Reisen til Dordogne

Helt fra jeg var liten hadde jeg hørt om Dordogne.

På en måte tok Dordogne form i min bevissthet som det forgjettede land. Mens andre familier dro på ferie til mindre landsbyer, som oftest små, intime kursteder beliggende ved en eller annen idyllisk innsjø, eller innlosjerte seg hos slektninger på høyfjellet, tilbrakte vår familie feriene i den lille, trange leiligheten, med hodene nøyd over gulnete utklipp og krøllete kart. Rettere sagt: kartet. For det var bare ett. Enkelte steder var kartet så tynnslitt at man kunne se gjennom papiret. Vi måtte brette det ut med den største forsiktighet. Men alt dette ble mer enn oppveid av at kartet var så stort at det dekket nesten hele stuegulvet. Kartet var et kart over Dordogne. Veier og steder var merket med blyant. Noe var ringet inn med blyant, noe var streket under. Fine, stiplete linjer anga stier og veier. Både utklippene og kartet var bestefars. Også drømmen, da. Drømmen om Dordogne.

Ett av mine tidligste minner er at jeg sitter på bestefars kne. Rider ranke. Under oss ligger kartet oppslått. Vi leker at vi er ryttere underveis i Dordognes dype skoger. Av og til er vi på jakt. Fugl, harer. For å gjøre det ekstra skummelt later bestefar ofte som om det lurer en bjørn i skogholtet. Eller en ulv.

«Er det en bjørn?» brummer bestefar fra dypt nede i halsen. Kneet hans beveger seg langsomt. Er det en ulv beveger han nesten ikke kneet i det hele tatt. Fra den halvåpne munnen kommer et lavt ul. Jeg blir redd. Klamrer meg til ham. Holder ham om halsen med små, svette hender. Lukker øynene. Bestefar skjønner når det er nok. Kneet setter opp farten. Ulingen blir svakere. Snart er vi i full galopp bortover. Ulven er langt bak.

«Du kan åpne øynene igjen nå, Marcel,» sier bestefar rolig.

Men det er så vidt jeg tør å gjøre det. Jeg holder godt fast i ham, gløtter forsiktig rundt meg. Bestefars kne hopper opp og ned. Fortere og fortere. Jeg er svett på hendene. Det er like før jeg slipper taket.

«Nå suser vi opp en bakke!» roper bestefar.

Akkurat i det jeg tror jeg skal falle av, løfter han meg opp i luften og svinger meg rundt. Jeg skriker. Skriker med en blanding av redsel og glede. Av fryd og angst. Er ulven virkelig borte? Helt, helt borte?

«Ulven er langt vekk, Marcel,» sier bestefar. Stemmen er rolig og trygg. Varsomt setter han meg ned på kneet igjen. «Se her,» fortsetter han, og viser til et sted på kartet med den ene hånden. «Vi er rett ved et slott.»

«Et slott!» utbryter jeg ivrig. «Hva heter det, bestefar?»

«Chãteau de Beynac.»

Jeg hører på stemmen at han er aldri så lite stolt.

«Hvem bor der?»

Jeg er så ivrig at det er rett før jeg sklir av kneet. Bestefar griper meg i bukseselene, heiser meg opp. Sørger for at jeg sitter ordentlig på kneet hans. Han holder rundt meg med begge armene. Ansiktet er tett inntil mitt. Jeg kjenner tydelig lukten av ham. Kaffe, tobakk og noe ubestemmelig. Manglende vask? Svette? En litt sur lukt, faktisk. Litt innestengt. Bestefar barberer seg ikke hver dag. Skjeggstubbene risper meg i kinnet. Han legger munnen til øret mitt, hvisker:

«En engelsk ridder bor i det slottet, Marcel!»

Bak skjeggstubbene er huden til bestefar god og myk. Jeg fører en hånd over ansiktet hans. Føler huden under fingertuppene. Den er god og myk. Jeg presser en finger innover, midt på kinnet hans. Jeg kan presse og presse, og fingeren forsvinner bare videre innover. Jeg snur på hodet og ser bestefar dypt inn i øynene. Øynene mine er så nær øynene hans at jeg både ser og ikke ser dem. Jeg leter etter noe. En engelsk ridder? Et slott med blafrende vimpler fra tårnet ved vindebroen? Tuller bestefar med meg? Er det virkelig et slott? Et ekte slott? Og ingen ulv, helt sikkert? Dypt inne i bestefars øyne synes jeg med ett jeg skimter en skikkelse i rød rustning. På hjelmen vaier en rød dusk. Ridderen. I neste øyeblikk sitter han på en steilende hest. I den ene hånden holder han en lanse, i den andre et skjold. Skjoldet har en bord av rødt og gull og midt på en grønn tegning av et tre. Jeg stirrer og stirrer, og det er like før jeg blir dratt inn i bestefars øyne da bestemor kommer.

