du få komme ut i frisk luft. Og etterpå vil du sikkert ha både tunfisk og melk. Ikke sant, Harry, tunfisk og melk?»

Harry Lime gadd ikke å svare. Værhårene vibrerte som spente fiolinstrenger. Endelig fikk jeg åpnet døren. Ute var det strålende sol. Ville bli en varm dag. Med et siste infernalsk mjau som gikk gjennom marg og ben, bykset Harry Lime ut døren og forsvant.

Der han lå i sengen kunne ikke Einar vite at denne assosiasjonsrekken, forårsaket av noe så banalt som at han hadde sagt navnet mitt, Trygve, raste gjennom hodet mitt i løpet av den korte tiden det tok å gå noen få skritt inn i rommet. Han kunne heller ikke vite at jeg i ettertid priste meg lykkelig over at Harry Lime stakk av. Katten kunne ha forårsaket en katastrofe. Riktignok hadde jeg noen møbler, men det var i grunnen bare staffasje. Hulens viktigste innhold var gitarsamlingen. For det meste elektriske gitarer, men også et par akustiske. Bortsett fra to som hang på veggen som trofeer, stod alle de andre nøye oppstilt langs med langveggen. Gitarene var ikke alene, men hadde selskap av forsterkere, høyttalere og flere ledninger enn en middels trafostasjon. Full som jeg var, hadde jeg fullstendig glemt samlingen da jeg slapp inn Harry Lime.

Men Einar hadde sikkert mer enn nok med sine egne assosiasjonsrekker og tanker. Ingen grunn til å fortelle ham om mine. De gjorde sikkert sitt beste, men rommet med sine gule vegger og hvite dørkarmer var like lite oppmuntrende som forværelset til et krematorium.

Rommet var et tomannsrom, men Einar var alene. Den andre sengen bar preg av å ha blitt nylig oppredd. Einar må ha fulgt blikkretningen min.

«Han sjekka ut i går,» sa han lavt.

«Sjekka ut?» ramlet det ut av meg.

I det samme forstod jeg hva han mente. Jeg kunne ha bitt av meg tungen. Var det noe jeg kunne, så var det å plumpe uti det.

«Han var en hyggelig kar,» fortsatte Einar resignert. «Litt yngre enn oss. Unger, kone og greier. Jævlig trist.»

Siden jeg hadde aldri truffet fyren, nøyde jeg meg med å nikke taust tilbake. Det kan ikke være noe mindre trist å bli igjen heller, tenkte jeg. Ligge igjen alene i rommet om natten. Telle timene. Einar så da heller ikke uberørt ut. Tynn og blek, med innsunkne kinn, var det lite som minnet om den skikkelsen som i fjor sommer hadde underholdt med sang og musikk ute på Hovedøya. Livsbejaende, som om han nettopp hadde fått en magisk injeksjon som sprengte rammene for alder og tid, hadde han øst fra sitt repertoar av Bellman og Dylan. Det verste var likevel håret. Den store, lange manken av viltvoksne krøller. Selve kjennemerket. Var ikke mye igjen av det nå. Plutselig ble jeg grepet av et intenst raseri. Jeg var rasende på grunn av ham, rasende på grunn av oss. Hvorfor i helvete skulle dette skje med akkurat ham? Han, som hadde vært det ubestridte sentrum i sitt eget solsystem, med oss andre som planeter i bane rundt ham. Før Britt hendte det ofte at en jente uventet dukket opp som en komet, før hun forsvant, suste videre på en ferd ingen visste hvor gikk, men som etterlot seg en lysende hale av minner Einar kunne snakke om i det nær sagt uendelige. Han hadde alltid vært heldig slik, Einar. Med jentene. Lot man ham ukritisk holde på, var det lett å tro at de hadde stått i kø. Jeg, som hadde hørt på ham en del år, hadde kommet til at det kanskje egentlig var snakk om et par, tre stykker spredd over flere år. Men i Einars bevissthet gjennomoppstod de mangfoldiggjort i stadig forskjellige utgaver og variasjoner. Som den begavete historiefortelleren han var, var det uansett umulig å høre på ham uten å bli revet med. Blant Einars mange talenter (flere av dem forble uforløste), raget kunsten å fortelle historien nesten høyest. Og det var ingen mangel på dem. Om folk han hadde spilt med (flere berømtheter) og steder han hadde spilt: nattklubber i Paris, puber i Irland, pluss et utall konserter innendørs så vel som utendørs, i Oslo, København, Stockholm, for å nevne noe. Hva kunne man stille opp med mot slikt? Sett i lys av Einars historier var andre liv, mitt for eksempel, grå og innholdsløse. Dylan kunne sikkert toppe det, men i motsetning til Einar holdt han de biografiske kortene tett til brystet. Når sant skal sies er jeg ikke helt sikker på at Einar hadde opplevd alt han fortalte. Til det var enkelte historier hakket for vidløftige. Vi var jo noenlunde jevnaldrende han og jeg. Med andre ord hadde jeg en viss peiling på hva han hadde foretatt seg, og hva han hadde gjort gjennom årene. La jeg enkelte av historiene til grunn, kunne vi like godt ha befunnet oss på hver vår side av kloden. Imidlertid gjorde ikke dette historiene mindre interessante og morsomme. Forutsetningene var at det stod rikelig med vin på bordet. Et godt måltid skulle helst også være unnagjort. Til gjengjeld skulle det ikke mye til før Einar med et glimt i øyekroken ga oss innblikk i et virvar av hendelser ingen av oss andre kunne matche. Men det var også andre øyeblikk. Kald vinter. Et par frosne sjeler hutret gatelangs. På kjøkkenet sitter Einar med gitaren og synger kulden ut av hjertene.

