Storkene fra Samarkand

Etter endt utdannelse ved universitetet i byen P., var tiden endelig kommet da jeg kunne bryte opp fra byen hvor jeg alltid hadde følt meg som en fremmed. Tanken på å snart skulle begi seg på den lange hjemreisen til landsbyen føltes befriende. Før jeg gikk om bord i den første av en lang rekke postvogner som ville bringe meg tilbake til landsbyen, kastet jeg et kjapt blikk på dagens avis. Overskriften var at fyrst Wassilij, en tungsindig og innesluttet mann, hadde blitt utnevnt til innenriksminister. Ifølge sikre kilder, skrev avisen, kom utnevnelsen svært overraskende. Lenger ned på siden var det også en notis om en nært forestående kunstutstilling basert på den berømte dikteren Garilovs diktsamling Orientalske sanger.
Den anerkjente litteraturkritikeren Pavel Promysj skulle i den anledning holde et foredrag om Garilovs store betydning. Ved synet av Promysj’ navn kjente jeg et ubehagelig stikk i hjertet. Anerkjent litteraturkritiker? Han, av alle? Vel, hvorfor ikke? Anerkjennelse hadde den karen alltid higet etter, og det å bli titulert som en anerkjent litteraturkritiker på avisens førsteside, smakte nok langt bedre enn å være en ukjent dikter. Mennesker som Pavel Promysj fant en egen tilfredsstillelse i å kritisere andre, tenkte jeg med et lett anstrøk av bitterhet, og gledet meg enda mer til å legge byen P. bak meg.
I det hele tatt var jeg så opptatt av den nært forestående hjemreisen at jeg snart glemte utnevnelsen av fyrst Wassilij og notisen om kunstutstillingen. Det er nemlig ikke til å legge skjul på at den reisen gjorde meg ualminnelig nervøs. Jeg tror det kom av forventningene knyttet til realiseringen av mine planer. En karriere i byen P. ville sikkert ha vært mer lønnsom og prestisjefylt, men etter de ensomme og tunge årene i byen, lengtet jeg bare etter det øyeblikket da postvognen satte seg i bevegelse. At reisen var lang og monoton, og postvognene ubehagelige, var noe jeg forsøkte å la være å tenke på. Ingen ting, gjentok jeg for meg selv, er perfekt i denne verdenen. Jeg vet ikke om jeg helt trodde på det. Antagelig innbilte jeg meg at jeg gjorde det, for det var en sannhet med visse modifikasjoner. Jeg er nemlig selv litt av en perfeksjonist. Og det var takket være kombinasjonen av denne karakteregenskapen og noe som skjedde på feiringen av min 37års dag, at jeg, i motsetning til de fleste av mine medstudenter, avsluttet utdannelsen med så gode karakterer at ledelsen ved universitetet innstendig oppfordret meg til å bli. Men i det øyeblikket jeg satte foten på stigtrinnet til postvognen, visste jeg at beslutningen jeg hadde tatt var riktig.
Om selve reisen mot mine hjemtrakters fruktbare egner ved Dikanas bredder er det lite å si, bortsett fra at den var akkurat så monoton og ubehagelig som forventet. Støv og leire krøp inn overalt i postvognen, og den ene fordrukne kusken etter den andre lot de stakkars økene smake pisken. Underveis overnattet vi i kummerlige vertshus. Maten var like elendig overalt, og sengene fulle av utøy.

Men omsider var den lange reisen over. Tidlig en formiddag så jeg endelig landsbyens kjente kirketårn avtegne seg mot horisonten. Kirketårnet var viden kjent på grunn av den gamle klokken som hang i tårnet, og som på folkemunne gikk under navnet «klokken fra Barensfels». Etter hva man visste å fortelle skulle navnet vise til den gang dens dype klang forkynte den avgjørende seieren over de barbariske hordene. En offiser fra Böhmen som het Barensfels skulle heltemodig ha reddet landsbyen fra å bli brent ned av de barbariske hordene da de omsider trakk seg tilbake.
Etter en stund svingte postvognen svingte inn på landsbytorget, og slasken av en kusk brølte «Siste stopp! Alle ut!» med en slik kraft at man skulle tro vi hadde barbarene i hælene. Lettet over at den ubehagelige ferden var overstått, banket jeg reisens redsler ut av klærne. Der jeg stod på torget følte jeg for første gang på aldri så lenge en bølge av kraft og optimisme strømme gjennom meg. Det travle torget var fullt av bondekoner kledd i egnes fargerike stakker, og med like fargerike skaut på hodet. Fra bugnende boder tilbød de alt fra vannmeloner på størrelse av strutseegg, til gulrøtter store som hvalrosstenner.
Tilfreds suget jeg inntrykkene til meg. Dette var stedet hvor jeg skulle virkeliggjøre planene jeg hadde brukt det siste året i byen P. på å gjennomgå. Mens jeg betraktet det myldrende livet rundt meg, var jeg overbevist om at planene ville bli til velsignelse for ikke bare meg, men for hele området. En ting var selvfølgelig pengene jeg kom til å tjene, og huset jeg skulle bygge, men enda viktigere, sa jeg stolt til meg selv, var det at jeg ville bidra til økt velstand og fremskritt. For selv om det hadde funnet sted en viss utvikling i landsbyen, var det likevel ikke til å komme fra at en mer moderne sivilisasjon fremdeles var lysår unna. Man så det med én gang. Ett blikk på torghandelen var nok. Det spesielt bondske, som kjennetegnes ved en helt egen mistenksomhet overfor alt og alle rådet fremdeles grunnen.
Men jeg skulle gjøre en forskjell. Dette var jeg overbevist om. Vissheten utgjorde så å si mitt mentale grunnfjell. Jeg tvilte ikke ett sekund på at mine planer ville krones med hell, og at jeg ville bli en meget formuende mann. Jeg hadde derfor allerede tatt en alvorlig beslutning, nemlig at jeg ikke skulle søle vekt en eneste mynt på dovent øl og kålsuppe på vertshuset. Gud er mitt vitne på at årene i byen P. hadde vært ensomme og vanskelige. Jeg hadde forsaket sa jeg alt en ung mann higer etter. Men nå var endelig min tid kommet.

Noe av det første jeg gjorde etter å ha leid et værelse hos en noe eldre, men vennlig dame ikke langt fra postkontoret, var å lete etter velegnede lokaler for min virksomhet. For øvrig var værelset ikke mye å skryte av. En medtatt seng, en vaklevoren kommode, et fat til å vaske seg i borte i et hjørne. Strengt tatt mer spartansk enn jeg ville ha foretrukket, men det var rent, leien lav og vertinnen imøtekommende. I grunnen spilte det ingen rolle hvordan jeg bodde. Jeg skulle ikke bli der lenge. Så snart jeg hadde fått ordnet med finansieringen, skulle jeg finne noe bedre. Aller helst ønsket jeg å bo i et av de lave, enetasjes og hvitmalte husene i utkanten av landsbyen med en liten hage og hvite stakittgjerder. Et par av dem, riktignok få, hadde også to etasjer. Dette var som oftest påbygg utført av mer bemidlede familier hvor andre etasje tjente som soveværelser.
Nå var det for mitt vedkommende ikke avgjørende om huset hadde en eller to etasjer. Jeg var fremdeles ungkar. Fremdeles, gjentok jeg bestemt, som for å understreke at dette var like midlertidig som det spartanske værelset jeg nettopp hadde leid. Faktum var at jeg var en foretaksom mann i sin beste alder. Året før jeg reiste fra byen P. hadde jeg fylt 37 år. Selvfølgelig var de fleste menn på min alder ikke bare allerede for lengst gift, men fedre, noen til og med bestefedre. Men jeg var velutdannet, og alderen tatt i betraktning, syntes jeg selv at jeg fremdeles så forbausende godt ut. Riktignok hadde håret begynt å bli tynnere i vikene, og et par dype rynker hadde gravd skyttergraver over pannen, men jeg var slank og rank i ryggen. Dessuten, tilføyde jeg oppmuntrende til meg selv, var dype rynker i pannen et tegn på ettertenksomhet og intelligens.
Når det gjaldt feiringen av min bursdag året før, er det ikke til å stikke under en stol at den ikke hadde vært mye å skryte av. Jeg hadde kommet til at dette i all hovedsak skyldtes to forhold. Det ene var de tunge årene jeg allerede hadde tilbrakt i byen. Den andre grunnen var at min omgangskrets var svært begrenset, og kun bestod av et par medstudenter jeg hadde dannet et løst vennskap med under middagene i universitets kantine. Den varme maten, som enten bestod av fleskebiter, kål og poteter eller salt sild, kål og poteter holdt så vidt liv i oss. Til gjengjeld var den billig. Den ene av disse medstudentene, Tata, skulle bli agronom. Den andre, Stanislav, var fiolinist og studerte musikk i håp om å gjøre karriere i byens symfoniorkester.
At den stille og beskjedne Tata ville bli agronom, til og med en vellykket sådan, tvilte jeg ikke på. Pliktoppfyllende og nøye som han var fra naturens side, forsømte han aldri en forelesning. Og de få av hans arbeider jeg hadde hatt anledning til å se, gjenspeilte til fulle disse egenskapene. Når det gjaldt Stanislav derimot, hadde jeg visse tvil når det gjaldt ønsket om å gjøre karriere som fiolinist i symfoniorkesteret. Det var noe ved ham som sa meg at han snarere burde ha gjort en karriere som profesjonell kortspiller enn musiker.

Saken var nemlig den at jeg hadde hørt Stanislav spille. Jeg skal villig innrømme at jeg hverken har forstand på musikk eller besitter et musikalsk øre. Som økonom har jeg et annet interessefelt enn musikken. Men det slo meg likevel at uansett hvilke store anstrengelser han gjorde, fant han aldri den rette tonen.
En kveld etter at Tata og jeg hadde hørt Stanislav øve fra Brachmanns Lieder, tok vi følge et lite stykke frem til broen over elven Dikana. Tata skulle ta til venstre over broen mens jeg skulle sette kursen innover noen trange smug. Rett før våre veier skiltes, kom jeg til å antyde at jeg opplevde en viss utilstrekkelighet i Stanislavs musisering. Jeg ordla meg svært forsiktig. Det bare så vidt jeg lot tvilen komme til orde i form av en bisetning. Men det var nok til at Tata plutselig stoppet. Tydelig brydd tok han av seg hatten, strøk seg et par ganger over det tette, kortklipte håret, og sa så krast at jeg straks angret på at jeg hadde berørt temaet: ”Tullprat! Stanislav har en strålende fremtid som musiker foran seg!”
Rødmet han? Det var vanskelig å avgjøre i kveldsmørket. Kanskje det bare var noe jeg innbilte meg, men jeg syntes nå at han fikk noen hissige, røde flekker i ansiktet. Imidlertid ble jeg så perpleks av Tatas uventede reaksjon, at alt jeg maktet var å unnskylde meg så godt jeg kunne. Haltende og usikkert sa jeg at det nok var min manglende musikkforståelse som spilte meg et puss. Dessuten, la jeg til med en beklemt liten latter, hva kunne man vente seg av en økonom?
En taus Tata stirret granskende på meg. Dessverre er jeg svært nærtagende for andres reaksjoner. Dette er til tider direkte plagsomt. Måten Tata så på meg på opplevde jeg da også som svært ubehagelig, men klok av skade sa jeg ingen ting. Til slutt nikket Tata kort med hodet, og vi gikk videre i stillhet til stedet hvor våre veier skulle skilles. Følelsen av ubehag satt fremdeles i meg. I det vi tok hverandre i hendene for å si god natt, hørte jeg forbløffet min egen stemme spørre om han kunne tenke seg å feire min 37-årsdag sammen med meg og Stanislav.
”Har du spurt ham?” svarte Tata mutt med en undertone i stemmen som gjorde meg redd for at det jeg vag hadde antydet som Stanislavs manglende gehør skulle slå en kile i vårt vennskap.
”Jeg ville høre med deg først,” svarte jeg vennlig, ”Du er jo min eldste venn her i byen, vet du,” la jeg forsonende til.
Tata nølte en stund, men til min store lettelse sa han at han gjerne kom på bursdagsfeiringen. Jeg benyttet øyeblikkelig anledningen til å si at jeg skulle sende Stanislav en skriftlig invitasjon allerede samme aften.
”Det vil han nok like. Jeg er sikker på at han takker ja,” sa Tata.
Vil han nok like? Jeg synes det var en underlig formulering, men den nagende vissheten om at jeg allerede hadde sagt for mye, gjorde at jeg lot som ingen ting.
Vi tok hverandre i hendene, sa god natt og gikk hvert til vårt. Men da jeg hadde gått et stykke fikk en plutselig innskytelse meg til å stoppe og snu meg. Omtrent midtveis ute på broen skimtet jeg Tatas skikkelse. Jeg er ikke sikker, men siden vi ikke hadde støtt på noen andre, tror jeg i hvert fall at det var ham. Sjanglet Tata ustøtt fra side til side? Jeg knep øynene sammen for å se bedre. Men da jeg med sammenknepne øyne også trodde at jeg så toppene på Ossnyparkens berømte lindetrær et stykke unna, noe som selv på en klar dag var umulig, slo jeg det hele fra meg og gikk videre.
Jeg var svært lei meg over det som nettopp hadde utspilt seg mellom oss. Jeg hadde så få venner at jeg ikke kunne risikere å miste en eneste en. Vel hjemme hadde jeg knapt hengt fra meg frakken, før jeg grep penn og papir, og skrev en kort, men høflig invitasjon til Stanislav. Da jeg var ferdig stakk jeg brevet i frakkelommen slik at jeg ikke kunne unngå å huske å poste det neste dag, skylte ansiktet i kaldt vann, kledde av meg, la meg og sovnet.