«Nå må du ikke gjøre guttungen helt forvirret,» sier hun.

Selv om hun forsøker å gjøre seg morsk vet jeg at hun bare later som. «Han tror vel snart på alt du sier,» legger hun oppgitt til. Jeg snur meg mot henne.

«Bestemor,» sier jeg opprømt, «vi er i Dordogne! Også har vi unnsluppet en ulv! Og nå er vi ved et slott, og jeg så en ekte ridder i rød rustning og ….!

Jeg er så ivrig at ordene stokker seg. Bestefar ler inn i øret mitt. Bestemor rister på hodet.

«Dere to, altså,» sier hun og smiler oppgitt. Jeg skjønner med en gang at hun egentlig ikke er sint i det hele tatt. «Se her, jeg har med noe varmt å drikke til dere.»

Hun setter to rykende koppene på bordet.

«Bestemor,» spør jeg alvorlig, «er det sant at du har vært i Dordogne?»

Bestemor rister mildt på hodet.

«For noen griller du har satt i hodet på gutten!» sier hun anklagende til bestefar. Han smiler unnskyldende og rusker meg i håret.

Bestemor hadde aldri hadde vært i Dordogne. Ikke bestefar heller, for den saks skyld. Det gjorde ingen ting. Ikke så veldig mye, i hvert fall. Bare nok til at jeg strevde med å forstå hva som var sant og hva som ikke var det. Jeg kunne stirre på kartet over Dordogne og spørre meg selv om det virkelig fantes. I virkeligheten. Var ikke helt sikker. Jeg kjente godt leiegården hvor vi bodde, gatene utenfor og en del av nabogatene, men byen vi bodde i var like ukjent for meg som det landet kartet på gulvet i stuen skulle være en del av. Kunne verden virkelig være så stor? Og et annet sted så annerledes?

Mange ganger satt jeg på bestefars kne. Kartet over Dordogne strakte seg som et endeløst landskap bortover stuegulvet. Etter hvert besøkte vi mange slott. Red gjennom store skoger. Jeg sluttet å være redd for ulven. En dag sa jeg til og med til bestefar:

«Vi dreper den!»

Kneet til bestefar sluttet brått å bevege seg. En stund satt vi helt stille.

«Gutten min,» sa han til slutt langsomt, «jeg tror vi har ridd nok for i dag. Jeg er sliten og må hvile.»

«Å, nei, bestefar,» protesterte jeg, «ikke nå som det så spennende!»

Jeg forsøkte å komme meg opp igjen på bestefars kne. Men bestefar hadde reist seg. Han la hånden på hodet mitt, gjespet. Med trett stemme ba han meg om å rydde vekk kartet.

«Men husk å brette det pent, Marcel! Jeg tror ikke at din far blir blid hvis det skulle bli ødelagt.»

Bestefar gikk for å hvile. Jeg brettet forsiktig sammen kartet. Inne i meg var jeg likevel fremdeles i Dordogne. Jeg red over broer, over marker og inn i skogene. Et eller annet sted var ulven. En dag skulle jeg jage den. Drepe den. Da kartet endelig var pent brettet sammen, la jeg det på bordet sammen med fars ting. Jeg visste det ikke da, men heretter skulle det gå lengre og lengre mellom gang jeg red på bestefars kne.

Bortsett fra at rideturene på bestefars kne ble sjeldnere, var livet i min barndom uforanderlig. Jeg så jo at mine besteforeldre ble eldre, men det var med det som med tiden, det angikk meg liksom ikke. Bestefar var bestefar. Bestemor alltid bestemor. Tiden verken kom eller gikk, men falt som løv i Dordognes store skoger.

Som skikk og bruk var, bodde mine besteforeldre sammen med oss. Leiligheten var ikke stor. Den bestod av en stue og et lite kjøkken. Bak kjøkkenet var det et enda mindre kott. Der sov bestefar og bestemor. Kottet var sikkert kaldt og trekkfullt om vinteren, og altfor varmt om sommeren, men jeg tenkte aldri på det. Hver morgen, så snart mor ga meg lov, styrte jeg inn til dem. Enkelte ganger, ikke ofte, hendte det at jeg våknet før mor og far. Da lå jeg og hørte at de pustet i søvne. Snudde seg. Av og til snorket far eller pustet ekstra tungt. Når jeg først våknet var jeg lys våken med en gang. Umulig å sovne igjen.

