Leningrad, 1978
Det er grått og kaldt i slutten av november. Gråheten i gatene like vemodsfylt tung som himmelen over byen. Den brede elven Neva bryter dette bildet der den flyter blå og rolig forbi Peter Paul Festningen, Vinterpalasset, gamle bygårder og under de store broene som forbinder Leningrads to bydeler. Hver natt mellom to og fem heves broene slik at båtene kan seile videre til nye havner. En nattlig vandrer bør da helst være i hus. Det kan bli lange timer å vente i nattekulden før broene igjen senkes.
Leningrads gråhet i november har en helt egen kvalitet. Den er tung, samtidig mild. Fargene kryper inn i murpussen på bygårdene, og blir til duse flekker av minner om en varmere årstid i det matte lyset. Landskapet fremstår i sjatteringer et sted mellom sort og hvitt, slik Andrej Tarkovskijs (1932 – 1986) film fra 1969, «Andrej Rubljov», langsomt fører tilskueren inn i Moder Russlands hjerte av jorde og marker, like endeløse og duvende som havet.
Ved første inntrykk er «Andrej Rubljov» en biografisk skisse av ikonmaleren Andrej Rubljov (1370 – 1430) og hans liv i en brytningstid for russisk kultur, fremstilt gjennom Tarkovskijs rike billed- og symbolspråk, og frittstående arbeid bygget over enkelte biografiske og historiske kjensgjerninger.
Filmens ni sekvenser bindes sammen av fortellingen om Rubljovs skjebne; skildringen av hans indre kamper når det gjelder kunsten, og kunstnerens oppgave i et samfunn hvor folket holdes nede i fattigdom og uvitenhet av egenmektige og maktsyke herskere. Vi følger Rubljov fra han som ung munk forlater Treenighetsklosteret (grunnlagt av Hellige Sergej fra Radonesh), etter å ha fått i oppdrag av Storfyrsten å male dommedag, til hans møte med vill, jordisk kjærlighet, da han en midtsommeraften uforvarende blir vitne til en heksesabbat, en fruktbarhetsfeiring og fristelse han avviser fordi kjærligheten skal være en brorskapsfølelse fra menneske til menneske. Videre ser vi hans møte med den berømte ikonmaleren Theofan Grekeren, og blir vitne til hans opprivende, indre kamp da han blir seg bevisst at han ikke kan male dommedag slik Storfyrsten ønsker: en dommedag av pinsler og smerte. For Rubljov er derimot dommedag en nådens- og kjærlighetens dag.
Hans venn og medarbeider, Daniel, forsøker å overtale ham til å føye Storfyrsten og male dommedag slik at han blir fornøyd: de frelste til høyre, de avgrunnsdømte til venstre og noen smådjevler spredt rundt omkring. Men, nei, dette kan han ikke, svarer Rubljov. Han vil ikke bruke sin kunst til å skremme menneskene til å tro på det gode. Isteden vil han vise folket Guds uendelige kjærlighet til menneskene. Tarkovskij understreker dette ytterligere i sekvensen «Andrej-pasjonen» der han fremstiller den fattige, russiske bonden som den korsfestede Kristus.
Hverken Storfyrsten eller hans menn deler Rubljovs oppfatning av dommedag. Dessuten skal utsmykningen, «Den ytterste dommen», skildre Storfyrstens herlighet og prakt. Som på jorden så og i himmelen. En Gud som elsker menneskene og tilgir dem passer dårlig inn i herskerens selvbilde. Frykt for autoritetene, det vil si Storfyrsten, og underkastelse er langt viktigere enn kjærlighet og brorskap.
Mens Rubljov kjemper med seg selv, og ikke kommer noen vei med malingen, tar Storfyrstens tålmodighet slutt. For å straffe den ulydige kunstneren lar han øynene stikke ut på en del av hans medarbeidere. Vil man ikke med det gode, skal man med det onde.
Her er vi ved filmens kjerne, og dens egentlige og dypereliggende tema, nemlig kampen mellom det gode og det onde, mellom troen på og mistilliten til menneskene, en mistillit som legitimerer ethvert totalitært styre.
På tross av Storfyrstens grusomme handling lar ikke Rubljov seg presse. Han har nemlig et langt større ansvar enn en plikt til å lyde Storfyrsten, og dette er kunstnerens ansvar overfor det han skaper.
«Løgnen er en sykdom hos deg,» sier Rubljov til en av sine elever tidligere i filmen. Denne eleven forlater nå Rubljov. Han har fått et viktig oppdrag: å male dommedag.
Den gylne horde, tartarene, kommer og overfaller byen Vladimir hvor Rubljov oppholder seg. Sammen med en «hellig», en sinnslidende pike, og en stor del av byens befolkning, søker han tilflukt i Vladimirs kirke. Tartarene sprenger seg inn og i kirken, og en forferdelig nedslaktning finner sted.