Omtrent midt mellom den tomme sengen og Einars, stod et lite bord med to stoler. På bordet lå et fat. I fatet lå to bananer. Som Einar og meg hadde de sett bedre dager. Bortsett fra et par av sykepleierne virket det som om alle her hadde sett bedre dager. Led Zeppelin kunne ha spilt inn Good Times, Bad Times på dette stedet. Problemet med de gode dagene er at du først vet at de var der når de er borte. Den andalusiske kalifen Abd-ar-Rahman III regjerte uinnskrenket i nesten 50 fredelige år. Mot slutten av livet skrev han ned sine refleksjoner over hva et liv i makt og rikdom i Cordobas luksuriøse palasser hadde vært verd. Han talte dagene han hadde vært fullkomment lykkelig, og kom til at han kun hadde vært det i 14 av dem. En lykkens bokholder, den kalifen. Rebellen Einar ville aldri ha sett det slik. For ham var lykken det å opptre. At lykken var en uforutsigbar omstreifer, ville Dylan sikkert sagt seg enig i. Inn og ut av lykken var da også tittelen på en av de beste artiklene om Dylan som hadde blitt skrevet på norsk.[1]

For mange måtte det ha vært den fullkomne lykke å være på en konsert med Dylan midt på 1960-tallet. Som å sitte under fikentreet sammen med Buddha. Filmen Don’t Look Back om Dylans turné i England i 1965 av D.A. Pennebakers gav et innblikk i hvordan det var.  Hvorvidt tittelen var hentet fra Dylans She Belongs to Me eller ikke, visste den snedige Pennebaker hvilke knapper han skulle trykke på. Tittelen viste til myten om Orpheus (ikke uventet også han en sanger og musiker) og parkerte Dylan rett inn i en årtusengammel dikterisk tradisjon. Men der hvor Dylan har vandret ligger motsetningene som avtrykk i sanden. I det samme du trodde du forstod ham, var han en annen. Gjennom karrieren fremstod han som visesanger, rocker, kristen og en crooner av gamle Sinatra svisker. Ikke rart det ble rabalder.

Livet, sier Dylan i Martin Scorseses film The Rolling Thunder Review fra 2019, handler ikke om å finne seg selv. Eller i å finne noe som helst. Livet handler om å skape. For sikkerhets skyld gjentar han det to ganger. Livet handler om å skape.

Jeg hentet en stol og satte meg inntil Einars seng.

På nært hold så han enda verre ut. Glede og håp var visket ut av ansiktet hans. Delvis for å skjule min egen sorg og fortvilelse, og delvis i håp om at ansiktsuttrykket ikke skulle røpe meg, skyndte jeg meg å si:

«Jeg har med en presang til deg.»

Jeg dro frem CD’en til Howlin’ Wolf og rakte den til ham.

«Ain’t Gonna Be Your Dog ….,” leste Einar høyt.  

Han så opp på meg, lo en lydløs latter. Å le høyt var tydeligvis for vanskelig. Til gjengjeld lyste ansiktet hans opp for første gang siden jeg kom.  

«Faen, Trygve,» fortsatte han med et stort smil, «du har fremdeles din perverse sans for humor!»

«Jeg tenkte at hvis du legger den på bordet ved siden av sengen, kan tittelen danne utgangspunkt for interessante samtaler med sykepleierne,» svarte jeg.

«Drøm videre, din tulling,» kom det nøkternt fra Einar. «Som om det ville hjelpe?»  fortsatte han brydd, før han avfeide forslaget med å si:

«Ingen av dem har likevel hørt om Howlin’ Wolf.»