Min kommentar om Stanislavs fiolinspill måtte likevel ha vært et slags omen, for den ettermiddagen vi skulle feire min 37-årsdag, ankom ikke Stanislav alene, men sammen med en for meg, og for Tata, som allerede hadde kommet, fremmed skikkelse.
Til avtalt klokkeslett banket det på døren.
”Der har vi ham!” utbrøt jeg kanskje en tanke for oppglødd, ”Punktlig som alltid!”
Smilende åpnet jeg døren, men smilet stivnet brått da jeg rett bak den brede bremmen til Stanislavs flotte kunstnerhatt, skimtet et blekt og grovt ansikt med et pistrete skjegg. Stanislav, som tydeligvis var i et overstadig, godt humør, lot som om han ikke merket min reaksjon. Flippskjegget var nylig vokset og pleid, og en utsøkt duft av epleblomster og sjasmin fra en fransk eau de cologne slo imot meg i det Stanislav feide inn i rommet med en like selvsikker mine som om han eide det.
Utilpass ble jeg forvirret stående ved siden av den åpne døren. I neste sekund snek fyren med det pistrete skjegget seg fordi meg med en ram eim av svette som snart skulle få rommet til å lukte som en stall. Stanislav kastet et blikk på oppdekningen på bordet Tata hadde hjulpet meg med, gransket den nybakte kaken, serviset, serviettene og tallerkenene, alt sammen selvfølgelig dekket på til kun tre personer, grep seg til pannen, og utbrøt altfor høyt og tilgjort muntert:
”Tilgi meg, kjære deg, men jeg tillot meg å ta med en venn!»
Som om han stod på scenen på et varieteteater, og skulle introdusere forestillingens neste nummer, feide han elegant med den bredbremmete hatten i retning av fyren med det pistrete skjegget.
«La meg,» sa Stanislav høytidelig, «få introdusere min sjelefrende, dikteren Pavel Promysj!”
Hvem har en sjelefrende med pistrete skjegg som stinker av svette, spurte jeg meg selv, og kom til at jeg hadde aldri hørt om noen dikter som het Pavel Promysj. Strengt tatt hadde jeg hørt om svært få diktere bortsett fra Garilov. Selvfølgelig. Hans navn var jo på alles lepper. Diktere var sikkert noen svært begavete og interessante mennesker, men jeg må innrømme at dikt som ikke sa meg noe som helst. Tall, derimot, var noe annet. De levde. Men så studerte jeg da også økonomi, ikke litteratur.
”Jeg ser det er dekket på til tre,” fortsatte Stanislav ufortrødent og knegget lattermildt, som om synet av de tre tallerkenene moret ham, ”men vi kan jo ikke la den edle dikterkunstens store håp, selveste Pavel Promysj, sitte under bordet og spise som en annen hund, kan vi vel?”
Mens han lo så han fra meg bort til Tara og tilbake på meg. Ingen av oss sa noe, men jeg la merke til at Tatas kinnen hadde vært blussende røde siden fiolinisten marsjerte inn. Spøkte Stanislav eller mente han det han hadde sagt? Spilte i grunnen liten rolle. For min del kunne gjerne denne dikteren Promysj få servert et kakestykke på dørmatten. Heldigvis hadde jeg intermessoet med Tara forleden kveld frisk i minne, og holdt derfor munnen lukket. Imidlertid medførte dette at vi ble stående å se på hverandre uten at noen sa noe. Stanislav stod midt på gulvet, dikteren Promysj et stykke bortenfor og Tata avventende, like ved bordet, med hånden på en stolrygg. Selv stod jeg rett ovenfor Stanislav og forsøkte å holde pusten mens eimen av svette fra dikteren Promysj rev i neseborene.

Jeg vet ikke hvor lenge vi stod slik mens stanken fra Promysj ble mer og mer påtrengende, men til slutt kremtet Tata forlegent og grep ordet.
”Selvfølgelig ikke, godeste Stanislav!” sa han på sitt sedvanlige stille vis og rødmet, ”Jeg skal straks dekke på til én til.”
Synet av den rødmende Tata ergret meg. Samtidig merket jeg de første tegnene på et slags oppgitthetens stille raseri. Er Tara virkelig så svak, spurte jeg meg selv. Men takket være den selvkontrollen ensomheten hadde lært meg, klarte jeg å ignorere både det gryende raseriet og spørsmålet. Derimot gjorde Tatas ord meg pinlig oppmerksom på at jeg forsømte mine vertskapelige forpliktelser.
”Nei, for all del, kjære Tata, jeg skal ta meg av det!” ropte jeg oppspilt, ”Hjelp heller gjestene med klærne deres!” fortsatte jeg med et så påtvunget smil at mer åndsnærværende gjester øyeblikkelig ville ha forsvunnet ut døren. Men, ikke disse gjestene, nei. De var kunstnere må vite, og spilte i egne øyne selvfølgelig hovedrollene på livets scene. Tata og jeg var nærmest å betrakte som noen utvalgte heldiggriser som fikk æren av å oppleve forestillingen uten å betale.
På ett eller annet vis fikk jeg tryllet frem en ekstra tallerken, og ekstra servise, men dessverre fant jeg ikke en fjerde serviett. Behendig sørget jeg for å flytte servietten fra min plass til der hvor jeg nettopp hadde dekket på til den stinkende dikteren, og satte den lave krakken jeg brukte som nattbord bort til bordet. Jeg byttet jeg ut stolen jeg skulle ha sittet på med krakken. Se så, dikteren skal sitte i høysetet, kunsten fremfor alt! apte jeg for meg selv. Da ting var på plass, og bordet stod klart for fire personer, kremtet jeg diskré for å tiltrekke meg gjestenes oppmerksomhet, og sa alvorsstemt:
”Kjære venner, jeg er meget takknemlig for at dere har tatt dere tid og anledning til å feire min 37-årsdag her hos meg!”
Belevent slo jeg ut med hånden i retning av bordet, og fortsatte:
”Som dere ser kan jeg friste med en nybakt kake. Det er en aprikoskake laget etter en gammel oppskrift fra landsbyen jeg kommer fra. På bordet står også en samovar med te. Velkommen til bords, kjære venner!»

Jeg gjorde tegn til dikteren Promysj at han skulle sette seg på min stol, og viste Tata og Stanislav deres plasser. Da gjestene hadde satt seg, sank jeg lettere ør i hodet ned på krakken, bare for å oppdage at haken kun så vidt rakk over bordkanten. Heldigvis virket det ikke til at Stanislav eller dikteren Promysj la merke til det. Tata, derimot, sendte meg et forlegent blikk, samtidig som han igjen rødmet lett. Det var da voldsomt til bluferdighet, sa jeg til meg selv, og merket en tiltagende motvilje mot den rødmingen.
For å bryte det stille raseriet jeg på ny følte var i anmarsj, slo jeg hurtig med teskjeen mot tekoppen. Tre ansikter vendte seg mot meg. Tata, fremdeles med spor av rødmende kinn, fiolinisten Stanislav med det velpleide flippskjegget og den stinkende Promysj med sine pistrete fjoner.
”Tata, kjære venn,” sa jeg mens jeg anstrengte meg for å unngå at haken berørte bordet når jeg åpnet munnen, ”av rent praktiske grunner foreslår jeg at du skjærer opp kaken og forsyner oss.”
Som ventet reagerte Tata med én gang. Av de tre gjestene var han nok den eneste som i hvert fall delvis innså det aparte i en situasjon hvor verten i sitt eget bursdagsselskap er tvunget til å sitte på en krakk mens gjestene har stoler.
”Det skal være meg en ære,» svarte han lavt, og reiste seg mens det dukket opp et par store, og skjemmende, nye røde flekker på kinnene.
Der har vi den fandens rødmen igjen, tenkte jeg, og denne gangen var det på nære nippet at jeg tok bladet fra munnen, men før jeg kom så langt hadde Tata grepet kakespaden, og begynt å grave og skjære i kaken som om han var patolog og ikke agronom. For å slippe å se vendte jeg ansiktet mot vinduet og stirret ut. Det trakk opp til uvær. Et mørkt skylag hadde samlet seg over hustakene. Merkelig, tenkte jeg, høyst uventet. Det pleide jo ellers å være ganske mildt og fint vær på denne årstiden? Jeg ble brakt tilbake til bursdagsfeiringen ved at jeg som langt borte fra hørte Tata si:
”Og det første kakestykket går selvfølgelig til vår kjære vert, bursdagsbarnet! Han leve, hurra!”
Ordene varmet. Jeg følte at den uroen og redselen for vårt vennskap som hadde plaget meg helt siden intermessoet forleden kveld, var som blåst bort. Tata hadde ikke før snakket ferdig før gjestene ropte hurra tre ganger etter hverandre. Jeg ble så rørt av deres omtanke at jeg ikke la merke til kakestykket på tallerkenen. Det var først da jeg løftet gaffelen at jeg kom til å se på det. Eller det som kunne ha vært et kakestykke. Noe uformelig var smurt utover tallerkenen. Det kunne ha minnet om hva som helst. Moste innvoller, en overkjørt hund, drepte barbarer fra slaget om Barensfels, hva vet jeg? Restene av en stakkars amputert aprikos stakk fortvilet frem under noe som lignet smeltet hjernemasse.

Nakkemusklene strammet seg og det boblet i magen. Jeg bet tennene sammen. Husk at du har lovet deg selv å ikke si ett eneste ord, formante jeg strengt meg selv. Og jeg klarte det. Istedenfor å rope at vi måtte tilkalle lege, presset jeg frem noe som skulle forestille et lykkelig smil og sa:
”Dette ser jo herlig ut, Tata! Jeg skal si at dere agronomer kan mer enn å vende en jord full av meitemark og dyrelort!”
Til svar sendte Tata meg et underlig blikk. I ettertid medgir jeg gjerne at jeg kanskje ikke uttrykte meg like veloverveid som jeg burde. På den annen side var det langt mer avbalansert enn hvis jeg hadde sagt hva jeg egentlig mente. Jeg hadde akkurat stukket gaffelen inn i den uformelige massen foran meg på tallerkenen, da en guttural stemme brekte som et muldyr:
”Kakestykket er som et futuristisk dikt.”
Gaffelen min stoppet midt i bevegelsen.
Et kakestykke var som et futuristisk dikt?
Hvilken idiot, spurte jeg meg selv, kan få seg til å si noe så dumt? Vedkommende måtte jo mildt sagt være teit i nøtta. Jeg løftet haken opp fra bordkanten og så meg rundt. Tata hadde munnen full av aprikoskake. Tydelig at den falt i smak. Ville ikke forbause meg om han allerede var i gang med sitt andre kakestykke. Likevel, der han satt med munnen full av aprikoskake, kunne han umulig ha sagt noe. Mannen uten gehør, Stanislav, stirret drømmende fremfor seg, som om han befant seg midt i et musikalsk verk jeg håpet jeg aldri kom til å høre. Men med dikteren Promysj forholdt det seg annerledes. Han satt ytterst på stolen med blikket stivt festet på min tallerken.
”Et kakestykke er hva for noe?” harket jeg omsider frem, og sendte ham et blikk som om han var en zoologisk sensasjon.
Dikteren Promysj så forvirret på meg og gjorde mine til å svare, men akkurat i det samme utbrøt Stanislav med en stemme som om han nettopp hadde mottatt stående applaus fra en fullsatt konsertsal:
”Å. Pavel Promysj, min begavete venn, du viser deg alltid som en ekte dikter!”
Stanislav lente seg bakover slik at flippskjegget pekte oppover (bevegelsen avslørte en skitten skjortekrage), og la en hånd på Promysj’ arm.
”Dessverre tar du feil! For det kakestykket,» fortsatte han med en stemme som skar i ørene og veivet med gaffelen i retning av min tallerken, «er derimot som et rekviem av Brackmann!”
Så lo han hjertelig og lenge.
Jeg kunne ikke begripe hva han lo av. Synet av det skamferte kakestykket var bare tragisk. Dessuten var jeg ikke det minste interessert i denne Brackmann. Og hva hadde han med aprikoskaken å gjøre? Mon tro om disse musikerne levde i en parallell virkelighet hvor solen, månen og stjernene var erstattet av bratsj, fagott og pauker? Jeg hadde ikke før tenkt tanken, før jeg hørte meg selv si:
”Kjære Stanislav, kan du ikke spille litt for oss på fiolinen?”

Spørsmålet bare datt ut av meg. Jeg kunne ha bitt av meg tungen. Innvendig kokte det. Var det noe jeg absolutt ikke ville høre var det Stanislavs amatørmessige fiolinspill. Brakt ut av likevekt av egen ubetenksomhet, kom jeg i beflippelsen til å bøye hodet ned mot bordet slik at nesen uheldigvis havnet midt i de sørgelige etterlevningene av aprikoskaken.
Dessverre oppdaget jeg det ikke med én gang. Riktignok kjente jeg en slags våt kribling fra ytterst på nesen, men det var først da samtalen rundt bordet stoppet opp og alle rettet øynene mot meg, at jeg ble pinlig klar over situasjonen. Den ble ikke mindre pinlig av at de tre andre måtte senke blikket når de så på meg siden jeg satt mye lavere enn dem på krakken. Heldigvis klarte jeg å holde hodet kaldt. Jeg grep etter servietten for å tørke nesen, og hadde akkurat strukket ut hånden da jeg med ett husket at jeg hadde midt gitt servietten til Pavel Promysj. Synet av meg med nesetippen dyppet i aprikoskake og en hånd som grep i luften etter en serviett som ikke eksisterte, fikk Tata til å gjøre noe så sjeldent som forsiktig å trekke på smilebåndet. Hvem skulle ha trodd, sa jeg til meg selv, at agronomer faktisk har et snev av humoristisk sans. Stanislav, derimot, var av en annen støpning. Han slo latterdøren opp på vidt gap. Ingen blyge takter der i gården, nei. Og absolutt ingen hensyn til at det var bursdagsbarnet, altså verten han lo av. Han pekte med en fugleklo av en finger mot nesen min, og lo så han ristet.
Kunne det bli verre? Dumt spørsmål. Det kan alltid bli verre. For nå lo også rimsmeden Promysj så tårene trillet. Det var ikke et pent syn. Han hadde en tanngard som en hai. Der og da mistet jeg de siste restene av appetitten. Den hadde for så vidt allerede fått seg en knekk da jeg skimtet det pistrede skjegget i døråpningen bak Stanislav.
Jeg tørket nesen med jakkeermet, og sa en smule anstrengt: ”Kjære venner, det gleder meg å se at dere morer dere! For hva er vel en bursdagsfeiring uten et element av overraskelse?”
Nå ble de nok svar skyldig, humret jeg fornøyd, og før noen av dem rakk å åpne munnen, sa jeg henvendt til Tata:
”Jeg tror det er på tide med litt te.”
Og det skal han ha, Tata, han tok poenget.
Resolutt spratt han opp fra stolen og ga seg i kast med samovaren og tekoppene. Mannen som ikke kunne spille rent, fiolinisten Stanislav, kunne derimot fremdeles ikke dy seg. Selv etter å ha forsynt seg grådig fra sukkerskålen, fortsatte han å le. Flippskjegget struttet selvtilfreds mens han rørte i tekoppen. Hans støttespiller, det stinkende eselet, lo sin hese, ekle latter. Kun et forståelsesfullt blikk fra Tara avholdt meg fra der og da å si rett ut hva jeg følte. Likevel. Jeg måtte si noe. Ett eller annet. Så jeg sa:
”Og hva med bursdagspresangene, kjære venner?”