Dette var en slik morgen.

Mine foreldre sov. Helt stille i leiligheten. Jeg lå og lyttet til de vanlige lydene, og hørte skritt fra leiligheten over oss. Dette betydde at dagen allerede var i gang. Naboen over oss var forresten en underlig skrue. Så vidt jeg husker var han en kusk eller noe slikt, i hvert fall kunne han være borte flere dager i strekk, og når han kom hjem var det alltid en masse bråk den første kvelden. Skritt i trappen, kvinnelatter og skråling til langt på natt. Slike kvelder ble jeg alltid lagt tidlig. Mor mente det var best slik.

«Dette er ikke noe for dine ører, Marcel! I seng med deg!»

Om jeg protesterte? Tror jeg furtet mer enn noe annet. Jeg var et lydig barn, lydig og hengiven, og etter en ridetur på bestefars kne, sovnet jeg mens jeg lå og tenkte på Dordogne, det mystiske eventyrlandet.

Jeg lå en stund og hørte på mine foreldres sovelyder.

Et blekt daglys sivet inn fra bak gardinene. Jeg var lys våken. Jeg forsøkte å ligge stille, men det var helt umulig. Fikk det ikke til. Klødde litt her, klødde litt der. Jeg snudde meg. Lå på den ene siden, lå på den andre siden, lå på ryggen og stirret opp på taket mens jeg lyttet til skrittene fra leiligheten over. Mon tro om det også er morgen i Dordogne? spurte jeg meg selv. Det var tegnet jeg hadde ventet på. Morgen i Dordogne. Jeg så straks for meg en allé med lindetrær. Dugg på bladene. Himmelen var lys blå. Eller var den det? Jeg knep øyne sammen. Nei, den var en blanding av blått og grønt. Nesten som vann. Slik jeg innbilte meg at havet så ut. Havet. Jeg hadde aldri sett havet, men hadde ikke bestefar sagt at man måtte seile over havet for å komme til Dordogne? Spørsmålet kvernet i hodet mitt. Seile over havet? Ville det si at Dordogne grenset mot havet? Og i tilfelle, hvilken del av Dordogne? Spørsmålene gjorde meg ør og urolig. Jeg forsøkte å gjenkalle kartet over Dordogne, men det var jo kjempestort, dekket nesten hele stuegulvet og var altfor stort til at jeg klarte å se alle detaljene for meg. Hadde jeg bare klart det kunne jeg ha sett om Dordogne grenset opp til havet. Spørsmålene fordrev et hvert håp om å få sove videre.

Så stille jeg bare kunne kom jeg meg ut av sengetøyet, og listet meg på nakne føtter ut til kjøkkenet. Døren inn til kottet hvor mine besteforeldre bodde stod på gløtt.

«Bestefar?» hvisket jeg inn gjennom dørsprekken.

Sovelyder. Der også. Ingen svarte.

Utålmodig lente jeg meg nærmere dørsprekken.

«Bestefar?» gjentok jeg litt høyere. Lyttet. Nei. Fremdeles bare sovelyder.

Kjøkkengulvet var kaldt å stå på. Jeg hadde bare føtter og en slitt nattskjorte, og begynte å fryse.

Jeg åpnet døren forsiktig, stakk hodet innenfor. Det var mørkt, og luktet innestengt. Men det luktet også noe annet. Noe syrlig. Lukten av bestefar. Nå frøs jeg for alvor. Kottet var veldig lite. Sengen tok mesteparten av plassen. Var så vidt mulig å åpne døren halvveis opp før den støtte mot sengen. En hylle hang over sengen. Der oppbevarte bestemor og bestefar tingene sine. Jeg skimtet noen kurver av flettet siv. En bylt med klær. Ytterst, ved siden av et par sko, lå bestefars to skjorter pent brettet sammen. I den delen av rommet som vendte mot ytterveggen tjente en liten klaff til bord. Ved siden av stod en stol. Over stolen hang det klær. På det lille bordet stod bestemors ting og bestefars barberhøvel. Hver morgen barberte bestefar og far seg i kummen på kjøkkenet. Jeg ble aldri lei av å se på dem. Innsmurt med såpeskum så de like rare ut begge to. Jeg trodde ikke noe på at jeg også en dag skulle komme til å gjøre det samme. Var sikkert bare noe de sa for å erte meg. Alle visste at det å barbere seg var noe voksne menn gjorde. Og alle voksne var gamle. Så gamle at det var umulig å tenke på, umulig å forestille seg. 8 år, 9 år, ja til og med 12 år var tall man kunne tenke på. 5 var så lite at det ikke var noe å bry seg om, men alt over 15 var svimlende. Og bestefar var over 70! Det var mye. Svimlende mye. Jeg ga opp å tenke på hvor mye det var. Isteden lurte jeg på hvor han gjorde av alle årene. Ble de lagret et sted i hodet? Hjertet? Det var enda noe jeg lurte på. Jeg var ikke helt sikker på om jeg turte å tenke tanken helt ut. Nå føltes føttene nesten som is. Jeg stod litt på den ene foten, litt på den andre. Bestemor sukket i søvne borte fra sengen. Var sikkert godt og varmt i sengen. Det jeg lurte på var om man liksom ble redd ettersom tallene ble større og større. Tallene var ikke uendelige. Ett av dem var det siste. Jeg kjente et stikk i hjertet.