Jeg mistenkte at dette kun var en unnskyldning. Det at de ikke hadde hørt om ham betød jo ikke at de ikke kunne få høre om ham. Jeg hadde i hvert fall benyttet anledningen. Men så var jeg ikke Einar. Og heller ikke i den situasjonen han var. Jeg var slettes ikke sikker på hva jeg hadde ventet meg, men så avkreftet og mager som Einar var, måtte han antagelig ha hjelp for å pisse. Da gjaldt det å ha folk med seg, ikke mot seg. Det er lett å være ovenpå når man kan forlate sykehuset på egne ben, og ta bussen inn til byen.

Einar og jeg hadde kjent hverandre siden 1970 tallet, et så forvirrende og rotløst tiår at det endte med at Dylan mot slutten av tiåret, høsten 1978, møtte Jesus på et hotellrom i Arizona. i mine øyne har Dylan aldri var mer intens til stede på scenen, og har aldri har sunget bedre, enn i sin kristenreligiøse periode fra 1979 til 1981. Omvendelsen falt ikke i god jord hos fansen. Man følte seg forrådt, ja direkte latterliggjort. År ut og år inn hadde Dylan vært ledestjernen. Hans tekster var det eneste evangeliet som ga mening. Og så møter han Jesus. Det var et svik. Som plutselig å oppdage at kjæresten din gjennom alle år plutselig er blitt  utro. De færreste stilte spørsmål ved hvorfor. I løpet av 1978 hadde Dylan gjennomført en verdensomspennende turné som ble avsluttet med en konsert i Blackbushe, England. Flere hundretusen tilskuere. Dylan, for anledningen med flosshatt på hodet, hadde aldri spilt for så mange på en konsert. Han stod på toppen av karrieren. Har tvilen allerede meldt seg mens Dylan står på scenen i Blackbushe? Publikum ser sin helt stå på scenen, men hva ser Dylan? Et bølgende menneskehav som forguder ham, men hvem er det egentlig de ser? I hvert fall ikke ham, Bob Dylan. Han forblir mannen man ikke ser, dikteren man ikke forstår, sangeren man ikke hører. Noen måneder senere møter han Jesus. Litt senere, i 1979 gir han ut Slow Train Coming, en skive med kun religiøse sanger og en uforbeholden hyldest til Jesus, frelseren. Albumet sender sjokkbølger av episke dimensjoner gjennom fansen. Ingen, bortsett fra Dylan selv, vet hva som førte ham til opplevelsen på hotellrommet i Arizona høsten 1978. Han har aldri forklart hvorfor, kun antydet at det hendte. Hadde han over natten gått fra å være en såkalt talsperson for en hel generasjon, til å bli en løgner? Eller sa han sannheten, og hadde møtt Jesus?

Jeg kastet et urolig blikk på bananene i skålen på bordet. Tok jeg feil, eller hadde de flyttet seg nærmere hverandre?

«Don’t worry,» hvisket jeg til dem, «be happy.»

Det hadde vært en tid da damene lå langflate etter Einar. Flere av gutta hadde vært kjempemisunnelige. Nå var misunnelse ikke det første ordet jeg kom på der jeg tittet bort på ham. Faen så tynn han hadde blitt. Lignet en skive inntørket, gammelt lavkarbo-brød. CD’en med Howlin’ Wolf lå oppå dynen.

«Fin gave,» sa Einar anstrengt.

Det surklet som i en sumpmark i brystet hans. Han forsøkte å smile. Jeg skulle ønske han hadde latt være.

«Jeg har av og til så mye slim i brystet,» sa han unnskyldende, og forsøkte å rette på hodet for å svelge unna.

Anstrengelsen kostet. Jeg så han kjempet. Likte det dårlig. Skulle jeg tilby meg å hjelpe ham,

hente en sykepleier? Gjøre ditt, gjøre datt. Jeg ante ikke. Jeg befant meg i et landskap jeg ikke kjente. Uten kart, GPS, kompass. Uten noen retning hjem. Jeg burde hatt på meg solbriller. Bedre å fomle rundt i mørket enn å stå rådvill i lyset. Det siste jeg ønsket var at Einar skulle føle seg ydmyket. Av oss to var det alltid han som hadde ledet an. Også etter at han ble syk var det slik. For Einar kunne ikke bli syk. Det stred mot skapelsens orden. Han, som holdt ut lengst på festene, drakk alle andre under bordet og holdt timelange konserter uten pause, kunne ikke bli syk. I hvert fall ikke på denne måten. Det å bli alvorlig syk var noe man leste om i avisen. Klokken var bare fire om natten, og det var fremdeles minst en flaske vin igjen og en halv pakke med sigaretter. Om et par timer ville byen våkne til liv. Og mens vi andre sov, ville Einar gå ut og kjøpe dagens avis, egg og bacon, og vi, fyllesyke vrak, ville motvillig våkne av lukten av nytraktet kaffe og Dylans One Too Many Mornings i Einars gjendiktning.