Stanislav sluttet brått å le, og stirret på meg som han aldri hadde sett noe merkeligere.
Dikteren Promysj så ned i gulvet mens han tvinnet det pistrede skjegget mellom fingrene, og fra Tara lød et tungt sukk.
”Presanger?” kom det til slutt nølende fra Stanislav.
Han så uforstående fra den ene til den andre.
Med ett ble jeg grepet av en voldsom og ukontrollerbar melankoli. Jeg reiste meg og gikk bort til vinduet, løftet av haspene, åpnet det og stakk ut hodet. Å puste inn den friske og lett kjølige kveldsluften var som en renselse. Jeg drakk den begjærlig inn. Jeg vet ikke hvor lenge jeg stod slik, men kom etter en stund til å kaste et blikk opp mot himmelen. Jo, de tunge, mørke skyene lå fremdeles over hustakene. Jeg strakte ut tungen. Luften var fuktig på en trykkende måte. Det ville ikke forbause meg om vi fikk regn til natten. Jeg trakk hodet inn igjen, lukket vinduet, satte haspene tilbake på plass og snudde meg mot bordet hvor de tre gjestene satt, fullstendig uforberedt på synet som møtte meg. Den parterte aprikoskaken var borte. Samovaren, tekoppene og asjettene likeså. Istedenfor stod det en flaske vodka midt på bordet og fire romslige glass.
Da han så mitt forvirrede ansikt, lo Tata godmodig. Jeg hadde allerede lenge elsket lyden av hans latter.
”Gratulerer med dagen, kjære venn!” ropte han, ute av stand til å skjule hvor stolt han var over den vellykkede overraskelsen. Og som om ikke dette var nok, satt plutselig Stanislav der med fiolinen i hånden. Dypt forlegent fikk jeg omsider lirket ut av meg at dette, gode venner, var sannelig litt av en overraskelse. Jeg skulle akkurat til å beklage min furtne oppførsel, da et voldsomt tordenbrak fikk meg til å hoppe høyt. Sekundet etter ble rommet opplyst av et kraftig lyn. Rommet revner, tenkte jeg skremt, innsiden blir utsiden og utsiden innsiden.
”Det virker som om gudene feirer deg,” sa noen alvorstungt.
Fortumlet oppdaget jeg at det var dikteren Pavel Promysj. Han hadde reist seg, stod ved siden av bordet.
”Kjære venner,” fortsatte han høystemt, ”la oss utbringe en skål for verten, bursdagsbarnet!”
Stanislav trommet varsomt med fingrene mot fiolinen mens Tata begeistret klappet i hendene. Dikteren bukket i min retning, åpnet vodkaflasken og fylte de fire glassene opp til randen. Uten å bry seg om min nølende holdning stakk han glasset inn i hånden min, løftet sitt eget, og ropte:
”Skål for melankolien, alle kunstneres bevingede muse!”

Rørt over all omtanken burde jeg selvfølgelig ha sagt noe passende tilbake, men mine tre gjester hadde øyensynlig ikke til hensikt å vente på noen ord fra min munn. De hadde allerede hevet glassene, og jeg innså at jeg ikke hadde noe annet valg enn å gjøre som tradisjonen hos oss tilsier, nemlig å tømme det første vodkaglasset i én slurk. Vi hadde ikke før drukket opp, før et nytt, kraftig tordenskrall fikk vindusrutene til å klirre.
I neste sekund lynte det igjen. Denne gangen enda sterkere og mer intenst enn tidligere. Lynet badet rommet i et grelt og fosforiserende lys som fikk Stanislavs ansikt med det forbaskete flippskjegget til å minne om fanden selv. Det varte kun ett sekund eller to, men synet av ham var nok til at jeg grep flasken med vodka og fylte opp glasset på nytt. Jeg la merke til at Pavel Promysj ut av øyekroken så hva jeg gjorde. Merkelig nok sa han ingen ting. Dette, tenkte jeg, var ulikt en kunstnersjel som ham. De må jo alltid skravle, la jeg til, og lo litt for meg selv. Men skravlebøtter blir fort tørste, og man kan ikke la folk tørste under en bursdagsfeiring, fortsatte jeg, og bestemte meg for å etterfylle glassene. Men da jeg skulle helle vodkaen i Pavel Promysj’ glass, skalv jeg så mye på hånden at jeg var nødt til å holde flasken med begge hender for å unngå å søle.
Han la selvfølgelig også merke til dette. Igjen kom det ikke ett ord ut av ham. Stadig merkeligere, tenkte jeg. Lenger kom jeg ikke i mine funderinger for jeg hadde mer enn nok med å få den skjelvende hånden til å løfte glasset. Endelig gikk det. Lettet helte jeg i meg vodkaen. Uvant med å drikke alkohol, og spesielt vodka, gispet jeg etter luft. Tilfreds la jeg merke til at også Pavel Promysj skalv slik på hånden at han måtte støtte høyrearmen med den venstre.Dette er jo i ferd med å bli et riktig hyggelig bursdagsselskap, sa jeg oppmuntret til meg selv. Jeg skulle til å gripe flasken en tredje gang, men den ble snappet vekk rett foran hendene mine. Det tok en tid før jeg forstod hva som hendte. Skyldtes det lynets fosforiserende virkning på øyet? Hadde jeg, etter å ha skylt ned to fulle glass med vodka, problemer med å fokusere blikket? Var jeg virkelig var blitt så pinglete at jeg ikke tålte litt vodka?
Bekymret satte jeg fra meg det tomme glasset og gned meg i øynene. Det var som om de var fulle av vann. Jeg lukket dem og med øynene fremdeles lukket, lette jeg med fingrene langs med bordet etter en serviett å tørke dem med. Omsider fikk jeg tak i en. Servietten gav fra seg en svak, men umiskjennelig duft av epleblomster og sjasmin. Den etterlot ingen tvil. Det var Stanislavs serviett jeg hadde plukket opp. Jeg løftet servietten opp til nesen og snuste lenge på den, og visste med ett hvilken eau de cologne han brukte: Samarkand.

Samarkand var navnet på en nyutviklet parfyme som nøt stor popularitet blant byens motebevisste og selskapelig anlagte ungkarer. Duften av epleblomster og sjasmin ble omtalt som sommerlig og svært behagelig.
Jeg tørket forsiktig øynene, og blunket flere ganger før jeg turte å åpne dem. Riktignok hadde jeg fremdeles problemer med å fokusere blikket, men det vannaktige var borte. For sikkerhets skyld blunket jeg litt til. I det samme slo det meg hvor stille det var blitt. Jeg fornemmet at stemningen i rommet var annerledes. Mer avventende? Den minnet overhodet ikke om den til dels muntre stemningen fra før det begynte å tordne og lyne. Dikteren Promysj satt foroverbøyd i stolen med hodet mellom hendene. Tata stirret tomt ut i luften med et ubevegelig ansikt og trommet rastløst med fingrene mot bordkanten. Og fiolinisten, Stanislav, hvor var han? Jo, han stod ubevegelig som en søyle midt på gulvet og stirret stivt mot vinduet. Jeg blunket raskt et par ganger for å være sikkert på at jeg så riktig. Plutselig sa han å lavt at jeg med nød og neppe oppfattet hva han sa:
”Merkelig vær!”
Like etter gjentok han det, men litt høyere:
«Merkelig vær!»
Det virket ikke som om han snakket til en enkelt av oss eller brydde seg om noen hørte ham. Dette er et privat anliggende, sa jeg til meg selv. Likevel holdt nysgjerrigheten på å ta overhånd. Jeg var på nippet til å spørre ham om hva han egentlig mente, da jeg ble oppmerksom på en lyd fra vinduet. Noe bløtt slo mot det. Først mykt og varsomt, omtrent som en kjærlig kattepote, så sterkere og voldsommere. Jeg kom meg opp fra krakken og tumlet på ustø ben bort til vinduet. Ute øste det ned. Jeg hadde aldri sett et slikt regnvær før. Det var som om en diger demning hadde revnet. Jeg forsøkte å se over mot hustakene på den andre siden av gaten. Umulig. Regnet var som en ugjennomtrengelig mur.
”Det regner, venner,” sa jeg og hikket.
Ingen svarte.
På en måte begynte jeg å bli vant til det. Det er visst ikke bare været som er merkelig nå til dags, sa jeg til meg selv. Disse gjestene … skulle jeg til å fortsette da jeg oppdaget at jeg stod med ansiktet presset mot vinduet. Et øyeblikk ble jeg uutsigelig flau. Hvorfor stod jeg med ryggen til rommet og mumlet inn i vindusruten? Jeg kjente ikke meg selv igjen. Det må være en reaksjon på lynet, forsøkte jeg å berolige meg selv med, men ble i det samme grepet av panikk ved tanken på om de tre andre hadde oppdaget hva jeg holdt på med. Fortvilet så jeg for mitt indre øye hvordan de igjen begynte å le av meg. Kom deg ut av denne situasjonen, kommanderte jeg meg selv, og snurret rundt det forteste jeg kunne. Men jeg, som fra før av led av dårlig balanse, snurret uheldigvis altfor raskt, og jeg hadde snurret rett på Stanislav, hadde ikke en årvåken Tata grepet inn. I siste sekund styrtet han til, grep fatt i meg og plasserte meg på en stol.

Der jeg satt på stolen var det som om rommet rundt meg fortsatte å snurre. Jeg knep øynene hardt igjen og talte langsomt til hundre samtidig som jeg konsentrerte meg om å puste så langsomt som mulig. Jeg var kommet til et par og åtti da det med ett virket som om det var blitt merkbart kaldere i rommet. Straks etter begynte jeg å skjelve og hakke tenner av kulde. Jeg så bort på kaminen. Tom. Ingen ved? I det samme husket jeg at jeg hadde brukt mesteparten av pengene på bursdagsforberedelsene. Dette igjen minnet meg på den ulykksalige aprikoskaken. Skamfert til det ugjenkjennelige. Jeg kjente at det gamle raseriet igjen begynte å røre på seg, men husket i det samme at Tata nettopp hadde reddet meg fra å snurre rett inn i Stanislav. Det gryende raseriet gikk over i en overstrømmende følelse av ømhet.
”Jeg tilgir deg, Tata, barmhjertige agronom!” ropte jeg.
Jeg skulle til å rope noe mer også, uten at jeg kan si hva det var, men en ny kuldegysning fikk tennene til å klapre i munnen og jeg fikk ikke frem ett ord. Da det verste anfallet var over, og jeg igjen skulle til å si noe, rapte dikteren Promysj høyt og i neste øyeblikk satte han vodkaflasken for munnen og svelget unna.
Lamslått stirret jeg på ham. Hvor mye skulle den slasken helle i seg? Hva med oss andre, hva med meg? Det var jo tross alt min bursdag vi feiret, og min presang det illeluktende eselet helte i seg. Er det ingen her som kan filleriste den typen, tenkte jeg. Jeg forsøkte å reise meg, men gulvet beveget seg som om jeg stod på dekket på et skip i storm. Med øynene søkte jeg hjelp hos Tata, men han var så fortapt i egne tanker at han ikke enset forsøkene på kontakt. Men Stanislav da, den degenererte fiolinisten? Det var jo han som hadde kommet trekkende med dette eselet. Jeg snudde hodet i hans retning. Først trodde jeg at jeg tok feil. Ingen statue. Jeg knep øynene igjen og ristet sakte på hodet, åpnet dem igjen. Nei, jeg hadde ikke sett feil. Stanislav lå utstrakt på gulvet med armene ut til siden, som den korsfestede. Kom ikke en lyd fra ham. Det eneste tegnet på liv var av og til en svak bevegelse i flippskjegget når han pustet.
Skal denne kvelden aldri ta slutt, spurte jeg meg selv og halte meg møysommelig opp av stolen. Bena var fremdeles ikke til å stole på. Ting var ikke helt i vater, nei. Omsider kom jeg meg bort til bordet. Jeg satte venstre albue i bordplaten og rev med høyre hånd vodkaflasken ut av hendene på Pavel Promysj. Forbausende nok gjorde han ikke motstand, klynket bare svakt som en redd valp. Så begynte han å gråte. Jeg skammer meg over å si det, men synet fylte meg med vemmelse. Desperat helte jeg innpå med vodka til dråper av brennevinet begynte å dryppe fra munnvikene. Jeg holdt akkurat på å tørke munnen med håndbaken, da Promysj løftet det tårevåte ansiktet sitt mot meg, og sa med en bristeferdig stemme:
”Det nytter ikke. Ingen ting nytter. Ensomheten er endeløs!”
Han grep seg til hodet, og begynte å vugge fra siden til side med kroppen. Jeg kan ikke noe for det. Jeg bare likte ham ikke. Fyren var en sjarlatan. En snoker i andres bursdager. Jeg hadde for pokker ikke invitert ham. Jeg satte flasken på nytt for munnen. Brennevinet rev og slet i innvollene. Jeg rakk så vidt å sette fra meg flasken før et voldsomt hosteanfall overmannet meg. En lang stund ble jeg stående krokbøyd over bordet å hoste. Da det til slutt ga seg, hadde jeg nesten ikke luft igjen i lungene. Hjertet hamret i brystet, og jeg var enda mer svimmel enn før. Alt ble med ett tåkete. Det siste jeg husker av bursdagsfeiringen var dikteren Promysj. Med hendene rundt hodet vugget han urolig med kroppen fra side til side mens han mumlet frem broker av uforståelige ord, som om han forgjeves forsøkte å frariste dem et innhold han for lengst hadde glemt.