«Bestefar?» stotret jeg ulykkelig.

Stemmen min skalv av kulde.

«Marcel?»

En ubeskrivelig følelse av lettelse kom over meg da jeg hørte bestefars stemme. Tankene hadde gjort meg temmelig trist. Jeg ville alltid høre navnet mitt sagt slik. Av bestefar. Alltid! Jeg ville alltid høre bestefars stemme si navnet mitt. Nå frøs jeg så jeg hakket tenner. Med et byks var jeg fremme ved sengen. Lynraskt smatt jeg inn under dynen og klynget meg til bestefars varme kropp.

«Så kald du er,» hvisket han inn i øret mitt. «Tærne dine er jo av is, gutten min! Men nå må vi ligge helt stille så vi ikke vekker bestemor.»

Han trakk meg inntil seg. Det var godt å komme inn under dynen. Jeg skalv av kulde. Bestefars kropp var så varm. Han pakket dynen godt rundt ryggen min, og la en arm rundt meg for å påse at den dekket meg helt. Så strøk han meg varsomt over håret.

«Hva gjør du oppe på denne tiden?» spurte han.

«Jeg våknet og så kom jeg til å tenke på Dordogne, og en allé av lindetrær. Det var frisk dugg på alle bladene og himmelen var lyseblå, nei, den var en blanding av grønt og blått, nesten mer grønt.»

Jeg trakk pusten, fortsatte:

«Og den fargen minnet om havet, ikke sant, bestefar?»

«Kan hende,» svarte bestefar rolig.

Igjen strøk han meg over håret.

«Og jeg fikk ikke sove, og så lurte jeg på om man må seile over havet for å komme til Dordogne. Må man det bestefar, seile over havet?»

Vi lå tett inntil hverandre, bestefar og jeg. Langsomt ble jeg varmere. Hjalp å snakke også. Det hadde vært så stille i leiligheten når alle sov og bare jeg var våken. Bestefar fortsatte å stryke meg over håret. Han så meg dypt inn i øynene, sa alvorlig:

«Ja, man må seile over havet for å komme til Dordogne.»

«Å, må man!» ramlet det ut av meg.

Jeg følte meg glad, lettet. Visste at jeg var på sporet av noe. Noe viktig. Jeg hadde visst det. Egentlig. At man måtte seile over havet, mener jeg. Jeg hadde bare ikke villet si det. Det at jeg hadde visst det gjorde meg stolt. Jeg visste litt av hvert, jeg. Om riddere, ulver og at man måtte seile over havet for å komme til Dordogne. Vissheten om dette varmet også.

«Hva heter det havet?» hvisket jeg ivrig, og måtte kjempe for å ligge rolig.

En stund lå bestefar helt stille. Jeg kunne se at han tenkte seg om. Hånden som hadde strøket meg over håret hvilte rolig mot nakken min. Det var deilig å kjenne bestefars varme hånd i nakken. Jeg tror det var verdens deiligste følelse.

«Asurhavet,» sa bestefar omsider.

«Gjør det?» utbrøt jeg overrasket.

«Ja,» svarte bestefar med et lunt smil, «Visste du ikke det?»

«Nei,» svarte jeg skamfull.

En stund lå vi tause tett inntil hverandre. Varmen fra bestefars hånd i nakken spredte seg nedover ryggen min. Jeg tror ikke det hadde gjort noe at jeg ikke visste at det havet het Asurhavet. Virket ikke slik på bestefar i hvert fall.

«Vil du at jeg skal fortelle deg om Asurhavet?» spurte han plutselig.

«Ja, gjerne!» svarte jeg lykkelig.