Så selvfølgelig bare blåste han av det i begynnelsen. Ikke noe å ta alvorlig. OK, han røykte fremdeles, om enn mindre, drakk også, om enn mindre. Snakket om det med et skjevt smil rundt munnen. Det gikk bra en stund. Han fortsatte å holde konserter, selv om de etter hvert ble gradvis kortere og reportaret skrumpet inn. Men da behandlingene begynte, var det slutt. Sigarettene ble stumpet, vinflaskene korket. Hvorvidt det kom av at han som en følge av behandlingene mistet håret, eller rett og slett ikke lenger var i stand til å spille på gitaren, kan jeg ikke si, men den sosiale og omgjengelige Einar ble borte. Det var ikke bare det at han trakk seg inn i seg selv. Han forsvant inn i leiligheten sammen med Britt og kastet nøkkelen, sluttet å svare på meldinger, og Facebook-kontoen med en smilende Einar med gitaren i en hengekøye i Nordmarka ble ikke lenger oppdatert.

All kontakt gikk gjennom Britt. Jeg forstod at han trakk seg tilbake. Selv levde jeg et så stille og rolig liv at man kunne ha tatt meg for trappistmunk. Kall det gjerne et frivillig indre eksil. Jo da, selvfølgelig tenkte jeg på damer minst 50% av tiden, men det å bli viklet inn i andres menneskers liv og problemer var så lite fristende at jeg gjerne kunne forbli trappistmunk en god stund til. Sannheten var at jeg hadde jeg mer enn nok med å nøste opp mitt eget.

I begynnelsen tok Einar likevel imot besøk. Vi avtalte en slags besøksordning oss imellom. Forsøkte å komme et par ganger i uken. Som med de fleste gode fortsetter kom snart det ene i veien, snart det andre. Man skulle hente barn, øve, rekke en kino. Det varte da heller ikke lenge før den uformelle besøksordningen falt i fisk. Man kunne mene en del om Einars omgangskrets. Mye av det var utvilsomt riktig. Men var det én ting alle kunne enes om var det at den ikke bestod av organisasjonsmennesker. Kommunikasjonen oss imellom var heller ikke den beste. Einar hadde vært navet i det sosiale hjulet. I grunnen hadde vi kun en ting felles, og det var at vi hver for oss, på hver vår måte, var en venn av ham. Det var derfor et aldri så lite mirakel at ting gikk på skinner de første 2-3 ukene. Men så begynte folk å gå surr i datoer og tidspunkter. Det hendte vi var to eller tre på besøk samtidig. Einar selv sa ikke noe, men det ble ganske snart tydelig at slike situasjoner var altfor anstrengende for ham. Tidligere kunne han ha mestret slike situasjoner. Nå overmannet de ham. Jeg skulle ønske jeg kunne si at vi hadde vært situasjonen voksne. Vi var i hvert fall gamle nok til at man burde ha forventet det. Dessuten utviklet det seg til en usynlig tvekamp om hvem av oss som hadde best kontakt med ham. Og ingen av oss var bedre enn at vi fremdeles relaterte til ham som den han hadde vært, og ikke den sykdommen hadde gjort ham til og som ingen av oss egentlig kjente. Ett blikk på Britts forgremmete ansikt burde ha sagt alt. Kanskje det var en slags forsvarsmekanisme, men vi led av en kollektiv fornektelse. Som om sykdommen kun var et forbigående fenomen. Einar ville når som helst ville hoppe opp på en scene, en halvliter i den ene hånden, gitaren i den andre, og at alt ville bli som før. Da et par av stykker ravende fulle dundret på døren til leiligheten midt på natten, fikk Britt nok. Alle besøk ble avlyst. Hun sluttet å svare på tekstmeldinger og mobilanrop. Etter uker i uvisshet var det noen i bygården der Einar og Britt bodde som over et par øl betrodde en av oss at Einar hadde blitt innlagt. Prognosene var elendige. Alle burde ha visst, ingen ville vite. Og nå lå han her. I et dobbeltrom med en ledig seng, stygg farge på veggene, like stygge gardiner og et fruktfat med to bananer som lengtet etter jungelen.