Da jeg våknet den første morgenen i landsbyen, lå minnene om feiringen av min 37-årsdag langt bak meg, både i tid og geografisk avstand. Fiolinisten Stanislav og dikteren Promysj hadde jeg ikke sett siden den kvelden, noe jeg priste meg lykkelig over. Dessverre mistet jeg ikke lenge etter feiringen også kontakten med min gode venn Tata. Selv nå var savnet etter ham var som et verkende sår, men jeg innså, om enn motvillig, at det hadde ligget i kortene helt fra jeg kom med den uheldige bemerkningen om Stanislav den kvelden rett før våre veier skulle skilles ved broen over Dikana. På gode dager sa jeg til meg selv at i det lange løp var vi også for forskjellige til at vennskapet kunne vare. Dessuten holdt den ustanselige rødmingen på å gå meg på nervene. Hvorfor han i all verden måtte han rødme hver gang han var i nærheten av den jålete fiolinisten Stanislav? Underlig. Ikke kunne mannen spille fiolin, og det snobbete flippskjegget var ikke mye å skryte av. Jeg trøstet meg med at det måtte skyldtes Stanislavs eau de cologne, Samarkand, og at rødmingen var en slags kjemisk reaksjon på duften av epleblomster og sjasmin.
Denne første morgenen i landsbyen la imidlertid ikke disse tankene en demper på mitt gode humør. Etter å ha redd sengen, børstet jeg klær og sko fri for de siste restene av støv og smuss fra den lange reisen med postvognene. Noe forbløffet registrerte jeg at jeg i det spartanske, men rene værelset jeg leide av den blide og elskverdige vertinnen, hadde sovet bedre enn på mange år. Kun av og til hadde jeg i løpet av natten blitt litt forstyrret av lyden av hestesko mot brolegningen på plassen utenfor.
Det var først da solen viste seg over hustakene, og et par fullastede vogner skramlet forbi, at jeg uthvilt og fornøyd gned søvnen ut av øynene og makelig strakte meg i sengen. Dette er et godt tegn, sa jeg forhåpningsfullt til meg selv, for denne dagen vil bli svært viktig. Både denne og de neste. Jeg hadde allerede i mange måneder grundig forberedt meg. Planene var omhyggelig gjennomarbeidet. Mang en kveld i byen P. hadde jeg sitter bøyd over dem til langt på natt. Gang på gang hadde jeg gjennomgått alle detaljene. Hvis det skulle bli nødvendig, kunne jeg legge frem og forklare planene uten å måtte bruke notatene og plansjene jeg hadde laget. Hvorvidt jeg allerede i dag skulle oppsøke banken, eller om det ville være mer opportunt å vente til en bedre anledning bød seg, fikk jeg ta stilling til etter hvert. Munter til sinns, og sikker i min sak, forlot jeg værelset, hilste blidt på vertinnen som akkurat kom inn døren bærende på en kurv med ferske egg, og bega meg ut på vandring.
La meg her få tilføye: det er noe eget med en slik landsby om morgenen.
Alle burde oppleve det.
Luften er frisk med en svak undertone av fet, fruktbar jord, blandet med ferskt mudder fra elven Dikana. Men det viktigste er kanskje at fremfor alt er menneskene annerledes enn i byen P. Jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke det, men de er liksom mer mennesker. De tar seg god tid, og hilser blidt og vennlig. Husene er velstelte. Riktignok lå det mye hestemøkk i gatene, noe som gjorde det vanskelig å unngå at de nypussede skoene ble tilgriste, men det ligger jaggu også hestemøkk i gatene i byen P. I tillegg er det denne roen, sa jeg til meg selv. En helt egen og vederkvegende ro. Fra markene rett utenfor landsbyen rautet kyrne tilfreds. En passerende hest vrinsket godlynt. Lyden av vognhjulene mot brolegningen hadde et sus av tidløshet over seg. Det kom røyk fra skorsteinene, og bakeren, som hadde vært travelt i sving siden før grålysningen, unte seg en velfortjent pipe i morgensolen på benken utenfor bakeriet.
Jeg lurte på om jeg kom til å treffe noen kjente, men slo det ved nærmere ettertanke raskt fra meg. Min bekjentskapskrets hadde alltid vært svært begrenset. Gjennom oppveksten holdt jeg meg hovedsakelig for meg selv, og i løpet av studieårene ved universitetet i byen P. hadde jeg ikke hatt kontakt med noen av mine tidligere bekjente fra landsbyen. De er sikkert spredd for alle vinder, sa jeg til meg selv.

Der jeg gikk omkring denne morgenen i landsbyen var det ingen ting som bekymret meg eller hindret mitt gode humør. Av natur og utdannelse er jeg en realist. Jeg bestreber meg alltid på å forholde meg til tingene slik de er, og ikke slik de burde ha vært. Og jeg har alltid vært fascinert av tall. Derfor valgte jeg også økonomistudiet. Min glødende interesse for tall gjorde vel sitt til at jeg stakk meg ut under oppveksten, ennskjønt det i grunnen forholdt seg motsatt. I mine øyne var det nemlig de andre som stakk seg ut, men jeg skal ikke gå nærmere inn på dette nå. Det får være som det være vil. Det som er gjort er gjort. Nå er det fremtiden som teller.
Men, som sagt, selv en nøkternt anlagt økonom som meg ikke kunne la være å lovprise landsbyen. Den besatt en slags naiv uskyld jeg umiddelbart forelsket meg i. Livet utspilte seg langsommere enn i byen P. Til dels mye langsommere. Jeg ble raskt betatt av denne langsommeligheten. Det var som den omhyllet livet med en meditativ ro man aldri fant i større byer. Denne morgenen var intet unntak. Uten å forhaste seg var menneskene i full gang med dagens gjøremål. Noen skulle ut på de fruktbare jordene, andre hadde forskjellige ærender i selve landsbyen. Og i motsetning til livet i byen P., hvor man knapt nok gadd å hilse på naboen, tok man seg her alltid tid til å slå av en prat.
Men selv om det kunne virke slik, hadde likevel ikke tiden i landsbyen stått stille. Nesten umerkelig hadde det sneket seg inn et par forandringer. Selvfølgelig skjedde det ikke raskt, og så absolutt ikke over natten, men i det små. Som eksempel kan jeg nevne at landsbyen hadde fått ikke bare en, men tre skomakere.
Tidligere var reparasjon av sko noe man selv utførte på gårdene eller overlot til omreisende skomakere. Vertinnen jeg leide av hadde allerede hvisket til meg at det kun en av de tre som gjorde et noenlunde akseptabelt arbeide. De to andre, som skrøt av at de var utdannet i England, satt for det meste på vertshuset og spilte dam, pattet på sine langpiper og slukket tørsten med krus etter krus av det lokale ølet, som skulle være særdeles rikt på smak.
Av en eller annen grunn ingen forstod hadde også en tannlege forvillet seg til landsbyen. Jeg syntes nesten synd på ham. Bønder var og ble bønder. De dro heller ut verketenner med tang, enn å gi fra seg et par mynter for noe de i generasjoner hadde ordnet på kjøkkenet. Da var det heller et par andre forandringer som mer appellerte til mitt sinnelag og økonomiske sans. Året før hadde nemlig et par sjeldent foretaksomme sjeler åpnet et lysestøperi, samt et verksted for fremstilling og reparasjon av vognhjul. Så vidt jeg kunne bedømme var særlig dette siste foretaket en suksess. Men den største forandringen var likevel av en helt annen art. Jeg sikter her til noe som bokstavelig talt hadde satt landsbyen på hodet noen måneder før jeg kom, nemlig det overraskende ekteskapet mellom ordførerens datter og en fremmedkar som både var tungsindig og mutt.

I utgangspunktet virket stod det ikke til troende at en fremmedkar plutselig skulle ha giftet seg med ordførerens datter. Da var det kanskje heller ikke så rart at det selv nå, måneder etterpå, var landsbyens store samtaleemne. Min første reaksjon var at jeg, vant som jeg var til større forhold fra byen P., syntes det var rent ut latterlig at et giftemål til de grader skulle sette sitt preg på landsbylivet. Men jeg må passe meg for ikke å gjøre meg bedre enn jeg er. Enhver sak har to sider. Minst. Det er heller ikke unnslå at jeg, med mine svært begrensete erfaringer når det gjaldt forholdet mellom mann og kvinne, ikke var den rette til å uttale meg.
Ordførerens ugifte datter hadde i årevis blitt omtalt som Jomfruburet. Kallenavnet hadde hun fått på grunn av sitt oppfarende og dårlige humør. Kombinert med en svært giftig tunge, tok hun raskt motet fra enhver mann som nærmet seg. I utgangspunktet var hun i kraft av å være ordførerens datter avgjort et av landsbyens beste parti, hvis ikke det beste. For det å få ordføreren til svigerfar åpnet mange muligheter for den mannen som visste å utnytte dem.
Det hadde heller ikke manglet på friere, men ingen av dem fant nåde for hennes øyne. Nesen var for lang. Nesen var bredere enn en brødfjel. Ørene stod på stilk. Vedkommende var så kalvbent at han måtte ha vært født i fjøset.
Den enkleste løsningen hadde vært å gifte henne bort med en av egnes mange staute bondegutter. Helst en litt tungnem og mutt type som ikke brød seg med hva hun sa eller gjorde. Men selv om det sikkert hadde løst saken, kviet ordføreren seg i det lengste. Grunnen til dette var at han tumlet med større planer for hennes og egen fremtid. Særlig det siste spilte en avgjørende rolle. Umulig og kranglevoren som hun var, var hun det beste kortet han hadde på hånden for med den rette ektemannen, kunne datteren bli inngangsbilletten til egnens høyeste embeter. Var han ekstra heldig kunne hun kanskje til og med kapre enn av de få, store landeierne?
Dessverre måtte han med voksende mismot se at den ene frieren etter den andre ble kastet på dør. Riktignok virket det en stund som en staselig offiser hadde visse sjanser, men rett før han skulle fri, ble han kastet av hesten under jakt og brakk nakken. Dette gjorde datterens uforutsigbare og oppfarende sinnelag bare verre. Hun var støtt og stadig i dårlig humør, og gjorde ikke annet enn å syte og klage. Dag ut og dag inn jamret og bar hun seg. Ingen ting i huset var godt nok. Trappetrinnene var løse, gulvplankene knirket, naboens hane galte til alle døgnets tider og ingen i landsbyen, aller minst faren, brød seg om henne.
Det evinnelige gnålet holdt på å drive ordføreren, en hedersmann hevdet folk, til vanvidd. Han tilbrakte etter hvert mer tid på vertshuset enn i hjemmet, og man hadde begynt å bli alvorlig bekymret for ham, da en fremmedkar med en viltvoksende bart som snakket gebrokkent og hadde et ordforråd som stort sett begrenset seg til et par forskjellige intonasjoner av ‘jævla rasshøl’, uventet dukket opp. Han var av det tause slaget, gjorde lite av seg og hadde det ikke vært for at det viltvoksne barten ble et yndet samtaleemne på vertshuset, ville man knapt ha ant at han var der. Men alt dette ble forandret da fremmedkaren med favnen full av røde blomster plutselig en dag banket på døren til ordføreren. Ordføreren betraktet skeptisk blomstene fremmedkaren hadde meg seg. Hva faen vil den gjøken, tenkte han og skulle til å smelle døren igjen da fremmedkaren overraskende anmodet om datterens hånd. Ordføreren visste ikke om han skulle le eller gråte over slik dårskap. Litt av en kost han har under nesen, tenkte ordføreren. For min del kan hun gjerne rive ut barthårene på den tufsen. Kanskje synet av ham endelig vil få henne til sans og samling slik at hun omsider forstår sitt eget beste, fortsatte han, og slapp fremmedkaren inn.
Etterpå angret han så inderlig at han bak lukkede vindusskodder holdt sengen i dagevis for å unngå å bli konfrontert med folkesnakket. På vertshuset gikk spekulasjonene høylytt. Bare en utlending kunne være så teit i nøtta som å fri til Jomfruburet.

Hanen hadde knapt rukket å gale morgenen etter bryllupsnatten, før den nybakte svigerfaren rasende hamret på døren til soveværelset. De nygifte hadde holdt et så voldsomt leven natten igjennom at ingen i huset hadde fått blund på øynene.
”Helvete heller!” brølte ordføreren etter å ha blitt holdt søvnløs av lyden av de nygiftes tøylesløse elskov, «Skal de yngle som kaniner kan de bo i fjøset!»
Dermed stormet han opp trappen og hamret på døren. En stund overdøvet stønningen og ulingen innefra rommet lyden av ordførerens knyttnever, men omsider ble døren åpnet på gløtt. Ordføreren rakk så vidt å få et glimt av en seng som minnet om en slagmark, før en grøtete stemme sa gebrokkent gjennom den smale døråpningen:
”Jævla rasshøl!”¨
”Jeg skal faen meg gi deg rasshøl!” tordnet ordføreren og sparket opp døren.
Brudgommen hylte av smerte da han fikk døren midt i fjeset, og fra sengen lød et fortvilet skrik. Ordføreren brød seg ikke med noen av dele, men braste inn i rommet som en olm okse. Borte i sengen, med håret i vill uorden og med roser i kinn, forsøkte datteren forgjeves å dekke til den nakne kroppen med deler av et tilgriset laken. Synet av datterens friske ansiktsfarge gjorde ordføreren umiddelbart mildere stemt. Forbauset konstaterte han at hun aldri hadde sett så godt ut. Det ser jaggu ut til at jeg har fått en potent svigersønn, sa ordføreren til seg selv. Og øynet med ett han muligheter han hadde vært på nippet til å oppgi. En slik elskov må nødvendigvis, med Guds nåde, resultere i at slekten føres videre, resonnerte han tilfreds og gned de ømme knokene. Men det var nå likevel hans plikt å si klart i fra hvem som var herre i huset.
”Hør her,” sa han med den rungende stemmen han brukte når han en sjelden talte til folket på torget, og rettet en bestemt pekefinger mot brudgommen som med blodig nese stod midt på gulvet like naken som da han kom ut av mors liv. Å, Herregud i himmelen, for det gjennom hodet til ordføreren da han så at brudgommens brystkasse var dekket av en usannsynlig tett hårvekst.
”Dere to,” fortsatte han mildere stemt, ”kan for min del gjerne yngle som kaniner, men heretter skal dere sove i fjøset!”
Da han hadde snakket ferdig kom han tilfeldigvis til å kaste et blikk på svigersønnens kjønnsorgan. Synet var til å bli svimmel av. Han visste han ikke om han skulle juble over vissheten om at etterslekten var sikret, eller lukke øynene av forferdelse. For svigersønnens kjønnsorgan var ikke bare det største han noensinne hadde sett på en mann, det var enormt. Større enn en speket polsk hestepølse, tenkte ordføreren og ble slått av forundring over skaperverkets grensesprengende vitalitet.
”Jeg ser at Gud har velsignet deg, min sønn,” utbrøt han andektig.
Ute av stand til å ta øynene til seg ble han stående en stund å grunne over det imponerende synet, før han omsider fikk samlet seg nok til å si til svigersønnen:
”Jeg skal sende kokka opp med varmt vann og et håndkle så du kan vaske nesen. Og så skal jeg sørge for at det blir gjort i stand et rom over fjøset.”
Han hadde allerede lagt en hånd på dørhåndtaket, da han snudde seg mot svigersønnen og sa med en stemme som ikke tålte å bli motsagt:
”Du har å lære deg den lokale dialekten. Og så skal du åpne en restaurant!”

