Himmelbrev til Marcel Proust

De snakker alltid om tiden.
Som tiden flyr! hikster de og haster videre.
Heftig! roper de og danser månedansen.
Danser til det de tror er, tror skal være, tror de ser.
Det skjer noe i New York, London, Berlin, Paris!
Bitt av tidens tann gir begrepet tid dem dårlig samvittighet.
Kanskje har de en kontrakt å overholde.
Et veddemål med den fortapte tid.

Når de ikke snakker om seg selv, snakker de om været.
Været opptar dem enormt.
Spesielt regn.
De hater regn.
Bare det ikke regner! stønner de og utveksler hemmelige signaler.
Som om vi alle var medsammensvorne:
«Moderne mennesker mot dårlig vær!»
Regnet ødelegger deres italienske sko.
Alligatorskinn fra Gucci.
Lakksko fra Charles Jourdan.
Mulighetene for kul livsutfoldelse reduseres proporsjonalt med regnet som siler ned.
Tragediens fødsel er jakten på vanntette gamasjer av plast.
Tiden et surfebrett.
California!

Trøsten er at for mye solskinn er noe skitt.
Først elsker de det.
Kan ikke få nok!
Dagene på stranden, timene på terrassen, den gylne huden, følelsen av kraft og styrke.
Men for mye solskinn for dem til å pese som hvalrosser.
De klasker luktevann fra Armani under armene.
Fryktelig varmt! peser de og søker skygge.
Mikser en forfriskende drink.
Men de frykter mørket.
Mørket er kortslutning i dataanlegget.
Mørket er fargete, muskuløse tenåringer med røde joggesko.
Mørket er månens bakside.

Den eneste måten er å bli rik og berømt.
De rike og berømte drikker alltid champagne.
Og de kjenner de riktige menneskene!
Ikke det rasket andre må slite med.
De snakker bare ett språk: rikdommens og berømmelsens språk.
Språk er makt og dét språket betvinger tiden.
Rike og berømte menn er alltid omgitt av vakre kvinner.
Saftige blondiner i åletrange kjoler.
Unge sneller på høye hæler.
Døtre med øyne som hemmelige bankkontoer.
Selv en bygdetulling kan bli en Rockefeller-kloning ved hjelp av penger.
Spiller ingen rolle om du ser ut som en gris.
Penger er magnetisme!

Poeter kan ikke danse.
De vil ha damer de kan snakke med.
Nå vet man hva slags menn det dreier seg om.
En tid var det ut å være kunstner.
Alle jeg kjenner grep seg fortvilet til hodet.
Planene, ambisjonene!
De litterære prisene!
Ufattelig hva de gikk igjennom.
Bare Rimbaud skygget banen og ble våpenhandler.
Koranresitasjoner i den abyssinske solnedgangen.
Himmelen over Djibouti.
Lukten av hasjisj, krutt og geværolje!
Herregud, det bringer vanære over oss alle!
Moderne kunstnere lever innenfor loven.
Å være kunstner er herlig.
Nesten like bra som å spille gitar.
Elektrisk gitar.
Muddy Waters oppfant elektrisiteten.

Jeg har en kvinne hos meg nå.
Hun ser seg ikke tilbake.
Alt blir bedre snart. Alt.
Jeg sender dette postkortet fra Wala Wala, underveis mot en øy i Stillehavet.
Og vi flyr bare om natten.
Mørket rundt oss.
De opplyste byene.
Stjernene.

---

Trykket i Vinduet, litterært tidsskrift, Nr. 1/90 (1990)