Inntil jeg gikk av bussen i dag morges, og trasket opp til sykehusbygningene, hadde jeg ikke sett Einar på en god stund. Jeg vet ikke hva jeg hadde ventet, men absolutt ikke den Einar som lå i sengen. Hadde jeg ikke visst at det var han som lå i den, er jeg ikke sikker på at jeg hadde kjent ham igjen. Håret borte, smilet borte, stemmen hes og latteren presset. Tynn som en strek, hulkinnet og så blek at han omtrent gikk i ett med lakenet, var det lite som minnet om den Einar jeg kjente. CD’en med Howlin’ Wolf var helt opplagt et feilskjær. Hva pokker han skulle med den? Var jo ingen CD-spiller i dette værelset. Jeg forsøkte å berolige meg selv med at det tross alt var godt ment. Det var jævlig mye som var like godt ment som dårlig gjennomtenkt. At han snart skulle dø hadde overhodet ikke vært i mine tanker. Men det var i hans. Øynene fortalte det. Det bleke og hårløse hodet virket også mindre enn da jeg så ham sist. Jeg var sikker på at løftet jeg på dynen ville jeg se en avmagret og innskrumpet kropp som så vidt hang sammen. Det er kanskje et spørsmål om dager, og kanskje siste gang Einar og jeg snakker sammen, og så kommer jeg med en CD han ikke kan spille? Stort dummere kunne det ikke ha blitt.

Jeg trengte ingen klokke for å forstå at tiden var i ferd med å renne ut. For oss begge, og på hver sin måte. Det nærmest seg utløpsdatoen på alt vi hadde tenkt, ment og diskutert. Arthur Koestler hadde ett eller annet sted skrevet at ungdommen i sitt overmot tror den har en sjekk med uinnskrenket tid på baklommen. I så fall var den sjekken var for lengst overtrukket. Snart ville vi gå ut av tiden med en bagasje bestående av luftige idealer og tåkeslott. Jeg trodde ikke noe på at vår tids mennesker var mer frisinnede og tolerante enn tidligere generasjoner. Om Howlin’ Wolf var frisinnet og tolerant? Ifølge Keith Richards var han en ekte gentleman. Det eneste jeg visste om Howlin’ Wolf var at han var født i Mississippi, var 198 cm høy og veide rundt 135 kg. Ingen smågutt. Mer trengte jeg ikke vite. Resten sa musikken. Likte du den ikke, så velg noe annet.

Jeg strakte på bena, stolen knaket. Lyden ga gjenlyd i rommet og skremte bananene. Pokker ta, når alt kom til alt visste jeg ikke en gang om Einar likte Howlin’ Wolf. Han hadde jo selvfølgelig hørt om ham, hvem hadde ikke det, men derfra til virkelig å like ham var et stort skritt. Og dessuten hadde det alltid vært Dylan for Einar. Det hadde vært mye Dylan for meg også, det var ikke det, men Einars Dylan var en annen enn min. Det var slik med Dylan: mange ansikter, mange masker. Einar, derimot, der han lå blek og tynn, var et menneske uten maske.

Synet av det innsunkne ansiktet fikk halsen til å snøre seg sammen. Jeg hadde kommet denne lange veien. På en klar, fin dag hvor man fra toppene i Nordmarka kunne se milevis utover. Noe måtte jeg si. Ved hjelp av sangen og musikken hadde Einar bygget en bro over elven, eldre og sterke enn tiden, som rant dypt inne i oss. Jeg stod ved bredden. Kom ikke over.

«Vet du,» buste det ut av meg, «at den opprinnelige versjonen av Handy Dandy fra Dylans album Under The Red Sky var på 36 minutter, og at Cat’s In The Well fra samme album var på 22?»

Einar svarte ikke. Så bare rett på meg som om han ikke helt forstod hvem jeg var. Jeg var ikke riktig sikker selv heller.

Rare lyder fra sengen rev meg ut av tankestrømmen.

Jeg hadde vært så langt inne i Dylan-land, dette forjettede kongedømmet, at jeg hadde glemt hvor jeg var. Herregud, hvorfor i all verden hadde jeg nevnt akkurat det? Temaet var så obskurt, og Under The Red Sky så upopulær, at selv hardcore Dylanologer vendte det døve øret til. Jeg kunne i det minste ha sagt at Ring Them Bells fra albumet Oh Mercy fra 1989, utgjorde det poetiske høydepunktet i Dylans karriere. Jokerman fra albumet Infidels, utgitt noen år tidligere, var ikke langt unna. Uansett, etter Ring Them Bells hadde ting befunnet seg i en langsom, dalende glideflukt. Men, nei, da, heller to sanger Einar antagelig for lengst hadde glemt.

Forlegent kastet jeg et skyldbetynget blikk mot sengen. Einar sov. Han måtte ha sovnet uten at jeg merket det. Lydene jeg hadde hørt var surklingen fra brystet hans. Det beveget seg ujevnt. Hodet hvilte på puten, øynene lukket. Av og til beveget øyelokkene seg. En fin skjelving. Bevegelsen minnet om de nesten usynlige ringene i et skogtjern når et insekt satte seg på vannet.

Jeg ble sittende å se på ham. Bortsett fra surklingen i brystet var det helt stille i rommet. Da jeg hadde sittet slik en stund, bøyde jeg meg fremover og la en hånd forsiktig over en av hendene hans. Hånden var kald og spinkel. Den skulle aldri mer holde i en gitar.   