Hvordan han kom på det med restauranten forstod han ikke selv, hverken da eller senere, bortsett fra at synet av svigersønnens enorme kjønnsorgan hadde minnet om spekte, polske hestepølser.
Det var heller ingen i landsbyen som forstod hva man skulle med en restaurant. I uminnelige tider hadde man klart seg godt uten. Øl fikk man på vertshuset, hvor de dessuten serverte de varm kålsuppe med surdeigsbrød hver kveld. Gikk man ordføreren nærmere inn på klingen, avfeide han distré temaet med skjelmsk å svare:
”Er den karen bare halvparten så god med kjeler og gryter som han er i sengehalmen, kommer han til å tilberede rene festmåltidene!»
Men ordførerens distré sinnelag skjulte noe helt annet, nemlig at han etter synet av svigersønnens enorme og erigerte kjønnsorgan, hadde blitt besatt av tanken på storker. Overbevist om at en hel flokk når som helst ville komme flaksende fra deres hjemtrakter i Samarkand med små, hvitkledde bylter hengende fra de røde nebbene, styrtet han hver morgen bort til vinduet og speidet over hustakene, forberedt på å høre lyden av deres taktfaste vingeslag. Det ble ikke noe bedre av at han om natten også begynte å drømme om storker. I et gjentagende mareritt så han flokk etter flokk av storker med spekte, polske hestepølser hengende fra nebbene, slå seg ned på hustaket. Og langsomt demret der for ham at ingen ting i livet, selv ikke en potent svigersønn, er gratis. For med mindre svigersønnen tjente sine egne penger, var det ham som ville ende opp med å betale for et utall barnesenger og de uhorvelige mengdene med mat den glupske haugen med unger ville trenge hver dag.
Faen heller, sa ordføreren bittert til seg selv en formiddag tanken på den hylende og sultne ungeflokken nok en gang hadde martret ham. Jeg vil bli en fattiglus, tvunget til å livnære meg på kål og poteter resten av livet, la han mørkt til.
Som ved et ekstra pek fra skjebnen serverte kokka pølse og surkål til middag den dagen. Riktignok ikke polske, de var umulige å oppdrive med mindre man betalte ågerpriser, men slik en tysker var og ble en tysker, forble en pølse en pølse. Før synet av svigersønnens kjønnsorgan ville han ha slukt både pølsene og surkålen, men der han satt og stirret ned på tallerkenen foran seg, kunne han ikke fri seg fra tanken på at den bugnet av kokte, mannlige kjønnsorganer. Kvalm og uvel var det rett før han hev tallerkenen med pølser og surkål ut av vinduet. I samme øyeblikk stakk kokka hodet frem fra kjøkkenet og spurte om maten smakte.
”Jeg orker ikke synet av de forbaskete pølsene,» utbrøt ordføreren. «Heretter skal jeg kun spise grønnsaker!»
Kokka hørte forbløffet etter, men var klok nok til å forstå at det nyttet ikke å si ham imot eller å be om en forklaring. Taus fjernet hun pølsene, og satte frem en tallerken bare med surkål og poteter. Vel tilbake på kjøkkenet ristet hun oppgitt på hodet. Fortsetter han å utelukkende spise grønnsaker kommer han til å dø, tenkte hun, og bestemte seg for å lure kraft av utkokt høne inn i grønnsaksrettene. Som sagt så gjort. For hver dag som gikk tilsatte hun mer og mer av hønsekraften, og da fredagen kom, smilte ordføreren for første gang på lenge, og utbrøt lettet at i morgen skulle svigersønnen åpne sin nye restaurant.

Restaurant Dordogne stod det på messingskiltet som hang over inngangsdøren. Hvorfor svigersønnen hadde insistert på å kalle opp restauranten etter en regntung egn i det fjerntliggende Frankrike, var like ubegripelig som hvorfor han selv hadde sagt han skulle åpne en restaurant. Vi har begge jaggu vårt å svare for, tenkte ordføreren oppgitt, men nå får vi se om han duger til noe annet enn å få datteren min på rygg til alle døgnets tider.
Svigersønnen var en tungsindig, men for så vidt sympatisk og vennligsinnet mann. De samme ordene kunne ikke brukes om hans etter hvert svært omfangsrike og rappkjeftede kone. Med sine bitende kommentarer og stadige utfall mot mannen, snarere jaget hun restaurantens gjester på dør enn å bidra til å øke omsetningen. Men som tiden gikk ble hun altfor opptatt med barnefødsler og en voksende skokk med småunger, til at hun viste seg i restauranten mer enn en sjelden gang iblant. Det burde ha hjulpet, men dessverre viste det seg at svigersønnens tiltagende tungsinn etter hvert satte sitt preg på både menyen og gjestene. Nå var for så vidt ikke menyen mye å skryte av heller. Den bestod for det meste utelukkende av diverse løksupper, og en kjøttrett bestående av spekte, polske pølser servert sur un lit de pommes de terre râpèes.
Men tungsindig eller ikke, den ordknappe svigersønnen hadde virkelig anstrengt seg for å gjøre restauranten til et trivelig sted. Bunter av hvitløk var hengt opp rundt omkring på veggene, bordene hadde smårutete duker og på den ene veggen hang et glorete kart over Frankrike. DORDOGNE stod det med store bokstaver over et område av kartet. Det kan umulig stemme, tenkte jeg, for hvor er havet? Av alminnelig høflighet holdt jeg mine tanker for meg selv. På motsatt vegg hang en falmet tegning av Versailles. Jeg gikk i hvert fall ut fra at det var Versailles. Vanskelig å si for tegningen så dårlig utført at den i grunnen kunne ha forestilt hva som helst.
Selv gikk svigersønnen omkring i en stor hvit skjorte med navnet René påsydd med røde bokstaver. Den hvite skjorten virket temmelig malplassert, og skjortekraven skjulte så vidt tegnene på en ualminnelig kraftig hårvekst på overkroppen. I enkelte hektiske øyeblikk gled skjortekraven til side, og straks stakk det frem noen lange og strie, sorte hår. Det samme gjaldt armene. Hadde jeg vært ham, hadde jeg gått med mansjetter og hansker. Jeg mener, slike ting kan jo gå ut over gjestenes appetitt. Det virket ikke som om dette bekymret René. Av en eller annen grunn hadde jeg alltid trodd at han het Sergej. Jeg vet ikke hvorfor. Utover å bestille mat og drikke hadde jeg så godt som aldri snakket noe videre med ham.

Oppstilt på torget utenfor restauranten spilte landsbyens hornorkester en av Brachmanns marsjer under den høytidelige åpningen. Så grusomt de ustemte instrumentene enn lød, var jeg glad til at jeg i hvert fall slapp å høre lyden av fioliner. Etter den selsomme fødselsdagsfeiringen i byen P. ble jeg uvel bare ved synet av en fiolinkasse. Heldigvis virket det som om hornorkesteret begeistret de fremmøtte. Man trampet fornøyd takten til Brachmanns marsj, og tok villig for seg av løksuppen René øste opp fra et par digre spann.
Likevel ble det snart merkbart tynnere i rekkene av fremmøtte. Løksuppen hadde antagelig smakt bedre hvis den hadde vært varm, og enda bedre hadde ikke den sterke løklukten fått øynene til å renne. Jeg forvisset meg om at ingen så meg, smatt ubemerket rundt hushjørnet og tømte den ut. Etterpå forsøkte jeg å gli inn blant de gjestene som fremdeles var igjen. Jeg hadde håpet å benytte anledning til å utveksle et par ord med bankdirektøren, men antallet gjester hadde plutselig skrumpet inn til noen få skuelystne. Men lykken stod meg bi. Akkurat i det jeg tenkte at jeg fikk trekke meg tilbake, kom jeg tilfeldigvis til å stå ved siden av ordføreren. Dette var en mulighet jeg ikke nølte med å utnytte. Jeg bukket lett, introduserte meg og rakte frem hånden. Ordføreren grep den noe forvirret mens han etter ansiktsuttrykket å dømme forgjeves forsøkte å gjenkalle mitt navn i hukommelsen.
”Gratulerer, herr ordfører”, sa jeg vennlig, ”Det er en stor begivenhet at vi endelig har fått en restaurant,” fortsatte jeg. «Den kommer til å plassere landsbyen på kartet,» sa jeg optimistisk og tilføyde at jeg håpet om ikke lenge å kunne bidra til landsbyens videre utvikling med førsteklasses produkter fra fabrikken jeg hadde til hensikt å grunnlegge.
Ordførerens rødmussede ansikt og lett slørete øyne fortalte at han hadde tatt godt for seg av vinen René rundhåndet spanderte på gjestene. Anledningen til å få ham i tale på tomannshånd var likevel for sjelden til at jeg kunne kaste den bort. Jeg overså den lett kvalmende dunsten av løk og vin som stod ut av munnen på ham, og redegjorde i korte trekk for mine planer. Jeg avsluttet med å si at jeg hadde til hensikt å oppsøke banken neste morgen for å søke om et lån.
«Det er selvfølgelig snakk om et svært beskjedent lån,» tilføyde jeg raskt.
«Et svært beskjedent lån?» svarte ordføreren åndsfraværende.
Det var likevel en undertone i stemmen jeg ikke likte. Jeg skyndte meg derfor med å legge til at min fabrikk garantert ville bidra til å øke landsbyens velstand og renommé. Dette må ha falt i god jord, for i neste øyeblikk la ordføreren en tung neve på skulderen min, og sa med en så grøtete stemme at jeg nesten ikke forstod hva han sa:
”Godt, godt! Vi trenger mennesker, fremfor alt unge mennesker, med initiativ og handlekraft. Hils bankdirektøren fra meg og si at hvis han har sin stilling kjær, besørger han lånet i morgen den dag!”
Jeg skulle til å takke ordføreren for hans vennlige ord, men han var allerede opptatt i en samtale med sidemannen. Meg hadde han tydeligvis glemt. Ikke at det gjorde noe. Jeg hadde oppnådd det jeg ville. Stolt av mitt pågangsmot og snarrådighet, trakk jeg meg tilfreds tilbake til mitt losji. Og igjen smilte lykken til meg. Jeg kom nemlig akkurat i tide til å rekke den smakfulle middagen vertinnen serverte sine gjester. Flertallsformen er kanskje misvisende, for vi var kun to losjerende. En student fra presteseminaret og meg. Studenten var en blek og innesluttet type. Passet meg utmerket. La ham bare holde på med sine religiøse grublerier, sa jeg til meg selv, for etter feiringen av min 37-årsdag hadde jeg en sterk avsmak for sosialt samvær.

Som jeg allerede har nevnt, var egnen rundt landsbyen svært fruktbart. Det var nesten ikke den ting som ikke vokste og trivdes i den fuktige, muldsorte jorden. Ofte hentet bøndene også elveslam og mudder fra Dikanas bredder, og spredte det ut på markene. Av og til sa jeg for moro skyld til meg selv at man i grunnen kunne plante hva som helst hvor som helst, og gå sin vei i trygg forvissning om at når man kom tilbake, det være seg om en uke eller en måned, ville det man ha stukket i ned i jorden ha båret frukter. Modne, delikate og smakfulle. Faktisk var det tanken på egnes saftige frukter som hadde gitt meg den idéen jeg ivret etter å sette ut i livet. Min store plan var nemlig å grunnlegge en saftfabrikk. Tilgangen til råvarene kunne ikke ha vært bedre. Ved siden av frukter, ble det også høstet bær i mengder. Jeg var overbevist om på at min fabrikk kunne nyttiggjøre seg begge delene. Og takket være den utbygde elvetrafikken på Dikana, var eventuelle transportproblemer, hvis de overhodet dukket opp, håndterbare.
Ved siden av hadde jeg også en annen intensjon, om enn kanskje mindre gjennomtenkt. Dette var noe flere av professorene ved universitetet i byen P. hadde gjentatt til det kjedsommelige i forelesningene. De kalte det for et utviklingsperspektiv. Jeg tror det var en slags populær idé i de kretsene. Et slikt perspektiv skulle, ifølge professorene, ha et minst like stort potensiale som fabrikken, faktisk kanskje enda større. På tross av den store iveren professorene la for dagen når det gjaldt å snakke om dette utviklingsperspektivet, hadde jeg ennå til gode til fullt ut å forstå hva det gikk ut på. Problemet var at det etter mitt skjønn kunne bety flere ting på en gang. Det hjalp heller ikke at flere av professorene tydeligvis hadde forskjellige oppfatninger om utviklingsperspektivet. Ofte stod avvek den ene professorens tolkninger så mye fra en annens at de på enkelte punkter motsa hverandre. Mens enkelte strengt holdt seg til forskjellige aspekter når det organisatorisk nytenkning, hevdet et par av foreleserne ivrig at de utviklingsperspektivet ville bidra til å utjevne sosiale forskjeller, fremme rettferdighet og gjøre menneskene lykkeligere. Det eneste de syntes å ha til felles var at det var av avgjørende betydningen for landets fremtid at perspektivet ble gjennomført så snart som mulig.
Jeg for min del kom etter moden overveielse frem til at jeg i landsbyen hadde jeg sett flere ting som støttet utviklingsperspektivet,kanskje spesielt etter at restauranten åpnet. For selv om menyen var av det enkle slaget, og det absolutt var rom for forbedringer når det gjaldt Renés kokekunster, hadde Restaurant Dordogne likevel forandret noe av selve grunnstemningen i landsbyen. Man ikke lenger var prisgitt følelsen av å leve i en av landets mange bortgjemte og provinsielle avkroker. Det var som om René med sin løksuppe og bord med smårutete duker, hadde bidratt til å løfte landsbyen, om ikke inn i, så et langt skritt nærmere den mer siviliserte delen av verden. Jeg konkluderte derfor med at restauranten hadde tilført landsbyen sårt tiltrengt tiltakslyst og optimisme. Ja, man kunne til og med si fremtidstro.
Begeistret bestemte jeg meg derfor at jeg, så snart fabrikken var i gang, skulle begynne med mitt eget utviklingsperspektiv. En allmenn folkeopplysning skulle være mitt bidrag. Hvert år skulle ¼ av overskuddet fra salget av fabrikkens produkter brukes til å betale reise, opphold og honorar for foredragsholdere fra universitet i byen P.
Dette var selvsagt ikke noe jeg ville nevne under møtet med bankens direksjon. Om de så enn satt i bankens direksjon, var og ble de bønder. Og med den slags folk kunne man aldri være forsiktig nok. Den inngrodde skepsisen om at neste års avling kunne slå feil fikk man aldri ut av hodene dere. Helst ville de nok tviholde på pengene, men jeg visste at selv den tilsynelatende mest ydmyke bondesjel på bunnen er en grisk luring. Grådighet, sa jeg til meg selv, vil nok vise seg sterkere enn bekymringen over neste års avling. Å, nei, far, er det noe bøndene forstår, sa jeg småhumrende til meg den morgenen jeg kledde på meg før besøket i banken, er det den liflige lyden av klingende mynt. Dressen jeg gikk i bar tydelig preg av flittig bruk. I byen P. ville man ha rynket på nesen av synet. Men her, midt på bondelandet, vitnet den om nøysomhet og sparsommelighet. Dette er gode, bondske dyder, tenkte jeg oppstemt og bega meg av gårde, vel vitende om at jeg i den mentale innerlommen hadde et trumfkort liggende. Skulle alt annet feile, kunne jeg bare hilse fra ordføreren.