«Asurhavet har en eiendommelig farge som ingen andre hav har. En ubestemmelig blanding av grønt og blått. I Asurhavet lever det noen rare fisker. De er helt flate, ja, ser nesten ut som tallerkener. Hodene er bitte små, mens øynene, derimot, er kjempestore.»

«Så merkelig,» svarte jeg, og merket av jeg begynte å bli søvnig. Og varm. Var så vidt jeg klarte å holde meg våken. Jeg så for meg de rare, flate fiskene med de bitte små hodene og de store øynene, og tenkte på alt det andre rare som sikkert fantes i Asurhavet, havet man måtte seile over for å komme til Dordogne, og i det bestefar trakk pusten for å fortsette, lukket jeg øynene og sovnet.

Det forble bestefar og min hemmelighet at jeg la meg i mine besteforeldres seng de morgenene jeg våknet tidlig og ikke fikk sove. Det var veldig godt å ha en slik hemmelighet som bare var bestefars og min. Han og jeg. Jeg og ham. Min bestevenn. Jeg skulle ønske at alle kunne ha en venn som bestefar. Alt han visste! Alt han kunne fortelle! Jeg kjente ingen som visste om så mye som bestefar. Far visste jo mye. Men far var noe annet. Han var snill nok. Det var ikke det. Men far arbeidet. Om formiddagen var han på kontoret, om kvelden leste han avisen. Det hendte at far var trett, sliten, eller opptatt i alvorlige samtaler med mor. Bestefar, derimot, var alltid der. Bare det å vite at jeg kunne krype inn under dynen til ham når som helst gjorde at jeg ofte ba om å få gå og legge meg.

”Skal du legge deg allerede nå?” kunne far spørre og lot som om han var forundret, men jeg så på ham at han ertet meg. Siden leiligheten var så liten, tjente stuen som soveværelse. Hver kveld brettet vi ut soveplassene på gulvet. Og rullet de sammen igjen om morgenen, og stakk de inn under stuebordet. Fordi jeg etter hvert ofte ønsket å legge meg tidlig, ble soveplassen min etter hvert lagt til motsatt ende av værelset fra der hvor far satt og røykte, fordypet i avisen leste avisen med en kopp te innen rekkevidde. Som oftest holdt mor på med et eller annet håndarbeid om kvelden. Strømper skulle stoppes, klær sys om. Det gjorde meg ingen ting at de ikke gikk å la seg. Nesten tvert om. Jeg likte å ligge å høre på dem og lydene de laget. Av og til forsvant de ut på kjøkkenet. Av og til kom bestefar eller bestemor, kanskje begge to, inn i stuen og satte seg ved siden av far. Det hendte at bestefar og far spilte kort mens bestemor hjalp mor. Forsøkte å hjelpe mor er vel riktigere å si. Hun var mer i veien enn til nytte, men mor hadde ikke hjerte til å si det til henne. Bestefar kunne ta seg en røyk sammen med far. Begge røykte pipe, som mannfolk gjorde på den tiden. Hadde det hendt noe spesielt snakket de lenge sammen. Far pekte på noe i avisen, kom med en kommentar. Bestefar lot seg ikke be to ganger, og snart gikk samtalen dem imellom. Ble de for høyrøstede kremtet mor og nikket i min retning. Da skulte de begge forlegent bort mot der hvor jeg lå, satt en stund og stirret taust fremfor seg, men ikke lenger etter var samtalen i gang igjen. Jeg elsket slike kvelder.

Men jeg la meg ikke ekstra tidlig hver kveld. Så vidt jeg kan huske var det stort sett om lørdagene jeg insisterte på å komme tidlig i seng. For da fikk jeg en lang og uforstyrret søndagsmorgen sammen med bestefar.

«Fortell om Asurhavet!»

Det var tidlig en søndagsmorgen.

Jeg hadde ikke stått utenfor døren og ventet, men gått rett inn og lagt meg tett inntil bestefar. Han var våken allerede. Så tidlig som jeg hadde lagt meg kvelden før hadde han nok skjønt at jeg ville komme.

«Asurhavet er kjent og fryktet for sin lunefullhet.»

Bestefar hvisket lavt.

«Bare de beste kapteinene på de beste skutene klarer å krysse det. Det kan plutselig blåse opp. Vinden blir så sterk at den får seilene til å revne og blåser folk over bord. Det hender også at vinden bringer skip ut av kurs. Istedenfor å ankre opp utenfor kysten av Dordogne, ender de langt mot nord, ja, helt til Grønland!»

«Grønland?» gjentok jeg forundret.