Med ettermiddagssolen i øynene gikk jeg nedover bakken mot holdeplassen. Jeg måtte skjerme for solen med håndbaken for å se veien. Det var deilig å igjen være ute i frisk luft. Bak meg, i en seng i et tomannsrom i et bygg som luktet håpløshet, lå Einar alene igjen. Han kom garantert ikke til å spille CD’en med Howlin’ Wolf. Han kom garantert heller ikke til å vise den til sykepleierne. Kanskje ikke en gang til Britt når hun kom på besøk. Jeg vet ikke hva han kom til å gjøre med den. Legge den i skålen sammen med de to bananene? Kunne være det samme. Denne gangen hadde Howlin’ Wolf opptrådt for et tomt lokale. Einar var ingen bluesmann. Derimot kunne han når som helst ha gått inn på en pub i Irland og blitt en folkehelt. Dylan hadde også sagt noe om puber. Noe om at han kunne stå utenfor og se inn gjennom vinduene hvordan folk koste seg og oppførte seg normalt. Men, la Dylan til, i det øyeblikket jeg kommer inn slutter folk å være seg selv. Stakkars fyr, tenkte jeg. Nesten blendet av den sterke ettermiddagssolen som hang rett over tretoppene, gikk jeg i retning av bussholdeplassen. Snakk om å være en fange i eget liv. Ikke rart han hele tiden måtte omskape seg selv. Ingen skulle få noe eierforhold til ham. Den Dylan som kom inn i puben var ikke den du trodde han var. Hvem eller hva han var der og da fikk du kanskje først vite lenge etterpå. Men da var igjen en annen. Tanken gjorde meg ør i hodet. Jeg måtte stoppe opp og se meg omkring. Landskapet var vakkert. Den svakt hellende bakken ned mot veien og bussholdeplassen. De store jordene på den andre siden av veien. Sollyset som strømmet gjennom grenene på de gamle trærne.

Jeg snudde på hodet og så etter bygningene jeg nettopp hadde forlatt, men de hadde forsvunnet bak bakketoppen. For mitt indre øye så jeg Einar liggende i sengen. Jeg så meg rundt i rommet hans. Bortsett fra CD’n Ain’t Gonna Be Your Dog, var skålen på bordet tom. Howlin’ Wolf hadde spist bananene. Skal du rekke bussen, nytter det ikke å se bakover, tenkte jeg med ett. Jeg snudde hodet i retning av sollyset, og begynte å gå. Jeg hadde ikke tatt mer enn et par skritt, før D.A. Pennebaker, nå en eldre, nærsynt mann med langt hvitt skjegg og et par tykke briller på nesen, dukket opp inne i mitt hode. Der holdt han en hemmelig premiere på en helt ny dokumentar. Den het En klar dag og handlet om en mann, for øvrig ikke ulik meg, som følte at han hadde mistet noe uhyre viktig og sentralt i livet, noe gåtefullt han kjempet for å sette fingeren på. Einar og jeg var omtrent så forskjellige som to mennesker kunne være. Der han kunne være drømmende og urealistisk, var jeg analytisk og mer fokusert på dagen i dag. Men gitt omstendighetene kunne situasjonen like gjerne være motsatt. Mens jeg kunne befinne meg i en så tynn luft at det føltes som om jeg svevde, var han den som møysommelig reparerte gjerder og fikk buskapen i hus før natten falt på. Gitt forskjellene oss imellom var vennskapet ingen selvfølge. Det hadde aldri vært det, og kom aldri til å bli det. Vennskapet hadde oppstått en gang for lenge siden, i en tid som nå for lengst var innhentet og fullstendig forbikjørt av en annen tid, en tid hverken han eller jeg følte oss særlig hjemme i. Snarere var vi som gjester som ikke hadde hatt vett nok til å pakke sammen og dra da festen var over. Men tiden gikk så raskt at hodet ikke rakk å henge med. Den minste uoppmerksomhet, og dagene forsvant mellom fingrene dine. Barn vokste opp, barnebarn ble født, ungdom ble til manndom og før du visste ordet av det banket alderdommen på døren. Å si at jeg ikke gruet meg var en løgn. Jeg gruet meg som bare faen til alderdommen og dens plager. Men jeg kom rett fra Einars sykeseng og visste at alternativet var mye verre. Jeg bestemte meg for å la være å tenke på det. Send en kjærlig tanke til Einar og holde kjeft. Jeg krysset veien og gikk de få skrittene bort til bussholdeplassen. Da var det mye viktigere å forsøke å få en viss klarhet i hva Einar og mitt vennskap virkelig gikk ut på. Hva hadde ført oss sammen? Hva var det usynlige limet som mot alle odds hadde klart å holde vennskapet sammen år etter år? Midt i det sterke sollyset befant jeg meg i mørket. Jeg må ha sett temmelig forvirret ut, for plutselig hørte jeg en stemme som sa:

«Er du ok?»