Ikke lenge etter banket jeg på direksjonens dør. Iherdig og overbevisende la jeg frem mine planer. Forsamlingen var akkurat like treig og lite lydhør som forventet. Hadde jeg snakket om grisunger og avlinger, ville man sikkert ha spisset ørene, men å låne ut penger til en saftfabrikk? Hvem drakk saft all den stund man her i egnen produserte landets beste øl? Det måtte i så fall være eldre og nervesvake kvinner i byen P. Enkelte medlemmer av bankdireksjonen trakk til og med åpenlyst på smilebåndet. Akkurat det likte jeg ikke. En smilende bonde er et dårlig tegn.
Dessverre lot et par av direksjonens medlemmer det ikke være nok med å trekke på smilebåndet, men sa høyt og tydelig at det å sende saft ut over hele riket, særlig til byer og steder man aldri hadde besøkt, og heller ikke hadde noe ønske om å besøke, kunne umulig bli regningssvarende. Nei, jeg måtte forstå at her i egnen var man enkle, landsens folk, må vite. Og alle her visste at folk fra storbyene ikke var til å stole på.
Det hjalp ikke at jeg viste frem eksamenspapirene og diplomene fra universitetet i byen P. Mistroen var til å ta og føle på. Og så var det dette beløpet jeg hadde nevnt. Altfor høyt. Hva ville folk i landsbyen tro? For ikke å snakke om bøndene! Dessuten visste ingen hvordan neste års avling ville bli, og det var bankens plikt å ta sine forholdsregler.
Det trakk ut.
Pinnestolen jeg satt på var dessuten svært hard og ubehagelig. Ingen nevnte muligheten for å sette frem kaker eller te. Jeg var både sulten og tørst, og kom til at møtet hadde pågått lenge nok. Tufsen av en bankdirektør var midt i en lengre utlegning om at bankens virksomhet utelukkende var viet de lokale bøndene, da jeg med ett grep ordet.
”Godtfolk,” utbrøt jeg bestemt, ”vi kaster bort tiden!”
Bankdirektøren, som hadde stoppet midt i en setning, stirret måpende på meg.
”Jeg skal hilse fra ordføreren, herr bankdirektør,» sa jeg så høyt at man kunne høre meg helt ut på forværelset, «og si at hvis De har Deres stilling kjær besørger De lånet den dag i dag!”
Som tegn på at jeg hadde sagt mitt siste ord, reiste jeg meg fra den ubehagelige pinnestolen.”Nei, nei, kjære Dem, bli for all del sittende!» kom det spakt fra bankdirektøren. «Vi må ha misforstått hverandre,» fortsatte han og tørket den svette pannen, «De må forstå at vi ikke bare forvalter bankens penger, men også har betydelig ansvar. Det er vår plikt å grundig forhøre oss om alle saker. Men,» skyndte han seg å legge til, «dette tenker jeg at vi nettopp har gjort.»
Medlemmene av bankdireksjonen nikket taust med de store og tunge hodene sine.
«Vel, dermed burde denne saken være avgjort,» utbrøt bankdirektøren synlig lettet. «Vi skal ordne med lånet allerede nå mens vi har gleden av å ha Dem her.”
Han viftet med hånden i retning av et av direksjonsmedlemmene. Vedkommende forsvant straks ut av døren.
”Jeg håper De kan ta Dem bryet med å vente et par minutter,» fortsatte bankdirektøren silkemykt, «mens min kollega sørger for å utferdige de nødvendige dokumentene.»
Jeg la det ene benet over det andre, lente meg så langt tilbake på pinnestolen at den begynte å knirke, tente en sigar og svarte at jeg kunne avse et par minutter.
«I mellomtiden får vi kanskje lov til å invitere Dem på et kakestykke og en kopp te?” spurte bankdirektøren.
Hadde han hatt hale, ville han ha logret.

Nå som lånet var på plass kunne jeg ikke si annet enn at de første dagene i landsbyen hadde overgått forventningene. Det var som om de ensomme og tunge årene i byen P. allerede lå langt bak meg, ja, nærmest som om de hadde hendt et annet menneske.
På en måte forstod jeg bankdireksjonen godt. Jeg innså også selvfølgelig risikoen etablering av fabrikken innebar. Det kunne ikke fornektes at området, trass i den hyppige trafikken med elveprammene, fremdeles var temmelig isolert. Det å markedsføre produktene ville bli usedvanlig krevende. Avstanden til de større tettstedene og byene var tross alt svært stor, geografisk så vel som mentalt, og på toppen av dette kom den inngrodde mistenksomheten overfor fremmede. Men jeg uansett overbevist om følte at mitt foretak ville bli en suksess, ikke minst den nærmest ubegrensete tilgangen til førsteklasses råvarer av utsøkt kvalitet.
Etter møtet i banken sa jeg farvel til den omsorgsfulle vertinnen jeg hadde leid det spartanske rommet av. Den andre losjerende, den religiøse grubleren, gadd jeg ikke bry meg om. I motsetning til meg, var hans rike likevel ikke av denne verden. Samme ettermiddag fikk jeg leid ett av de små, enetasjes husene med en liten hageflekk omgitt av et hvitmalt stakittgjerde jeg hadde forelsket meg i den dagen jeg ankom landsbyen.
Huset lå ikke lengre unna enn at jeg kunne ha gått. Tidligere ville jeg sikkert også ha gjort det, men ting var ikke lenger slik de hadde vært. På innerlommen hadde jeg nemlig en underskrevet og bevitnet låneavtale fra banken. Var det dermed ikke på tide at jeg opptrådte slik man forventet det av en vellykket fabrikkeier, spurte jeg meg selv, og leide en kjørekar til å frakte meg til huset.
Kjørekaren la det lille jeg hadde av bagasje bak i vognen. Selv satte jeg meg ved siden av ham. Om det så var innbilning eller ikke, syntes jeg at kjørekaren behandlet meg mer respektfullt enn andre i landsbyen hittil hadde gjort. «Og, De, lille far, skal slå Dem ned her hos oss?» spurte han forsiktig etter å ha hyppet på hesten.
Jeg svarte bekreftende og beskrev kort mine planer.
«Ja, ja,» svarte kjørekaren underfundig, «det var nå store saker for ett enslig menneske.»
Han skulle til å si noe mer også, men i det samme la hesten ørene bakover og vrinsket. Kjørekaren skottet urolig opp mot himmelen.
«Vi for se til å skynde oss,» mumlet han med et bekymret ansikt.
Vel fremme hjalp han meg med å bære bagasjen opp til huset, før han mumlet noe uforståelig, snudde vognen og forsvant hurtig tilbake samme vei som vi hadde kommet. Vanligvis ville jeg ha stusset over det plutselige hastverket, men ivrig etter å se min nye innkvartering, satte jeg forventningsfullt nøkkelen i døren, låste opp og gikk inn.
Huset tilfredsstilte så visst forventningene. Møblene og inventaret var riktignok ikke helt etter min smak, til det var de for tunge og gammelmodige, men huset var velutstyrt og praktisk. Det jeg satte størst pris på var de prektige krystallglassene fra Böhmen i vitrineskapet. Jeg åpnet det, pustet lett på dem og sa høyt:
«Vi skal nok få det hyggelig sammen.»

Oppstemt av det heldige utfallet av møtet i banken, bestemte jeg meg for å feire begivenheten med en middag på Restaurant Dordogne. Veien tilbake til landsbyen var som sagt ikke særlig lang. Da jeg gikk over torget kunne jeg ikke unngå å legge merke til de mørke skyene som begynte å trekke opp i det fjerne. Er det ikke, spurte jeg meg selv, uvanlig med mørke skyer på denne årstiden? Det var en glippe mellom husene hvor man kunne se ned til elven. Strømmen i Dikana pleide alltid å gå stri, men nå var det ikke en krusning å se på vannet. Man kunne nesten tro at elven venter på noe, sa jeg tankefullt til meg selv før jeg gikk videre. René stod utenfor restauranten og røykte.
«Å, er det Dem, Monsieur, velkommen!» utbrøt han vennlig.
Han forsøkte seg med et smil, men det fikk ham bare til å se enda tristere ut. Jeg syntes også at Renés stemme hørtes usedvanlig hes og guttural ut, som om han hadde stått for lenge over den kokende løksuppen og rørt rundt. Til gjengjeld var en hel setning fra ham en sjeldenhet. René gikk foran meg inn i restauranten. Det luktet sterkt av løk, men bordene med sine smårutete duker skapte en lun og hjemlig atmosfære. Bortsett fra meg var det et par andre gjester der. Jeg nikket til dem. Særlig én av dem slo meg som kjent uten at jeg klarte å plassere ham. Var han ikke landmåler? I så fall utvilsomt en mann jeg kom til å ha nytte av når arbeidet med å bygge saftfabrikken kom i gang.
René anviste meg et bord, forsvant ut på kjøkkenet og kom like etter tilbake med en tallerken løksuppe. Sulten som jeg var, overså jeg den ramme løksmaken og helte suppen i meg. Denne gangen var den litt, men bare litt, varmere enn under åpningen. Merkelig, tenkte jeg, at han ikke klarer å holde suppen varm?
Jeg vurderte en kort stund om jeg burde si fra til René, men lot det være. Han så virkelig ikke godt ut. Ansiktet var blekt og dratt, og under øynene hang to store poser. Han hadde da ikke sett så elendig ut under åpningen av restauranten? Jeg trøstet meg selv med at det i grunnen ikke var det minste underlig. Så ofte som storken besøkte det hjemmet, måtte vel stakkaren prise seg heldig hvis han fikk så mye som et par timers sammenhengende søvn.
Da René hentet den tomme suppetallerkenen, mumlet han igjen noe uforståelig. Jeg tok det som et spørsmål om suppen hadde smakt.
«Ja, mange takk», svarte jeg pliktskyldig, og nevnte hverken den ramme løksmaken eller at suppen med fordel kunne ha vært mye varmere.
René vimset ut på kjøkkenet med den tomme suppetallerkenen. Etter hva som forekom meg å være en liten evighet kom han til slutt bærende på en flat tallerken med noen små, forkullede klumper. Med et sørgmodig uttrykk i de store hundeøynene satte han tallerkenen foran meg på bordet.
«Hva er det, René?» spurte jeg lettere forbløffet.
«Å, Monsieur, dette er husets spesialitet,» svarte René, og virket for en gangs skyld oppriktig glad, «Spesialimporterte snegler fra Dordogne!»
Jeg vet ikke hva som forbauset meg mest, sneglene jeg ikke hadde bestilt eller at han plutselig utrykte han seg så klart og tydelig at jeg oppfattet alt han sa. René selv nyttet det ikke å spørre. Med et «Bon appétit» hadde han forsvunnet inn på kjøkkenet.

Vel, Frankrike og Frankrike. Der jeg satt ved et av bordene med smårutet var jeg langt fra sikker. Sneglene var så smakløse og seige at man nesten kunne tro de var gravd frem fra elvemudderet nedenfor landsbyen.
Jeg vinket til René i det han stakk snuten frem fra kjøkkenet, og spurte etter vinkartet.
«Ikke vinkart,» svarte René mutt og stirret ned i gulvet.
Arme fyr, tenkte jeg, han ser virkelig ulykkelig ut.
René fiklet litt med det røde forkledet han hadde rundt livet, før han uventet sa:
«Men jeg anbefaler husets rødvin.»
Ett blikk ned på det som lå på tallerkenen foran meg var nok til at jeg fikk bange anelser når det gjaldt husets rødvin, men jeg skulle jeg få ned disse fordømte sneglene måtte jeg ha noe å drikke ved siden av.
«Og hva er husets rødvin?» spurte jeg ham.
Renés ansikt lyste litt opp.
«En Pinot Noir,» svarte han med noe som for første gang kunne minne om en genuin interesse. «Fra Château Jacques de Molay,» fortsatte han, og strøk seg over den viltvoksende barten.
«Og det er den eneste rødvinen dere har?»
Jeg forsøkte så godt som mulig å skjule skepsisen i stemmen, men René må likevel ha oppfattet at jeg ikke var udelt begeistret over å måtte drikke husets rødvin, før med et oppgitt ansiktsuttrykk svarte han at jeg selvfølgelig kunne få et glass av det lokale ølet.
Skulle jeg drikke det lokale ølet kunne jeg like godt ha gått på vertshuset. Kålsuppen og surdeigsbrødet de serverte der var dessuten garantert bedre enn både den halvvarme løksuppen og de forkullede sneglene på tallerkenen. Men jeg hadde ikke gått på vertshuset av den enkle grunn at jeg skulle feire at jeg hadde fått innvilget lånet hos de gretne bondetampene i banken.
«Nei, det er greit, jeg tar en flaske av husets rødvin,» sa jeg.
«Et meget godt valg, Monsieur!» svarte René med så sterk overbevisning at jeg stirret på ham med åpen munn.
«Den er også min personlige favoritt,» tilføyde René keitete da han så min reaksjon, og føk inn på kjøkkenet. Rødmet han, klødde han seg voldsomt i barten? Vanskelig å si for jeg hadde i et anfall av overmot puttet en bit av en snegle i munnen. Det var som å tygge på brent gummi. Jeg vet ikke hvordan snegler fra Dordogne skal smake, men disse sneglene må ha vært alet opp på hvitløk. Jeg gispet og snappet etter luft. Munn og hals brant etter noe å drikke. Akkurat i det jeg i min nød styrtet bort til nabobordet og forsynte meg at et av glassene der, dukket René opp igjen som troll av eske med en flaske av husets rødvin i hendene.