Det var langt unna det. Jeg visste ikke noe annet om Grønland enn at det var veldig kaldt og innmari langt unna. Dessuten var det isbjørner der.

«Der er det isbjørner!» utbrøt jeg, og var i det samme veldig glad for at bestefar lå tett inntil meg. Jeg nølte litt. Tok mot til meg og spurte:

«Er de farlige?»

«Ja, veldig,» svarte bestefar alvorlig.

«Men hvorfor heter de isbjørner? Er de laget av is?»

Jeg så for meg en stor, gjennomsiktig skikkelse av is. Kald og mektig reiste den seg på to ben. Jeg hutret, gjemte hodet under puten.

«Hva er det, gutten min?» spurte bestefar bekymret. Han løftet på puten og så alvorlig på meg.

«Du kan ta det med ro. Det er ingen isbjørner her,» fortsatte han. «Og de er ikke laget av is. Isbjørnene er ekte bjørner. Med i motsetning til de andre bjørnene har isbjørnene hvit pels. Og som bjørner flest er de redd for menneskene.»

«Er bjørnene redd oss? Redd for menneskene?»

Hadde det ikke vært bestefar som sa det ville jeg ikke ha trodd på det. Hvordan var det mulig for noe så stort og farlig å være redd for menneskene? Beroliget og lettere til sinns, turte jeg å legge hodet oppå puten igjen.

«Alle dyr er redde for menneskene, Marcel.»

Jeg lukket øynene, og forsøkte å forstå hvorfor mens jeg kjente bestefars rolige pust mot kinnet. Dyrene redde for menneskene? Med ett var jeg langt av sted. Jeg gikk på noen isflak. På føttene hadde jeg sko av skinn, og på hodet en tykk pelslue. Over meg glimtet stjernene. Jeg løftet hånden og speidet foran meg. Der, i synsranden! En kjempestor, gjennomsiktig skikkelse på to ben! Den sto helt stille med forlabbene løftet oppover. Jeg listet meg nærmere. Så at skikkelsen enkelte steder var dekket av rim. Jeg skulle til å ta på den da noen ristet meg forsiktig i skulderen. Jeg glippet med øynene.

Far stod ved sengekanten.

«Det er langt på dag, Marcel. Du må du opp å spise frokost.»

Jeg lurte på om jeg skulle fortelle far om isbjørnen.

«Jeg drømte om en isbjørn,» sa jeg.

«Het den bestefar?» svarte far, og smilende løftet han meg ut av sengen.

Jeg husker ikke når omslaget kom. Antagelig må det ha skjedd gradvis, uten at jeg merket noe. Jeg var altfor opptatt med mitt. Kanskje heldigvis. Bestefar og bestemor var en naturlig del av livets orden. Det var utenkelig med noen forandring. Jeg så jo at foreldrene mine enkelte ganger virket mer bekymret enn vanlig. Eller gjorde jeg? Jeg er sannelig ikke sikker. Men jeg husker at jeg flere ganger spurte mor hvorfor bestemor stadig oftere ble liggende så lenge i sengen. Det begynte med at hun gikk og la seg igjen etter frokost. Sa hun ikke hadde sovet så godt om natten og var trett. Så begynte hun med å sove til etter at vi andre hadde spist frokost. Hun våknet først da det var langt på dag, og påstod alltid at hun ikke var sulten. Men mor ville ikke høre på det øret. Hun kokte suppe til bestemor og serverte varm, søt te. Så en dag ble bestemor liggende hele dagen i sengen. Neste dag kom hun seg på benene og pratet litt med mor om kvelden, men etter det var hun kun ute av sengen når hun skulle på toalettet.

En ettermiddag tok mor meg til side.

«Marcel, vennen min, bestemor er ikke frisk. Derfor må du være så snill å ikke krype opp i sengen til bestefar på en stund. Du forstår, bestemor er veldig trett og ingen av oss må forstyrre henne. Bestemor må få sove. Forstår du, vennen min?»

Jeg syntes det hørtes veldig rart ut alt sammen, og hadde lyst til å spørre mor om hvorfor bestemor var så trett, og hvorfor hun måtte sove hele dagen når hun også sov hele natten, men det var noe i mors ansikt, og øyne, som gjorde at jeg heller sa:

«Men når kan jeg gå til bestefar?»

«Jeg vet ikke, Marcel. Kanskje senere en gang. Eller kanskje du kan snakke med bestefar om ettermiddagene?»

«Å,» var alt jeg klarte å si, for jeg visste jeg ikke hva jeg skulle svare.