Jeg glippet med øynene og tok et par skitt til siden for å se bedre. Overrasket så jeg at det var den fargede damen fra bussen ut hit som hadde snakket til meg.

«Ja, takk,» svarte jeg, «Jeg tror det, men er ikke helt sikker.»

«Ikke sikker?» svarte hun lattermildt.

Jeg husket den stemmen.

Jeg nikket med hodet i den retningen sykehuset lå.

«Å, jeg forstår, du kommer fra sykehuset,» fortsatte hun.

«Ja,» svarte jeg mutt. Sykehuset, sa jeg til meg selv, og med ett var som om jeg for første gang forstod hvor følelsesmessig opprevet jeg var. I det samme visste jeg at jeg aldri kom til å se Einar igjen. Jeg følte meg maktesløs, overmannet. Hva hadde jeg å stille opp med? Gode tanker og ønsker om en god bedring? Det ville ikke bli noen god bedring. Det eneste jeg hadde å bidra med var mitt eget ubehjelpelige forsøk på å forstå oss, Einar og meg.

«Er du lege?» spurte hun.

Nå var det min tur til å le.

«Heldigvis for pasientene er jeg ikke lege,» la jeg forklarende til.

Hun kom nærmere.

«Du skal ikke si heldigvis,» sa hun, «jeg kan se på deg at du bryr deg om mennesker.»

Se det på meg? Den var ny. Men hun hadde rett, jeg brydde meg om mennesker. Kanskje ikke

i konvensjonell forstand, og kanskje ikke med store ord og fakter, men, jo, jeg gjorde det.

«Jeg er ikke sikker på at det å bry seg om mennesker nødvendigvis er et godt kriterium for å bli lege,» svarte jeg.

«Men, si meg» fortsatte hun uten å vente på at jeg skulle si noe, «var det et trist besøk?»

Hun gransket ansiktet mitt.

«Det var trist,» sa hun som svar på sitt eget spørsmål. «Jeg ser det i øynene dine. Det var trist.»

Jeg nikket, så ned.

«Jo, det var det,» svarte jeg lavt.

«Du var med bussen ut hit i formiddag, var du ikke?» «Vi gikk til og med av sammen på denne holdeplassen,» la hun til som svar på sitt eget spørsmål.

Jeg skulle til å svare at det stemte, men før jeg rakk å si noe svingte bussen inn på holdeplassen.

Bussen var nesten tom. Av gammel vane satte jeg meg nesten bakerst. I det bussen svingte ut på veien, konstaterte jeg at hun må ha satt seg lenger foran. Jeg skulle til å strekke hals og speide forover, da D.A. Pennebaker uten forvarsel deiset tungt ned på setet ved siden av meg.

«Søt dame,» sa han og klappet meg fortrolig på låret.

Jeg burde selvfølgelig ha spurt ham om hva han gjorde her, men jeg ble så irritert av det gammeldagse, håndholdte 16 mm kameraet han stakk opp i fjeset mitt, at jeg isteden biskt spurte ham om hva faen han visste om damer.

«Oi, oi, vi er hårsåre og i dårlig humør etter besøket hos Einar,» kom det fra D.A. Pennebaker. I det samme la jeg merke til at han svettet noe voldsomt. Pannen hans var våt av svette.

«Du svetter som en gris,» sa jeg.

Det kom en slags gryntende lyd fra Pennebaker. Jeg antok det var et forsøk på å le.

 «Jeg gikk meg vill inne i sykehuset. Lette etter deg. Kom til slutt tilfeldigvis innom værelset hvor kameraten din ligger. Han sov. I en skål på bordet lå det et par bananskall og en CD av Howlin’ Wolf. Ganske rart. Heldigvis fikk jeg festet det på film før jeg stakk. Det var faktisk bare med nød og neppe jeg fant veien ut. Stedet er jo rene labyrinten. Og da jeg omsider stod utenfor, oppdaget jeg at du allerede var langt av gårde. Jeg måtte løpe som en gal for å nå deg igjen. Og det i min alder! Var bare så vidt jeg rakk bussen.»

«Jeg så deg ikke på holdeplassen,» sa jeg.

«Ikke bry deg med slike ting,» svarte Pennebaker avfeiende. «Det du derimot burde bry deg om er den søte damen fra holdeplassen. Tar jeg ikke helt feil så hadde du allerede et godt øye til henne på bussen ut til sykehuset …?»

Berømmelse har sin pris. Flere har sunget om det, men ingen med et så intenst hat som Van Morrison. Det demret for meg at han hadde svært gode grunner. Berømmelse tiltrakk innpåslitne tullinger som møll.