Svært overrasket konstaterte jeg at vinen var utsøkt. Hadde bare maten vært halvveis av samme kvalitet kunne man ha trodd at Restaurant Dordogne faktisk hadde en fremtid. Den første flasken av husets rødvin forsvant før jeg hadde spist halvparten av sneglene. René var straks på pletten ned en ny flaske i hendene.
«Bra vin, ikke sant?» spurte han og smilte.
Jeg skulle ønsket jeg hadde sett en annen vei akkurat da. La meg si det slik at hadde landsbyens tannlege vært så heldig å få René i stolen, ville han ha hatt arbeid frem til neste jul.
«Utsøkt,» mumlet jeg og skygget for synet av Renés smilende munn med håndbaken.
Mens jeg drakk og tygget observerte jeg at de andre gjestene fikk servert det samme som meg. Jeg stusset litt over dette. Men så er jo menyen svært liten, forsøkte jeg å forklare det med for meg selv. Jeg satte til liv den siste seige sneglesvansen, og konsentrerte meg om flasken med Pinot Noir. Å kalle den utsøkt var ingen overdrivelse. Den var som et mirakel. Vinen oppveide i fullt monn både suppens bitre løksmak og de seige, hvitløkstinkende sneglene. Et øyeblikk var jeg fristet til for moro å skyld å spørre René om han hadde knabbet vinen fra ordførerens vinkjeller. Men i det han gikk forbi lignet han igjen en trist hund, så jeg lot være, og studerte heller etiketten. Chateau Jacques de Molay, Dordogne, Frankrike. Nå var jeg ingen stor vinkjenner, men den vingården hadde jeg aldri hørt nevnt i byen P.
”Gratulerer med en førsteklasses vin, René,” sa jeg rosende, ”Virkelig en sjeldent utsøkt god vin,” tilføyde jeg i et håp om å unngå å måtte snakke om maten.
René så takknemlig på meg med sine triste hundeøyne, og mumlet igjen noe uforståelig. Kan han ikke snakke lenger, spurte jeg meg selv. Besynderlig. I det ene øyeblikket snakker han som om han kom rett fra det franske hoffet, i neste grynter han som en gnu. Lider han av en talefeil? Er han plaget av en verkende tann?
Jeg ble sittende en stund og fundere over disse tingene mens jeg tømte den andre vinflasken, betalte og brøt opp. Jeg avslo høflig Renés tilbud om en digestif på husets regning. Det fikk ham til å se enda tristere ut.
«Den har en dyp, mørk farge,» fortsatte René drømmende, «med et komplekst duftbilde av fiken, rosiner, anis og karamell. Jeg har aldri drukket en digestif med en så fyldig og rik smak,» fortsatte René med en stemme som dirret av hengivenhet. «Og den er svært gammel,» la han til, denne gangen nesten bedende, «sikkert tretti år, minst.»
Jeg tvilte ikke, og syntes nesten synd på René da jeg likevel høflig takket nei, men det hadde vært en lang og begivenhetsrik dag, og jeg kjente trettheten komme sigene. Om det var tilfeldig eller ikke er umulig å avgjøre, men de andre gjestene må ha brutt opp mer eller mindre samtidig med meg, for like etter stod en liten klynge av oss på torget rett utenfor restauranten. Stemningen var god og avslappet. Det var tydelig at husets rødvin, Pinot Noir fra Chateau Jacques de Molay, også hadde falt i smak hos de andre, for samtlige roste den opp i skyene. Maten nevnte imidlertid ingen med ett eneste ord. Vi hadde ikke stått der lenge før en av de andre med kommenterte det tette mørket som hadde senket seg over landsbyen mens vi var inne i restauranten. Noe forbauset så jeg meg rundt. Jo, det stemte. Det var virkelig usedvanlig mørkt. I det matte blusset fra gatelyktene var det omtrent umulig å skimte konturene av gatehjørner og husvegger.

Fra et sted bak oss ble stillheten plutselig brutt av lyden av vindusskodder som brått ble lukket, etterfulgt av lyden av en dør som ble låst. Boltet også? Bedugget av vinen som jeg var, var det vanskelig å avgjøre, men jeg hadde da vitterlig hørt lyden av en slå som ble festet? Flere av oss som stod utenfor, og forsøkte å venne oss til det tette mørket, ble skremt av den uventede lyden. Jeg snudde meg, og registrerte lettet at lydene kom av at René stengte restauranten. Jeg forsøke å forklare sammenhengen for de andre, men om det kom av de seige sneglene eller den utsøkte vinen, så hadde jeg uansett store vanskeligheter med å kontrollere tungen. Jeg fant raskt ut at det også gjaldt de andre. Det var som om det tette mørket oppslukte stemmene og forvrengte ordene. På ett eller annet vis fikk vi likevel til slutt tatt hjertelig avskjed med hverandre, og skulle, hver for oss, begi oss hjemover til en ventende seng, da lyden av subbende skritt fikk oss til å snu oss i retningen lyden kom fra. Like etter dukket vekterens skikkelse frem fra det tette mørket.
«Fyrst Wassilij er død, drept i et attentat!» ropte han dystert, og slo mot brolegningen med den jernbeslåtte staven sin.
Jeg ville rope «Vent! Hva i all verden er det De sier?» men stemmen bar ikke, og uten å ense oss der vi forvirret stod og ikke visste hva vi skulle tenke, fortsatte vekteren videre og ble straks oppslukt av mørket. En liten stund kunne vi fremdeles høres lyden av slagene av den jernbeslåtte staven mot brolegningen, men brått ble også den borte. Jeg snudde meg for å rådføre meg med de andre, men oppdaget forbauset at jeg stod alene igjen utenfor restauranten. Hvor i all verden ble det av dem, tenkte jeg. Min første innskytelse var å løpe etter dem, men jeg innså med en gang at det ville være nytteløst å lete etter dem i dette tette mørket. Dessuten visste jeg hverken hva de het eller hvor de bodde, så det ville av den grunn alene være umulig å følge etter.
Vel, sa jeg motløst til meg selv, da er det er ikke annet å gjøre enn å begynne å gå.
Om det var nyheten om at innenriksministeren, fyrst Wassilij, var drept i et attentat, virkningen av vinen, løksuppen eller sneglene var umulig å avgjøre, men jeg hadde store problemer med å bevege meg. Jeg sjanglet ikke, men skrittene var ustødige og jeg måtte konsentrere meg for å sette en ene foten foran den andre. Dette førte til at jeg kun langsomt, til tider uhyre langsomt, kom jeg meg fremover. Mens jeg stavret av gårde var det som om mørket ble tettere og tettere, og enkelte steder bare så vidt jeg skimtet husveggen rett ved siden av meg, kvernet dystre tanker rundt i hodet mitt.
Jeg måtte ha sittet mye lengre i restauranten enn jeg trodde. Var de sneglene virkelig så seige at det hadde tatt timer å spise dem? Klokken måtte ha passert midnatt for lengst. Men det kunne heller ikke stemme, for vekteren pleide å gå sin runde tidligere. Skulle det ikke ha begynt å gry av morgen nå? Burde ikke melkemannens kjerre ha skramlet over brolegningen, og de første arbeidskarene dratt av sted til dagens dont? Rundt meg var mørket like tett.
Det var ingen å se, ingen ting å høre. Av og til var mørket så ugjennomtrengelig at jeg måtte jeg føle meg frem med hendene. Det var slik, mens jeg møysommelig arbeidet meg rundt et hushjørne, at en katt plutselig mjauet illevarslende et sted i mørket, og like etter begynte det å blåse.

Der jeg møysommelig karet meg gjennom mørket merket jeg et tiltagende ubehag. Innenriksministeren, fyrst Wassilij, visste jeg ikke noe annet om enn det jeg kort hadde lest i avisen rett før min avreise fra byen P. Min umiddelbare innskytelse var derfor at det måtte skyldtes løksuppen. Den emne smaken dukket av og til opp i munnen som en ubunden gjest. Verre var det at jeg begynte å innbille meg at jeg kjente sneglene bevege seg i magen. Jeg stoppet og rapte. Kraftig, høyt. Under normale omstendigheter ville jeg uansett tid på døgnet ha skammet meg over å oppføre meg slik, men vinen holdt fremdeles et svakt, svalende slør over bevisstheten. Med ett begynte jeg å fryse. Med valne, nesten følelsesløse fingre kneppet jeg frakken igjen. Helst hadde jeg stukket hendene langt ned i frakkelommene, men på grunn av det tette mørket måtte jeg hele tiden holde de foran meg som beskyttelse for å unngå å støte inn i husvegger eller andre ting.
Frøs jeg eller var det innbilning? Nei, det var ikke kaldt, snarere behagelig lunt. Men jeg lot frakken forbli godt kneppet, og fortsatte ufortrødent å gå selv om jeg av og til hutret så hendene skalv. Jeg vet ikke hvor lang tid det hadde gått fra jeg forlot restauranten, til jeg plutselig oppdaget at jeg stod utenfor hageporten til det lave, hvitmalte huset jeg hadde leid samme formiddag. Jeg må ha gått i timer, tenkte jeg. En hel natt, la jeg til og forsøkte å le av min egen munterhet, men i det samme skalv jeg slik på hodet av kulde at jeg isteden hakket tenner. Mens jeg langsomt hadde arbeidet meg fremover gjennom det ugjennomtrengelige mørket, måtte jeg ha mistet alle begreper om tid. Fingrene var så stive at jeg kun med nød og neppe fikk opp porten. Sliten inntil margen måtte jeg kjempe mot en voldsom lengsel etter bare å legge meg ned på gresset, og tvinge meg selv bortover hellegangen til inngangsdøren.
Det tette mørket slukte alle bevegelser og lyder. Jeg kunne ikke engang se nabohuset. Og porten, som kun lå noen få skritt bak meg, var umulig å få øye på. Jeg la en hånd, den høyre, på dørhåndtaket, og trykket det ned. Døren var heldigvis åpen. Jeg måtte ha glemt å låse den da jeg gikk. Jeg tumlet innenfor og lukket den bak meg. Foran meg på gulvet, ved siden av det runde stuebordet, stod fremdeles bagasjen, en liten koffert og den slitte sekken av vadmel. Det var så vidt jeg ikke sovnet der jeg stod. Bare tanken å gå de få ekstra skrittene bort til soveværelset, var mer enn jeg orket. Med frakken fremdeles kneppet tett igjen sank jeg ned i lenestolen ved siden av vinduet, og sovnet øyeblikkelig.

Det var en urolig søvn, fylt av minner om hendelser jeg hadde håpet jeg for lengst hadde glemt. Jeg brakt tilbake til byen P., og til noe jeg inntil den natten med hell hadde unngått å tenke noe mer på, nemlig feiringen av min 37-årsdag. Etter hvert som den ene natten fulgte etter den andre, dukket det samme temaet opp igjen og igjen. Av en eller annen ulykksalig grunn ville ikke minnene om 37-årsdagen slippe tak i meg.
Nå kan det jo selvfølgelig tenkes at en av grunnene til at jeg hadde fortrengt deler av feiringen, skyldtes at min oppførsel den gang gjorde meg så forlegen og skamfull at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med dem, og lot dermed underbevisstheten legge et lokk over alt sammen. Men her jeg sitter i lenestolen i stuen i det lave, hvitmalte huset, og venter på vinden og natten, har jeg hatt rikelig anledning til å tenke etter. Skylden, har jeg kommet til, var brennevinets, det Satans brennevinet, og kanskje, jeg holder i hvert fall muligheten på gløtt, det merkelige tordenværet. Dessuten spilte min medfødte sjenanse også en rolle. Man kan gjerne kalle sjenansen for en skavank. En feil på sjelen. Nok om det. La meg heller vende tilbake til denne feiringen som stadig hjemsøker meg i drømme. Jeg kan ikke si om det følgende utspilte seg før eller etter tordenværet, eller før jeg stod naken på bordet og gol som en hane.
”Tror du på Gud?”
Det uventede spørsmålet brøt den trykkende stillheten i rommet, og etterlot oss forsvarsløse overfor egen uvitenhet.
Jeg husker ikke hvem som spurte, om det var Stanislav, Tata eller dikteren Promysj. Tvilsomt om det var Tata. Agronomer trodde på avlinger. Fiolinisten uten gehør, Stanislav? En eminent fiolinist var, som man ynder å kalle det, en musiker av Guds nåde. Dermed var Guds eksistens bevist. Dessuten var det å spille musikk en øvelse i hengivelse. Musikeren ga seg hen til musikken. Og hengivelse er så absolutt en religiøs øvelse. Altså kunne jeg utelukke Stanislav. Han kunne ikke ha andre guder enn seg selv. Musikken var bare instrumentet han betjente seg av for å oppnå andres beundring. Nei, det måtte det ha vært dikteren med det pistrete skjegget, Pavel Promysj, som hadde stilt spørsmålet. Dikternes psykologi pekte også i den retningen. I motsetning til musikere kan de ikke skjule seg bak at en annen har komponert verket de fremfører. Dikterne står og faller med det de skaper. Hvor mye tør de? Er de villige til å bli uglesett og utstøtt for sitt dikterkall?