Tanken på ikke å kunne krype opp i sengen til bestefar gjorde meg ulykkelig.

Mor strøk meg over håret og sa:

«Du må ikke glemme at bestefar også er gammel og trett. Nå som bestemor er ikke er frisk må han ha mest mulig ro.»

Jeg var absolutt ikke sikker på hva mor mente med ”ikke frisk” og ”trett”, men forstod såpass at jeg ikke skulle krype opp i sengen til bestefar på en stund. Bestefar, ja. Tenkte jeg grundig etter så hadde han liksom blitt litt annerledes i det siste. Han satt sjeldnere sammen med far om kvelden. Sa heller ikke så mye når det kom til stykket. Under måltidene rørte han nesten ikke maten, og han hadde nesten ikke før satt seg før han forlot bordet for å se til bestemor. Skjeggstubbene ble lengre, og buksen viet seg ut.

Jeg så opp på mor.

«Er det farlig?»

«Det er en del av livet,» svarte hun langsomt.

Hun så med ett veldig trist ut.

Jeg gikk bort til bordet og rotet rundt i fars ting. Det store kartet over Dordogne lå pent sammenpakket under albumene med gulnete utklipp. Jeg tok frem et av albumene, og bladde i det. Var altfor mye tekst til at jeg orket å lese alt sammen, men tegningene var vakre og forseggjorte. Jeg studerte dem nøye. Dordogne var veldig vakkert. Alle kirkene hadde spir av sølv og forgylte kupler. Bygatene var ikke fulle av søle og mudder som hos oss, men var belagt med den fineste brostein.

«Mor,» ropte jeg ut på kjøkkenet, «er det langt fra Dordogne til Grønland?»

Men hun var opptatt med sitt og svarte ikke.

Noen dager senere sluttet bestemor å våkne. Jeg sier med vilje at hun sluttet å våkne, for det var det mor sa til meg.

«Bestemor sover hos oss, men er våken hos Gud,» sa mor stille.

Far kom tidlig hjem fra kontoret, blek og dratt i ansiktet.

«Jeg har gitt beskjed,» sa mor lavt til ham.

Far så på meg.

«Kom, Marcel,» sa han, «så går vi en tur.»

Vi vandret rundt i gatene. I en bod kjøpte far en kringle til meg. Han sa lite, men holdt meg hele tiden hardt i hånden. Da vi kom hjem igjen hørte jeg bestefar og mor snakke lavt sammen inne på kottet bak kjøkkenet.

Far ba meg vente i stuen og gikk inn til dem. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ventet. En stund lurte jeg på om jeg skulle brette ut kartet over Dordogne. Men jeg orket liksom ikke. Jeg husker ikke om jeg falt i søvn eller bare duppet litt av. Jeg i hvert fall drømte jeg at jeg seilte over et hav med et vann så blått at det nesten gjorde vondt i øynene. Asurhavet? Jeg stod foran i stavnen og stirret ut over. Bestefar holdt roret. Jeg husker ikke om far og mor også var med. Hvor var seilte vi hen? Jeg snudde meg og ropte til ham, men det var som om han ikke hørte meg. Bestefar satt helt rolig med blikket festet på et punkt i horisonten. Jeg forsøkte å se i samme retning, men så bare hav og atter hav. Plutselig fikk jeg det for meg at vi lette etter bestemor. Jeg hadde blitt med for å hjelpe bestefar. Av en eller annen grunn likte jeg ikke den tanken. Jeg ble ikke redd. Ikke veldig. Mer urolig. Jeg savnet far og mor. Jeg snudde meg og ropte igjen og igjen noe til bestefar. Han holdt blikket stivt festet på det usynlige punktet i horisonten og hørte meg ikke.

«Marcel, du må våkne!»

Jeg snudde meg, forsøkte å unnslippe stemmen.

«Marcel, våkn opp!»

En hånd dultet bort i meg. Et kort øyeblikk trodde jeg det var en arm som steg opp fra havet, og jeg tror jeg ropte:

«Slipp meg!»

I det samme åpnet jeg øynene og så rett inn i ansiktet til mor. Øynene hennes var rødkantede. «Marcel,» sa hun alvorlig, men samtidig vennlig, «du må bli med meg, men vær så stille du bare kan.»

«Hvor er bestefar?» spurte jeg.

Drømmen satt tungt i meg. Var som om en del av meg fremdeles var i den.

«Vi skal gå til bestefar nå, svarte mor. Stemmen hennes var mild. Ansiktet hennes var så rart. «Og husk å være stille, Marcel. Bestefar er veldig syk.»

«Er bestefar syk?»