«Hør her, er det ikke mulig å ha litt privatliv? Ville det være for mye forlangt om jeg for eksempel kunne få sitte i fred på denne bussen? Uten deg og det forbaskete kameraet?»

Pennebaker så plutselig såret ut. Jeg studerte ham nøyere. I grunnen virket han ganske fortapt der han satt med svettedråper i ansiktet. Hånden som holdt kameraet var ikke helt stø heller. Dessuten pustet og peste han som en hvalross. Noen burde fortelle ham at å løpe rundt slik i hans alder var livsfarlig.

«Jeg,» begynte han, og lette tydelig etter de riktige ordene, «ønsker å dokumentere menneskenes liv. Kameraet er min hukommelse. Du forstår, ting må dokumenteres. For noen må se, noen må huske. Og denne filmrullen, mann,» fortsatte han og klappet kjærlig på det gammeldagse 16 mm filmkameraet, «fester deg til evigheten. Om hundre år kan folk se deg sitte her på denne bussen. Bare tenk på det.»

«Fint,» svarte jeg, og forsøkte å døyve den kvelende følelsen av panikk ved tanke på at menneskene om hundre år kunne se meg på film, «men jeg har absolutt ingen ting å si til verden. Helvete fryser før til is enn jeg blir berømt. Du skulle ha blitt på rommet til Einar. Av oss to var han den med et budskap.»

Pennebaker stirret skyldbetynget frem for seg.

«Jeg kunne ikke bli der,» mumlet han forlegent. «Det var noe med lukten og hele settingen som gjorde meg uvel, skjønner? Og dette,» han ristet lett på hånden som holdt kameraet, «fanger ikke opp lukt. Og Einar … vel, etter at du hadde gått bare lå han der, ikke sant, lå urørlig i sengen og sov. Jeg mener, det hadde jo ikke blitt noe særlig til film, hadde det vel?»

Herregud, tenkte jeg, fyren er jo helt håpløs. Men ikke bare fyren. Under andre omstendigheter kunne han sikkert være helt all right. Det var settingen det var noe galt med. Sykehuset, Einar i sengen, den dumme idéen med CD’n til Howlin’ Wolf, Dylan som alltid dukket opp som den evinnelige nissen på lasset, denne jævla klaustrofobiske bussen. Alle tingene jeg ikke hadde funnet ut av. Følelsen av å gå i ring. Ordene jeg ikke klarte å forløse. I det samme visste jeg hva jeg måtte gjøre. Det ville ikke bli lett, men ingen ting var lett.

«Du må unnskylde meg,» sa jeg.

Jeg reiste meg fra setet og presset meg forbi ham. Pennebaker virket så gammel og medtatt at jeg et øyeblikk var redd for at jeg skulle komme til å brekke flere ribben på ham. Rant det fra øyene hans? Gudskjelov så jeg ikke nærmere etter. Jeg presset og presset. Ett ben ute i gangen. Jeg holdt pusten. Ble rød i ansiktet, kom meg omsider forbi, stod en kort stund på ustø ben i midtgangen og forsøkte å klamre meg fast. Så begynte jeg å gå. Fremover i bussen.

«Hei, du kan ikke bare gå!» ropte Pennebaker etter meg, «Vi er midt i innspillingen!»

Jeg lot som jeg ikke hørte ham. Ord, begreper forestillinger. Alt var fanger i et fengsel av forgangen tid. Jeg arbeidet meg ned midtgangen i bussen. Endelig, der satt hun. Et par seterader bak sjåføren.

Hun så opp, virket ikke det minste overrasket over å se meg.

«Hei, er det greit at jeg setter meg ved siden av deg?» spurte jeg. «Det ble litt vel trangt der bak,» la jeg forklarende til.

Jeg kastet et kjapt blikk i retning hvor jeg hadde sittet. Lettet så jeg at Pennebaker var borte.

Hun tok hånden min. Huden var myk og varm.

«Jeg begynte å lure på hvor det ble av deg,» svarte hun smilende.

Stemmen var bløt og melodiøs. Jeg kunne ha forsvunnet inn i øynene hennes. Jeg kunne ha

trukket i nødbremsen. Ropt på Pennebaker. Bedt ham sette inn en ny rull i 16 mm kameraet og skynde seg hitover. Jeg kunne, hvis hjertet mitt ikke hadde vært så urolig, ha sitert ett eller annet av Dylan. Det var mye jeg kunne ha gjort. Takk Einar, sa jeg inne i meg i det jeg satte meg på setet ved siden av henne.

---

[1] Tidsskriftet Dyade Nr. 5, 1979. Tittelen refererer til et vers i sangen Is Your Love In Vain?  fra albumet Street-Legal som ble sluppet 15. juni 1978.