Det er i en slik sinnsstemning at dikteren Promysj ser seg rundt. Restene av en kake på bordet. En tom brennevinsflaske. Borte på en stol sitter en blek agronom med lukkede øyne. På en annen stol sitter Stanislav og spiller på fiolinen. Sikkert noe fra Brachmanns Lieder.Regnet hamrer mot vinduet. Men hva har vi her? En økonom? Noe så sinnssykt kjedelig. Fortvilet klarer han ikke å stå imot lenger og slynger ut spørsmålet:
”Tror du på Gud?”
Stanislavs fiolin-spillende hender stopper midt i en bevegelse. Med et uutgrunnelig uttrykk i ansiktet snur han seg i den retningen spørsmålet kom fra. Smiler han? Ler han? Sannheten er at jeg ikke forstår meg på ham. Mannen er og blir en gåte. Tata blunker med øynene, sier hest:
”Gikk jeg glipp av noe?”
”Ja,” svarer Stanislav med en stemme like uutgrunnelig som ansiktsuttrykket, ”Gud.”
Tata rister på hodet.
”Det er noe her jeg ikke forstår,” sier han lavt.
Det er tydelig at han tror at Stanislav gjør narr av ham. Han strekker ut en hånd mot glasset foran seg på bordet, heller i seg skvetten med vodka som er igjen og hiver glasset i veggen bak seg.
”Jeg er kun en agronom, men jeg kan sloss,” kommer det høyt fra Tata.
Han ser rett fremfor seg, sier det ikke til noen av oss spesielt, men jeg vet det er Stanislav han snakker til. Jeg legger merke til at han ikke rødmer, tenker at det må bety noe, men jeg liker ikke den vendingen samtalen har tatt og bestemmer meg for å avlede oppmerksomheten. Den eneste muligheten er å svare på Promysj’ spørsmål. Dette er noe jeg hadde håpet å unngå. Jeg har drukket for mange glass med vodka til å utkjempe en kamp jeg på forhånd er dømt til å tape.
”Spørsmålet,” stotrer jeg frem, ”er galt formulert.”
Jeg angrer i samme sekund.Stanislav ser på meg, ler.
”Sannelig” sier han muntert, ”tror jeg ikke at bursdagsbarnet ønsker å belære oss!»
Han slår ut med hendene, fortsetter triumferende:
”Nå, ærede bursdagsbarn, få høre!”
Jeg forsøker å få øyenkontakt med Tata, men han møter ikke blikket mitt.
Dermed er jeg overlatt til meg selv og mine manglende talegaver. Det gjør ikke situasjonen noe bedre at dikteren Promysj fornøyd klapper i hendene, og hoverende gjentar Stanislavs oppfordring.
”Få høre!” kauker han og stryker seg over det pistrede flippskjegg.
”Man kan hverken tro eller ikke tro på noe man ikke vet noe om,” sier jeg omsider.
Men jeg sier der uten overbevisning. Stemmen min signaliserer at jeg vet at slaget er tapt før det har begynt. Stanislav er ikke sen om å fange det opp.
”Du mener altså,” sier han seierssikkert, ”at vi ikke vet nok om Gud til å kunne tro på ham?”
Jeg har bare lyst til å legge meg på sengen for å sove og sier ingen ting.
”Ergo,” fortsetter Stanislav, han skjønner at han har overtaket nå, ”kan man verken tro eller ikke tro fordi man ikke vet. Det blir jo resultatet av din logikk, mester!”
Mester? Det svimlet for ørene mine.
”Mester!” gjentok Pavel Promysj og lo så han ristet. ”Den var sannelig god! Vår venn, det ærede bursdagsbarnet, er en mester i å tro på noe han ikke tro på!”Igjen ser jeg bort på Tata. Han møter fremdeles ikke blikket mitt.
”Og hva slags Gud er det dere mener?” spør jeg tafatt.
Noe måtte jeg jo si.

Uten så mye som å kaste ikke ett blikk i min retning, begynner Stanislav å klimpre på fiolinstrengene. Det føles som om han haler og trekker i nervene mine. Ingen sier noe, alles øyne er festet på Stanislavs klimprende fingre.
”Jeg mener,» sier han omsider, ”Han som ikke lar en spurv falle til jorden uten at det er Hans vilje. Han som bestemmer alt. Har forutsett alt. Vet alt, ser alt. Ham er det jeg mener. Og jeg spør deg, mester: Tror du på Ham?”
”Nei,” svarte jeg, ”alt det der er billedlig utrykt. Ting må leses på en helt annen måte … .”
Plutselig reiser Tata seg. Han ser ikke godt ut. Blek og dratt i ansiktet sier han med en merkelig dyp stemme:
”Det beste hadde vært om Gud tilkjennega at han fantes slik at alle visste det. Da ville alle være lykkelige og tilfredse.»
”Interessant hypotese fra en agronom,» svarer Stanislav. Og smiler.
Han har sluttet å fingre med fiolinstrengene, og legger, til min store lettelse, fiolinen fra seg på bordet.
”Men dessverre tar du feil.”
Tata stirrer på ham. Det er som om han ser ham, men samtidig ikke.
”Feil?” kommer det lavt fra Tata, ”på hvilken måte? Alle vet at Gud finnes. Ingen trenger lenger å tvile. Det må jo være bra?”
”Menneskene er ikke slik,” avfeier Stanislav ham med, ”Men vi kan for moro skyld late som om det stemmer.”
Jeg tenker at Stanislav må være klinkende edru, uten at jeg forstår hvordan det var mulig.
”La oss late som om lever vi i en verden hvor alle vet at Gud finnes,” fortsetter Stanislav, fremdeles med dette underlige smilet om munnen.
”I den verdenen er du, Tata, agronom, vårt vert, bursdagsbarnet er agronom og jeg er agronom. Ja, til og med dovendyret Pavel Promysj er agronom.”
Promysj får noen merkelige rykninger i ansiktet da han hører ansikt seg omtalt som ‘dovendyr’. For en gangs skyld er jeg enig med Stanislav. Lettet over at samtalens søkelys ikke lenger var på meg, gliser jeg fra øre til øre.
Stanislav oppfatter det, blunker skjelmsk til meg, vender seg igjen mot Tata.
”Da er vi enige,» sier han like rolig som om temaet er hverdagslig og trivielt, «Vi lever i en verden hvor Gud finnes, og i den verdenen er vi alle tre agronomer. Forstår dere, alle er agronomer?»
Han ser seg rundt, forvisser seg om at Tata og jeg er enige, og fortsetter:
«Nå har jeg akkurat har snakket med Gud.»
Pavel Promysj må et øyeblikk ha trodd at Stanislav spøkte.
«Snakket med Gud?» brøler han og slår seg på lårene, «Den var jaggu god!»
Stanislav bryr seg ikke om Promysj, men ser på Tata og meg.
«Og Gud sa at siden han liker meg bedre enn deg, Tata,» sier Stanislav, «vil han dette året gi meg et langt større utbytte at mitt arbeid som agronom enn deg.”
Ertende legger han til:
”Jeg vil nødig fare med sladder, men det er mitt bestemte inntrykket av at Gud ikke liker deg, Tata. Beklager.”

Han hadde så vidt snakket ferdig før Tata slår neven i bordet og roper fortvilet:
”Hva er meningen med dette? Dere håner Gud!”
Tata ser så elendig ut at jeg blir redd for min gamle venns helse. Jeg skal til å reise meg for å hjelpe ham til å legge seg ned på sengen, da det kommer overraskende mildt og vennlig fra Stanislav:
”Overhodet ikke! Ta ikke slik på vei, min venn. Det eneste jeg forsøker å få frem er at om Gud befant seg i dette værelset, ville menneskene likevel forbli de samme.»
Det virker ikke som om Tata oppfatter hva han sier.
”Det er umulig å skille Gud fra Hans skaperverk!” utbryter han forpint.
”Er det noe mer kake?”
«Ja, unnskyld at jeg bryter inn,» fortsetter dikteren Promysj da ingen svarer, «men jeg føler på meg at bursdagsbarnet er sulten.»
Så ler han, ler så han rister.
”Dere er fortapte,” roper Tata fortvilet, «Men meg skal dere ikke få dratt ned i helvete!»
Han styrter bort til døren og river den opp. Før jeg rekker å reagere har han forsvunnet.
”Hvem kunne vite at agronomer var så følsomme,” sier Stanislav lattermildt. «Eller hva sier dikteren?»
«Man skulle nesten tro de var diktere!» svarer Promysj.
Det er da det skjer.
Jeg bykser frem mot Stanislav, river fiolinen ut av hendene hans, kaster den ned på gulvet og tramper på den igjen og igjen. Etter det blir alt kaos. Mange ganger her i lenestolen ved vinduet i det lille, hvitmalte huset har jeg forgjeves forsøkt å gjenkalle hva som hendte videre. Det eneste minnet som har dukket opp er at jeg står naken oppe på bordet, med føttene plassert i restene av kaken, og galer som en hane.

Det mest smertelige ved minnene om bursdagsfeiringen er likevel at det var siste gang jeg så Tata. Etter den kvelden var han som oppslukt av jorden. Stanislav og dikteren Pavel Promysj kunne for min del gjerne falle ned hver sin trapp og brekke nakken. Tata, derimot, brød jeg meg om og savnet.
I dagene rett etter bursdagen var jeg altfor medtatt til å foreta meg stort annet enn å ligge uvirksom på sengen. Det gikk en tre-fire dager før jeg hadde lagt begivenhetene såpass bak meg at jeg følte meg sterk nok til å gjenoppta mine vante gjøremål.
Siden Tata og jeg studerte ved samme universitet, var det første jeg gjorde å spørre etter ham der. Jeg henvendte meg til et par av hans medstudenter. Nei, Tata hadde ikke vist seg på universitetet hele uken. Ingen hadde heller hørt noe fra ham. Etter enda et par dager tok jeg mot til meg og spurte forsiktig en av professorene Tata studerte under. Bryskt avviste han meg med å si at han hadde annet å gjøre enn å holde rede på surrete studenter. Men jeg ga ikke opp, og bestemte meg til slutt for å oppsøke universitetets kontor. En tynn, middelaldrende dame med håret bundet stramt bak i nakken, svarte kort at Tata hadde sluttet. Jeg må ha hørt feil, tenkte jeg forbauset, og ba henne gjenta det hun hadde sagt.
”Det er det samme med alle dere studenter,” svarte kontordamen spisst, ”Dere er som rumpetrollene; født uten ører. Han har sluttet sa jeg!”
For å understreke at samtalen var over, pekte hun på døren.
Samme ettermiddag oppsøkte jeg bygården hvor Tata leide ett lite værelse. Jeg gikk opp trappen og banket forsiktig på døren til leiligheten han delte med et par andre studenter. Etter hva som forekom meg å være en liten evighet, ble den åpnet av en av de andre leieboerne. Jeg presenterte meg og spurte om Tata var til stede. Vedkommende tok uvilkårlig ett skritt tilbake, stirret mistenksomt på meg og sa nølende:
”Han har flyttet.”
”Flyttet?” spurte jeg overrasket. ”Hvor? Etterlot han en adresse?”
Man så på meg som om jeg skulle være en skatteinspektør eller fra det hemmelige politiet på K. Plassen.
”Beklager,” svarte vedkommende og slang døren så hardt igjen at det gav gjenlyd i oppgangen.
Slukøret vendte jeg hjem til mitt eget værelse. Er man heldig, tenkte jeg en kveld jeg nettopp hadde kokt opp te, møter man i livet et menneske man bare føler et slags nært og uforklarlig vennskap med. Slik hadde det vært med Tata. Og etter hvert som dagene ble til uker, innså jeg at jeg aldri kom til å se ham igjen. I tiden som fulgte konsentrerte jeg meg om å fullføre studiene. Jeg gikk ikke glipp av en eneste forelesning, og satt jeg bøyd over bøkene til sent på natt. Det varte da heller ikke lenge før enkelte av professorene begynte å fremheve meg som en av deres beste studenter. Jeg forlot omsider universitetet med karakterer de fleste av mine medstudenter misunte meg.

Det er lenge siden jeg hørte den subbende lyden av vekterens slitte snørestøvler. Jeg vet at tiden nærmer seg, og at jeg må gjøre meg klar. Det viktigste som har hendt meg denne tiden er at mitt forhold til Gud har endret seg. Gud erskapende. Jeg vet at Han alltid er med oss. Jeg vet jeg ikke har tatt dette like alvorlig som jeg burde. Jeg vet jeg mye tidligere skulle ha grepet utfordringen. Men jeg, som de fleste andre, hadde lukket øynene og latt som ingen ting. Jeg satte meg selv høyest, og målte alt og alle ut fra det.
Var det slik sett noen forskjell mellom Stanislav, Pavel Promysj og meg? Blendet av ærgjerrighet trodde vi at vi var seende. Etter å ha blitt direktør for symfoniorkesteret, ville Stanislav ha siktet seg inn på en større posisjon, antagelig en ministerpost. Og Pavel Promysj, med sin martrende selvforakt, stilet garantert mye høyere enn å forsvinne i historiens mørke som en middelmådig dikter. Jeg er overbevist om at han ikke ville gi seg før han kom i en uangripelig posisjon, og kunne herse med sine medmennesker etter eget forgodtbefinnende. Kun det ville gjøre ham tilfreds. Og meg, hva med meg? Jeg ville bli elsket. Elsket og beundret. Fabrikken skulle gjøre meg til områdets store mann. Nå vet jeg at den ville ha blitt en forbannelse. Utgiftene ville ha blitt enorme. Den lokale banken ville ha gått over ende. I fallet ville den ha revet med seg et utall av områdets bønder, og ødelagt alt initiativ i landsbyen for uoverskuelig fremtid.
Dette skulle jeg ha sagt til Tata. Jeg skulle ha fortalt ham at jeg nå, først nå, vet hvem jeg er. Men mine ord er fattige og utilstrekkelige. Kun den som er sterk nok, og makter å forsere alle hindre i seg selv, kan erfare det jeg har i tankene, men ikke makter å formulere.
Av gammel vane sitter jeg med hodet litt på skakke, som om jeg lytter. Rundt meg henger bildene som gjennomsiktige speil. De forandrer seg hele tiden. Fortid, fremtid, barndom, mine foreldre som unge, menneskene jeg har møtt, minnene om Tata. Alt som noen gang har berørt meg finnes der, også den ensomheten jeg led under de årene jeg studerte i byen P.
Stuevinduet står på gløtt. Gjennom de tynne gardinene kan jeg en sjelden gang skimte konturene av det hvite stakittgjerdet. Som fra langt borte hører jeg lyden av vingeslag. De kommer stadig nærmere.