Jeg trodde ikke mine egne ører. Det stemte ikke. Kunne ikke stemme.

«Nei, ikke bestefar,» svarte jeg heftig. «Han er ute og seiler. Jeg drømte at han og jeg …. .»

Lenger kom jeg ikke. Mor la en finger over munnen min, og en arm rundt skuldrene mine. Vi gikk ut på kjøkkenet. Far stod på kjøkkengulvet. Armene hang rett ned foran ham.

Døren inn til bestemor og bestefars kott stod på gløtt.

«Er bestefar der?» spurte jeg. Det var vanskelig å snakke. Jeg hadde en merkelig klump i halsen.

Ingen av foreldre mine svarte. Til slutt nikket far svakt med hodet.

«Kan jeg gå inn til ham?» spurte jeg usikkert.

Far kom bort til meg. Han la en hånd på hver skulder, sa langsomt:

«Gjør det, gutten min, men vær veldig stille og forsiktig. Og du kan ikke bli lenge hos ham.»

Far så meg inn i øynene, klemte hodet mitt inn til brystet sitt.

«Gå nå,» sa han lavt.

Det var mørkt i værelset, men jeg skimtet konturene av bestefars kropp under dynen. Jeg gikk de få skrittene bort til sengen, lente meg innover den og hvisket:

«Bestefar?»

Bestefar rørte seg så vidt. Han pustet tungt.

«Nei, men er det ikke lille Marcel,» sa han med en stemme jeg nesten ikke kjente igjen. «Kom hit og legg deg inntil meg en stund, gutten min. Det er noe jeg må snakke med deg om.»

Bestefar hadde ikke snakket ferdig før jeg skyndte meg inn under dynen. Straks etter lå vi tett inntil hverandre i sengen.

«Kan du holde på en stor hemmelighet, Marcel?» spurte han med en hes, raspende stemme. Pusten gikk tungt og ujevnt.

«Ja, bestefar,» hvisket jeg, «Det lover jeg.»

«Jeg skal straks ut på en lang reise, Marcel. Jeg må følge etter bestemor, forstår du. Men før jeg forlater dere vil jeg betro deg en hemmelighet.»

En hemmelighet! Jeg presset meg enda tettere inntil bestefar.

«Det går en kanal fra Asurhavet helt inn til byen Cahors,» sa bestefar. Det pep i brystet når han snakket.

«De fleste som reiser til Dordogne kjenner ikke til denne kanalen. Den ligger godt gjemt bak en tett vegetasjon, og munner ut ved en liten brygge i elven som går rundt byen. De få som vet om, og bruker, kanalen reiser nemlig til Cahors i et spesielt ærend. For et sted i byen, et meget hemmelig sted,» fortsatte bestefar med en stemme som lød som om den kom lengre og lengre borte fra, «finnes det en gammel brønn. Og det er ingen vanlig brønn, Marcel. Det er en magisk brønn. Vannet i brønnen er slik at hver dråpe av det tilsvarer ett år av ditt liv.»

Jeg rørte meg ikke, men holdt pusten av spenning.

«Og man vet aldri på forhånd om det vannet gjør deg eldre eller yngre. Derfor er det også veldig farlig å drikke av det. De som drikker av det forandrer ikke utseende. Ikke med en gang i hvert fall. Men inne i seg blir de enten yngre eller eldre, og enten legger de til mange år av sitt liv og lever lenger enn alle andre, eller så dør de mye tidligere enn de skulle ha gjort.»

Mens jeg forsøkte å finne en mening i det bestefar sa, så jeg brønnen og vannet i det for meg. Vannet var ulikt alt annet vann. Som om det hele tiden skiftet farge. Ett øyeblikk var det grønt, i neste minnet det om fargen i Azurhavet. Spørsmålene tårnet seg opp inne i meg, jeg klarte ikke lenger å ti stille, og spurte:

«Har du vært der, bestefar?»

Bestefar sukket.

«Ja,» sa han.

Stemmen var så svak at var så vidt jeg hørte hva han sa. Bestefar dro langsomt inn pusten. Han holdt seg for brystet, som om han hadde vondt der et sted.

«Hva gjorde du der?» spurte jeg overrasket.

«Jeg hentet vann til bestemor,» svarte han og lukket øynene. Hånden han hadde holdt for brystet falt forover.

I håndbaken lå en liten seilbåt.

Den var laget av papir og fyrstikker. Jeg skulle akkurat til å gripe den da jeg med ett hørte måkeskrik og kjente lukten av saltvann. I det samme visste jeg at reisen til Dordogne var over.