Under myrderiene og torturen blir Rubljov selv til morder da han i fortvilelse hugger ned en tartarsoldat som vil forgripe seg på den «hellige», den sinnslidende piken.
Miniatyr fra en 1500-tallskrønike.
Som i et syn eller visjon står Theofan Grekeren plutselig ved siden av ham. «Russland! Russland!», utbryter Rubljov, «Du utholder all smerte.»
Forpint spør han Theofan Grekeren:
«Hvor lenge skal undertrykkelsen vare? Er det for evig?»
«Jeg vet ikke,» svarer Theofan, «Sikkert for bestandig,» legger han til.
Theofan snur seg og ser et uskadet ikon. Inderlig, nesten bønnfallende utbryter han:
«Likevel er dette så vakkert!»
Der og da avlegger Rubljov et taushetsløfte for seg selv. Han skal hverken snakke eller male mer. Enhver kamp, ethvert håp om frihet og brorskap er nytteløst mot det onde. Til og med ikonene brenner de opp.
I filmens siste del, «Kirkeklokken» eller «Klokkestøperen», overtaler Boris, en ung foreldreløs gutt, Storfyrstens menn til å gi ham oppdraget med å støpe en kirkeklokke for Storfyrsten. Faren til Boris var klokkestøper, og Boris sier at faren lærte ham hemmeligheten ved å støpe klokker før han døde. Etter nitidig leting etter riktig leire til støpingen, og et strevsomt støpearbeide er klokken ferdig, men slår den?
Rubljov er blant de mange hundre som står utenfor på plassen hvor klokken henger og venter. Spent, nesten som om han er hypnotisert, har han hele tiden fulgt Boris’ arbeide. Som alle andre vet han at hvis klokken ikke slår, er Boris’ liv intet verd. Langsomt begynner en mann å svinge den store pendelen frem og tilbake. Boris selv ligger utmattet i sølen foran Storfyrstens følge. Pendelen kommer stadig nærmere. Alle holder pusten. Menneskemengden er helt stille. Rubljov klarer ikke å ta øynene fra pendelen som kommer nærmere og nærmere. Med ett skjer det, klokken slår, og slagene fra klokken forløser Andrej Rubljov.
Trass i alle fornedrelse og mistro har Boris klart det tilsynelatende umulige. Han har skapt noe til glede for folket. Rubljov løper etter Boris og omfavner ham.
«Min far lærte meg aldri noen hemmelighet,» hvisker Boris til ham.
«Vi to skal slå oss sammen,» svarer Rubljov, «Du skal støpe klokker og jeg skal male ikoner. Alt blir godt. For en vakker fest for folket.»
Det blåser kaldt nedover Nevskij Prospekt, Leningrads hovedgate. Tvers overfor varemagasinet Gostinnyj Dvor fører en liten sidegate til Kunstplassen, Plosjadj Isskustv, hvor det står en statue av Pusjkin. Over gaten, og rett bak statuen, ligger et stort, gult palass med hvite søyler. Det er museet for Russisk Kunst, Russkij Muzej. Her finner man foruten en stor samling av ikoner, arbeider av Kramskoj, Fedotov, Sjisjkin, Repin og mange flere. Det er tidlig på formiddagen. Bortsett fra de obligatoriske eldre damene innhyllet i sine tykke sjal, er salen hvor ikonene henger nesten tom for mennesker.
Et lite stykke bortenfor meg, i en gruppe på tre-fire, står en kortvokst mann i førtiårene. Han har kort, grått hår og skjegg. Jeg kan kun svært få ord på russisk, men likevel forstår han hva jeg mener når jeg forsøker å spørre om hvor ikonene til Rubljov henger. Merkelig nok forstår jeg også ham når han på russisk forklarer at to av Rubljovs ikoner, «Peter» og «Paul», henger i en tilstøtende sal.
Jeg går inn dit. Like etter står han ved siden av meg, igjen vennlig, imøtekommende. Heldigvis kommer akkurat da en bekjent forbi som kan russisk. Gjennom vedkommende får jeg sagt at jeg er kommet hit for å se Rubljovs ikoner på grunn av Tarkovskijs film om ham. Jeg avslutter med å spørre om han har sett den.
«Ja,» sier han høyt og tydelig med en stemme som bærer gjennom hele salen, «Tarkovskijs film var ikke så mye en biografisk skisse av Andrej Rubljovs liv som en skildring av middelalderens Russland. De forskjellige sekvensene, eller kapitlene om man vil, er som små noveller satt sammen til et hele. Og denne helheten er kunstnerens kamp mot makthaverne. Rubljovs anstrengelser, lidelse og prøvelser er et bilde på hvordan kulturen har kjempet seg frem i Russland. Den viser hvor vanskelig det alltid har vært for en kunstner å skape ut fra seg selv i landet vårt.»
Han rekker meg hånden, snur seg og går.
Tidsskriftet Arken, 1978